FRA PLATEHYLLA: ANITA SKORGAN – YOUNG GIRL

1977.  RCA Victor. PL 40019

19 åringen Anita Sorgan var svært populær i 1977.  Det var dette året hun representerte Norge i MGP med låta Casanova.  Hun hadde vunnet talentkonkurranse i piano, klassisk stil, hadde jeg nær dagt.  Hun drev friidrett, og framsto som den kjernesunne jenta i melkereklamen.

Jeg kan huske at det ble nesten rabalder da denne jenta sto fram i et intervju og sa at hun ville bli sett på som mer rampete.

Nå bidro vel ikke akkurat denne skiva til å endre imaget Selv om vi kan ane litt rock ‘n roll i låta «How I love that guy».

Men innspillingen skulle likevel få betydning for unge Anita.  Dette var før Se og Hør fantes i den norske bladhylla, men jeg har lest et sted at det var under innspillingen av dette albumet at Anita og Georg Keller ble kjærester.  Han produserte albumet, og bidrar på alle låtene, enten som sanger, tekstforfatter eller som musiker.  Senere skulle de spille inn disco-albumet «Let’s move together»  sammen.  De opptrådre også som duo i den norske finalen i MGP 1978.  Der endte de på sisteplass.  Men hvem vant?  Jo, Mr Jahn Teigen.  Men det er en annen historie, - også i Anitas liv og karriere.

Jeg har eid denne plata siden den ble utgitt i 1977.  Men må vel innrømme at det er mange år siden den har snurret på platespilleren, - helt til i kveld.  Et hyggelig gjenhør.

Og det beste av alt , - Her ligger vinylplata i et skikkelig utbrettscover hvor sangtekstene er fordelt over to hele sider, -  Herlig !!

Salgstallene viser at albumet ikke solgte så mye som jeg mistenker de fleste forventet.  Kun 6 uker på VG-lista, med en tolvteplass som beste notering.

FRA PLATEHYLLA: THE ALLER VÆRSTE – MATERIALTRETTHET

1980.  Den Gode Hensikt.  DGH 101

2010. Oh Yeah!  RAM LP 43.  Original release in 1980. This Is The 30 Years Editon, Remastered, Gatefold, 175 Gram Vinyl

Vi kjenner alle til «Stupedama»  Ja, du vet hun på saltpastillesken fra «Godtefabrikken Brynhild».  Og derfor var coveret nok en gang årsaken til at jeg kjøpte ei plate.  Som samler er som kjent coveret like viktig som musikken.  Men når det gjelder denne utgivelsen så skulle jeg oppdage at musikken var like god og holdbar som coveret og «Stupedama»

I 1980 , Grandiosans fødselsår, så var punk og new wave relativt nytt for mine ører.  Jeg hadde hørt et par britiske band, men jeg var vel litt treig, og trengte rett og slett mere tid.

Det er jo unektelig litt pussig at jeg digger punken mere som sekstiåring enn jeg gjorde som tjueåring.

The Aller Værste var en band fra Bergen.  På denne skiva blandes de flere musikkformer, som punk, new wave, ska,  reggae og funk.  Men det aller viktigste var at de skrev norske tekster om svært varierte temaet.  Fra fyll og fest til aktuelle temaer i nyhetsbildet.  Tittelen til albumet kom fra den aller viktigste saken i nyhetsbildet i 1980, nemlig Aleksander Kielland-ulykken.  Det er nå en gang slik at store og viktige nyhetssaker skaper gir språket vårt nye ord og vendinger.  I forbindelse med granskningen og den endelige konklusjonen om ulykken på Aleksander-Kielland, så oppsto ordet Materialtretthet.

Dette albumet har blitt stående som et av de sterkeste norske album gjennom tidene.  Ja, det endte faktisk på 6.plass i Morgenbladets kåring av de 100 beste albumene gjennom tidene.

Albumet ble reutgitt både i 1990 og 2010.   Selv har jeg skaffet med "30-åringen", i tllegg til originalen.  Om man skal ha ei skive i god kvalitet må man i dag ut med tusenlappen og vel så det.

Denne skiva er virkelig en «må-ha-plate» i samlinga.  Jeg har spilt den jevnt og trutt  siden jeg fikk tak i originalskiva for ca 10 år siden.  Altså – en svært god, morsom og viktig utgivelse. 

DAGENS BOK: THOMAS ENGER – BLODTÅKE

Fra cdon.no:

Dette er tredje frittstående kriminalroman med Henning Juul. En drapsmann på hevntokt: En eldre kvinne blir funnet drept og brutalt mishandlet på et sykehjem i Oslo. Alt tyder på at gjerningsmannen bar på et voldsomt raseri. En anonym trussel: Justisminister Trine Juul-Osmundsen blir anklaget for å ha seksuelt trakassert en yngre mannlig politiker. Saken utløser et mediehysteri, og hun mottar samtidig en advarsel: Gå av, ellers vil den egentlige sannheten komme for en dag. En mann på jakt etter svar: Journalisten Henning Juul blir satt på sykehjemsaken, men klarer ikke å la være å engasjere seg i mediestormen rundt sin egen søster, justisministeren. Snart oppdager han sannheter som ikke tåler dagens lys. Så slår drapsmannen til igjen. Han har fremdeles noe å hevne.

Min kommentar:

Journalisten Henning Juul lever et, i overkant spennende liv. Ikke nok med at han fremdeles leter etter de som var ansvarlige for at hans sønn Jonas døde i en brann.  Men han har det med å dumpe oppi kriminalsaker på løpende bånd. 

I denne bok blir vi også godt kjent med hans søster Trine.  En skulle tro at hennes jobb som justisminister var spennende nok, men her blir det litt i overkant når beskyldninger og trusler rammer henne.

Og selvfølgelig er det Henning som må ordne opp.  Men selv ikke han kan redde alt og alle.  I denne boka skal han finne drapsmannen på sykehjemmet,  løse søsterens sak, hvem står bak og vil han finne henne i live når hun forsvinner.  Og som ikke dette var nok så jobber han kontinuerlig med sin egen sak. Ja, man mister nesten pusten.

Jeg tar meg i å lure på; - hvor er politiet? Er det vanlig at journalister løser kriminalsaker?  Ja, jeg forstår jo at journalister er noen mestere i å grave i saker, men at de fullstendig skal overta etterforskning virker noe merkelig.  Boka er selvfølgelig spennende, men jeg sliter litt med troverdigheten.  Og så er det uhyggelig mange personer innvolvert.  Det medfører også en god del sidespor og fortellinger om disse personene som ikke har så mye å si for handlingen, eller løsningen av de sakene Juul jobber med.  Men det kan være at det er noe tidlig å konkludere.  Det kommer jo flere bøker, og noen av sakene vil vi dra med oss.

Derfor er jeg noe usikker om jeg vil foretrekke at denne boka skulle vært litt strammere i formen, eller om jeg skal legge alt det unødvendige på minne, og tøye min tålmodighet til siste bok i serien er lest, og alle trådene forhåpentligvis er nøstet opp.

Men Herregud !  Hvorfor leser vi krim?  Det er jo for å få spenning.  Og det har jeg fått i bøtter og spann i både denne boka og de to foregående.  Og hvis jeg kan dra med meg noe av den spenningen jeg hadde i denne boka over i neste, så er jo det en ren bonus.

Heldigvis har jeg neste bok liggende på vent.

Her finner du mitt blogginnlegg on bok nr 1 i serien om Henning Juul "Skinndød"

Her finner du mitt blogginnlegg on bok nr 2 i serien om Henning Juul  "Fantomsmerte"

Her finner du boka som  pocket  og lydbok.

SPLITTER NY VINYL I POSTKASSA: DOG AGE – SWANLAKE GATE

2016.  VOICES OF WONDER.  VOW 206LP

Fra musikknyheter.no:

Dog Age fra Nesodden/Oslo er veteraner fra det norske psykedelia-miljøet som blomstret på 90-tallet. Det går lang tid mellom albumene, og Swanlake Gate er bare deres 8. siden debuten i 1989.  Faste medlemmer har hele tida vært vokalistene Jørn Smedslund  og Jon Anders Strand, samt Harald Beckstrøm (bass, gitar). Sistnevnte har fått med seg sin kjente bror Lars Fredrik Beckstrøm som musiker og låtskriver. Og sistnevntes tidligere deLillos-kollega Øystein Jevanord er trommis i Dog Age nå.

Min kommentar:

Min nysgjerrighet og interesse for norsk musikk, og norske band er gedigen og ustoppelig.  Så hver eneste gang jeg støter på nye navn og titler, så MÅ jeg søke info på det store internettet.  Og her er hva jeg leste om dette bandet på last.fm.: “ Initially playing industrial synthesized pop, they quickly embraced ethereal folk-pop psychedelia splashed with prog-rock touches – Revolver-era Beatles meets early Pink Floyd”.

Bedre blir det ikke !

Nå er ikke dette bandet et helt nytt bekjentskap for min del.  Jeg har bade LP og singelplater med deres musikk på, men likevel så vet jeg ikke så mye om dem.

Dette er ei skive du garantert blir i godt humør av. Og om du liker de gamle helter, les Betles, så vil du bli meget begeistret.  Særlig er låta  “How are you” veldig Beatles-aktig.  Men heldigvis gjør dette bandet noe mer enn å «etterligne Beatles».  De setter sitt særpreg på musikken.  Dette sklir rett inn I øret mitt.  Og jeg liker det.

Husker dere  bandet Tables? Det norske bandet som låt så erkengelsk at jeg måtte drikke en kopp te mens jeg hørte deres beste plate  “ShadyWhims & Obstacles».   Dog Age kan minne litt om dette bandet i sitt uttrykk og sound.  Og det er absolutt positivt ment.  Husk at mange mener at nevnte skive med The Tables er den aller beste norske utgivelse gjennom tidene.

I likhet med The Tables er Dog Age et lekent band som tør å  gi oss variert musikk.

Jeg elsker denne plata, og er så uhyre takknemlig for at den har kommet på vinyl.  Riktignok noen måneder etter at albumet ble utgitt på cd, men det gjør ingen verdens ting. Vi vinylelskere som venter på noe godt, osv …….. 

Så her er altså ei kjerring fra Velfjord som liker dette bandet veldig godt, men jeg har også en sterk mistanke om at det er et bandmedlem som liker Velfjord veldig godt.

P.S: Neste gang du er på disse kanter er du velkommen til å se på platesamlinga mi. Det passa litt dårlig sist du var her oppe i nord.

Her finner du musikken på vinyl og  cd

DAGENS BOK: JØRGEN JÆGER - FORTIELSEN

Fra cdon.no:

Noen ganger er det for mye som må skjules! Fortielsen starter der megasuksessen Monster slapp. Cecilie Hopen er i Drammen for å finne ut hva som har skjedd med samboeren Bernhard. Har han forsvunnet frivillig, eller har det skjedd noe kriminelt? Når drammenspolitiet ikke vil hjelpe Cecilie i jakten på svar, kommer Ole Vik for å hjelpe til. De vikles inn i et nettverk av grov menneskehandel og prostitusjon, og alt snører seg til når Cecilie blir fengslet mistenkt for drap. Overraskelsene er mange når Jørgen Jæger her leverer en av sine mest dramatiske kriminalromaner om Ole Vik og hans kollegaer i Fjellberghavn.

Min kommentar:

Endelig kom det en ny bok om og med Ole Vik, - en mann etter mitt hjerte. Nå er han ikke lensmann lenger.   Men vi som kjenner Ole vet at han har en helt spesiell teft når det gjelder etterforskning.  Han ser og leser menneskene han har rundt seg, - ja, på begge sider av loven.

Cecilie Hopen er også med.  Og sammen med Cecilie opplever vi er sammenhengende mareritt fra første til siste side.

Dette er en bok som får meg til å tenke. Tittelen på boka kunne like gjerne vært «Fortvilelsen».  Fordi jeg blir ganske fortvilet mens jeg leser.  Jeg klarer nesten ikke å holde ut at jeg leser om de unge jentenes lidelser, hvordan de blir utnyttet og misbrukt. For et liv!  Greit at dette er fiksjon, men dette skjer.  Ja, det skjer faktisk i Norge, hver eneste dag.  Og bakmennene beriker seg.  Deres organisasjon er solid, men uoversiktelig, - og ofte internasjonal.

Når vi denne boka får et lite innblikk i hvordan politi og rettsvesen er organisert, og hvilke midler de rår over, så blir jeg igjen fortvilet.  Det er forståelig at det kan tys til lettvinte løsninger når taksameteret løper og budsjettene er stramme.  Jeg sier ikke at det skjer, men forfatteren gir oss et ganske tydelig bilde på hvor ille ting kan bli.

Og stakkars Drammen.  Denne byen får virkelig gjennomgå.  Heldigvis kommer forfatteren med en beklagelse ovenfor Drammen til slutt i boka.  Jeg forstår godt at Jørgen Jæger bruker akkurat Drammen i denne boka, fordi Drammen er en by som har alt.  Men jeg tenker; - Når forfatteren har lagd en småby som Fjellberghavn på Vestlandet, så kunne han lagd en annen tilsvarende by på Østlandet.  Jeg er nemlig så redd for at Drammenserne skal bli irriterte.

Som kjent så er jo jeg «blodfan» av Jørgen Jæger.  Jeg gleder meg til hver eneste ny bok som kommer fra hans penn.  Jada, bøkene er lettleste.  Men de er spennende, og jeg elsker persongalleriet.  Det er som å hilse på gode venner hver eneste gang en ny lydbok fra Jæger dumper ned i postkassa.

Her finner du boka som innbundet

FRA PLATEHYLLA: OLA UTELIGGER – BRØLLOPET I KANAAN

1985.  Plateselskapet AS. GHP 13

Jeg ble som alle andre kjent med Hans Rotmo gjennom musikken til Vømmøl Spelmannslag på syttitallet.

Her er hva wikipedia skriver om Rotmo og denne utgivelsen:

"I rollen som Ola Uteligger iscenesatte han seg selv som en hjemløs trubadur med sterke meldinger til sin samtid.  Olas nærområde var Østbyen i Trondheim, Nedre Elvehavn og de gamle verftsbygningene på TMV-tomta, hvorfra han betraktet sine omgivelser med et noe skjevt humoristisk blikk.  Rotmo laget også en musikalversjon av figuren og tok den med seg på turne. Blant medhjelperne på scenen var Saupstadringen Damekor og Konstablenes Maggaband.  Alle tre platene med Ola Uteligger ble solide kommersielle suksesser, og Rotmo fikk noen av sine største slagere med sanger som «Fire fine  lænestola» (1985), «Møringen» (1987) og «Litjkar’n» (1987).  Musikkvideoen til «Fire fine lænestola», innspilt ved Elvehavna, ble først vist som en Vømmøl-sang på NRK i 1984".

Jeg kan faktisk huske at jeg så videoen med «lænestolan» på Nrk.  Min samboer, som ikke var musikkinteressert i det hele tatt mente at om denne ville han ha på kassett til bilen. Så måtte jeg kjøpe’n.  Som sagt så gjort.  Men jeg hev meg aldri på Kassett-bølgen, så jeg kjøpte LP’en til meg selv og kassetten til min kjære. Og det skal sies; - det er vel en av de platene jeg har kjøpt som har steget mest i verdi. I 1985 ble det vel solgt mest kassetter.  Vil tro at dette er årsaken til at vinylplatene oppnår relativ god pris.  Og vi husker alle hva som skjedde med kassettene. 

Albumet solgte nemlig ganske bra.  Det lå 13 uker på VG-lista i 85/86, med en 7. plass som bete notering.

Ser av coveret at Åge Aleksandersen og hans musikere opptrer som «korpsmusikere» på innspillingen.

DAGENS BOK: THOMAS ENGER – SKINNDØD

Fra cdon.no:

NORSK KRIMSENSASJON, SOLGT TIL 17 LAND!  Nettjournalisten Henning Juul er tilbake igjen på jobb, to år etter at han mistet sin sønn i en brann. Samme dag blir en kvinne funnet steinet til døde i et telt på Ekebergsletta. Hun har piskemerker på ryggen, og den ene hånden er kappet av. Da et nytt drap finner sted, blir det klart at saken er adskillig mer sammensatt enn politiet først trodde. Det går opp for Juul at han må finne sannheten før enda flere liv går tapt. Også hans eget. Skinndød er solgt til hele 17 land, England og USA inkludert. Det anerkjente amerikanske forlaget Simon & Schuster vil lansere Thomas Enger i kjølvannet av Henning Mankell og Stieg Larsson. Filmrettighetene er solgt for samtlige seks bøker. 

Min kommentar:

Da har jeg endelig fått lest Thomas Engers første bok i serien om journalisten Henning Juul.  Jeg leste og skrev om boka «Fantomsmerter» våren 2014.

Det var bok nr 2 i serien.

Men selv om det har gått lang tid siden jeg leste den andre boka i serien, så har jeg ikke kunnet glemme Henning Juul.  Han gjorde virkelig inntrykk i den forrige boka, og etter å ha lest den første boka i serien så har denne personen kommet enda nærmere.  Henning er virkelig en mann med mange egenskaper.  Han er snartenkt, analytisk og målrettet.  Men mest av alt drives han fram at sin kjærlighet og sitt savn til sin avdøde sønn Jonas som døde i en brann.

Det gjør virkelig vondt å lese hvordan Henning strever.

Det som kan trekke litt ned er at persongalleriet er tallrikt.  Det er ganske mange personer å holde styr på.  Men hver og en har en så pass viktig rolle, så etter hvert får jeg oversikten.

Bokas historie er spennende.  Men det beste er at er at den er original og aktuell.  Og for en gangs skyld så klarte jeg ikke å løse gåten før bokas siste kapittel.

Her finner du boka som pocketutgave

FRA PLATEHYLLA: HILDE HELTBERG – PÅ BARE BEIN

1983.  A/S Studio B. BLP 4019

Hilde Heltberg er en av mine absolutte favoritter når det gjelder norske musikere.

Hilde døde i 2011, bare 54 år gammel.  Men hun etterlater mye fin musikk.  Og dette til tross for at hun ikke jobba som musiker på fulltid etter at hun slo gjennom. Jeg husker godt at jeg var sånn fan av henne og så leste jeg i et intervju at hun ville ha en skikkelig jobb i tillegg til musikken.  Derfor hadde hun utdannet seg til blomsterdekoratør. Dette at Hilde hadde beina så godt plantet på jorda gjorde at jeg likte henne enda bedre.

Jeg har lest lest et sted at Hilde likte denne plata veldig godt. Og jeg holder med Hilde i at dette er ei plate som har holdt seg godt, og da er vel det et bevis på kvalitet, eller?  

Jeg vet ikke om det var i forbindelse med arbeide med denne skiva at hun ble kjent med Jonas Fjeld.  I tilfelle skulle det bli starten på et langvarig samarbeide og et nært vennskap.  Jonas Fjeld  produserte denne  plata, og bidro med gitar og sag, i tillegg til et par låter.  Bl a «Når vi deler alt», som er en av Hildes signaturmelodier. 

Jeg har ikke tall på alle de duetter Hilde spilte inn.  Tror knapt det finnes en musiker her i landet som ikke har spilt med henne.  Jeg så en gang et intervju med Jonas Fjeld etter at Hilde hadde gått bort.  Han fortalte om deres helt spesielle vennskap, og om hennes musikalitet.  Til slutt så ba han programlederen snakke om noe annet, for han klarte ikke mer.  Det var tydelig at Hildes død hadde gått svært innpå hennes gode venn og musikalske partner.

Selv om Hilde er en av mine favoritter blir jeg faktisk overrasket over hvor god denne plata egentlig er, mer enn 30 år etter utgivelsen.  Men jeg ser jo at hun har mange solide musikere med seg på skiva.  I tillegg til Jonas Fjeld, så finner vi navn som Bent Bredesen. Pete Knutsen. Pål Reinertsen, Per Kolstad, Atle Bakken,  Bjørn Kruse, Paolo Vinaccia med flere.

Et trivelig gjenhør.  Det var godt å høre Hildes stemme igjen.

Her finner du albumet på cd.

TV-SERIE: O.J.SIMPSON – MADE IN AMERICA

5 episoder

Kanal:  NRK -  Nett TV.

Etter å ha sett dramaserien «The People vs. O.J.Simpson», så måtte jeg bare gå direkte til neste serie som er laget om fenomenet O.J.Simpson. I motsetning til dramaserien så er dette en dokumentar hvor vi møter ekte mennesker.  Altså de som var nær rettsaken.  Men denne serien er så mye mer.  Her får vi høre om O.J.s liv.  Vi møter hans venner helt fra barndommen.  Folk som har stått ved hans side «all the way».

Hordan kunne denne saken bli så stor?  Det ene var at den mistenkte var O.J.Simpson, selve bildet på «The American Hero».  Men en annen viktig sak at at O.J.saken kom i kjølvannet av de rasemotsetningene som hersket i LA tidlig på nittitallet etter Rodney King saken.  Var dette hovedårsaken til at så  godt som hele den afroamerikanske befolkningen mente at dette var en konspirasjon, og at O.J.Simpsom var uskyldig. 

Det hele ble så mye mye mer enn en rettsak hvor en svart amerikansk mann stod for retten for å ha drept to hvite amerikanere.  Det hele ble et spørsmål om rasemotsetninger.  Og politiets holdning mot afroamerikanere.

Og så var det dette hanskebeviset da.  Det ble nemlig funnet en hanske på åstedet.  Dette var en hanske av et dyrt, merke.  Det ble også funnet kvittering som viste at Nicole hadde kjøpt et par slike hansker.  

Aktoratet hadde sitt trumf-kort. 

Men det hadde også forsvaret.   -  Det få visste var at O.J. hadde en reumatisk sykdom.  Så derfor ble de enige om at den han skulle droppe medisiner i noen uker.  Og det alle vi som bruker slike medisiner vet, er at uten medisiner vil leddene hovne opp.  

Så da denne hansken skulle prøves i rettsalen, så var det ikke mulig å få hansken til å passe.  I tillegg så hadde O.J. først tatt på en vinylhanske, før han forsøkte å trekke på seg hansken som allerede var for lite.  Du kan jo prøve dine egne hansker, utenpå vinylhansker.  Helt utrolig at juryen gikk på dette trikset.  Men det er lett å være etterpåklok

Juryen avsa sin kjennelse etter mindre enn fire timer: O.J. Simpson var ikke skyldig. Avgjørelsen kom som et sjokk på mange; de så den som et eksempel på hva som kan kjøpes for penger og makt i USA. Andre tenkte at det var en historisk seier og hevn for generasjoner med urettferdighet mot svarte amerikanere. 

Historien om Simpson får , jeg vil nesten si heldigvis,  sin epilog i 2007, da Simpson blir arrestert for ran i Las Vegas.

Dette er «The real story», usminket og tøff.  Det viser hva berømmelse kan gjøre med folk, både idolet selv og de som soler seg i glansen.  Men den viser også hvordan samfunnsmekanismer kan slå ut.

Om du skal se en eneste TV-serie i år, så må det bli denne.  Men jeg vil likevel anbefale deg å se to, nemlig begge seriene om O.J.Simson.

SPLITTER NY VINYL I POSTKASSA: ORIENTAL SUNSHINE – DEDICATED TO THE BIRD WE LOVE

2000.  Thorns Backtrack Archive Series..  6317 002

2016.  Round2. R2LP006LTD 

Fra Big Dipper: 

På det sene 60-tall var ikke det norske vestland noe ideelt sted å drømme om å lage psykedelisk folk, som hørt på plater fra det store utland, med Beatles, Joni Mitchell og Ravi Shankar. Men Nina Johansen og Rune Walle (senere Hole in the Wall og Flying Norwegians) trosset naturkreftene, eller spilte snarere på lag med dem og dannet Oriental Sunshine. Med seg fikk de inderen Satnam Singh som de møtte tilfeldig på gata i Bergen: Det var ikke mange fargede mennesker i Norge på den tiden, men Singh viste seg utrolig nok å være en habil fløyte og tabla-spiller!

Trioen, forsterket med jazz-fintfolk som Espen Rud, Sture Janson og Helge Grøslie, laget ett album utgitt på Philips i 1970. Det ble produsert av Mikkel Aas og lydtekniker var Jan Erik Kongshaug. Hele den utrolige historien om hvordan Oriental Sunshines Dedicated to the Bird We Love ble til leser du i våre fyldige linernotes skrevet av Richard Morton Jack, redaktør for det britiske 60's tidsskriftet Flashback Magazine.

Min kommentar:

Round2 lå i postkassa i går, mens den andre har stått i platehylla i ca 15 år.

For oss med fast månedslønn fra NAV, så er reutgivelser av de gamle norske perler en velsignelse.  På den måten har vi en mulighet til å skaffe oss de platene vi gikk glipp av i vår ungdom. 

Ja, jeg innrømmer gjerne; - jeg hadde problemer med indisk sitarmusikk på syttitallet, og selv om jeg har tilnærmet meg musikkformen adskillig, så er det langt igjen til at det er et instrument jeg foretrekker.  Jeg har vel samme følelsen for sitar som jeg har til trekkspill.  Det er ok i visse sammenhenger.  Jeg kan ikke tenke med en St Hans aften uten trekkspill, og kan heller ikke forestille med et måltid på en ekte indisk restaurant uten indisk musikk.

Årsaken til min motstand mot dette strengeinstrumentet var den mystiske mannen som startet sitt samarbeide med Beatles.  Alle andre ga Yoko Ono Skulda for at Beatles ble oppløst.  Jeg mistenkte at det var han derre indieren som var årsaken.

Jeg er nå eier av to forskjellige utgaver av skiva.  En utgivelse fra år 2000.  Denne er svært lite påkostet.  Årets utgivelse fra Round2 derimot, er en perle for samlere.  Jeg har sikret meg et eksemplar i gjennomsiktig vinyl i farven gull og svart.  Albumet er remastret at Christian Obermayer hos Strype Audio, trykket på 180 grams vinyl, og finnes kun i 200 eks.  I tillegg så ligger det ved en plakat i str 50 x 70. 

Round2 sier at dette er den mest kuriøse plateutgivelsen noensinne. Jeg er ikke helt sikker på om jeg er enig i det, men at denne utgivelsen er et samleobjekt.  Ja, det hesker det liten tvil om.  Om så lurer jeg rett og slett på om jeg har begynt å venne meg til sitar.  Etter å ha spilt plata et par-tre ganger så har lyden av dette tidligere noe plagsomme intrumentet, blitt ganske fint.

Her finner du musikken på vinyl.

TV-SERIE: THE PEOPLE VS. O.J.SIMPSON

11 episoder

Sett på :  TV 3.  

O.J.Simpson -  Cuba Gooding Jr

Sarah Paulson - Marcia Clark

John Travolta – Robert Shapiro

David Schwimmer – Robert Kardaschian

Sterling K. Brown – Christopher Darden

Vi husker vel alle «The Fall of the American Hero». Sjelden har Amerika, og hele verden for øvrig sett et høyere fall.

O.J.Simpson var den svarte gutten som klarte det «umulige».  Han ble både hele Amerikas helt.  Han var en type som både de svarte og de hite kunne samles om.  Han utnyttet sine kroppslige fordeler maksimalt.  Hans fysikk og størrelse gjorde han uovervinnelig i idretten. Og hans utseende førte han til Hollywood og et liv blant stjernene.  Han var det Amerikanske ideal……  Helt til alt raste sammen.

Vi husker biljakten som ble vist på direktesendt TV.  Sjokkerte TV-seere fikk opplyst at selveste O.J. var i bilen, og etter hvert kom nyheten om at hans kone Niicole Brown Simpson og hennes venn Ronald Goldman var drept og man antok at O.J. var drapsmannen. Dette var i 1994.  Året etter fulgte rettsaken som varte i det uendelige.

Personlig så er jeg veldig skuffet over tildelingen av hovedrolle.  For all del - Cuba Gooding Jr spiller som alltid fremdragende.  Ja, nesten så bra at jeg av og til glemmer at han ikke ligner O.J. i det hele tatt.  Men det sier kanskje også noe om Mr Simpson.  Var han så enestående at det ikke var mulig å finne noen som kunne spille han?  Ja, jeg bare spør!

Men de andre derimot.  - -  O salige jul!  Hvor godt de spiller. 

John Travolta er uhyggelig lik forsvarsadvokaten Shapiro. Sarah Paulsen fremstiller aktorates Marcia Clark på en høyst troverdig måte.  Dommer Ito likeså, eller skuespilleren som har denne rollen, Kenneth Choi.  

De aller mest troverdige er nok Sterling K. Brown som spiller aktoratets Christopher Darden og Courtney B.Vance som forsvarets Johnnie Cochran. .  Deres innsats er imponerende.

Og så er det David Schwimmer da.  Han spiller den jeg faktisk kjenner best, nemlig Robert Kardashian.  Selvfølgelig kjenner jeg han, - pappa Kardashian.  Han var jo en nær venn av O.J.Simpson før tragedien, og sto derfor ved sin venns side gjennom hele rettsaken.  Jeg var forresten overrasket over at han ikke var mer fremtredende i selve saken. Men likevel klarer Schwimmer å fremstille han akkurat så keitete og hjelpeløs som jeg har inntrykk av at han var. 

Det er jo Kardaschian vi alle husker.  Men når jeg tenker meg om så er det bruken av hans navn i markedsføringen av hans Ex-kones business som har gjort navnet så berømt. Hun har ved å kjøre sine veldreide døtre fram i rampelyset, gjort Kardascian til en merkevare.  Godt gjort, selv om jeg kunne sagt mye om hva jeg egentlig mener om dette.  

Men rett skal være rett, jeg husker pappa Kardashian fra rettsaken, og David Schwimmer er veldig lik personen han spiller i filmen.  Vi får også se hans reaksjon i det øyeblikket han begynner å tvile på sin gode venn.

Jeg er svært glad i rettsdramaer, og når vi nå kan se et rettsdrama fra virkeligheten.  Ja, da er dette en serie som vi alle bør se.

Etter denne serien, så må jeg bare se mini-serien som er en dokumentar om den samme rettsaken.  Er plutselig tilbake med noen ord om hva jeg synes om den............

Ettersom dette var noen ord om en TV-serie, så må jeg nesten ha en «cliffhanger» på slutten, - Så følg med!

FRA PLATEHYLLA: FINN KALVIK – KOM UT KOM FRAM

1979.  POLAR.  POLS 295.

Finn Kalvik var et produkt av den norske visebølgen.  Finn kom fra miljøet rundt Club 7, og ble en av Norges mest anerkjente trubadurer på seksti- og syttitallet.

Det var vel opptil flere øyebryn som ble hevet da ryktene begynte å gå.  De fortalte at Finn var i Sverige og samarbeidet med Sveriges største eksportartikkel i tillegg til Volvo og Saab, nemlig selveste ABBA.  Noen lo litt, og sa:  «Ja særlig».  Eller de sa vel ikke det, fordi det uttykket var ikke oppfunnet enda, men hadde det vært oppfunnet så hadde de sikkert sagt det.  Ingen hadde noe tro på at dette var tilfelle.  Abba var store.  Ja, de var vel verdens mest populære popgruppe på slutten av syttitallet.

Men Finn hadde vært i Sverige før han.  Sammen med flere av de norske visesangerne så hadde han opptrådt ved Visefestivalen i Vestervik.  Der hadde han blitt kjent med gutta i Abba, og de hadde så smått begynt å diskutere et samarbede.  Og  redultatet ble albumet «Kom ut, Kom fram».

Albumet solgte svært bra.  Det lå til sammen 39 uker på VG-lista, med en 2. plass som beste plassering.  Jeg kjenner ikke til salgstallene i Sverige, men vil tro at Abba feberen bidro til pene salgstall også hos søta bror.

Plata er slett ikke verst.  Og det høres godt at Abba er med.  Det er nå noen år siden sist jeg hadde denne skiva på min platespiller.  Men at den har vært mye spilt, det høres på vinylkvaliteten. Her var det mye koselig "peiskos".

DAGENS BOK: TOM EGELAND – ÅNDEBRETTET

Fra cdon.no:

De to journalistene Kristin Bye og Gunnar Borg reiser til Juvdal, en liten bygd i Telemark, for å lage reportasje om en 25 år gammel uoppklart drapssak. Et eldgammelt åndebrett spiller en rolle i saken, som har tilsynelatende overnaturlige trekk ved seg. Journalistene har tatt med seg den synske Victoria Underland. Politiet har ingen tro på parapsykologiske teorier, men Victoria mener en natt å ha fått kontakt med ånden etter en av de avdøde. Dette er den andre boka om Kristin Bye.

Min kommentar:

Hvem har ikke prøvd seg på en lek med glass, brett og bokstaver?  Jeg kan godt huske av vi i yngre år syntes denne skumle leken var svært  så spennende.

Nå spiller ikke åndebrettet fullt så stor betydning i denne boka som tittelen skulle gi inntrykk av.   

Dette er først og fremst en thriller om drap og mørke hemmeligheter i en avsidesliggende liten bygd i Telemark. Vi møter et TV-team ledet an av to anerkjente journalister.  For å sette litt ekstra fart på spenningen søker de hjelp hos seg en synsk dame.

Hensikten med besøket i Juvdal er å lage en dokumentar om en tragedie som rammet bygda for 25 år siden.

Men så er det nå en gang slik, at om man begynner å røre i gammal møkk, så begynner ting å skje. 

Det drar seg til, og den blodige karusellen snurrer fortere og fortere mens spenningen stiger.

Vi får innblikk i mørke hemmeligheter som vekkes til live etter årevis i dvale. Og når mennesker presses, Ja, da blir de farlige, - livsfarlige. 

Journalistens oppgave er å jakte nyheter og gi oss en beskrivelse av hva som har skjedd.   Men her befinner journalistene seg plutselig i sakens sentrum da Kristin Bye blir tatt som gissel.  Samtidig mottar den synske damen skremmende beskjeder.  Men hvem er det som sender disse?

Det er ikke så ofte jeg opplever slik stigning i spenningsnivået.  Ja, for dette er spennende. Nok en gang ser jeg løsningen litt for tidlig.  Men likevel er det så mye annet spennende som skjer, så historien fenger helt til siste kapittel.

Hva med åndebrettet?  Jo, det har selvfølgelig en betydning for det hele.  En meget viktig betydning faktisk.

Boka anbefales.

Her finner du boka som pocket.

FRA PLATEHYLLA: LØVER & TIGRE – GRR…..

1983. Plateselskapet Norge PLATE 821

Løver og Tigre var et band bestående av Sverre Knutsen, Chris Erichsen og Geir «Bulle» Underdal.   Disse kom fra div. punk/rocke- band.

Gruppens eneste album, Grrr... ble gitt ut i 1983, og  ble til ved at de tre rockemusikerne spilte inn sine spor først. Disse ble deretter arrangert for Hot Club de Norvege, som la på sine instrumenter.  Sverre Knutdsen la på vokal og mixet det hele.  Sistnevnte var også låtskriver og produsent.

Musikalsk blandet bandet elementer av new wave, punk og jazz.

Albumet Grr ble utgitt i i 3000 eksemplarer, hvorav 2000 hadde håndmalt omslag, mens de resterende hadde et omslag med bilder fra malingsprosessen. Med de håndmalte eksemplarene fulgte et vedleggsark med tekster og bandbilder.

Jeg digger denne skiva.  Jeg må være så ærlig at jeg innrømmer at det er ikke først og fremst grunnet musikken.  Men coveret burde egentlig vært hengt på veggen i glass og ramme.  Det er virkelig et kunstverk.  Ja, et håndmalt kunstverk.  Bare så synd at det ikke er signert

Dette var en av de første platene jeg kjøpte da jeg for alvor begynte å konsertrere meg om å samle norsk musikk.  Jeg husker fremdeles meget godt min reaksjon da jeg skulle spille denne plata.  På den tiden hadde jeg akkurat investert i en ny forsterker hvor cd-spiller og platespiller var koblet på samme inntak.  Ved oppstart så startet cd-spilleren automatisk, slik at jeg måtte stoppe denne manuelt for å nyte musikk fra platespilleren.  Hvis ikke så spilte musikken fra vinyl og cd samtidig.

Jeg satte på Løver & Tigre, og fant min lytteposisjon.  Men det låt så merkelig.  Nå skal det sies at jeg overhodet ikke kjente til musikken. For meg så hørtes det ut som om både platespilleren og cd-spilleren var i gang.  .  Men nei, det var bare Løvene og Tigrene som spilte Grrr.

Denne skiva gir oss noe av det rareste og kanskje særeste (vil noen si) som er utgitt av norsk musikk.  Men det rare er at det låter fint, på en noe underlig måte.  Jeg hører på plata en gang sånn hvert femte år, og jeg liker’n.

Her kan du finne cd-utgivelsen fra 2010, hvor du får opptak fra en Live-konsert på Høvikodden i 1983 i tillegg til sporene fra denne plata.  

Kjøp den, da vel !

Det er faktisk et stykke norsk musikkhistorie.

DAGENS BOK: NÅR KJÆRLIGHET IKKE ER NOK

Tenk deg at du har funnet drømmemannen.  Dere lever i et kjærlighetsfyllt ekteskap.  Dere har to flotte sønner.  Alt er på stell. Dere fungerer perfekt sammen på absolutt alle områder.  Ja, - også når det gjelder sex.  Du befinner deg på solsiden.

Og her vil du selvfølgelig fortsette å være, - livet ut, med mannen du elsker.   Og ettersom dere har et forhold hvor kommunikasjonen er så åpen og direkte, så formidler du selvfølgelig dette til mannen du elsker.  Ja, du sier faktisk ar du ønsker at deres lykkelige samliv skal vare for alltid.

Og så får du følgende svar, - etter at en avgrunn av stillhet har åpenbart seg:  «Jeg er homofil».  I det øyeblikket sluttet jorden å snurre, og man går i svart.  Hvordan i huleste kommer man seg videre fra dette sorte hullet?

I denne boka får vi en ærlig historie om en familie som har «been there, done that».  Jeg lar meg imponere, og sjarmere, og jeg har blitt forelsket i hele familien.  Dette er virkelig fine folk.  Tenk å være utstyrt med en så stor porsjon raushet at du slipper din elskede fri for at han skal kunne leve ut sitt liv.  Det er sann kjærlighet.   Dette familien klarer å skille kjærlighet og seksualitet. 

Måten de takler utfordringene som familien blir utsatt for, og det at de deler sine erfaringer med oss, er beundringsverdig.  Selv om denne familien har taklet situasjonen bedre enn man kunne forvente, og har beholdt vennskapet og kjærligheten til hverandre, så benytter de alle fargestifter i det maleriet som historien de gir oss er.  Vi får presentert en farverik tilværelse med opp- og nedturer.

Familien gir oss et bilde  på sine opplevelser gjennom  sinne, fortvilelse, sjalusi, usikkerhet, og alle de spørsmål hver og en av familiemedlemmene sliter med underveis . Ja, til og med humor får de plass til. Jeg sikter da bl.a. til Åshilds utsagn «Det skal litt av et kvinnfolk til for å få en mann til å glemme at han er homofil i hele 17 år».  Åshild sier det, men Arne tillater at utsagnet kommer på trykk. Det vitner om gjensidig tillit og respekt.

Som leser har jeg kun en eneste konklusjon:  Størst av alt er kjærligheten.

Vær så snill folkens, - les boka,

Du kan kjøpe boka her

FRA PLATEHYLLA: PROGRAM ’81 – PRØV Å NÅ FRAM

1981.  Norsk Plateselskap AS-  NOP 1814

Program ’81, og senere ’82 var nok et Bergensband.  Men til tross for geografien plasserte dem på Vestlandet, så ga de ut denne plata på Åge Aleksandersens Plateselskap, Norsk Plateselskap AS som selvfølgelig hadde sin adresse i Trondhem.  Men jeg må skylde meg å nevne at plata var innspilt i Bergen.

Bandet har blitt omtalt som «Bandet som kom i skyggen av The Aller Værste».  Sånn sett var nok Program ’81 noe uheldig med timingen.  Jeg personlig digger bandet, og særlig vokalisten på denne skiva Pjusken, eller Marianne Sletten som hun egentlig heter.  Hvor det ble av denne dama, vites ikke.  Men det er synd om hun slutta med musikk.

Fra Nrk’s skattkammer finnes det et program om jenter og rock. Jeg anbefaler deg å se hele programmet, men om du ikke har anledning til det akkurat nå, så ta i hvert fall en titt på «Pjusken» fra Program ‘81.  Du finner programmet her.

Etter hvert skiftet bandet navn til Program ’82 og – ‘ 83. 

Når jeg i dag hører denne plata igjen etter at det har stått urørt i hylla i mange år, så skammer jeg meg litt.  Dette bandet har fortjent så mye mer spilling.  Men det har jeg tenkt å gjøre noe med.

TV-SERIE: THE NIGHT OF

Kilde:  HBO - Nordic.

Sesong 1.  8 episoder.

Hovedrolle:  Riz Ahmed

Jeg er en stor fan av Asbjørn Slettemark.  Han har samme smak som meg, i hvert fall når det gjelder krimlitteratur og filmer. Jeg har ofte fulgt hans anbefalinger på begge deler på nettstedet op-5.no, og har vel til dags dato ikke blitt skuffa.

For en stund siden leste jeg Asbjørns anbefaling om dette serien, og logga meg sporenstreks inn på HBO og starta med episode 1.  Og hva skjedde.  Jo, jeg ble hekta sporenstreks. Men så oppdaga jeg at det kun l en episode ute på HBO.  Her ble det som i «gamle dager»  da vi måtte vente en hel uke på neste episode i våre favorittserier.  Det er svært sjelden jeg ser TV-serier på denne måten i dag.  Enten ser jeg alle fortløpende på Smart-TV, eller jeg samler hele sesonger på PVR-boksen.

Tenk deg hvilke muligheter vi har i dag.  Vi kan se akkurat hva vi vil, når vi vil.  Det eneste problemet for min del er at døgnet har kun 24 timer.

Men tilbake til «The Night of». 

Tenk deg følgende mareritt:  Du har lyst på en fest.  Drar på by’n, og er i skikkelig stemning. 

Du tjyvlåner pappas bil.  Hvem har vel ikke gjort det? Du plukker opp ei heit jente, og det skjer det som kan skjer.  - -  Dessverre så tar denne, inntil dette øyeblikk, skikkelige amerikansk-pakistanske Nasir Kahn en miks av dop og alkohol.  Han våkner, og finner jenta liggende i senga, blodig og død.  Nasir stikker av, men blir stoppet, mistenkt for kjøring i påvirket tilstand.  Han blir selvfølgelig arrestert, og siktet for drapet på jenta han kun rakk å kjenne noen få timer.

Vi følger han og hans families kamp på flere arenaer, i fengslet, i samfunnet og mot systemet.

Jeg kan ikke la være å tenke på hvor aktuell denne TV-serien er i disse dager med et forestående presidentvalg, og særlig i forhold til en mann ved navn Donald Trump, og hans noe spesielle syn på de som har litt anderledes bakgrunn enn han selv. 

Jeg må også få lov til å nevne den meget farverike advokaten som dukker opp og tar Nasirs sak.

Dette er spennende til siste minutt, og jeg synes  ane at alt ligger til rette for en sesong 2.  

I tilfelle, - så regn med meg.

FRA PLATEHYLLA: ONE 2 MANY – MIRROR

1988.  A & M Records.  396984-1.

Dette var bandet som skulle ta opp arven etter A-ha, - trodde vi.  

Ja, det var vi faktisk helt sikre på.  Bandets leder, Dag Kolsrud hadde hatt et samarbeid med Norges supergruppe tidligere på åttitallet, så vi hadde stor tro på at dette skulle gå veien, eller nesten helt sikre.  Vi kunne ikke slippe Janteloven helt.  

Og bandet lyktes, - nesten. ....

Singelen «Downtown» fra dette albumet ble liggende 10 uker på VG-lista, albumet klorte seg fast i 6 uker, med en 3.plass som beste notering.  Singelen toppet radiolisten i Danmark og ble en hit i USA med en meget respektabel 37. plass på Billboard Top 100 i 1989.

Når jeg nå hører plata så hører jeg hvor tidsriktig lydbildet er.  Den gang da, i 1988, så sa vi; «Jøss, dette låter bra til å vøre norsk».  Og så syntes vi jentene at Dag Kolsrud var veldig, veldig kjekk.

Men bandet ble borte, Uvisst av hvilken grunn.  Kolsrud gav oss ei fin juleplate på nittitallet.

Men denne plata er faktisk et stykke norsk pop-historie.  Så om du ikke har LP’en, så bør du skaffe deg singelen «Downtown».

FRA PLATEHYLLA: TRYGVE HOFF – MIDT I LIVET

1985.  RCA. PL70805

Det er både rart og vemodig å tenke på at ei plate med tittelen «Midt i Livet» skulle bli Trygve Hoffs siste.  Han gikk bort vel et år senere, bare 49 år gammel.

Trygve var født og oppvokst på Rognan, og selv om han bodde i Buskerud  i mange år så var han Nordlending i sinn og sjel. Noe all hans diktning bærer preg av. 

Det skulle bli en annen Nordnorsk sanger, nemlig Jørn Hoel som skulle få mye å takke Trygve Hoff for, ettersom han er ansvarlig for bl.a. «Har en drøm» og «Ei hand å holde i».  Begge disse låtene ble i stand som et samarbeid med Svein Gundersen.  Så også denne plata.

Men etter å ha lytta gjennom dette albumet et par ganger, så vil jeg komme med en påstand; - Nemlig at ingen synger Trygve Hoffs tekster bedre enn Trygve Hoff selv, - Ja, og så Sissel Kyrkjebø da.

Her er en konsertopptak fra mai 1987.  Trygve døde i desember 1987, bare 49 år gammel.

FRA PLATEHYLLA: THE YOUNG NORWEGIANS – MUSIC

1976.  Karusell, Gold-serie. 2915 069

Det var en gang to Bjørner, en stor og en liten.  Slik starter eventyret om "The Young Norwegians".  De to bjørnene var Bjørn Morisse (Store-Bjørn)  og Bjørn Nilsen (Lille-Bjørn).  Etter at denne duoen hadde gitt ut sin første plate «Things On Our Mind»  så kom Steinar Ofsdal med i bandet.  Bandet ble en trio og de ga ut albumet «Music».  Denne plata ble første gang utgitt i 1968, men etter det jeg kan forstå så er mitt eksemplar et re-utgivelse fra 1976.

I ’76 var eventyret om «De Unge Nordmennene» for lengst slutt.  Det tok slutt allerede i 1969.  Men Lille-Bjørn beholdt navnet sitt, og i dag er det vel knapt noen som kjenner Bjørn Nilsen.  Lille-Bjørn derimot vet alle hvem er.

Det skyllet en visebølge over landet på slutten av sekstitallet.  Dette hadde nok sitt utspring i USA, hvor protestviser var svært populært.  Ungdommer  protesterte mot Vietnamkrigen og i kjølvannet av dette fulgte en ny kultur. 

En av de som var blitt inspirert etter et besøk i USA var en kar med navn Ole Hauki.  I 1967 startet han Dolphins Viseklubb i Oslo.  Og som vi vet så var det flere av medlemmene som vanka der som skulle få stor betydning for norsk musikk i årene framover.   I tillegg til disse tre, kan jeg nevne: Øystein Sunde, Finn Kalvik, Kari Svendsen, Jon Arne Corell, Lars Klevstrand og mange mange flere.

Bandets første LP var  mer inspirert av den amerikanske bølgen, mens denne skiva helt tydelig henter inspirasjon fra norsk folkemusikk.

I skrivende stund ligger det mange lydspor fra albumet ute på Youtube, men jeg frykter at disse vil forsvinne.  Men inntil det skjer kan vi kose oss med flott musikk, og en god del "vinyllyd" i tillegg.