FRA PLATEHYLLA: MAN MAID – WHO IS THAT MAN

1986.  RCA Victor ‎– PL 71147

Det ble et Bergensband nok en gang.

Jeg vet ikke så mye om dette bandet, så derfor tar jeg en titt på nettstedet «Ballade»

Fra mic.no:

Rockeband fra Bergen, dannet våren 1983 av Henry Eugen «Henki» Urhaug (gitar), Bjørn Ulvestad (vokal) og Gisle Johnsen (keyboards). Musikken var fengende rock med røtter i 60-tallets pop, fremført med moderne arrangementer i et 80-talls lydbilde.

Man Maid hadde sitt utspring i bandet Cap’s, som igjen hadde sine røtter i gruppen Innisfar House. Sistnevnte ga ut en single, mens Cap’s ga ut to LP-er på eget selskap. Mange av medlemmene i Cap’s dukket senere opp i andre kjente band. Bjørn Tore Aasheim og Atle Mjørlaug gikk til Flying Norwegians og deretter Hungry John & The Blue Shadows, mens Urhaug, Johnsen og Ulvestad startet Man Maid våren 1983.

Etter å ha laget en rekke prøveinnspillinger av Urhaugs låter, ble Andreas Fliflet (bass) og Tormod Kayser (trommer) hentet inn høsten 1984. Et år senere kom gruppens debutalbum, ledsaget av singlen «We Can Make It». Den solide innsatsen fra de fem medlemmene viste at de var erfarne musikere. Bandet hadde bare så vidt lansert debuten In The City da Kayser sluttet og ble erstattet av Magne Lunde (trommer) fra Jahn Teigens band. Det andre albumet, Who Is That Man?, kom på markedet høsten 1986. Nok en gang var alt materialet komponert av Urhaug.

Fliflet forlot Man Maid i 1989 og overlot bassen til Tor Fjeldstad. Under arbeidet med den tredje platen ble imidlertid Man Maid oppløst, og medlemmene gikk i gang med andre prosjekter. Johnsen og Lunde startet senere Jordal Express med bl.a. Helge Jordal. Urhaug konsentrerte seg mer og mer om sine håndlagete, eksklusive gitarer. Hans gitarmerke Eugen har høy status i musikerkretser. Blant kundene er den verdenskjente bassisten Abraham Laboriel.

Ut fra årstallet når plata kom ut, i 1986, så hadde jeg forventet meg noe helt annet.  Ja, jeg trodde jeg skulle få høre nok et eksempel på tidsriktig åttitalls musikk.  Men jeg ble overraska, i-  positiv forstand.  Joda, her er tendenser til «skulderputer og hockeysveis», men musikken er så pass variert at dette ble en god opplevelse for min del.  Her er solide musikere som trakterer sine instrument på en fortreffelig måte.  

Tøffe, tunge basstoner, «framifrå» keyboard og et og annet gitarriff.

Dette kan jeg virkelig like!  Jeg har faktisk ingen god forklaring på hvorfor ette bandet har flydd under min personlige radar.  

Men nå har jeg lagt merke til bandet, og ettersom dette er andreskiva, så vil førstealbumet vil plukket fram fra hylla om ikke så alt for lenge.

Jeg er ikke i stand til å finne Man Maids musikk på nettet.  Om dere skulle finne noe, så vil jeg sette pris på en link, enten som kommentar her op bloggen eller til mail adresse: to-rini@hotmail.com

Men som vanlig tok jeg en titt i Nrks arkiv.  Og der fant jeg et bittelite klipp av Man Maid.  Men det morsomste er at vi gjennom hele programmet følger en gitarmaker.  Og gitarmakeren er ingen ringere enn Henry Eugen Urkaug, gitarist i Man Maid.  Her kan du se programmet "Norge Rundt"  fra 12.nov. 1999.

