Min absolutte favoritt blant Jokkes skiver. Her kler han av sjela si for oss, og det
mestrer han til fulle (eh.. kanskje litt feil uttrykk her).
Men uansett, han utfører dette med en linedansers presisjon, - uten å benytte seg av en eneste
klisje. Hver eneste tone og hvert eneste
ord overbeviser oss om at det ligger litt for mye erfaring bak.
Her tar Jokke
et oppgjør. Men det er like mye et
musikalskpoetisk verk som viser oss kontraster.
Som det aller meste handler denne om hat og kjærlighet, - - til livet, - partneren,
- venner og … -rusen. Takk, Jokke <3 (1996)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar