SONET, SLP 1429. 1976 |
Fra ballade.no
Countryrockband fra
Bergen, dannet i januar 1974. Bandet var det første helstøpte countryrockbandet
i Norge. Det endte sin karriere tidlig på 80-tallet med å spille new wave på
norsk, men ved gjenforeningen på 90-tallet var det igjen med countryrock på
menyen.
Gitaristen Rune Walle og trommeslageren Gunnar Bergstrøm hadde begge spilt med Hole In The Wall. De hadde akkurat tjenestegjort med Saft da de slo seg sammen medCato Sanden (vokal, gitar), Johannes Torkelsen (bass) og Jarle Zimmerman (vokal, keyboards) for å lage Norges svar på amerikanske grupper som Eagles, Poco og Flying Burrito Brothers.
Gitaristen Rune Walle og trommeslageren Gunnar Bergstrøm hadde begge spilt med Hole In The Wall. De hadde akkurat tjenestegjort med Saft da de slo seg sammen medCato Sanden (vokal, gitar), Johannes Torkelsen (bass) og Jarle Zimmerman (vokal, keyboards) for å lage Norges svar på amerikanske grupper som Eagles, Poco og Flying Burrito Brothers.
Albumet Wounded Bird var bandets andre plate. Nils Bjarne
Kvam var produsent for det som etter manges mening er et av 70-tallets beste
norske rockealbum. I hvert fall var det sterkt nok til at selskapet A&M
Records lenge vurderte å lansere det i USA. Grunnen til at dette aldri skjedde,
kan ha vært at platen ikke fikk Spellemannprisen. Den ble ikke en gang
nominert, fordi ingen hadde husket å sende den inn til vurdering. Selv nå mange
år senere står platen som en påle, takket være et knippe gode låter – bl.a.
«Crazy Eyes Go Blind», «Evening Prayer» og tittelkuttet – og enestående
gitarspill fra Rune Walle. Han var i en klasse for seg på 70-tallet, noe også
amerikanerne la merke til.
Det opprinnelige Flying Norwegians raknet da Walle ble medlem av det amerikanske bandet Ozark Mountain Daredevils i juni 1976. En siste konsert gjort 10. januar 1977 (med Jan Ove Hommel på bass) ble utgitt på plate samme år. Bandet hadde allerede markert seg som studiomusikere for Teddy Nelson under navnet Flyvende Nordmenn, bl.a. på «Diggy Liggy», og de fortsatte med dette også uten Walle. Blant de mange artistenbilligkassae de jobbet for, var Johannes Kleppevik og Lentil Hansen. I 1978 stablet Sanden, Zimmerman og Bergstrøm en ny besetning på beina, nå med Ronald Jensen (bass), Egil Skjelnes (steelgitar) og Jan Ove Hommel (gitar, trekkspill). Walle var produsent for denne besetningens eneste LP, This Time Around.
Det opprinnelige Flying Norwegians raknet da Walle ble medlem av det amerikanske bandet Ozark Mountain Daredevils i juni 1976. En siste konsert gjort 10. januar 1977 (med Jan Ove Hommel på bass) ble utgitt på plate samme år. Bandet hadde allerede markert seg som studiomusikere for Teddy Nelson under navnet Flyvende Nordmenn, bl.a. på «Diggy Liggy», og de fortsatte med dette også uten Walle. Blant de mange artistenbilligkassae de jobbet for, var Johannes Kleppevik og Lentil Hansen. I 1978 stablet Sanden, Zimmerman og Bergstrøm en ny besetning på beina, nå med Ronald Jensen (bass), Egil Skjelnes (steelgitar) og Jan Ove Hommel (gitar, trekkspill). Walle var produsent for denne besetningens eneste LP, This Time Around.
Min kommentar:
Året var 1976.
Unge Frk Nilssen jobbet på det lokale Samvirkelaget, hvor jeg fikk fast
jobb tre år tidligere. Mitt første
stereoanlegg var nedbetalt. – Og jeg
kunne begynne å kjøpe «fullpris LP’er», eller LP4 som var betegnelsen den gang.
Hittil hadde jeg kjøpt mest samleplater.
Disse kostet fra 14,90 til 29,90.
Men en LP4 kostet hele kr 55,-.
En liten formue den gang da brutto lønna lå på kr 1.390,-. Men det var jo ikke så nøye med mat. Jeg kunne alltids stikke innom mamma en tur
akkurat på den tiden det ble servert kveldsmat.
Og denne skiva handler på en merkelig måte om
mat. Jeg tenker da på det fantastiske
coveret. Jeg husker at jeg leste i avisa
en gang på nittitallet at dette var tidenes norske platecover. Jeg er ikke i stand til å finne opplysninger
om denne eller andre kåringer på nettet. Men forsiden på Dag Helleves bok
Norske LP-omslag 1959-1990 viser at dette coveret står høyt i kurs. Og for min del var det ene og alene coveret
som fristet meg til å kjøpe plata da den kom ut, - til tross for at den lå i
øvre prisklasse. Må vel være så ærlig å si at jeg ikke hadde hørt om bandet.
Men
plata låt fint den. Jeg var
allerede en stor fan av Eagles og Poco.
Og musikken til De Flygende
Nordmenn fra Bergen lå i tilnærmet samme gate.
På den tiden sa vi « Det er bra til å være norsk» - Og i dette tilfelle
mente vi det faktisk.
Når jeg så hører plata igjen i dag blir jeg
positivt overrasket over hvor bra den holder.
Lydbildet er fyldig, og musikken er akkurat slik det skal være. Litt sart, - men veldig fin. Jeg liker dette
musikalske landskapet i en crossover mellom rock og country, ispedd noen få
elementer fra blues.
Dette er og blir en klassiker innen norsk
musikk, og for meg personlig, en topp-ti favoritt over norske utgivelser.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar