1975. Polydor. 2382
061
|
Artisten Lillebjørn trenger ingen nærmere presentasjon. Han har alltid vært der, - han og gitaren.
Mitt aller første minne om Lillebjørn var da jeg så filmen
«Himmel og Helvete». En sterk film om
tenåringers lek med narkotika. Dessverre
er den like aktuell i dag som da den kom ut, for nesten 50 år siden. Den største forsjeller er at den gangen fant
man de narkomane kun i Slottsparken. Nå
finner vi dem overalt, også der du bor.
Jeg har vært på
konsert med Lillebjørn bare en eneste gang.
Det var i konserthuset i Oslo i 1982.
Det var kun Lillebjørn på gitar, og Terje Venaas på bass. Men denne konserten må ha gjort inntrykk. Jeg husker den svært godt. Jeg husker hvor jeg satt i konserthuset. Jeg husker at Lillebjørns kjæreste, eller
kanskje det var kone ved siden av meg, og jeg syntes det var voldsomt flaut da
publikummere oppdaget henne og begynte å gi henne komplimenter for kjæresten
eller kanskje det var ektemannens musikk.
Men det som gjorde størst inntrykk på meg var måten Lillebjørn
snakket om Oslo på. Jeg tenkte: «Han elsker virkelig denne byen». Han fortalte om somre i Oslo, med tomme
gater. Jeg hadde ikke bodd så lenge i
hovedstaden. Og hadde ikke de samme følelsene for byen. Men kanskje Lillebjørn og hans sanger hjalp
meg til å innrette meg i Norges største by.
Det er en enorm overgang å flytte fra Velfjord til Oslo. – Nemlig.
Men over til Lillebjørn.
På denne skiva gir han oss noen fantastiske tekster.
Se bare her:
Det var vel særlig sangen om Victor Jara som satte seg fast i
hodet og hjertet mitt..
Men det var ikke bare meg som likte albumet
Albumet lå 4 uker på VG-lista med 13 plass som beste plassering
Det er gledelig å se at så mye norsk vinyl blir re-utgitt på vinyl. Her finner du dette albumet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar