MUSIKK PÅ VINYL: JENNY HVAL – INNOCENCE IS KINKY

2013. RUNE GRAMMOFON. RLP 1432.

Fra platekompaniet:
Jenny Hval, tidligere kjent som Rockettothesky, slipper sitt andre album under eget navn. Forgjengeren Viscera (2011) fikk fantastiske omtaler og havnet på en rekke lister over årets album i 2011, deriblant i Uncut og The Wire. Dette er oppfølgeren, innspilt i Bristol og produsert av PJ Harveys produsent og nære samarbeidspartner, John Parish.
Fascinerende, hypnotiske Innocence Is Kinky vever intelligent og eksperimentell pop med innslag av mytologi, teori, kjønnspolitikk og improvisasjon. Uttrykket er ambisiøst, men intimt - som på det delikate sporet "Mephisto In The Water", av Pitchfork kvalitetsstemplet som et av deres utvalgte "Best New Tracks".
Som forfatter av de særpregede bøkene Perlebryggeriet (2009) og Inn i ansiktet (2012) har Hval markert seg som en spennende ung stemme i norsk samtidslitteratur, noe som i høyeste grad også kan sies om hennes musikktekster. Sjelden vare i dagens popmusikk, eller for den saks skyld andre sjangere. Med utgivelsen Innocence Is Kinky og dens kombinasjon av fengslende melodier, musikalsk særpreg og sanselige tekster framstår hun som en av samtidens mest unike og interessante artister.



Min kommentar:
Første gang jeg hørte om Jenny Hval var i 2011. Jeg snakka med en kar som hadde vært på Trænafestivalen og fått sitt ivs konsertopplevelse. Og artisten jo, det var Jenny Hval. Jeg har ingen mulighet til å dra på Trænafestivalen, men følger likevel med. Jeg kjenner til at publikum der ute er unikt, og de forlander at artistene må levere. De har nå i en årrekke hatt kremen av kremen av norske artister på gjestelista, så her nytter det ikke å stille uforberedt. 

 Jeg er glad for at denne karen fortalt meg om Jenny Hval. Hittil hadde dama fllydd under radaren min. Men da denne skiva kom i 2013 så la jeg inn forhåndsbestilling. Og for en overraskelse !!!! Indierock, stod det som sjanger. Men her fikk jeg så uendelig mye mer. Slett ikke ille for ei kjerring som meg som er litt redd for at indierock kan bli litt kjedelig i lengden. Denne bekymringen var grunnløs i dette tilfelle. 

Hva får du om du tar en porsjon Kate Bush, en halv porsjon Nick Cave, en dråpe Enya og en dæsj Andrej Nebb? Jeg vil tro at du får noe tilnærmet Jenny Hval. Men det ville vært godt gjort å komme fram til akkurat denne blandingen. Og det skal Jenny ha ros for. Og enda mer ros skal hun har for at det låter bra. Vel er det hele noe uvant i starten. Men nå, etter flere gjennomspillinger, så begynner jeg å forstå, og fremfor alt like damas abstrakte popkunst. Men det er krevende muikk å lytte på. Men utfordinger kan være spennende. Tør du ta utfordringen?