Musikkblogg. Bokblogg. Filmblogg. Altså: - en blogg om musikk, bøker , film, TV-serier og mine minner fra en ikke alt for fjern fortid.
Du finner også en del brukt vinyl til salgs under etiketten "SALG brukt VINYL".
NO 7-spors vinyl. Kerrs Pink`s femte
album, Tidings kom ut på cd i 2002, men har i likhet med de andre titlene på
Pancromatic, ikke vært ute på lp før. Gruppa fremstår her som et band hvor
hovedvekt ligger på samspillet mellom gitar og keyboards og hvor Kerrs Pink
drar veksel på sin norske bakgrunn med folk elementer blandet med influenser
fra Camel og Pink Floyd. Produksjon og lyd er av høy klasse. Lekkert
utbrettcover og kun 400x på svart 180 grams vinyl.
Min kommentar:
I går lå det melding om rek
sending i postkassa mi. Rekommandert sending betyr: vinylplater fra
utlandet.Denne gangen var det pakke fra
Tyskland.Jeg bestilte bl.a. Kerrs Pink
for en tid tilbake.
Lp’ens første spor gir meg
akkurat den musikken jeg forventer. Progg, rock, folkemusikk og et snev av
indie.Bedre blir det ikke. Dette er ei
skive midt i blinken for deg som liker progg av den litt mykere sorten. Minner
faktisk om Pink Floyd i enkelte partier.Det er vel samspillet mellom orgel og gitar som gir meg slike
assossiasjoner.
Den svarte vinylutgaven
ligger i et flott utbrettscover.Tekstene er gjengitt på coveret.
Gled deg til den episke historien om slaven
Milo, som er gladiator i det romerske keiserriket. Mens vulkanen Vesuv spyr ut
sin ødeleggende lava, må Milo i et kappløp med tiden redde sin store
kjærlighet, Cassia. Men kan Milo slippe ut av gladiatorarenaen før hele det
stolte Pompeii blir forvandlet til aske? Et storslått kjærlighetsdrama midt i
en av historiens største naturkatastrofer! I en orgie av eksplosjoner og
spesialeffekter setter supertalentet Kit Harington fra ”Game of Thrones” mer
enn sitt eget liv på spill når en av fortidens storbyer møter sin grufulle
skjebne!
Min kommentar:
Her kastes vi inn i dramatiske kampscener fra
første minutt.Staute romere kjemper fra
hesteryggenn med sine nyslipte sverd.Blodet flyter og hodene triller.
Jeg forventet en film som skulle ligne litt på
Gladiator.Men det fikk jeg ikke.Denne er nesten som en parodi i forhold.Jeg lar med irritere over kulissene.Det er for dårlig, når landskapet der ut som
om det er tegnet på en papplate.Det
sies at denne filmen har kostet 700 millioner kroner.Ikke vet jeg hva disse pengene har gått
til.Alt virker så halvhjertet; -
handlingen, manus, skuespillerne og enkelte animasjonsscener.Det er glimt av storståtte scener.Men pass på, - for om du blunker kan du gå
glipp av dem.Det kan se ut som om alt
er påkostet på de minuttene hvor filmen viser selve vulkanutbruddet.
Som su skjønner, så er jeg litt skuffa, men
filmen er helt grei underholdning. Det aller beste er lydeffektene. I
kampscenene er de til tider imponerende
En gammal israelisk legend berättar om
Papperspojken, han som kommer om natten och rövar bort sina offer. Idag
minns nästan ingen myten, men så skjuts en lärare på Salomonskolan
i Stockholm till döds inför barn och föräldrar. Bara timmar senare
försvinner två judiska pojkar på väg till sin tennisträning.
Fredrika Bergman och Alex Recht ställs inför
en av sina svåraste utmaningar när de dras in i jakten på en mördare
som framstår som lika skoningslös som effektiv. Spåren leder utredarna
till en och samma plats: Israel.Eden Lundell, chef för Säkerhetspolisen
får samtidigt anledning att söka i sitt förflutna då en man vid namn
Efraim Kiel oväntat dyker upp i Stockholm. Det dröjer inte länge förrän en
väl bevarad hemlighet är på väg att avslöjas. Och upprepade gånger
nämns Papperspojken. Men vem är han egentligen? Kan han ha fått liv
och börjat söka efter nya offer?
Min kommentar:
Denne gangen ble det svensk
lydbok. Av den enkle grunn at jeg ikke
fikk tak i norsk utgave, rett og slett.Nå
er det ikke nytt for meg å høre svenske lydbøker.Tidligere var jeg mere tro mot å høre svenske
lydbøker på svensk.Men etter at jeg
begynte å låne lydbøker hos nlb.no (Norsk Lyd- og blindeskriftsbibliotek) så
blir det ikke så ofte lenger. Men det er
så absolutt å anbefale. Det svenske språk klinger godt, De har utelukkende gode skuespillere som opplesere, så svenske lydbøker er en opplevelse.
Men når det er sagt, så lurer jeg litt på hvorfor denne boka ikke har kommet på norsk, Det er jo den femte boka i en serie, og handlingen er akkurat like nervepirrende som de andre bøkene i serien.
Vi har blitt et godt team,
Alex, Fredrika og jeg.Og så er jeg glad
for at vi har fått Eden Lundell med på laget.Jeg var redd hun skulle bli borte etter den forrige boka hvor vi ble
kjent med henne.Men hun er en alt for
spennende dame til kun å ha en kort gjesteopptreden. Etter å ha lest den forrige boka i seiren (Paradisoffer) hadde jeg en del ubesvarte spørsmål omkring Eden Lundell. Disse blir besvart i denne boka. Bare det er grunn nok til at boka burde vært ute på norsk.
Denne gang får du en krim hvor handlingen tar oss fra Sverige til Israel. Her er mange tråder som skal nøster opp, og mange spørsmpl som skal besvares. Noe er opplagte. Men vi får også de overraskelsene vi som krimlesere elsker.
Så derfor anbefaler jeg gjerne denne boka , - på svensk.
Etter de siste utgivelsenes
mer kompakte mørke, befinner sangeren og låtskriveren seg denne gang under en
mykere himmel. Høyem har laget et atmosfærisk, melodiøst og mer tilgjengelig
album - og på mange måter et nocturalt album, som skildrer nattlige
stemninger.
En tekstlinje som dukker opp
under gjennom-lyttingen av albumet er "Roy Orbison singing for the
lonely", slik det heter i Bruce Springsteens "Thunder Road",
og Høyems nye album inneholder referanser til både Orbison og Springsteen,
og på Lioness synger han for de ensomme.
Høyem er innehaver av en
stemme som må betraktes som en av landets naturressurser. På Lioness
evner han å forene sine beste egenskaper som vokalist, låtskriver og bandleder.
Synthesizere og elektronikk glimrer med sitt fravær, i stedet preges albumet av
organiske instrument og samspillet musikerne imellom. Sivert Høyem har selv
produsert albumet i samarbeid med sin faste gitarist Christer Knutsen, som også
bidrar med orgel, piano, celesta, marxofon og koring. Med på plata er også
Øystein Frantzvåg på bass og Børge Fjordheim på trommer, begge fra Høyems faste
liveband. Sangerinnen Marie Munroe medvirker på duetten "My Thieving
Heart".
Lioness er
innspilt i Oslo Klang studio med Bjarne Stensli som tekniker, og mikset av
Tchad Blake ved Full Mongrel i Wales. Mastringen er gjort av legendariske Greg
Calbi i Sterling Sound, New York.
Min kommentar:
Dette er virkelig musikk for
de lange netter. Ingen har en slik klang i stemmen som Sivert når han fremfører
sine ballader.
Men denne gangen møter vi også
en litt lysere og gladere Sivert. Om det er farsrollen, alderen eller kort og
godt kjærligheten som har endret hans uttrykk, vet ikke jeg. Men det kommer tydelig fram på denne skiva,
som er mere variert enn tidligere utgivelser.
Av og til er han skremmende
lik Leonard Cohen, som f.eks i innledningen til «The Boss Bossa Nova».Og det er positivt ment, for jeg digger
Cohen.
Når det er sagt, så beviser
dette albumet at Hr Höyem muligens er noe mer modig enn Cohen. Jeg liker at han
nå gir oss noe variert musikk.Og
stemmen hans kler også de mer rocka
låtene. Den tåler godt å få selskap av feite gitarer og strykere.
Vinylutgaven er ikke spesielt
påkostet.Plata ligger i et
utbrettscover hvor svart er den dominerende farven.Tekstene følger med, men jeg kunne ønsket meg
en cd eller en nedlastingskode i tillegg.
Det är
midsommarafton och överklassflickan Julie riktar sin blick mot Jean. Jean som
redan är trolovad med Kristin slits mellan sin pliktkänsla och de plötsligt
uppkomna utsikterna om ett bättre liv. Vad kan Kristin göra? Både hon och Jean
är anställda av Julies far. Julie inleder en farlig lek som skenart upplöser
alla hinder mellan de två. Hon får sin natt med Jean, men när Julies far
anländer i gryningen hamnar allt i ett annat ljus. Strindbergs klassiska pjäs i
regi och bearbetning av Helena Bergström.
Min kommentar:
Jeg så
Riksteaterets forestilling «Frøken Julie» for et par år siden.Ingeborg Sundrehagen
Raustøl tolket
Julie på scenen.Dete var en minnerik
forestilling.Da jeg så fikk vite at en
av mine absolutte favotittskuespillere, Helena Bergström arbeidet med en filmatisering
av Strindbergs stykke.Ja, - da kunne
jeg knapt vente.For å forkorte
ventetiden bestilte jeg filmen fra Sverige.
Men for en nedtur.Filmen gir meg absolutt ingnting.Er det forskjellen mellom film og scene som blir så tydelig, eller er
virkelig filmen så dårlig?Jeg vet
ikke.Men jeg har tenkt å forske litt
mer på dette.Når den verste skuffelsen
har gitt seg, skal jeg ta på meg nye briller og se filmen på nytt.Er spent på resultatet når forventningene
nullstilles.
Anne lever med datteren på ukjent adresse i evig angst for
sin ekstremt voldelige eksmann. En dag kommer hun hjem og merker at noe er
annerledes. Sengetøyet er rotet til, og puten lukter av etterbarberings-vannet
han pleide å bruke ... Har han funnet henne? Er han i huset? Vil hun dø? Ole
Vik har bare 14 dager igjen av sykemeldingen sin når han får en alarmerende
beskjed som kan koste ham jobben. Så går drapsalarmen.
Min kommentar:
Monster er den åttende boka om lensmann Ole Vik, og jeg har
selvfølgelig lest alle.Om ikke du
kjenner forfatteren Jørgen Jæger eller lensmann Ole Vik, så er du herved
advart… Eehh… du kan du kan glede deg.Disse bøkene er sterkt avhengighetsskapende. Om du først leser en av
bøkene, så bar MÅ du lese de syv andre.
Lensmann Ole Vik er en trygg bauta som alle ønsker seg i
livet sitt. Han ser de menneskene som befinner seg i de sakene han jobber med,
og ; - det beste av alt, - han glemmer dem aldri.
Jeg elsker den mannen.
Men Jæger vil fortelle oss noe mer med denne boka.Han gjør den godt voksne lensmannen til selve
symbolet i debatten om sentralisering og omorganisering av politidistrikt. Det er klart man føler seg mye tryggere med en
lensmann av Viks format i sitt eget nærmiljø.
Denne boka har flere krimgåter, men hovedsaken er dessverre
meget aktuell. Vi kjenner alle til saker hvor mishandlede kvinner og barn er
offer for en psykopat. Og en psykopat
gir seg aldri, selv om hans tidligere familie har fått et nytt liv med ny
identitet.
Og den lille familiens frykt vil aldri forsvinne selv om
hverdagen tilsynelatende er rolig, og alle har funnet seg til rette i sitt nye
liv.
Som vanlig lar forfatteren oss bli kjent med hovedpersonene,
både «de snille og de slemme».
Nok en gang en fulltreffer fra Jørgen Jæger, og jeg gleder
med allerede til bok nr 9.
Eddie Redmayne gjør sin livs rolle som den kjente
vitenskapsmannen Stephen Hawking. Hawking er en sunn og aktiv ung mann, da han
som 21-åring får den forferdelige diagnosen, akkurat i det han møter og
forelsker seg i sin Cambridge-studentkollega, Jane Wilde (Felicity Jones). Med
en utrettelig kjempende Jane ved sin side, legger Stephen i gang med sitt mest
ambisiøse vitenskapelige arbeid, et studium av det han nå har svært lite igjen
av - tid. Sammen trosser de umulige odds og oppnår mer enn noen noensinne kunne
ha drømt om.
Min kommentar:
Jeg elsker denne typen filmer.Filmer om menn med hjerner i eliteklassen.
Vitenskapsmannen Stephen Hawking har vi alle hørt om.Vi har sett han på TV og har latt oss
imponere av hans arbeide. Jeg kjente litt til hans teorier, og så hadde jeg
lest ett eller annet om at han hadde takket nei til en henvendelse fra selve
dronningen.Men jeg husket ikke den
korrekte historien.
Privatlivet derimot visste jeg null og niks om.
Men jeg må innrømme at jeg hadde tillagt denne mannen en helt
annen diagnose.Det erimponerende hvordan denne mannen og hans
familie har levd med og taklet denne sykdommen (ALS).
Nå er ikke dette først og fremst en film om Hawkings
vitenskapelige teorier. Selv om vi også får presentert de viktige linjene i hans
arbeide og hans, etter hvert enorme popularitet.Men i tillegg er dette er en film om
vennskap, raushet og kjærlighet.Filmen
bærer selvfølgelig preg av å være basert på hans kone Janes bok om livet med Stephen.Men so what? Av og til kan vi ha godt av å se
hvordan enkelte klarer å strekke seg litt ekstra i takt med den man elsker. Jeg
synes ikke filmen er så sukkersøt som enkelte kritikere vil ha det til. Jeg
opplever at jeg blir bedre kjent med denne familien fordi filmen viser ekte
mennesker og ekte følelser.Men mest av
alt får vi beviset på at ekte kjærlighet gir styrke.
Nå kan endelig folk få
Spidergawd live hjem i stua si. Nå kan konsertgjengerene gå hjem og gjenoppleve
det svette, hardtarbeidende og velsmurt livebandet som aldri skuffer fra
scenekanten. Du hører det på Bent Sæther sine spontane basslinjer som av og til
roter seg opp i et overambisiøst hjørne men som på mesterlig vis finner tilbake
til grooven, du hører det på Rolf Martin Snustad sin barytonsax som buldrer i
bånn og tetter alle sprekker for så plutselig vekke oss fra våte
80-tallsrock-drømmer med hyperventilerende krumspring, du hører det på Kenneth
Kapstad sine latterlig smittende og kosmiske energiutblåsninger og ikke minst
Per Borten sine gitarsoloer som på ingen måte er lagt opp som det gyldne snitt.
Her velger de konsekvent det ”taket” med mest energi selv om det innebærer røft
underlag og en snarvei som tar dobbelt så lang tid. Innimellom strikte groover
og tighte riff ligger denne risikoviljen i bandet og eksploderer i
uforutsigbare doser. Og du merker så godt at låtskriveren Borten nå puster,
pisser og blør Spidergawd. Dette er låter som er skreddersydd spisskompetansen
til bandet i motsetning til første platen der gjengen mer tolket Borten sine
låter. Dette har resultert i et album med innslag av skamløs prog, 80s britisk
rock, ZZTop på speed med kniv og fluesopp-rock ispedd de kjente blues-groovene
fra første platene.
Min kommentar:
Akkurat nå blør trommehinnene
mine litt, og jeg mistenker at tinnitusen er sikret for resten av dagen. Men det er prisen man må betale for den første
gjennomlyttingen til Spidergawds nye skive.For den MÅ spiller høyt.Og i
mitt tilfelle, så må jeg ta litt hensyn til naboene.Så derfor har jeg i dag benyttet
hodetelefoner.Kanskje ikke så lurt, men
du verden som denne skiva blåser ut ørevoksen.Gitaren tar tak i meg, mens saksofonen treffer meg et sted mellom hjete
og mage, kanskje det er levra som dunker i takt med musikken.
I tillegg til vinylutgaven
følger det med en cd.Takk Spidergawd,
dere har skjønt det. Vi nerdene kjøper viny, men vil helst ikke spille
platene.Da er det kjekt å ha en cd
liggende.
Coveret er nok en utgave i
den serien de startet på med første utgivelse.Men jeg forstår ikke helt hvorfor de holder seg til dette temaet med
engler og dyr.Så der er det noe jeg
ikkke har fått med meg. Kanskje en googling kan gi svar.Men coverne er vakre.For all del.
Og så var det Per Borten
da.Nei, ikke han i underbuksa, men han
med gitaren. For en mann.Han må rett og slett nevnes. Fordi det er hans skyld at jeg i kveld må få
Dagsrevyen tekstet. Men det er det jaggu
verdt.
Og til deg som lurer. Per Borten med gitaren er barnebarnet til Per
i underbuksa.
Dette er fjerde bok om politietterforskeren Alex Recht og
Fredrika Bergman. En fullsatt Boeing 747 letter fra Stockholm med kurs mot New
York. Kort tid etter avgang finner en flyvertinne et trusselbrev med et krav
til både den svenske og den amerikanske regjeringen. Blir ikke kravene
innfridd, blir flyet sprengt. Ingen vil forhandle med terrorister, og flyet
nærmer seg amerikansk luftrom raskt. Politioverbetjent Alex Recht jobber
intenst med kapringen sammen med den karismatiske Eden Lundell hos
sikkerhetspolitiet (Säpo). Fredrika Bergman, som nå arbeider for
Justisdepartementet, blir sendt tilbake til politiet for å være regjeringens
koordinator i denne saken.
Min kommentar:
I denne boka var spenningen nesten i meste laget.Jeg tror det er første gang jeg har hørt en
12-timers lydbok sammenhengende.Heldigvis har jeg ikke så travle dager, så jeg har muligheten til å bruke en hel dag til å høre lydbok. Ja, jeg glemte faktisk å spise.Men hvem kan vel tenke på mat når man som
leser blir invitert med i et passasjerfly hvor det er foreligger en
bombetrussel og mannskapet etter hvert
oppfører seg temmelig merkelig, - - eller skal jeg si skremmende.Jeg kan jo ikke si så mye, uten å røpe for
mye av handlingen.Men jeg kan si at det
hele blir jo ekstra nørt ettersom Alex sønn Erik er styrmann på denne
nervepirrende turen over Atlanteren.
I tillegg til spenningen som utspiller seg inni flykroppen,
så kommer vi tett på det storpolitiske spillet som foregår både i Sverige og i
USA.Og med sin yrkesbakgrunn kan vi
ikke få en bedre guide enn forfatteren Kristina Ohlsson.
Etterforsker Alex er på saken.Men han har mistet sine gode medarbeidere.Peder er ikke tilbake etterde dramatiske hendelsene han var utsatt for i
forrige bok.Men heldigvis får han igjen
hjelp av Fredrika, til tross for at hun nå jobber i justisdepartementet.Videre stifter vi bekjentskap med en dame med
navn Eden Lundell.Hun er sjef for
sikkerhetspolitiet, og fremstår som en meget spennende dame som har mye å by
på.Men jeg håper at vi møter henne
igjen i kommende bøker da jeg føler at jeg skulle blitt litt mere kjent med
denne damen.Mye å glede seg til altså.
Etter at
Sondre Justads første singel, «Nu har du mæ», ble sluppet sommeren 2014 har det
gått slag i slag for popartisten fra Lofoten. 24-åringen fulgte tidligere i år
opp med låtene «Det e over» og «Tilbake», som begge fikk høy radiorotasjon, og
har gjort TV-opptredener på blant annet TV2 Senkveld, P3 Gull og VG-lista Topp
20.
I oktober
2015 kom Sondre Justads etterlengtede debutalbum, Riv i hjertet. Tittelsporet,
«Riv i hjertet», var fjerde smakebit fra skiva, og ble umiddelbart A-listet på
både NRK P3 og NRK P1. Singelen er produsert av Thomas Eriksen, som for øvrig
har vært dypt involvert på store deler av skiva.
Min
kommentar:
Endelig
lå vinylutgaven av Sondre Justads debutalbum i postkassa.Sondre er fjorårets nordnorske
popkomet.Etter å ha hørt gjennom plata
hans et par ganger, så er det ikke så rart at alle snakka om denne
musikeren.
Idet
jeg lar stiften møte rillene, blir jeg møtt med ren poesi.
klar
ikke pust
men
æ veit det kan gå
hvis
æ klar å stå i det
selv
om æ får lite luft
æ
veit æ og
kan
vær tung å forstå
veit
æ har det og i mæ
Deretter
skrus tempoet opp, og vi blir invitert med på party. Låtene veksler mellom rå
og lettveint, melodiøs pop. Sondres stemme kan minne om Senjaværingen Moddi,
men Sondre låter mer optimistisk melankolsk, om det er et begrep som kan
forstås.
Om
du er bosatt noen breddegrader sør for Helgelandskysten, og lurer på hvordan en
nordnorsk sommerfest foregår, så har Sondre svaret:
Sol
hele døgne og stabilt kaldt i havet Slitte vans og skitten dongeri jakke Lærte
kverandre å gi faen Sætte pris på de småe tingan Naken på altanen og klaga fra
naboen Så mange svidde pizza og nesten branna Vi sov på sofaen og kom og gikk
som vi ville
Vinylutgaven
ligger i et pent utbrettscover.All nødvendig info
finnes på innerposen.Heldigvis følger
det tekster med. Det kunne gjerne fulgt med en cd og/eller en kode for
nedlasting.Jeg har nemlig blitt litt
skremt av de ryktene som sier at de artistene som ikke streamer nok vil bli
sletta fra Spotify, Wimp og Tidal en stundfrem
i
tid.
Men
det beste av alt:Sondre Justad skal
spille på Rootsfestivalen her i Brønnøysund i sommer.Det sies at denne karen er en
damemagnet.Så jenter i alle aldre:Møt opp.
Finnes det en hemmelighet du kunne ha drept for å få høre? I
denne nervepirrende thrilleren fra regissør Christopher Nolan (Batman Begins, Memento) spiller Hugh
Jackman og Christian Bale to tryllekunstnere som hele tiden prøver å bli bedre
enn den andre – noe som gjør at de havner midt oppe i et dødelig spill.
Scarlett Johansson har rollen som sceneassistenten som er både brikke og
spiller i rivaliseringen. En stjernespekket birolleliste – inkludert Michael
Caine og David Bowie. En genial historie. Et forbløffende sluttpoeng. Etter at
du har sett The Prestige, kommer du
garantert til å ville se den én gang til. Følg nøye med.
Min kommentar:
En tryllefilm hvor jeg satt trollbundet fra første
scene.For her må man virkelig følge med
like intenst som man ville gjort på et trylleshow.At man ikke får med seg riktig alt, verken
fra tryllekunstnerne eller fra filmen for den saks skyld gjør det hele syk
spennende.
Her er en haug med kjente skuespillere.Michael Caine er bedre og kjekkere enn på
lenge, til tross for sine noen og åtti år.Han har en enestående stemme som passer perfekt til denne filmen.
Og sannelig dukker ikke David Bowie også opp.
Dette er en film utenom det vanlige.Om du liker å løse større gåter, å frarøve
folks hemmeligheter, å oppleve spenning. Ja, da tror jeg du vil like denne helt
ekstraordinære magiske filmen.
Eirik Jensen var i en årrekke en av politiets mest betrodde
medarbeidere. Han var utradisjonell og frittalende, og i løpet av sine over
tretti år i tjenesten tilegnet han seg betydelig kunnskap om hva som må gjøres
for å forebygge kriminalitet. I På innsiden inviteres leseren inn i politiets
arbeid. Jensen har gått i bresjen for den såkalte dialogmodellen, der man
foregriper kriminalitet ved å snakke med motparten. Han har gått i dialog med
blant annet A-gjengen, B-gjengen, Young Guns, Hells Angels og Bandidos. Tanken
er å behandle folk som mennesker, ikke som kriminelle. Så lenge de ikke trår
over grensene som loven setter. Slik etablerte han et enormt kontaktnett.
Kollegaer omtalte ham som en som var på jobb 24 timer i døgnet. Så smalt det.
Min kommentar:
Jeg vet ikke helt hva jeg skal si.Etter at jeg ble ferdig med boka, ble jeg
sittende noen minutter bare å stirre ut i luften. Dette er jo ei bok hvor vi ikke får med
slutten. Tenk deg at du går på kino.Filmen er så spennende at du knapt får puste, og så er filmen plutselig
slutt.Det er bare SÅ irriterende.
I skrivende stund vet man ikke hvordan saken mot Eirik Jensen
ender.
Selvfølgelig har Jensen behov for å skrive ei bok for å
renvaske seg sjøl.
Men etter hvert som jeg leser så beveger jeg meg bort fra at
dette er et forsvarsskrift fra en korrupt politimann.SÅ vidt jeg vet så ble det gjort avtale om å
gi ut denne boka lenge før Jensen ble arrestert.I denne boka forteller han om sitt arbeide og
sin karriere ved Oslo Politikammer akkurat slik han har opplevd det. Det mangler ikke på spenning. Vi får innblikk
i et liv på den riktige siden av loven, preget av nær kontakt med kriminelle,
den evige jakter på forbryterne, trusler og vold.Men mest av alt er det en historie som
dokumenterer hvor avhengig politiet er av tystere selv om det kan være et spill
på liv og død. Informasjonen flyter i
kanaler som kan betegnes som dødelig farvann.
Denne boka har faktisk svært lite med selve saken å gjøre.Den blir knapt nok nevnt i en bisetning,
eller et lite kapittel. Derimot kan jeg ane en viss porsjon bitterhet hos
Jensen. Men det er kanskje ikke så
rart.Dette er tross alt en politimann
som har jobbet hardt.Han har hatt en
helt særegen teft når det gjelder å tilnærme jeg grupper av kriminelle og å
løse saker, samt forebygge. Han er svært så direkte i sin kritikk av omorganisering
og reformer.Han kaller en spade for en
spade.
Jeg tør påstå at det er en av de beste politiromaner jeg noen
gang har lest, - om jeg ser bort fra at siste kapittel ennå ikke er skrevet.Som leser så er jeg usikker på om jeg vil ha
slutten på denne historien. Jo
forresten, hvis Eirik Jensen er uskyldig så vil jeg vite det.
Så er snart sirkuset i gang igjen. I år er selveste Jan Fredrik Karlsen hyret inn som MGP-general. Da jeg hørte denne nyheten i fjor, så forventet jeg en revolusjon. Men etter å ha hørt årets låter så må jeg bare erkjenne at alt er som før.
Her er min høyst personlige vurdering av låtene. Jeg gjør oppmerksom på at jeg kun har lyttet til låtene. Jeg har altså ikke sett sceneopptredener eller videoer. Enkelte av låtene kan helt sikkert løftes av en proffesjonell opptreden.
Agnete – «Icebreaker»
Tekst og melodi: Agnete
Johnsen, Gabriel Alares og Ian Curnow.
Agnete Johnsen er jenta fra Finnmark som var vokalist i The
Black Sheeps da de vant MGP Jr i 2008 med den samiske låta «Oro jaska beana». I
2013 sang hun seg inn i hjertene våre med Ola Bremnes «Har du fyr» da hun til
slutt kom på andreplass i Stjernekamp.I
2014 vant hun «Skal vi danse» med sin dansepartner Egor Filipenko.
Låta hun presenterer i årets MGP ligner litt på noe jeg har
hørt før.Ja, den minner om Margaret
Bergers «I Feed You My Love».Jeg blir
litt stressa av at låta skifter takt flere ganger underveis.
Elouiz – «History»
Tekst og melodi: André
Lindahl, Jeanette Olsson, Michael Jay.
Christina Cornelia Elouise Pethrus Lauritzen (20) er denne
artistens fulle navn. Denne svensk/norske jenta bor for tiden i Maura /
Nannestad.
Hun har en ren og pen stemme.Etter min smak en typisk «køntristemme».
«History» begynner så lovende, men blir dessverre litt for
kjedelig.
Freddy Kalas – «Feel Da Rush»
Tekst og melodi: Fredrik
Auke, Simen Auke, Mikkel Christiansen, Trond Opsahl og Christoff Huse.
Selvfølgelig må Freddy Kales, selveste kongen av alle fester,
enten det er russefest på Tryvann, afterski i Hemsedal, strandparty på Tjøme,
skumparty på Ibitza eller etterpålag i Velfjord, så passe Hr Kalas inn. Vi har alle hørt «En pinne for landet» etter
manges mening alt for mange ganger. Dette er musikk man blir i godt humør av,
enkelt og greit. Jada, jeg vet at mange
lar seg irritere av denne type musikk. Uansett resultat av årets norske MGP
finale så tror jeg denne låta vil bli spilt mye utover våren og sommeren, i
likhet med fjorårets pizza-låt av Staysman.Jeg får litt Banana Airlines assosiasjoner av denne, og da er det
partymusikk. Lettvint og greit, men forferdelig slitsomt.Neppe
noen vinner. Men for all del - Jeg kan ta feil. Dette er en sånn enten / eller låt. Blir spennende å se hvor låta havner.
Laila Samuels – «Afterglow»
Tekst: Laila Samuelsen
Melodi: Laila Samuelsen, The Beatgees og Jan Weigel
Laila Samuels var vokalist i bandet Tuesday til de ble
oppløst. Hun har samarbeidet med
artister som Venke Knutson, Maria Arredondo og Alejandro Fuentes.
