DAGENS BOK: ØYSTEIN WIIK – SLAKTEREN

Fra cdon.no:

Tom Hartmann roter seg lett borti høyspente kriminelle miljøer. Nå reiser han til Sør-Frankrike, til sin venn Eddie Jones, som har en forretningsidé. Problemet er at Eddie også har liket av en vakker kvinne i bilen. Samtidig får Toms ekskone, politietterforskeren Cathrine Price, en drapssak på bordet da den fryktede kunstkritikeren Gerhard Elmings oppdelte kropp, montert inn i et kunstverk av plexiglass, blir levert til Galleri PL på Grünerløkka midt under en vernissage. "Slakteren" skildrer et dekadent kunstmiljø og er en internasjonal røverhistorie om dårskap og forfengelighet, grusomhet og hevn. Boken gnistrer av språklig overskudd, spenning, komiske situasjoner og overraskende vrier.

Min kommentar

Lydbok fra nlb.no:  15t 37min

Da jeg sa ”Ha det» til Tom Hartmann i forrige bok «Dødelig Applaus» så ante vi at det kanskje kunne bli en gjenforening mellom Tom og ex-kona Cathrine.  Og Tom var kanskje hakket mere optimistisk enn alle andre.

Når vi nå møter Tom igjen står det ikke så bra til.  Det som i forrige bok ble omtalt som økonomiske utfordringer, har nå blitt mye mer alvorlig.  Tom har ikke åpnet sine vinduskonvolutter på mange måneder, så da blir konsekvensen «KONK».

Hva nå Tom Hartmann?

Men Tom Hartmann er ikke en kar som gir opp så lett.  Han setter nesen mot Frankrike og nye eventyr.  Og om det var action i den første boka med Tom Hartmann, så har jaggu forfatteren skrudd opp tempoet enda mer i denne boka.

Her får vi nesten 16 timer med høyspenning, nevekamper, voldtekter, tortur, drap, kvinnelik i bagasjerommet, biljakt, knivdrapmasse, koder, eksplosjoner, mafia og mye, mye mer. 

Mye blod og gørr altså.  Det er nesten så jeg må trekke litt på smilebåndet når jeg, etter å ha fått et innblikk i de mest blodige metoder for tortur og drap oppdager at et griseholde som ligger til utvanning i oppvaskkummen hos bestemor beskrives som grotesk.  For meg er er  grisehode som ligger til klargjøring for julesylta et hverdagslig syn, men det er heldigvis ikke alt det andre som Wiik beskriver i denne romanen.

  

Men det som gjorde mest inntrykk på meg var det noe utradisjonelle kjeledyret som dukker opp.  Det er første gang jeg stifter bekjentskap med en menneskeetende varan, og det frister slett ikke til gjentakelse.  Dette dyret er så nøye beskrevet at jeg nesten kjenner lukta av ånden der den passer sitt revir.

For de kunstinteresserte må dette være den perfekte krimromanen.  Her er mange med:  Jeg kan nevne  Damien Hirst, Bjarne Melgaard og Morten Viskum.

Og så må jeg jo nevne at vi i løpet av boka blir tatt med til Sørkedalen opptil flere ganger ettersom en av bokas hovedpersoner faktisk bor i dalen.

For meg som har bodd mer enn 30 år i Sørkedalen er det alltid spennende å komme tilbake, selv om det er litt skummelt i denne sammenheng.

Nok en spennende bok av multikunstneren Øystein Wiik er unnagjort.  Jeg har blitt hekta.  Og heldigvis har jeg flere bøker liggende på vent.

  

Her er det mye å holde styr på, og jeg må vel være så pass ærlig å si en eller to av sidesporene eller historiene  kunne godt vært utelatt.

Men for all del: - Kan det bli for mye spenning?

På cdon.no kan du kjøpe boka som pocketbok