FRA PLATEHYLLA: OMPAKARA – SÅPE TEL KVELDS

1991. Grappa ‎– GRLP 4047.

Som platesamler, med fokus på kun norsk musikk, så må jeg vel innrømme at jeg har hundrevis av plater i hylla som aldri har vært spilt, eller vil bli spilt.

Men dette prosjektet jeg driver nå med at jeg trekker blindt ut ei skive hver morgen som jeg da spiller til frokost, og skriver noen ord om, - gjør at jeg:

-        Får hørt en del av mine plater som ellers ville blitt uspilt

-        Får et hyggelig gjenhør med en del plater og artister som jeg ikke               har hørt på mange år(tier)

-        Hver dag får høre ei ny skive ettersom jeg setter den tilbake i hylla i            de tilfeller hvor jeg trekker ut en plate jeg har hørt og skrevet om før.

Et morsomt prosjekt, men fremfor alt lærerikt prosjekt.

«Ompakara, hva er dette» tenkte jeg i dag tidlig da valget falt på denne plata. «Sikkert gammaldans» tenkte jeg.  Men jeg er oppvokt med denne musikkformen, og den gang jeg hadde to bein så kunne jeg alle typer gammaldans. Litt morsomt at i det jeg skriver dette om antall bein, så låter dette fra høytalerne i stua mi:

-        « I vår væl treng’n to ben før å gå»

Dette er ei tekstlinje fra en av låtene.

Så langt er jeg enig med bandet.

Men det er ikke gammaldans jeg får.  Jeg er noe usikker på bandets musikkstil.  Hvilken sjanger er dette? 

I mine ører er det rock, som har et snev av trønderrock.  Det er også ispedd en god dæsj folkemusikk fra mange forskjellige land, en knivsodd balkan, bittelitt C&W og mest av alt kilosvis med godt humør. Når det hele smøres med folkelige norske tekster, - ja, så blir dette så pass unikt at bandet sjøl har valgt å opprette en egen  sjanger, -  nemlig gangsterpolka.

Fra wikipedia:

Gangsterpolka er en musikksjanger innen populærmusikken som er inspirert av baltisk folkemusikk. Sjangeren er etablert av Ompakara. Kravet til musikk som defineres som Gangsterpolka er bl.a. total lengde på maksimum 3 min og 17 sekunder. Blant instrumentene som blir benyttet skal det være minst et trekkspill, en fele eller en banjo. Ompakara har søkt patent på begrepet Gangsterpolka hos patentstyret, for derved kunne ha noen føringer i forbindelse med sjangeren.

Bandet ble dannet på Elverum i 1990. Dette er bandets andre album.  

Medlemmene på denne plata er:

     Helge Aarstad – trampeorgel, mandolin, trekkspill, piano, sang, kor,          banjo, komponist, tekst

    Kent Maurstad – gitar

    Ole Jørgen Kjernet – bass, kontrabass

    Helge Hellebust – 12-strengers gitar, sang, kor, tekst

    Stein Erik Evenstad – trommer, percusjon

    Iver Erling Årva – fele, bratsj, banjo, sang, kor

I tillegg fikk bandet hjelp av:  Tori Årva -  tverrfløyte, piccolofløyte, kor,

Etter å ha hørt gjennom plata et par ganger så tenker jeg at dette må være et morsomt live-band.  Vil  tro at de har en opptreden som fester seg i minnet.  Jeg får det for meg at flere av låtene minner mistenkelig om «Prima Vera».  Uansett, så er det morsomt.

Etter nå å ha googla litt, så kan det se ut som om bandet eksisterer enda.  Ifølge deres FB-side så hadde de konsert i 2016.  Og så leser jeg en annet sted at dette bandet hadde slippkonsert på selveste «Slurpen» i Oslo i 1990.  Et sted hvor jeg faktisk var noen ganger nettopp i 1990.  Men jeg tror at om jeg hadde opplevd dette bandet live, så hadde jeg husket det. Men mange har glemt mye av det som hendte på Slurpen i 1990.  Det er tross alt nesten 30 år siden.  Enkelte hadde sågar problemer med å huske fredagens konsert på Slurpen lørdagen etter  

 

Du kan høre musikken på Twitter og Spotify

Her er et klipp fra gullgruva Nrks arkiv.

FRA PLATEHYLLA: BJØRN JENS – MACKØL OG MÅSEGG.

1988.  Slager Records ‎– HLP 77034

Bjørn Jens, med etternavnet Kristiansen, var en av de virkelig store lokale helter her i Helgelandsområdet for sånn ca 25 – 30 år siden.  Bjørn Jens arbeidet hardt. Han holdt mer enn 300 konserter pr. år, og turnerte land og strand.  Mye av musikken hans ble spilt inn i Nashville.  Bjørn Jens klarte det mesterstykket å få selveste Johnny Cash til å introdusere en av låtene på albumet «15 år med mackøl og måsegg».  Det gikk også rykter om kontakt med selve dronninga, Dolly Parton.  Men jeg har aldri klart å finne ut om det var hold i disse ryktene.

Bjørn Jens er født i 1958, og var sjømann før han etablerte seg som artist.

Artistens tekster er på norsk, og omhandler et levd liv med de lyster og laster man måtte ha.  Mange mente at enkelte av tekstene hans kunne være litt grove.  Men jeg tror ikke at vi Helgelendingene reagerte noe særlig.  

Da jeg bodde i Oslo var Bjørn Jens musikk lyden av ferie, lange lyse netter hvor sola ikke gikk ned, plattingdans eller allsang .

Låta "Heim tel Helgeland" kom etter at jeg flytta hjem til Helgeland igjen.  Jeg vil tro at alle Helgelendinger som lengter eller noen gang har lengtet hjem får tårer i øynene og klump halsen av denne videoen.  Må nå benytte anledningen til å skryte litt.  Jeg er så heldig at jeg er født på Vega.  Flytta riktignok inn til fastlandet etter hvert, men alle sommerferier var vi hos mine besteforeldre på øya Søla, den steinkollossen, formet som en M, som dere ser til høyre for Vegafjellene på åpningsbildet i denne videoen.  (Skrytingen fortsetter under videoen)

Øya Søla ser dere forresten på de fleste bilder her.  Ikke så rart, da øya Søla er det vakreste stedet på vår jord. Sjekk bl.a. den fine badestranda (2min 27sek). 

Men som dere ser så kan det også være skikkelig ruskevær (2min 10 sek) på det sundet vi må krysse for å komme inn til Vega.  Vi har hytte på øya, men som dere sikkert kan forestille dere, så er det dårlig fremkommelighet med rullestol der ute, noe som begrenser mine besøk.  Akkurat nå er det lengselen til øya Søla, hytta vår og varme somre jeg kjenner på mens Bjørn Jens synger i bakgrunnen.

Jeg har gjort en av de tingene som Bjørn Jens anbefaler.  Jeg har reist heim te Helgeland, - denne gangen for godt, - tror jeg.

Men nå har jeg låta «Heim til Helgeland» fullstendig på hjernen, enda den ikke er på albumet "Mackøl og Måsegg"

Musikken til den plata finner du på  Tidal  og Spotify

FRA PLATEHYLLA: SECRET MISSION - ….TO BE CONTINUED

1986.  Famous Records ‎– KK3

Dette er bandets debutalbum.  Det sies at pressen tok godt imot denne skiva, men musikken nådde ikke utover hele landet.  Det var stort sett publikum i hjembyen Bergen som kjøpte plata.

Disse var med i bandet:

Magnar Torstad, digitale trommer og perkusjon

Ove Jansen, bass

Yngve Sætre, synthesizer

Dag Igland, gitar

Kåre Kalvenes, vokal, synthesizer, gitar

Kjersti Bergesen. Vocal

Mange drar sikker kjensel på det siste navnet, Kjersti Bergersen. Ja, det er riktig.  Det er dama fra TV2.  Ja, du vet – hun programlederen fra «Tid for hjem». Kjersti kom fra bandet «Ken Dang».  Kåre Kalvenes var på 90-tallet produsent, låtskriver og musiker i gruppen Splean, og han har gitt ut soloplatene «Strings Attached» (1995) og «Sharkey’s Place» (2001).

Dag Igland og Yngve Sætre startet den banebrytende Bergensgruppen Barbie Bones. Magnar Torstad døde i juli 2010.

Yngve Sætre bør være kjent for de aller fleste.  Han har samarbeidet med band som Pogo Pops, Dum Dum Boys, Ingenting, Butterfly Garden, Weld, Trang Fødsel, Poor Rich Ones, Anne Grete Preus, Morten Abel, Ephemera, Vidar Vang, Magnet, deLillos, Datarock, John Olav Nilsen og Gjengen, Real Ones og Razika. Ganske imponerende!

Bandet ble vel egentlig lovet «gull og grønne skoger» av plateselskapet EMI.  De skulle selvfølgelig lanseres i utlandet, og det var liksom ikke måte på.  Har vi ikke hørt dette før?  Men som så mange andre norske band ble heller ikke Secret Mission verdensberømte.

Bandet rakk å gi  ut to skiver før de ga seg i 1991.

Musikken for denne, bandets første plate er tidsriktig for åttitallet

DAGENS BOK: LARS KEPLER – KANINJEGEREN

Forlagets omtale:

Endelig er Lars Kepler tilbake med en ny thriller om Joona Linna. Kaninjegeren er så skremmende og briljant at hårene reiser seg på armene. På dagtid studerer Sofia til å bli sykepleier. Men hun har en hemmelig ekstrajobb som eskortepike. En kveld fører denne jobben henne til en luksusvilla i Djursholm. Men allerede når hun går inn døra, får hun en dårlig følelse. Den eldre mannen "Willie" har ekte kunst på veggene. Med et glass champagne i hånden, forsøker hun å riste av seg de dårlige vibbene. Hun nipper til glasset og ser ut av vinduet. Augustkvelden er stille og mørk, og bak et tre synes hun at hun skimter noe. Hva var det? Et menneske med merkelig hodeform. Eller et stort dyr? Når de reiser seg for å gå opp til soverommet, blir hun plustelig svimmel og mister balansen. Hun har blitt dopet. Noen timer senere er SÄPOs Saga Bauer på vei til det samme huset. På det eksklusive kjøkkengulvet ligger sexkunden Willie, ingen ringere enn Sveriges utenriksminister, i en pøl av blod. Sofia, blodig og forslått er i sjokk etter marerittet hun akkurat har overlevd. Like foran øynene hennes ble utenriksministeren regelrett henrettet, med en siste hilsen: "Nå kommer helvete til å sluke dere alle." 20 mil fra åstedet sitter kriminaletter,  forsker Joona Linna og får et tilbud han ikke kan motstå... Thrillermesteren Lars Kepler har nok en gang skrevet en bladvender som er vanskelig å rive seg løs fra!

Min kommentar:

Da er den sjette boka om Joona Linna unnagjort.  Og det må jeg si.  Du skal ha sterk mage for å tåle disse bøkene.  Handlingen er så blodig og makaber at det av og til går over til det spekulative.

Men dette har blitt forfatterne bak Psevdonymet Keplers form.  Kepler er litt tøffere, litt råere og byr på litt mer blod og gørr enn de aller fleste. 

Jeg digger typen Joona Linna. Men det må sies at dette er lesestoff for viderekommende.  Du bør ha lest en del bøker og sett en god del filmer før du gir deg ut på «Historien om Jonna Linna».  

Jonna er politimannen som får tildelt de aller råeste og tøffeste sakene.  Sjelden har vi sett så mye ondskap som hos bandittene i Keplers bøker.  Vi får som leser en variert opplevelse.  Av og til er selve forbrytelsen eller mordet så direkte og rått, - ja, rene slaktingen.  Men andre ganger opplever vi selve forfølgelsen eller jakten så snikende og intens, at jeg nesten titter meg over skulderen her jeg sitter og leser.

Og det er vel det som en leseropplevelse handler om,  En thriller som «Kaninjegeren» skal skape uhygge.  Og jeg lover deg.  Maken til denne seriemorderen har du aldri møtt i noen bok tidligere.

 Du kan kjøpe boka som  innbundet ,  pocket  , lydbok Mp3  og  lydbok på cd.

KVELDENS FILM: THE DOUBLE

Kanal:  Nrk

Skuespillere:  Richard Gere, Topher Grace, Martin Sheen

Sjanger:  Krimdrama

År:  2011

Fra cdon.no:

Politiske intriger og morderiske agenter i denne filmen med bl.a. Richard Gere, Topher Grace og Martin Sheen.

I Washington blir en senator funnet myrdet. En pensjonert CIA-agent settes på saken sammen med en ung makker, men ingen av dem har lyst på den andres selskap, så etterforskningen går tregt. Men alle spor peker mot en drapsmann fra Sovjetunionen som alle trodde var død.

Min kommentar:

Jeg innrømmer det like godt først som sist.  Hovedårsaken til at jeg så denne filmen var ene og alene Richard Gere. Kjekkasen fra åttitallet som er den eneste jeg veit om av de gamle helter som faktisk holder seg ganske godt.  Se bare på Mel Gibson – O skrekk og gru.

Det er faktisk en god stund siden jeg så Mr Gere sist.  Han spilte jo i en drøss med filmer rundt årtusenskiftet.  Den siste jeg så han i var en danse film som av alle ting het «Skal vi danse»

Det kan se ut som om Mr Gere koser seg med å spille i en spionfilm igjen.  Jeg er nesten overrasket over at denne filmen er laget i 2011 og ikke tjue år tidligere.  Det ser liksom så gammeldags ut.

Lite nytt her.  Historien er en tradisjonell spiongåte.  Ikke så altfor spennende, men sånn passe.  Og jeg holder ut, - så lenge Richard Gere er på skjermen.

Her kan du kjøpe filmen som  DVD  eller  BluRay

NY MUSIKK PÅ VINYL: WENCHE MYHRE – DA JEG VAR UNG. DE FINESTE SANGENE.

2017.  Ess-Engros ‎– ESS040LP

Fra skvis.no:

La meg være ung sang Wenche Myhre i 1964. Hun er fortsatt like ungdommelig selv om tittelen på denne samlingen tyder på det motsatte. Dette er de fineste sangene fra de første pop-årene, men det er også plass til flere ungdommelige flotte poplåter. "Vinter og sne" (1966), "Du og jeg og vi to" (1972), "Vi lever" (1982) og "66 år" (1983).

 Karrieren startet tidlig i barneårene der faren Kjell og broren Reidar utgjorde orkesteret. Det var derfor ikke noe nytt for henne å stå på en scene å synge da hun var blitt 13 år, bortsett fra at stedet var showteateret Chat Noir i Oslo og at hun deltar i et talentshow på sin fødselsdag der førstepremien er en platekontrakt. 

Tenåringen fikk i tillegg roller i flere filmer. Samtidig ble hun lansert i Tyskland og til det som skulle bli et internasjonalt gjennombrudd. Grand Prix-slageren "La meg være ung" kom bare på fjerde plass i finalen i 1964 på hennes egen 17-årsdag, men for det norske ungdomspublikumet var dette vinneren. Wenche ble om mulig enda mer populær. Hun fylte blant annet universitetsplassen med en opptreden der politiet hadde vanskeligheter. En folkemengde på titusenvis ville storme scenen. "La meg være ung" er av mange regnet som tidenes norske Grand Prix-melodi og en revolusjonerende popsang inspirert av tidens "opprørske" popsjanger. I norsk sammenheng udødeliggjort av Arne Bendiksens tekst og melodi og Egil Monn Iversens internasjonale arrangement. Resten er historie.

Min kommentar:

Wenche Myhre er Norges udiskutable popdronning. Vi vil aldri få noen som kan konkurrere med hele Norges Wenche. Ingen har vel et nøyaktig tall på hvor mange plater denne dama har gitt ut. 

Min private Wenche samling består av:

101 stk Singelplater

45 stk LP

24 stk samleplater (med andre artister)

24 stk cd

Wenche fylte 70 år i februar.  Jeg har sagt det før.  Det er utrolig hvor mange ungdommer som fyller 70 år om dagen.  

Jeg husker godt mitt første «Wenche-øyeblikk».  Det var i 1964.  Filmen «Operasjon Sjøsprøyt» skulle komme til Gimle, og unge frk Nilssen satt storøyd på første rad.  Dette var den første filmen jeg så i farver, og Wenche spilte samepiken Aina.  

Wenche i samedrakt var noe av det flotteste jeg hadde sett, og jeg ville bli same.  Basta!!  Min mor forsøkte å fortelle meg at samepike var ikke noe du kunne bli sånn uten videre.  Og forresten så hadde jeg både tatere, kvener og finner i slekta mi.  Det skulle jeg være stolt av.  Men nei, jeg ville gjerne bytte bort alle mine gener mot ei samedrakt.  Ja ja, jeg fikk mast meg til et par skaller.

Etter filmen så begynte jeg for alvor å høre på Wenches musikk.  Jeg hadde nok hørt en del på hennes plater før 1964, men det var først nå jeg oppdaget Norges største aller største tenåringsidol. Den første singelen jeg kjøpte var «Katta vår».  Og siden har jeg fulgt med på Wenches karriere, i inn- og utland. 

Når det først skulle komme ei samleplate med Wenches låter, så er utvalget på denne skiva etter min mening helt i tråd med artisten utgivelser.  Vi får de mest populære slagerne, og vi får noen ikke fullt så kjente låter.  Og helt til slutt får vi en feiende flott karokeversjon av «La meg være ung».  Så her har både du og jeg muligheten til å være Norges Wenche Myhre eller tyskernes «Die Wencke» i hele 2 minutter og 16 sekunder.  

Legg merke til tyskernes lille omskriving av Wenches fornavn. 

Jeg skulle ønsket at vinylutgivelsen var litt mer påkostet. Jeg beklager å måtte si det, men dette var simple greier.   Artisten Wenche hadde fortjent en 180 grams vinylplate liggende i et flott, gjerne laminert utbrettscover.  Her skulle det fulgt med en bok med historikk om artisten og låtene.

Jeg håper plateselskapet husker på det, når artisten fyller 80.

Vi har mye å takke Wenche Myhre for.  Men kanskje vi har vel så mye å takke Randi Hultin for.  For det var hun som oppdaget Wenche da hun som 13-åring deltok i en talentkonkurranse.  Det var ikke så mange som la merke til den unge Kjelsås-jenta, men Randi Hultin hadde både sett og hørt.  Hun hadde sett mimikken og hørt stemmen, og sto på sitt.  "Denne jenta er et funn" sa hun.  Skal si den dama hadde teft.

Her kan du kjøpe musikken på vinyl og cd

Sporliste:

A1    La Meg Være Ung    

A2    Jeg Marsjerer Ved Din Side        

A3    Åh, Det Er Søndag    

A4    Vinter Og Sne  

A5    En God Gammel Firkantet Vals

A6    Gi Meg En Cowboy Til Mann    

A7    Katta Vår

A8    Ei Snerten Snelle       

A9    Jeg Går På Skole       

A10  Jeg Vet Hva Jeg Vil  

B1    Kom Hjem Kjære Far        

B2    Du Og Jeg Og Vi To

B3    Kan Jeg Tro Ditt Løfte       

B4    Kanskje Det Er Deg  

B5    Du Forstår Ingenting

B6    Vi Lever  

B7    Tenk Så Deilig Det SKal Bli      

B8    66 År       

B9    La Meg Være Ung (Karokeversjon)

KVELDENS FILM: LØVEKVINNEN

Kanal:  iTunes

Skuespillere:  Rolf Lassgård,  Kåre Conradi,  Henrik Mestad,  Nils Jørgen Kaalstad          Nils Jørgen Kaalstad,  Jan Gunnar Røise,  Karl Sundby,  Mathilde Thomine Storm,  Ida Ursin-Holm, Rolf Kristian Larsen.

Regissør:  Vibeke Idsøe

Sjanger:  Drama

Fra filmweb:

I en liten stasjonsby i Norge, en stjerneklar vinternatt i 1912, kommer det lille barnet Eva Arctander til verden. Hennes mor Ruth dør i barsel og faren Gustav sitter tilbake med et barn helt ulikt noe man har sett før: Hun er dekket av langt lyst hår over hele kroppen.

 LØVEKVINNEN er en episk gripende historie bygget på Erik Fosnes Hansens internasjonale bestselger. Filmen har et stjernelag både foran og bak kamera. Skuespillerne er anført av Rolf Lassgård som nylig vant Guldbaggen i Sverige som Årets beste skuespiller for EN MANN VED NAVN OVE. Han spiller faren, stasjonsmester Gustav Arctander. Rollen som Eva bekles av tre unge skuespillere på forskjellig alderstrinn, Aurora Lindseth-Løkka, Mathilde T. H. Storm og Ida Ursin-Holm. I andre roller finner vi bl.a. Kåre Conradi, Rolf Kristian Larsen, Kjersti Tveterås, Henrik Mestad og fra Danmark Karen-Lise Mynster, Lars Knutzon og Connie Nielsen(The Gladiator, Nymphomaniac). Fra Tyskland deltar Ken Duken (Max Manus) og Burghart Klaussner (Det hvite båndet).

Min kommentar:

Jeg leste boken om «Løvekvinnen» av Erik Fosnes Hansen da den kom for noen år siden. Jeg hadde aldri lest noe lignende, og ble derfor hektet fra første side

Da så filmen kom tenkte jeg først at, denne skal jeg ikke se.  Årsaken var rett og slett den at jeg ville ikke at de bilder jeg hadde skapt i mitt hode under lesing av boken skulle ødelegges.  Og jeg har stått imot, - helt til i kveld.

Jeg satt og sjekka filmer tilgjengelig på nettet.  På de vanlige strømmetjenestene finner jeg sjelden filmer jeg ønsker å se.  Synes det meste som ligger der er gamle filmer.  Ja, og så serier da.  Men i kveld dukket «Løvekvinnen» opp.  Ja, hvorfor ikke tenkte jeg.  Jeg er jo temmelig nysgjerrig, så jeg var ganske spent på hvordan de hadde løst dette med å overføre Eva Arctander fra bok til lerret.

Filmen starter dramatisk, med en hard hjemmefødsel og sjokket når det viser seg at barnet er noe utenom det vanlige.

Dette er en historie som presenterer de store følelsene: sorg, sinne, savn og kjærlighet.  Men mest av alt er dette en historie om annerledeshet.  Og takket være gode skuespillere og godt håndtverk for øvrig, så er dette en film vi må ta på alvor. Underveis så kjenner jeg på den uvitenhet og uforstand som unge Eva blir møtt med.  Selvfølgelig reagerer jeg, og det er meningen.

Eva er ensom, både som barn og ungdom.  Og som hun selv sier:  «Når du er så ensom at du ikke tror du kan bli ensommere, - da blir det verre».

Alt dette er følelser vi bør ta med oss i møte med mennesker, gamle som unge, som er litt annerledes. Om vi kan ha denne filmen i bakhodet en stund så kanskje vi har lært litt.  Det er lov å håpe.

Her kan du kjøpe filmen som DVD