Hvor: Brønnøy Kino
Når: 08.
febr. 2017
Skuespillere: Luke
Treadaway, Bob the Cat, Ruta Gedmintas
Språk: Engelsk
Fra
filmweb:
Filmen
basert på den sanne historien om gatekatten Bob, som har inspirert og gledet
lesere siden 2010. Bøkene er solgt i 140.000 eksemplarer bare i Norge.
Uteliggeren James Bowen lever et hardt liv på gatene i London og forsøker å bli
kvitt rusavhengigheten. Han tjener til livets opphold som gatesanger og
familien har slått hånden av ham. Men en dag møter han en rødspraglete katt,
som nekter å forlate hans side. Katten Bob skal vise seg å bli vennen James
trenger for å komme på rett spor igjen. En liten, sjarmerende følgesvenn, hvis
urokkelige hengivenhet gir James mot til å gjøre livet bedre for dem begge.
Min
kommentar:
Sjelden har
jeg hatt mer lyst til å gå på kino. Og
her i byen må man passe på. Det er ikke
alle filmene som får flere forestillinger.
Men jeg kom meg av gårde, og det er jeg glad på.
Jeg har
selvfølgelig lest boka, og sett utallige intervjuer og reportasjer om James og
Bob på TV og internett. Du kan lese hva
jeg skrev om boka her.
Ofte er
jeg skeptisk når jeg går fra bok til film.
Og det var jeg i hvert fall her, ettersom jeg allerede før filmen var
stor fan av mannen med katten. Så da jeg
satte meg på sete nr 4 på rad 1 på onsdagskvelden hadde jeg bestemt meg for å
skru ned forventningene til et minimum.
Men jeg innrømmer gjerne først som sist; - Jeg ble ganske imponert.
Jeg er
ekstra imponert over de scenene hvor vi ser verden gjennom Bobs øyne. Under
hele filmen satt jeg og lurte på om Bob spilte seg selv i filmen. Og i dag har jeg fått svaret gjennom et
intervju jeg så med Luke Treadaway som spiller James i filmen. Han kunne fortelle at Bob spiller seg selv
mesteparten av tiden. I tillegg hadde de
fløyet inn en del katter fra Canada som kunne en del triks, men Bob gjorde altså
stort sett jobben selv.
Det er
forresten en nordmann med i filmen, riktignok ukreditert. Han heter Daniel
Stisen. Det er en bitteliten rolle, men
du kan ikke unngå å legge merke til han.
Han ser sånn ut
Daniel Stiksen, Foto fra imdb.com |
Med boka
så pass friskt i minne så ser jeg jo relativt tydelig hvor filmskaperne har
tatt snarveier og litt såkalt kunstnerisk frihet. Men likevel har det ikke gått utover filmens
kvalitet. Jeg elsker britiske filmer. Første gangen jeg virkelig la merke til den
særegne måten britene lager film på, var da jeg på nittitallet så «I Blanke
Messingen». Det er noe med
stemningen. Ekte og usminket.
Særlig kommer dette til syne i de partiene
hvor James sliter med abstinenser. Dette
er hverdagsrealisme folkens. Ikke alltid
like hyggelig. Men takket være Bob er
mesteparten av filmen ren feelgood.
James
har mye å takke Bob for. Jeg så nettopp
i en avis at Bob hadde kjøpt et hus til James.
Må si det er en generøs katt.
Jeg har hatt flere katter opp gjennom åra, men de har det stort sett
vært utgifter med.
Men
James og Bob har også mye å takke Youtube og sosiale medier for. Takket være disse
kanalene har de to gutta fra Londons gater blitt verdensberømte.
Men mest
av alt kan de takke hverandre for livet.
Husk: Det er en forestilling til i Brønnøysund, den 16. febr.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar