FRA PLATEHYLLA: TOBBEN & ERO – FORDUMS FRUKTER, FRISKE FRØ.

1972.  Philips.  6317.005.

Tobben & Ero var en duo fra Tromsø bestående av Torbjørn Willassen (vokal, gitar) og Jan Ero Olsen (vokal, gitar). I det musikalske landskapet kan Tobben & Ero karakteriseres som Norges svar på Simon & Garfunkel, mens de på den lyriske siden står i en klasse for seg. Duoen søkte til gamle mestere for å finne tekster de kunne sette melodier til, og skapte musikkhistorie med et knippe plater som alle regnes for å være norske klassikere.

Våren 1969 forlot de to guttene hjembyen Tromsø for å søke lykken i Stockholm. Egentlig stakk de av, fordi Tobben var blitt innkalt til militærtjeneste (Om jeg skal tro hva media sier om saken) . Under tiden i Sverige ble Tobben & Ero kjent med hele den svenske viseeliten. Cornelis Vreeswijk var selvsagt blant dem, og han inviterte dem med i et radioshow som også ble utgitt på plate i 1970. Her fremførte Tobben & Ero «Anne Knutsdotter». Vennskapet med Vreeswijk skulle resultere i flere samarbeid på 70- og 80-tallet.

Hjemlengsel gjorde at Tobben & Ero forlot sin karriere i Sverige og dro tilbake til hjembyen. Hjemme i Tromsø løsnet det for Torbjørn Willassen som låtskriver. Han hadde så vidt begynt å komponere melodier til dikt av blant andre den svenske poeten Erik Lindorm, men det var et dikt av Aasmund Olavson Vinje som ble døråpneren: «Den dag kjem aldri». Tobben husket diktet fra skoletiden, og midt på natten kom melodien til ham. Dagen etter tok han første buss hjem til Ero, og samarbeidet ble gjenopptatt på alvor.

Takket være Arthur Arntzen fikk Tobben & Ero delta i et Oluf-show i 1971. I salen satt Børt-Erik Thoresen, som inviterte duoen til å være med i et TV-program som skulle sendes fra Tromsø. Dette ble en suksess, og med fornyet selvtillit tok Tobben & Ero gitarene på ryggen og haiket til Oslo for å prøve lykken nok en gang. Etter litt fram og tilbake fikk de endelige platekontrakt.   Det skulle bli 6 album og 2 samleplater signert gutta fra Tromsø.

Det gikk jo som kjent en visebølge over landet på syttitallet.  Viseklubber ble startet over alt.  Hjemme i Velfjord hadde vi viseklubb.  Vi møttes i garderoben bak scenen på Gimle.  Vår eminente musikklærer Stein Søreng var primus motor.  Han underviste i  gitarspill i musikktimen, og videreførte dette til viseklubben.  Men desverre ble denne jenta ingen habil gitarspiller.  Jeg kom ikke lenger enn til de tre grepene G-A-D7.  Nok om det.  Det er rart med oss nordlendinger.  Selv om det er omtrent samme avstand fra Velfjord til Tromsø som fra Velfjord til Oslo, så føler vi oss mye nærmere byen, folket og kulturen i Tromsø.  Derfor var vi veldg opptatte av disse to guttene med en noe særegen stil.  Jeg var svært interessert i Åsmund Olavson Vinjes diktning og hadde skrevet særoppgave om denne dikteren

Etter å ha hørt mye på albumet «Ballade i Bakgården» hvor flere av Vinjes dikt er med, så kjøpte jeg like godt den første skiva duoen gav ut.  Her har de tonesatt dikt av Vinje, Hamsun, Bjørnson, Øverland m.fl.  Men vi finner også låter skrevet av Torbjørn Willassen, Eller Tobben som han kalte seg.

Bedre musikk en dette kan man ikke få i lyse sommernetter.  Nå kan de lyse nettene komme, musikken er klar.