Forlagets omtale:
Tolv år
gamle Maike Hagg, datteren til en psykiatrisk pasient, døde i kjelleren på
Gaustad sykehus i Oslo i 1988. Politiet konkluderte med at det var en ulykke,
at jenta falt fra en gardintrapp og slo hodet i steingulvet. Emmy Hammer og Aud
Johnsen møtes tjuefem år senere for å snakke om det som egentlig skjedde den
gangen. Foreldelsesfristen nærmer seg. Møtet blir farlig, for en av kvinnene
vet for mye. Angst og hat trigger en kaldblodig morder frem fra skyggene.
Halloweenkvelden blir Aud Johnsen drept, og Cato Isaksen og Marian Dahle får
saken. Miljøet på det Gaustad sykehus trer sakte frem - noe hviler i skyggen av
noe annet. På slutten av 90-tallet skjedde det en politisk endring i
psykiatrien alle skulle ut i samfunnet igjen. De slottsaktige bygningene på
Gaustad ble tømt. Men én flyttet aldri ut. "Brudekisten" er den
tiende boken om politietterforskeren Cato Isaksen.
Min
kommentar:
Endelig
fikk jeg møte min gode venn Cato Isaksen igjen. Og jeg er umåtelig glad for at Cato har
blitt «voksen». Jeg har vært så forbanna
på denne mannen i lang tid. Det var noen år hvor han var utilgivelig
kvinnfolkgærn, og harva over alt og alle, - mens Bente satt hjemme og venta. Og
den litt dumsnille Bente tok imot «Fillegubben», - hver eneste gang han kom tilbake, - - gang på gang. Ja, jeg har vært nesten like irritert på henne.
Men nå er
jeg alt annet en irritert på min venn Cato.
Jeg får lyst til å ta vare på han, - tappe i badevannet, fikse en kopp
kakao med chili og en ørliten dråpe konjakk, - og så liste meg på sokkelesten
rundt mens Hr. Isaksen får sove ut. For
det trenger han virkelig etter denne kraftanstrengelsen.
Det er en
komplisert sak Cato må løse denne gangen.
Heldigvis har har god hjelp av Marian Dahle og alle de andre som vi
har blitt så godt kjent med.
Boka er
lettlest, og så drivende spennende at man har konstant høy puls.
Gaustad! Bare navnet gir meg frysninger
nedover ryggen. Det hele beskrives så
levende at jeg kjenner lukter og hører lyder mens jeg leser – Det vitner om god
krim.
Svært ofte
klarer jeg å avsløre morderen så altfor tidlig i en del av bøkene jeg
leser. Men Unni har en annen vri. Hun
avslører selv morderen lenge før boka er slutt, og vi får innsikt i det
uhyggelige spillet mellom gjerningsperson og offer. Bedre blir det ikke.
Jeg elsker
krim, og Unni Lindell er en av mine absolutte favorittforfattere. Jeg undres hvordan hun klarer, gang på gang,
å bygge opp sine fortelllinger til avslutninger det lukter svidd av, - denne
gang helt bokstavelig.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar