AUNT MARY – THE BEST OF (og fest på Mosheim)

Tungt, rått, brutalt.  Dette var virkelig tøft.  “Tante Mary” representerte noe helt nytt i min musikkverden da de entret arenaen tidlig på syttitallet. Bandet ble kalt Norges Steppenwolf (ikke uten grunn).  Og så ble nyheten annonsert:   «Aunt Mary skulle komme til Brønnøysund. »  De skulle spille på Mosheim.  Må da nevne at Mosheim ligger ca 3 mil hjemmefra. Der var det fester hver eneste helg.  Den lokale drosjesjåføren hadde en Peugeot med 7 seter.  Bilen hadde skinnseter som lukta ekstemt mye skinn, og de aller fleste av passasjerene røyka en tjuepakning under transport.  Jeg vil tro at drosjas driftsutgifter kunne vært noe mindre enn gjennomsnittet på disse Mosheimturene om man kunne nyttigjort seg den sterke eimen av "Velfjord Special"  som kjennetegnet ekvipasjen.

Avtalt pris var kr 300,- tur /retur, - altså en femtilapp på hver.  Nå skal det sies at femtilappen var ganske mye større den gang.   I tillegg kom inngangsbilletten som var på kr 25,-.  Men der fantes det et triks.  Etter at vi hadde betalt billetten fikk vi et stempel på handa. Som regel var det en bokstav dyppet i en fluoriserende væske som lyste ved kontroll under ei leselampe.  Noen kloke hoder fant ut at vaselin ga samme effekt.  Det gjaldt bare å finne ut hvilken bokstav som ble brukt. 

Jeg turte aldri å prøve denne metoden, men det måtte være effektivt, for jeg opplevde aldri at noen ble tatt.

   I dag er vel prisen på drosje ca kr 1200,- en vei.  Men det er ingen fester på ungdomshuset på Moshem lenger,-.  . 

Tilbake til Aunt Mary.  Dette var det første kjente  bandet jeg så og hørte «Live». 

Da vi ankom festen, ble vi møtt av en illsint gjeng fra Sømna på trappa.  « Da går ‘kji an å dainns te deinn der piggtrå’musikken», lød advarselen.  Men Velfjordinger er  som kjent ikke skvetne, så vi betalte og gikk inn.  Jeg for min del kjente bandet fra denne noen singler som jeg hadde kjøpt noen måneder i forveien.  

Joda, - vi fikk de kjente låtene også.  Men så fikk vi alt det andre i «Tantebandets» univers. Plutselig var ikke dansen viktigst på en fest.  Her tok musikken tak i oss, og jeg ble sugd inn i en verden hvor man kunne føle musikken i hvert fiber i kroppen.  På scenen i det mørke, røykfylte lokalet stod det fire karer.  Som jeg husker det, så de ikke akkurat kjernesunne ut.  De var bleke og syltynne (Var ikke alle det på syttitallet ?????), ikledd dongerijakke og bukser med en enorm sleng. 

Den kvelden ble jeg frelst.  Og for all ettertid har progrock ligget mitt hjerte nærmest.  Samtidig skjedde det en ting til. Vi oppdaget at også norske band kunne gi oss de musikken vi ville ha.  Før Aunt Mary hørte vi ofte utsagn som «Det er jo bra til å være norsk».  Dette ble det mer eller mindre slutt på.

Vi samlere vil ofte ikke innrømme at vi kjøper ... og i hvert ikke at vi liker "Best of" og "Greatest Hits" utgivelser.  Men dette er et hederlig unntak.  Kjøpt gjerne både ener'n og toer'n av Aunt Marys Best of.  Da vil du få noe av det aller beste norsk rock har å by på.