mandag 22. juli 2019

ROOTSFESTIVALEN. Lørdag 20.07.19.




FATA MORGANA





Det lokale bandet Fata Morgana starter årets siste Rootskveld.  Det er slett ikke noe dårlig valg av arrangørene. 

Det gleder meg å se både vokalistens og bandets kontakt med, og interesse for publikum.  De lar seg slett ikke skremme av en relativt stor scene og et par-tre  tusen publikummere.  Deriblant sikkert noen hundre kjente fjes.  Neida, gutta drar i gang og publikum blir med.  Etter hvert får de hjelp av et par damer.  Jeg ble særlig imponert av Ramonas opptreden. Her sprengte gåsehudbarometeret alle grenser. Vakkert, vakkert, vakkert !!!!

All honnør til bandet som la til en joik i den nydelige låta "The Fire".  Smart valg, og god timing.

Jeg opplevde dette bandet første gang på Oktoberfestivalen 2016, og jeg ble fan, - øyeblikkelig.De imponerte meg med sin musikalitet og spillerglede. 

Det er tydelig at de har utviklet seg i årene som har gått.  Musikken deres preges av mørke undertoner som gjør meg nysgjerring.  Hvor ønsker disse gutta å ta sin musikk og sitt publikum?  Uansett, - jeg føler meg trygg på at de tar riktig veivalg.  Og denne rockekjerringa blir med dere videre.




 HALVDAN SIVERTSEN




Så var turen kommet til Halvdan.  Gode , gamle Halvdan, hadde jeg nær sagt.  Og det er kun positivt ment.  Man føler seg trygg når Hr. Sivertsen står på scenen.  Vi vet hva vi får.  Vi har hørt låtene før.  Ja, vi har også hørt vitsene før.  Men det gjør ingen verdens ting.  

Vi blir selvfølgelig med på den vel timeslange reisen Halvdan har planlagt for oss denne lørdagskvelden.  Halvdan vil glede oss, men jaggu ser det ut som at vi gleder han litt også.  Det ser faktisk ut som om Labbetuss trives i vårt selskap.

Halvdan tar for seg de to viktigste tingene i livet, - kjærlighet og politikk. Og som vanlig beskriver han begge deler uten å trekke fram hatet som ofte kan dukke opp i kjølvannet begge steder.  Neida, Halvdan bruker humor.  Når han sparker til høyre, så gjør han det med en humoristisk snert så pass elegant at få lar seg irritere.

Det var enkelte som var kritiske til at Halvdan Sivertsen skulle opptre på Rootsfestivalen.  Men jeg tror at de som var tilstede mente at denne artisten passet svært godt akkurat da.  

Her var det alllsang.  Og i dette tilfelle betyr begrepet allsang at absolutt-alle-sang.  Det kunne synes som om Halvdan selv var rørt da Roots-koret stemte i under fremføring av «Sommerfuggel i vinterland».  

Det er umulig å ikke like denne artisten, som har hjertet utapå kofta under hele konserten. Han gir oss tekster om kjærlighet uten at det lyder banalt, og han beskriver hverdagssituasjoner som vi alle kjenner igjen.

Så Halvdan Sivertsen, du skal se at du om noen år rykker langt forbi Knut Hamsun.




Tidligere blogginnlegg om Halvdan Sivertsen: 




  

UB40  feat ALI CAMPBELL and ASTRO




Etter norsk visepop skal vi over til raggae-rytmer. UB40 stiller mannsterke.

Jeg har absolutt ingen forventninger.  Jeg kjenner selvfølgelig til rødvins låta.  Det er alt.  Men om de har holdt det gående i 40 år så må de jo ha noe å fare med, og helst mer enn en låt.

Joda, de har flere låter.  Men i mine ører, hvor trommehinnene er noe preget av rockemusikk lengre enn UB40 har bestått, så låter alt temmelig likt.  De kunne gjerne ha satt sin ene hit på repeat den tiden de hadde til rådighet.  Kontakten med publikum var fraværende.  De kunne like gjerne stått bak en glassvegg.  

Selv om Astro (eller var det han andre?) flere ganger opplyste om at han var «glad to be in Norway», så trodde jeg ikke helt på han.  Han virket så pass uengasjert at jeg tviler nesten på om han visste hvor i Norge han var.  

Som jeg sa til min sidemann underveis.  Jeg kunne gjerne hørt dette på radio.  Så flatt og sjelløst var det.  Nå kan det være at noe av det han sa forsvant i ekkoeffekten som lå på all lyd.

Og det tok aldri slutt.  Ut fra opplysningene på mitt Roots-halsbånd så trodde jeg at Justad skulle entre scenen kl 23.00.  Men da holdt UB40 på enda, og denne kjerringa holdt på å bli en smule irritert.   
Heldigvis ga de seg i tide. 




SONDRE JUSTAD




Årests siste artist er Sondre Justad.  Og for en finale.  Jeg hadde store forventninger til denne artisten.  Og gjett om han innfridde.

Allerede under entreen forsto vi at noe stort var på gang. Han entret scenen som en verdensmester.  Og derfra og utover, så pøste han på; - med musikk, - med performance, - med overraskelser, - og med verbale visdomord.

Sondre Justad bør få en pris for å være et særdeles godt forbilde for dagens ungdom.
Dette er en klok ung mann som vet å bruke sin posisjon og sin stemme til noe fornuftig.

Fortsett sånn Sondre.  Denne rockekjerringa har vært fan siden førte gang jeg hørte deg for ca fem år siden. Og jeg gleder meg til å følge deg videre.

Tidligere blogginnlegg om Sondre Justad:



TAKK FOR I ÅR !











Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar