Fra cdon.no:
Ketil sliter med overvekt og ulykkelige forelskelser. Syttitallet har så vidt begynt, og foran han venter nye mennesker, svik, opprør, det radikale og et vennskap med Ole Paus. Han river seg løs fra den klassiske pianistskoleringen og lar seg påvirke av jazz og rock, Ole Paus får ham til å oppdage Hans Jæger og Kristiania-bohemen som et speil for ham selv og syttitallet og Bjørnstad inspireres til storverket Leve Patagonia. Etter suksessen med Sekstitallet fortsetter Ketil Bjørnstad å skrive sin historie, og vi følger en ung manns læring og løsrivelse fra han er 18 til 28 år.
Min
kommentar:
Åååå, dette er morsomt.
Jeg har nå opplevd hele ungdomstida mi på nytt gjennom Ketil Bjørnstads
bok. Gjennom bok nr 1 i serien, var jeg
tilbake i barndommen, og nå var det
syttitallet og tenårings/ungdomstida. Selv
om Ketil er noen få år eldre enn meg, kjenner jeg igjen det aller meste av det han skriver om, - bortsett fra det å være vidunderbarn. Han er jo en sånn irriterende flink kar, slik
at en del av det Ketil opplever er langt unna det en helt vanlig tenåring fra
Velfjord opplevde på syttitallet.
For i denne boka får vi ikke bare et innblikk i Ketil
Bjørnstads liv, men vi kommer også ganske tett innpå Ketils bestevenn, Ole
Paus. Morsomt å følge disse to, tilsynelatende ulike personene, i etableringen og
utviklingen av deres vennskap.
I tillegg til Ole Paus blir vi også litt bedre kjent med Erik
Bye, Trond Viggo Torgersen m/frue, Anne Karine Strøm, Henny Moan, Alf Cranner
og mange mange flere mer eller mindre kjente personer. Mest inntrykk på meg gjør kanskje Ketils
pianolærer Amalie Christie, en meget sterk og karismatisk dame som ikke var
særlig begeistret over unge Hr Bjørnstads interesse for jazz og popmusikk.
Men forfatteren har ikke gitt oss en historie om hvordan
kjendisene på Oslos vestkant levde på syttitallet. Dette er først og fremst en bok om
forfatteren selv, men det var like morsomt å gjenoppleve tiårets små og store
hendelser både nasjonalt og internasjonalt.
Disse bøkene av Ketil Bjørnstad er nok noe av de lengste jeg
noen gang har hørt. Hver lydbok er på ca
28 timer, eller ca 800 vanlige boksider.
Mange synes at dette er i det lengste laget. Men jeg koser meg så til de grader, at jeg
synes det er helt greit. Ja, forresten,
- mer enn greit. Selv om denne boka var
nesten 28 timer lang, så var jeg nesten lei meg da den var slutt. Det må jo bety at boka er underholdende. Kanskje mest for oss som har opplevd
syttitallet. Men jeg tror også at yngre
lesere kan ha et utbytte av disse bøkene.
Sørlig om man er musikkinteressert.
Og man får også lært litt historie på kjøpet.
Du finner boka her.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar