ROOTSFESTIVALEN. Lørdag 20.07.19.

FATA MORGANA

Det lokale bandet Fata Morgana starter årets siste Rootskveld.  Det er slett ikke noe dårlig valg av arrangørene. 

Det gleder meg å se både vokalistens og bandets kontakt med, og interesse for publikum.  De lar seg slett ikke skremme av en relativt stor scene og et par-tre  tusen publikummere.  Deriblant sikkert noen hundre kjente fjes.  Neida, gutta drar i gang og publikum blir med.  Etter hvert får de hjelp av et par damer.  Jeg ble særlig imponert av Ramonas opptreden. Her sprengte gåsehudbarometeret alle grenser. Vakkert, vakkert, vakkert !!!!

All honnør til bandet som la til en joik i den nydelige låta "The Fire".  Smart valg, og god timing.

Jeg opplevde dette bandet første gang på Oktoberfestivalen 2016, og jeg ble fan, - øyeblikkelig.De imponerte meg med sin musikalitet og spillerglede. 

Det er tydelig at de har utviklet seg i årene som har gått.  Musikken deres preges av mørke undertoner som gjør meg nysgjerring.  Hvor ønsker disse gutta å ta sin musikk og sitt publikum?  Uansett, - jeg føler meg trygg på at de tar riktig veivalg.  Og denne rockekjerringa blir med dere videre.

 HALVDAN SIVERTSEN

Så var turen kommet til Halvdan.  Gode , gamle Halvdan, hadde jeg nær sagt.  Og det er kun positivt ment.  Man føler seg trygg når Hr. Sivertsen står på scenen.  Vi vet hva vi får.  Vi har hørt låtene før.  Ja, vi har også hørt vitsene før.  Men det gjør ingen verdens ting.  

Vi blir selvfølgelig med på den vel timeslange reisen Halvdan har planlagt for oss denne lørdagskvelden.  Halvdan vil glede oss, men jaggu ser det ut som at vi gleder han litt også.  Det ser faktisk ut som om Labbetuss trives i vårt selskap.

Halvdan tar for seg de to viktigste tingene i livet, - kjærlighet og politikk. Og som vanlig beskriver han begge deler uten å trekke fram hatet som ofte kan dukke opp i kjølvannet begge steder.  Neida, Halvdan bruker humor.  Når han sparker til høyre, så gjør han det med en humoristisk snert så pass elegant at få lar seg irritere.

Det var enkelte som var kritiske til at Halvdan Sivertsen skulle opptre på Rootsfestivalen.  Men jeg tror at de som var tilstede mente at denne artisten passet svært godt akkurat da.  

Her var det alllsang.  Og i dette tilfelle betyr begrepet allsang at absolutt-alle-sang.  Det kunne synes som om Halvdan selv var rørt da Roots-koret stemte i under fremføring av «Sommerfuggel i vinterland».  

Det er umulig å ikke like denne artisten, som har hjertet utapå kofta under hele konserten. Han gir oss tekster om kjærlighet uten at det lyder banalt, og han beskriver hverdagssituasjoner som vi alle kjenner igjen.

Så Halvdan Sivertsen, du skal se at du om noen år rykker langt forbi Knut Hamsun.

Tidligere blogginnlegg om Halvdan Sivertsen: 

Ennu ikke landa 

Utsikt Minus Innsikt Git Tilnærmet BlindhetFra Toppen Av Pyramiden

  

UB40  feat ALI CAMPBELL and ASTRO

Etter norsk visepop skal vi over til raggae-rytmer. UB40 stiller mannsterke.

Jeg har absolutt ingen forventninger.  Jeg kjenner selvfølgelig til rødvins låta.  Det er alt.  Men om de har holdt det gående i 40 år så må de jo ha noe å fare med, og helst mer enn en låt.

Joda, de har flere låter.  Men i mine ører, hvor trommehinnene er noe preget av rockemusikk lengre enn UB40 har bestått, så låter alt temmelig likt.  De kunne gjerne ha satt sin ene hit på repeat den tiden de hadde til rådighet.  Kontakten med publikum var fraværende.  De kunne like gjerne stått bak en glassvegg.  

Selv om Astro (eller var det han andre?) flere ganger opplyste om at han var «glad to be in Norway», så trodde jeg ikke helt på han.  Han virket så pass uengasjert at jeg tviler nesten på om han visste hvor i Norge han var.  

Som jeg sa til min sidemann underveis.  Jeg kunne gjerne hørt dette på radio.  Så flatt og sjelløst var det.  Nå kan det være at noe av det han sa forsvant i ekkoeffekten som lå på all lyd.

Og det tok aldri slutt.  Ut fra opplysningene på mitt Roots-halsbånd så trodde jeg at Justad skulle entre scenen kl 23.00.  Men da holdt UB40 på enda, og denne kjerringa holdt på å bli en smule irritert.   

Heldigvis ga de seg i tide. 

SONDRE JUSTAD

Årests siste artist er Sondre Justad.  Og for en finale.  Jeg hadde store forventninger til denne artisten.  Og gjett om han innfridde.

Allerede under entreen forsto vi at noe stort var på gang. Han entret scenen som en verdensmester.  Og derfra og utover, så pøste han på; - med musikk, - med performance, - med overraskelser, - og med verbale visdomord.

Sondre Justad bør få en pris for å være et særdeles godt forbilde for dagens ungdom.

Dette er en klok ung mann som vet å bruke sin posisjon og sin stemme til noe fornuftig.

Fortsett sånn Sondre.  Denne rockekjerringa har vært fan siden førte gang jeg hørte deg for ca fem år siden. Og jeg gleder meg til å følge deg videre.

Tidligere blogginnlegg om Sondre Justad:

Riv i hjertet

TAKK FOR I ÅR !

ROOTSFESTIVALEN. Fredag 19.07.19.

AUDREY HORNE

Dag to er i gang, og for en start.  Her er det fullt trøkk fra første riff. 

Bergensbandet Audrey Horne består av medlemmer fra flere andre kjente band i den tøffeste sjangeren innen rock.  Vokalisten Torkjell Rød har en utrolig energi.  For en utholdenhet! Både vokalist og band gir alt, og dette vet publikum å sette pris på.  Jeg er særlig imponert over gitaristen.  Han trakterer gitaren slik de aller beste gjorde på syttitallet.  Når en gitarist slår akkorder på nervetrådene mine, ja , - da er jeg fortapt.

Jeg har bare et av bandet album i hylla.  Men gjett om jeg skal spille LP'en  «Youngblood» om ikke alt for lenge. 

 DONKEYBOY

Rootsfestivalen byr på variert musikk. Enkelte mener de skulle holdt seg til den type musikk som navnet hinter til.  Personlig synes jeg at det er helt greit av festivalen presenterer artister og band fra forskjellige sjangre.  På den måten favner man et større publikum.  Og publikum gir penger i kassa, og sikrer at festivalen overlever.

Jeg har ikke noe fohold til dette bandet, bortsett fra at jeg selvfølgelig har hørt hitlåtene på radio.  Og da særlig «Ambitions», som er en fantastisk poplåt.  Jeg har faktisk et av bandets album i hylla. Men jeg må innrømme at det er fremdeles i "Mint condition".

Mulig at jeg er for gammel for denne type musikk.  Jeg hører jo at dette er et bra håndtverk.  Det hele er så polert og feilfritt, at det for meg blir nesten litt kjedelig, aller mest fordi låtene er så like.  

For meg fikk deres opptreden et kraftig løft da Linnea Dale entret scenen.  Hennes stemme tilfører bandet det lille ekstra som skal til for å vekke min interesse.  Men for all del; - Bandet får selvfølgelig ståkarakter og vel så det. Det må ikke bli negativt å være for flink.

Og jeg lover på tro og ære, at jeg skal sette meg ned og virkelig lytte på LP'en jeg har. DU skal se det blir et blogginnlegg også.

JOHNDOE.

Dette er kvelden for de gode gitarriff.  Det bir bekreftet av fredagens tredje band, Johndoe fra Trondheim. 

Kanskje er bandet noe ukjent for de fleste.  Men vokalisten, Jonas Skybakmoen er mer kjent for oss TV-slaver ettersom han har vist seg fram  i program som Beat for Beat og Stjernekamp.  I Stjernekamp var han lenge blant favorittene og havnet til slutt på en fjerdeplass.

Det er lett å like dette energiske bandet.  Mange vil påstå at dette er musikk for gutta.  Hardt, røft, - ganske enkelt – musikk med baller.  

Men ikke nødvendigvis bare for baller.  For vi damer liker også musikk med og for baller, gjør vi ikke?

Uansett så er det smart å holde seg i nærheten av gutta når denne type musikk spilles.  De blir liksom litt mer medgjørlige da.

BIGBANG

Fredagens finale sto Bigbang for.  Om du drar et sted hvor Bigbang opptrer, så vet du hva du får.  De serverer god,solid rock.  Å, det er så vakkert,  Å, det gjør så godt. 

Jeg blir jo spesielt glad hver gang de spiller «Long Distance Man», en låt som jeg hørte første gang i 1972 eller ’73.  Da var tittelen «Nettenes Prinsesse», og var et av sporene til albumet «Ragnarock» med bandet Undertakers Circus hvor Øysteins far Thor Greni var med.

Tenk hvor heldige vi er her i Brønnøysund som får besøk av et så godt band som Bigbang.  Jeg tror at alle som gikk hjem denne natt til lørdag hadde en god følelse.  Vi hadde fått servert god og variert musikk i mange timer.  Sjelden har stemningen vært så god sørom Havnesenteret.  Og vi kunne glede oss til neste kveld med mere flott musikk. 

ROOTSFESTIVALEN. Torsdag 18.07.19.

FAY WILDHAGEN

Årets første artist på hovedscenen var Fay Wildhagen. 

Da jeg skulle legge ut et bilde på Instagram mens denne damen var på scenen, var det kun et ord som kunne beskrive min følelse der og da.  Det var «magisk».

Hun gjør liksom ikke så mye av seg der hun står.  Her møter vi en artist som ikke blender publikum i kostbare sceneantrekk. Her er musikken i fokus, ja, - og så Fay da.

Denne litt beskjedne, ujålete jenta fra Bærum, med den sarte myke stemmen som varmer like godt som et pledd i sofakroken.  Nå opplevde publikum her i Brønnøysund både Fay og sol samtidig, men jeg føler at vi fikk et par ekstra varmegrader fra scenen denne torsdagskvelden.  Og selv om det var noe glissent i publikumsmassen i starten, så tettet det seg til i løpet av den vel timelange konserten.  Jeg våger å tro at denne jenta fikk noen nye fans, både for musikken og for alt skrytet om vår natur og landskap som hun stadig kom tilbake til.  Nei, dette var intet annet enn….. magisk.

Tidligere blogginnlegg om Fay Wildhagen

SNOW

LIND / NILSEN / FUENTES / HOLM. 

Om hovedscenens førte artist var ukjent for mange, så vil jeg tro at neste band ut var kjent for så godt som hver eneste publikummer som  var tilstede.

Kvartetten Lind,Nilsen, Fuentes, Holm startet sitt show med den ikke ukjente «Hallelujah».  Jeg har hørt denne Cohen-låta i mange versjoner opp gjennom årene, men aldri har vel koret vært så tallrikt.

Og allsangen bare forsatte etter hvert som vi fikk den enkeltes hitlåter presentert.  I videoen på slutten av dette innlegget snakker gutta om at de fikk frysninger da publikum i Spektrum sang med på 13 år siden.  Om de fremdeles reagerer på allsang fra publikum, så måtte de få frostrier her i Brønnøysund torsdag kveld. Til og med Espen Linds hit fra ’97 «When Susannah cries» kunne vi teksten på.

Det føles godt å se at det er fire likeverdige artister som står på scenen.  Ingen tar mer plass enn andre, og de virker ha en svært god kjemi.  Selv om det nå er tretten år siden gutta fant hverandre, så er fremdeles Fuentes minstemann, og må finne seg i å få litt tyn.  Men bare vent Espen Lind, snart snur det, og du er senioren som får humoristiske kommentarer fra de andre gutta på scenen.

Gode artister gir god stemning.  Og den stemningen som var på Roots’n denne julikvelden i 2019 vil jeg ta med meg utover høsten og vinteren.  Absolutt alle, ja, til og med de tøffeste metal gutta koste seg og sang med.  SLett ikke sikkert at de vil innrømme det etterpå.  Men jeg så dere, ....nemlig.

Og heretter er det ingen som spør: «Kem faen e’ Askil Holm»?

TIMBUKTU & DAMN

Neste artist ut var Timbuktu & Damn.

I de siste årene har jeg kun konsertrert meg om norsk musikk og norske artister, så dette er ukjent område for meg.  Jeg har jo selvfølgelig hørt denne svensken på radio, og sett han på talkshow.  Men jeg visste lite om han bortsett fra at han driver med hiphop og at hans tekster ofte har politisk innhold.  Og at han er fra Skåne.  Derfor kan det være utfordrende å få med seg tekstene ettersom han ofte er svært rappkjeftet.

Men hva gjør vel det, om du ikke får med deg teksten, når musikken er så innmari god.  Timbuktu har med seg bandet Damn.  Og Fy Flate, som det svinger.  Her er det bare å få myket opp kneledd og hofteledd, - ja, alle kroppens ledd.  Dette er medisin for enhver kropp.  Jeg ser ikke bort fra at det smuldret litt brusk fra artroseslitte knær underveis.  Men pytt, pytt, hva gjør vel det. Kirurgene har jo sluttet å fjerne slitt brusk fra ledd, så da vi overlate det til Timbuktu & Damn.  

For ei blåserekke, For et trøkk.  Dette, mine damer og herrer var «Svenske Tilstander». 

Så skal det låta.

HIGHASAKITE

Det drar seg mot midnatt denne torsdagskvelden da turen er kommet til et av mine favorittband, - Highasakite.  

Jeg har kjøpt albumene deres etter hvert som de har blitt sluppet.  Og jeg var spesielt glad for å få kjøpt et signert eksemplar av deres seneste album «Uranium Heart».  Da er samlingen komplett, - foreløpig.

Jeg var temmelig spent på deres opptreden da jeg ikke har sett bandet live tidligere. De er så mye mer enn musikk.  Noe vi fikk bekreftet da bandets frontfigur entret scenen med en maske som forestilte et dyrehode-kranie.  

Dette ble en ikke bare en konsert.  Vi fikk en presentert en forestilling hvor musikk, opptreden, kostyme, video og lyd ga oss en helt spesiell opplevelse.

Banetts anmelder oppsummerte det hele som «En visuell og musikalsk orgasme».  

Mulig det, banett.  Deilig var det i hvert fall.

Tidligere blogginnlegg om Highasakite:

SILENT TREATMENT

CAMP ECHO