Typisk Grandprix-låt vil mange si.Her er det bare å starte opp vindmaskinen. Håper
ikke dette blir brukt mot låta, som er en Kate Bush inspirert ballade, en
ganske fin en faktisk.
Makeda – «Stand Up»
Tekst og melodi: Danne
Attlerud, Michael Clauss og Thomas Thörnholm.
Endelig,- en ekte
soult-låt.Saksofon og greier.Dette gjør meg lykkelig, - og litt
trist.Trist fordi jeg har hørt dette
før, men i farten husker jeg ikke hvilken låt den nermest er en kopi av. Håper bare den ikke er for lik.
Makeda synger dritfint.
Makeda Dyhre er 23 år, er født i
Etiopia og bor nå i Asker.Vi har tidligere sett henne i Tv-program som The
Voice og Det store korslaget.
Hun har jobbet med flere kjente artister deriblant
Nico&Vinz, Samsaya og OnklP og jobber nå som korist for Admiral P og synger
i tillegg i gospelkoret Traces Gospel Choir.
Min favoritt !
Pegasus – «Anyway»
Tekst og melodi: Tommy
Nilsen og Ronny Nilsen
Enda en ballade. Denne gangen med litt ekstra power. Låter som Norges store sønner Return fra åttitallet, men vokalisten er litt for snill. Stemmen hans blir litt vel polert for denne type låter. Men du verden , - han synger bra. Men jeg kommer nok til å glemme denne låta ganske fort.
Stage Dolls – «Into the Fire»
Tekst og melodi: Torstein
Flakne, Anne Judith Wik, Mark Spiro, Hallgeir Rustan
Å, så glad jeg ble da jeg hørte at gode gamle Stage Dolls skulle være med i årets MGP. Det er en litt snillere utgave vi møter i 2016 enn de gutta jeg husker fra 1988.
Låta er fin den, og jeg tror den kommer til å havne på pallen. Men jeg skulle ønsket meg mere gitar. Joda Torstein Flakne, jeg hører deg. Men jeg vil ha mere, råere, sterkere, røffere, kort og godt : mye mere !
Stine Hole Ulla – «Traces»
Tekst og melodi: Stine
Hole Ulla, Ingrid Skretting og Trude Kristin Klæboe
Stine var jenta som vant Norske Talenter i 2012. Hun har en
stemme som gjør at hun er i stand til å synge skjorta av de fleste.Låta er nydelig.Men jeg er usikker på om den hører hjemme i
dette konseptet.Etter min smak er dette
en typisk musikal melodi, eller temamelodi i filmmusikken til vakre bilder.Synes derfor det er vanskelig å vurdere Stine
i denne settingen.Resultatet kan like
godt bli bunn som topp.Men at jenta kan
å synge, ja, - det er vi enige om.
Suite 16 – «Anna Lee»
Tekst og melodi: David
Bjoerk, Andreas Moe, David Eriksen, Alexander Austheim
Dette er Norges svar på «One Direction». Boybandet kom i
stand som følge at et realityprogram.Guttene kan å synge og bevege seg til musikken, eller danse om du vil. De ser bra ut, framstår som snille og
hyggelige, og har selvfølgelig en stor fanskare hos unge tenåringsjenter. Fansen kaller seg «suitehearts».
Jeg mistenker at mange fans vil tømme kontantkortene under
avstemmingen i årets MGP.
Låta?Jeg holdt nesten
på å glemme å kommentere den.Det viser
bare hvor mye «alt det andre» har å si når det gjelder slike prosjekt. Låta er
lettbeint popmusikk som er lett å like.
The Hungry Hearts featuring. Lisa Dillan – «Laika»
Tekst og melodi: Tonje
Gjevjon
MGP skal være show og underholdning. Og her får vi begge deler i bøtter og spann. Jeg får assosiasjoner til tysk diskomusikk fra syttitallet. Boney M, Baccara, Kraft-wek osv. Og ikke å forglemme en av de beste MGP-melodier gjennom tidene, nemlig den uforglemmelige Djengis Khan.
Jeg kjenner ikke gruppa, men etter det jeg forstår så legger de stor vekt på selve showet. Og Lisa Dillan som er leid inn på vocal, synger veldig fint. Jeg gleder meg, og har store forvent-ninger. Topp tre !
God fornøyelse. Denne låta kan faktisk vinne. Rett og slett!
Da er det bare å glede (eller grue) seg til årets norske finale i Melodi Grand Prix 2016. Den går av stabelen i Oslo Spectrum den 27. febr.
Men før den tid blir det en gjennomgang av alle låtene på Nrk1. Det blir spennende å se om de såkalte ekspertene er enige med meg.
Fra Platekompaniet:
Hyllet av kritikerne, belønnet med en lang rekke priser og nominert til Oscar-statuetter for henholdsvis beste film, beste tilrettelagte manus, beste kvinnelige hovedrolle og beste mannlige birolle: Debra Graniks Winter's Bone er et stille mesterverk som fortjener et stort og oppmerksomt publikum.
Handlingen utspiller seg i skogene rundt Ozark-fjellene i dypeste Missouri, hvor folk lever fra hånd til munn under tøffe forhold med mye kriminalitet.
Her bor 17 år gamle Ree sammen med sine to yngre søsken og deres apatiske, psykisk syke mor. Faren, som nettopp har sluppet ut av fengsel, har pantsatt familiens hus - for så å forsvinne. Hvis han ikke melder seg hos politiet som avtalt, kommer den allerede vanskeligstilte familien til å stå uten tak over hodet. Men når en desperat Ree ber naboene om hjelp til å lete, blir hun avvist og truet. Det er tydelig at disse vet mer om farens forsvinning enn de vil si, og ungjenta vil ikke - kan ikke - gi seg i forsøket på å redde familiens hjem.
Winter's Bone, basert på Daniel Woodrells roman, viser et stykke av dagens USA man ikke er vant til å se på lerretet. I rollen som Ree skaper nykommer Jennifer Lawrence en heltinne av et sjeldent kaliber. Hennes innbitte jakt er løftet opp på et nærmest mytisk nivå, og kan på mange måter minne om Cormac McCarthys bøker eller klassiske westernfilmer.
Winter's Bone har en lavmælt intensitet, med en ofte ubehagelig spenning som kommer snikende og ikke slipper taket. Dette er en styggvakker, gripende film man ikke glemme
Min kommentar:
Vi befinner oss i et landskap så er så langt unna Hollywood som det er mulig å komme. Det i seg selv kan være ganske så befriende. Men likevel er det skremmende å tenke på at dette skjer «as we speak»,
Dette er hverdagsrealisme fra mulighetenes land, - U.S.A. Filmen setter virkelig følelsene i sving. Jeg blir rasende på personene som tar den «lettvinte» løsningen og flykter, enten fysisk til et annet sted, - eller til et landskap fyllt av dop og rus, hvor vold og redsel er en følgesvenn. Samtidig er jeg full av beundring for den unge 17-åringen som tar en stor dose ansvar på side skuldre og bærer det hele med rak rygg, selv om håpløshetens skydekke er faretruende lavt til tider.
Hvor mange som lever under slike forhold i dag, vet jeg ikke. Men i det siste har media fortalt oss skremmende historier om store geografiske områder i USA som har mistet alt, arbeidsplasser, industri og trygghet. Men det verste er at håpet blir borte. Med håpet forsvinner drømmene og planer for fremtiden. Tilværelsen består i å holde seg og sine i live dag for dag.
17-åringen Ree står opp for seg selv og sin familie. Hun nekter å ta håpløsheten innover seg. En fantastisk sterk jente som trengs under slike forhold.
Dette er ingen popcorn-film. Men av og til behøver vi en påminnelse om at USA er noe mer enn Hollywood, LA og de glansbilder man helst får presentert. Det er ubehagelig, og gjør vondt å se på. Men det er nødvendig.
Fra Wikipedia:
Mot i brystet, mord i blikket, Bomben und Granaten er det andre soloalbumet til Åge Aleksandersen etter at Namsos-gruppa Prudence gikk fra hverandre. Dette er første plateutgivelsen hvor han har med seg Sambandet. Albumet ble utgitt i 1976, på plateselskapet Polydor, og solgte 3000 eksemplarer.
Albumet er spilt inn i Artic Studios, og er produsert av Aleksandersen selv.
Min kommentar:
Dette var et artig gjenhør. Altfor lenge siden jeg har spilt akkurat denne skiva. Morsomt å høre hvor mye lysere Åges stemme var for 40 år siden.
Jeg husker godt da jeg kjøpte denne skiva hos G.Sørensen i Brønnøysund i 1976. Etter Åges flotte debutplate «7800 Namsos» så hadde jeg store forventninger til denne plata. Men jeg var bittelitte grann skuffa. Denne plata var noe helt annet. Den var litt rar. Åge virket litt sint. Tekstene var kristiske og alvorlige. Men etter hvert så likte jeg skiva. Jeg var vel blitt litt sintere sjøl. På den tiden var jeg opptatt av å gå litt på tvers av alle andre. Og da et par av mine kamerater mente at Åge var ferdig som artist. Ja, da bestemte jeg meg for å digge denne skiva. Jeg spilte den hver dag, både når jeg var alene og selvfølgelig når mine kompiser kom på besøk.
Husker Åge var og spilte på Mosheim hvor en kar jeg kjente hadde bestemt seg for å gi artisten skikkelig bank. Årsaken var at vedkommende mente at Åge var årsaken til at Prudence var oppløst, og så mente han at Åge ga ut bare drittmusikk. Heldigvis ble slosskjempen dyttet ned av scenen før det kom til konfrontasjon.
Dette albumet solgte dårlig, kun ca 3.000 solgte eksemplarer. Det ga lite penger i kassa for Åge, og den påfølgende turneen ble avbru1tt etter at han hadde tapt store penger. Kr 40.000, - var liten en formue i 1976 hvor en gjennomsnittslønn var på ca kr 60.000,-.
Heldigvis ga ikke den gode Åge opp.
Som vi vet kom han sterkere tilbake, og vi som har et eksemplar av denne skiva eier faktisk en liten juvel. Jeg har sett denne skiva gå for en tusenlapp og vel så det, litt avhengig av kvalitet.
Tre generasjoner kvinner og én mørk hemmelighet. Juni har
arvet huset til besteforeldrene og drar tilbake til øya der hun vokste opp.
Mens hun rydder i huset, kommer hun over et bilde av mormoren sammen med en
tysk soldat og et brev hun skrev i 1946. Brevet har tysk poststempel. Det er
helt ukjent for Juni at mormoren var i Tyskland like etter krigen, og hun
bestemmer seg for å nøste opp hennes historie. Jakten på sannheten fører Juni
til Berlin og en liten by i det som ble den russiske sonen da Tyskland
kapitulerte. Der blir hun konfrontert med en brutal og ukjent krigshistorie.
Etter hvert forstår Juni at mormorens hemmelighet er noe mer enn at hun var
tyskerjente, og oppdagelsen får betydning for hennes eget liv. Mormor danset i
regnet handler om en kvinnes fortielse og dens følger for datteren og
barnebarnet. Men aller mest er dette en fortelling om kjærlighetens helbredende
kraft. Romanen er basert på sanne historier og faktiske hendelser.
Min kommentar:
Av og til kjennes det godt å ta en pause frakrimmen jeg leser til vanlig for å lese en
god, gammeldags kjærlighetsroman. Det
behøver slettes ikkeå være mindre spennende,
for en god gammeldags kjærlighetsroman skal inneholde store porsjoner både av
spenning og drama.
Det har selvfølgelig journalisten Trude Teige forstått, og med
denne boka presenterer hun en riktig så god gammeldags roman. (Ja, jeg vet at
jeg har skrevet uttrykket «god gammeldags» tre, eeh fire ganger nå). Så jeg
regner med at dere forstår hva slags bok dette er.
Nå kjenner jeg at jeg er nesten like overtydelig som
forfatteren er i partier av boka. Jeg
blir en smiule irritert når noen tar jeg tid til å forklare opplagte ting som
historien handler om.Om man har et par
bøker i leserbagasjen sin, så har man sannsynligvis utviklet en smule fantasi
slik at man er i stand til å lese også de uskrevne ord.
Boka skifter mellom fortid og nåtid.Ikke så heldig etter min smak.Den gamle historien er både sterk, spennende
og lærerik, men historien fra nåtid gir meg ingen ting.Her blir personene for blasse.Ja, han som etter hvert skal framstå som
kjæreste og elsker er helt gjennomsiktig.
Hovedpersonen Juni er likevel litt interessant, ikke bare
fordi hun er datter og barnebarn til to svært så sterke kvinner, men aller mest
fordi hun tar tak i og kommer til delvis bunns i sin families historie. Litt etter litt kommer hemmeligheter for en
dag, men den hele og fulle sannhet når ikke frem til Juni.Det er kun vi lesere som får den gjennom
bokas tilbakeblikk i tid.
De aller fleste vet hva som skjedde med de norske jentene som
hadde forelsket seg i en tysker under krigen. Jeg har hørt og lest utallige historier om
snauklipping og samling av jenter i interneringsleire og om tap av norske
statsborgerskap.Men jeg visste lite om
hva som skjedde med de norske jentene som dro med sin kjøre til Tyskland.Dette forteller heldigvis denne boka noe
om.Jeg takker Trude Teige som å ha
skrevet denne viktige boka. Etter det
jeg har lest meg til er den basert på virkelige historier.
Virgil Oldman er en ensom antikvitetshandler som har
problemer med å knytte seg til andre mennesker, særlig kvinner.Han blir kontaktet av en ung kvinne ang.
familiens kunstverk.Men denne kvinnen er
ikke helt til å stole på.Hun holder
ikke avtaler, og det enkleste ville vært å trekke seg ut.
Men livet til den ensomme antikvitetshandleren skal ta en ny
vending. Ved hjelp av en yngre medarbeider lærer han steg for steg hvordan han
skal vinne hjertetil en ung kvinne som
er like ensom som han selv.
Fra å være helt alene i sin kjedelige grå verden, så befinner
han seg omsider i en katt og mus lek i en verden hvor han er omsluttet av en
lidenskap som vil forandre hans liv for alltid.
Min kommentar:
En noe merkelig film.Når
regissøren er italiener så mangler det ikke på lidenskap.
I starten er det lidenskapen for kunsten som er
altoppslukende. Etterhvert rammer lidenskapen på det menneskelige plan.
Donald Sutherland dukker opp i nok en sterk rolle.Dette til tross for at han ikke bærer
hovedrollen.Denne innehas av en
skuespiller (Geoffrey Rush) jeg ikke kan huske å ha lagt så mye merke til før,
til tross for at han har spilt i en rekke filmer. Etter en stund kjenner jeg
han igjen fra filmen «Boktyven» som jeg så for ikke lenge siden.Men etter å ha sett Mr Rush i denne filmen,
vil jeg nok ikke glemme han så lett.Hun
er jo med i absolutt hver eneste scene.
Filmen skal være innspilt i Italia, men det merker vi lite
til da kun er fåtall scener er skutt ute i gatebildet.
Da litteraturstudenten Rebecca Trolle blir funnet drept og
partert i et skogsområde utenfor Stockholm må Alex Recht og hans etterforskere
forsøke å finne ut hvorfor Rebecca fikk en så voldsom skjebne. For
etterforskeren Frederica Bergman blir etterforskninga et mareritt da hennes
elskede Spencer blir dratt inn i
saka. Dette er den tredje romanen om Alex Recht og hans
etterforskningsgruppe.
Min kommentar:
Da var jeg ferdig med den tredje boka i denne serien.Og bøkene blir bare bedre og bedre.Historien er original.Jeg har aldri lest noe lignende noen gang.Her får man høyspenning fra første kapittel
og helt til siste setning. Vi får et innblikk i et miljø hvor drivkraften er
ren og skjær ondskap.Disse menneskene
skjuler seg i en filmklubb.Men det er
ikke vanlige spillefilmer de nyter, men snuff-filmer hvor skuespillerne må bøte
med livet.
Dette er til tider ubehagelig lesing, med høy
gåsehudfaktor.Jeg gjennomskuer noen av
gåtene, men fremdeles er det nok igjen til å holde spenningen ved like helt til
slutt.
Hovedpersonene i etterforskningsgruppa, Fredrika, Alex og
Peder jobber natt og dag.Men de lar oss
få en innsikt i deres privatliv.Livet
er ikke alltid så lett, verken på jobben eller på hjemmebane.
Jeg anbefaler deg å lese bøkene i riktig rekkefølge.På den måten blir dukjent med hovedpersonene.
Selv om krimgåtene er oppklart, er det store og spennende
ting på gang på «privaten» til hovedpersonene.
Når Californias San Andreas Fault utløser et massivt
jordskjelv, flyr søk- og redningshelikopterpiloten (Dwayne Johnson) og hans
fraseparerte kone (Carla Gugino) fra Los Angeles til San Francisco for å redde
datteren sin. Men når det tror at det verste er over ...har det bare så vidt startet.
Min kommentar:
Nok en gang må jeg innrømmeat min guity pleasure er katastrofefilmer.Men nå kan det se ut som om jeg må endre
dette til preteritum, - altså: min guity pleasure var katastrofefilmer, for det
er faktisk mange, mange år siden jeg så en ok katastrofefilm.
Denne gangen er det en helikopterpilot som redder kun sin
familie og dermed glemmer demillioner
av andre som er i fare. Det er selvfølgelig godt gjort at han klarer å finne
både sin datter og sin fraseparerte kone i det kaoset som oppstår.
Etter min mening er svært lite troverdig film. Jeg lar meg
heller ikke overbegeistre over de voldsomme effektene, selv om det var litt
tøft å se dem i 3D.