SPLITTER NY VINYL I POSTKASSA: DI DERRE – HØYENHALL

2018.  Vitamin ‎– 6776567

Et av Norges aller mest populære band feiret i fjor sitt 25.år.  Og det feiret de med å gi ut sitt første album på 20 år.

Jeg hadde gleden av å oppleve dette bandet på Rootsfestivalen i 2016.  Det var topp stemning og høy allsangfaktor.  Jeg tror ingen av oss som var tilstede tenkte å at vi  sang bare gamle låter. 

I det 25.året var det kun to medlemmer igjen fra originalbesetningen.  Det var Jo Nesbø (vokal og gitar) og bassisten Magnus Larsen.  Men det gjør egentlig ingen verdens ting at det er få av gamlekara med, fordi de låter som i 1994.  Ja, med unntak av selveste Unni Wilhelmsen da.  Unni er en artist som kan passe med hvem som helst.  Hun er et friskt pust og et farverikt innslag, - og mest av alt en fantastisk musiker.

Etter det jeg har lest om denne utgivelsen, så er mange altfor opptatt av om vi kan kjenne igjen gamle Di Derre i den nye skiva.  Men er det så nøye da?  Har ikke vi forandret oss siden 1994? 

Bandmedlemmer blir eldre de også.  Ja, tenk det.  Selvfølgelig gjenspeiler det seg i Nesbøs tekster at også han har blitt 25 år eldre.  Men denne gang har han fått hjelp av flere låtskrivere.

Jeg skulle ønske at Unni hadde hatt en enda mer fremtredende rolle.  Vi hører henne selvfølgelig på gitar, men jeg skulle ønske at hun bidro enda mer på vokal.

Jeg forstår godt at Nesbø & Co velger å gi albumet tittelen «Høyenhall».  Da jeg bodde i Oslo på åttitallet, så ble jeg kjent med en eldre dame som bodde på Høyenhall. Jeg ble svært begeistret for dette navnet, men min begeistring var muligens farvet av at den eldre damen var så utrolig søt, og vi hadde det så hyggelig hver gang jeg besøkte henne.  Men er det virkelig Høyenhall i Oslo Jo Nesbø tenker på?  Jeg er ikke helt sikker.  I den ene linja sier han: «lengta til kulda her nord».  Men nord i forhold til hvor?

Høyenhall er jo et vakkert og litt majestetisk navn som fortjener fokus, uansett hvor det ligger.  Eller uansett om det er en del av Oslo eller navnet på et gårdsbruk.

Få, om noen klarer som Jo Nesbø å skrive en hel historie i kun en linje.

Som f.eks.

Jeg har mista bikkja, mista gnisten, mista håret....men det går fint når jeg ligger helt stille.

Jada, vi ser det for oss.

Eller:

Du liker finske menn som tier, jeg liker folk som lager lyd.

Trenger jeg å si mer?

Det er for øvrig første gang jeg har opplevd at hver enkelt sangtekst har en skriftlig innledning.

Som et eksempel finner vi denne innledningen i sangen «Lykkelig»

Jeg spurte en gang en kamerat om han var lykkelig.

«I teorien», svarte han.

Og så følger teksten.

Etter nå å ha hørt gjennom albumet noen ganger, så kjenner jeg at dette er låter som vil feste seg i den delen av hjernen hvor jeg allerede har lagret en god del Di Derre låter.  Jeg er overbevist at vi om 25 år også har lagt til noen låter fra denne skiva når Di Derre står på scenen og publikum bestående av flere generasjoner bidrar med allsang.

Her kan du kjøpe albumet som vinyl  og  cd