 |
1978. Plateselskapet Mai – MAI 7811
|
Fra LP’ens bakside:
Jack Berntsen ble født i
Kjøpsvik i Tysfjord i krigsåret 1940. Da
Jack var 3 år flyttet foreldrene til ødegården Tverrås i Hamarøy , hvor Jack
vokste opp. Sin første opptreden hadde
han hos naboen. Jack stod på en stol og
sang utenat fra Prøysens Drenstuviser.
14 år gammel spilte han til
dans på Drag i Tysfjord med en uforsterket fresesarmegitar lånt hos tanta
si. Da han var 19 år, kjøpte han sin
første gitar med penger han fikk låne hos broder Magne som var uteseiler.
Før han kom til Svolvær i
1968, ble det utdannelse i Oslo:
cand.ma.medister med spelling til dans, Jim Reeves imitasjoner.
Dolfinspåvirkning og melodisnekring på «si» og vel så det.
Han startet viseklubben
LOVISA i Svolvær i 1968.
I 1973 oppfant han
Tråilltampen visefestival.
I 1974 kom hans 6,-milsvise
og Skogholts «Kor e hammaren, Edvard» på MAI-single.
I 1975 vant han DAG og TID s
pris på Sølvharpa for tonen til «Ho Maren».
I 1976 medvirket han på
Lovisas LP «Med Hammar og Høtt» utgitt på MAI.
Samme år gav han ut en
nordnorsk visesamling, - 120 viser nordfra med tittelen «Det e lys lenger fram»
Han er gift, veier et
tiendedels tonn, sykler på jobb, og er aktivt B-menneske.
P.S. Han er medlem nr 37578
av Fantomet-klubben.
Dette var altså Jacks
debutalbum, så derfor var det nødvendig med denne grundinge
presentasjonen. I dag kjenner de fleste
til Jack Berntsen, i hvert fall om vi er nordlendinger. Han er en bauta i nordnorsk visekunst, både
som utøver og som samler.
Jack Bertsen døde i 2010.
På dette første albumet gir
han oss tradisjonelle viser, noen med nye tekster, noen tekster av Arvid
Hansen og flere av Jacks nyskrevne
sanger fra den gang, i 1978.
Her får vi skjemt og alvor i
skjønn forening. Men vi får også en god
del politiske slagord og anbefalinger.
Det var helt vanlig på syttitallet.
Det var vel derfor plateselskapet kom i stand. Er litt usikker om noe lignende hadde vært
mulig i dag.
Men aller mest overraska
ble jeg da sangen «Framtida e vårres».
Den kunne like gjerne ha vært skrevet til årets valgkamp. Konflikten er den samme. Fisk eller olje?
Det var morsomt å høre denne
plata igjen. Å bli minnet på visebølgen
som feide over landet på syttitallet, og hvordan den påvirket ungdomstida
mi.
Vi hadde selvfølgelig viseklubb Velfjord.
Vi satt på madrasser og puter på gulvet på sminkerommet bak scenen på
Gimle. Der var det trang og mørkt, og
mange av oss spilte og sang eventyrlig falskt.
Jeg lærte meg tre grep, men var dessverre så umusikalsk at jeg hørte
ikke når jeg skulle skifte. Men jeg
hørte når det var for seint. Og da
sangstemmen heller ikke holdt mål, ja da gikk jeg over til tamburin. Men den ble borte, på et mystisk vis. Det er mulig at jeg ikke hadde takt heller. SÅ uten både takt og tone, så er det kanskje best for mune omgivelser at jeg nå kun spiller plater.... Og det er jeg god på.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar