MIN MUSIKKINTERESSE.... HITTIL.

Jeg er mer eller mindre altetende når det kommer til musikk.  Men jeg må tilstå at jeg først og fremst har vært og er ei «rockejente».  Nå er jeg vel mere ei «rockekjerring».

Mitt aller største idol er Tina Turner.  Jeg har digga den dama siden jeg oppdaget henne da jeg for første gang  mitt liv så et fjernsynsapparat.  Jeg var 9 år, og  var på ferie hos min tante og onkel i Fageråsen/Mo i Rana.  Der fikk jeg et lite glimt av ei rå dame med en opptreden som satte varige spor i mitt musikkhjerte.  I voksen alder har jeg sett Tina live fem ganger.

Høydepunktet var nok konserten i Spektrum ( 96 eller 97) da dama kom ned fra scenen og gikk blant oss publikummere mens hun fremførte «Nutbush City».  Plutselig møtte jeg blikket hennes, og hun kommer rett mot meg, tar tak i meg og holder fast mens jeg gauler av full hals i mikrofonen. Jeg fikk selvfølgelig ikke med meg at fjeset mitt på ble vist på storskjerm. Nå skal det i rettferdighetens navn nevnes at hun rettet mikrofonen til et titalls publikummere (deriblant min søster).  Men det spiller ingen roller.  Jeg er 100 % sikker på at jeg fikk den lengste «touchen av Tina» den kvelden.  Hun tviholdt jo i armen min både da jeg sang og da hun måtte bøye seg innover raden for å holde mikrofonen til min søster slik at vi begge fikk oppleve å være kveldens vokalist i et minutt eller to. 

Men det var også noe annet spennende med denne konserten.  Mens gutta fulgte Tina og hennes dansere, så hadde vi jentene noe annet å hvile blikket på…. Nemlig verdens mest sexy musiker gjennom tidene.  Han hadde en tendens til å kaste klærne på overkroppen ettersom temperaturen steg.  Timmy Cappello var navnet.  Han spilte flere instrumenter, men det var utvilsomt saxofonen som gjorde inntrykk.  Dere skjønner sikkert hvorfor ……. Se bare her:

I mitt barndomhjem var det mye sang og musikk.   Jeg hadde relativt unge foreldre, så det vanket mye ungdom hjemme hos oss. 

Pappa sang i Velfjord mannskor.  Han var svært musikalsk.  Kunne synge rett fra notearket, og han kunne spille litt på de fleste instrumenter han tok i.  Men da han spilte fiolin, fikk katta fosterforgiftning.  Katta ble avlivet, og fiolinen ble putta ned i kassa si, - for godt.

Velfjord Mannskor, på slutten av femtitallet.

Rundt 1960 skulle mannskoret ha en konsert.  De hadde fått utdelt en vanskelig sang, som de strevde fælt med.  Det var også diskusjoner om sangen skulle synges sånn eller slik. Dette førte til at pappa dr til Brønnøysund, og kom hjem med en platespiller (Philips HN433).  Denne ble så koblet til radien (Tandberg).  Han hadde selvfølgelig også kjøpt plata – en 78plate, såkalt steinkake.

Fam Nilssens aller første platespiller..

.... og radio.

Etter hovedinvesteringen vokste haugen med 78plater vokste jevnt og trutt. Det var Inger Jacobsen, Søstrene Bjørklund, Engerdal og Stordal

, - og selvfølgelig bygdas store sønn Anders Saus.

 

Det var jo ikke all verdens lydgjengivelse på disse steinkakene.  I tillegg var de usedvanlig skjøre.  Det var mange av platene som manglet «en skalk» i begynnelsen av låta.

  

Men så kom revolusjonen.

Det skulle være auksjon på prestegården.  Pappa kom hjem med en bunke singelplater.  Bunken inneholt bl.a. Jan & Kjeld, Connie Francis (grønn vinyl), Bob Luman, Cliff Richard (gul vinyl). og mange mange fler.   Oooo Lykke !!!!

  

Nå hadde husets platesamling vokst til et tredvetalls plater.  De ble spilt om og om igjen.  Husk; Det var ingen TV den gang.  Og musikkprogrammene i radio var like sjeldne da som mine fotturer i fjellet  er i dag.  Denne lille jenta satt i timevis og spilte plater.  Tror jegenda, den dag i dag, kan teksten på både A og B sidene på den beskjedne samlingen. ….

Men jeg ville ha min egen platespiller. Konfirmasjonspengene var øremerket.  Vi har nå kommet til 1971.  Det hotteste akkrat da var en Philips Bambino. En såkalt reisegrammofon.   Denne var selvfølgelig batteridrevet, og kunne tas med overalt.  Problemet var at den «spiste» batteri.  Og batteri var dyrt. De kostet kr 12,- for en 6pk. Var vi heldige,  så varte de en hel fest. Vi hadde forskjellige triks for å  tyne litt ekstra kraft ut av batteriene ved å varme dem på kokeplata.  Jeg vet ikke om det virka, men tro kan, som kjent,  flytte fjell.

Platespilleren kosten kr 390,-.  Jeg hadde fått kr 750,- til konfirmasjonen.  Det holdt til platespiller, noen plater og en sølvfarvet boblejakke..

Det gikk stort sett i singelplater.  Normalpris var kr 7,- pr stk. Ettersom vi transporterte både plater og platespiller, var en singelmappe god å ha.

  

 Prisen for en LP var 50 – 60 kroner, en uoverkommelig pris for mange.  Min første var «Jim Reeves – Gentleman Jim», kjøpt på det lokale samvirkelaget til den nette sum av kr 14,90.

  

Den første fullprisskiva jeg kjøpte var «Cat Stevens – Foreigner».  For øvrig ei skive jeg liker like godt den dag i dag. 

 

Nå var ikke disse to platene noe særlig å danse etter på fest.

 Redningen ble å skaffe seg Treff platene etter hvert som de ble utgitt.  Vi kan sammenligne utgivelsene med den senere tids Absolute Music.

Det ble utgitt to serier parallelt utover syttitallet.  Den ene serien ble utgitt av Arne Bendiksen.  Sentrale artister var Stein Ingebrigtsen, Inger Lise Rypdal, Gro Anita Schønn og Dag Spantell.  I tillegg hadde de besøk av forskjellige gjesteartister. Den andre serien, Euro-Treff,  ble lagd av Tronheimsbandet Four Jets.  Platene  kostet ca 25 kroner, men til gjengjeld fikk vi låter som lå på hitlistene over hele verden. Ofte ble låtene framført på norsk av de aller beste Norge hadde å by på av solister og musikere. Treffplatene reddet mang en fest ☺

 

På syttitallet kom kassettspilleren.  Denne hadde opptaksmuligheter.  Noe som var en revolusjon.  Nå kunne vi selv ta opp låter fra hitlistene.  Men det var dessverre ikke så mange muligheter.  Vi hadde kun en radiostasjon, og utvalget av moderne musikk var ikke all verden. Men vi passa på program som «Ti i Skuddet», «Etter Skoletid» og «Europatoppen».  Problemet var bare at vi måtte benytte håndholdt mikrofon, og ettersom heimens radio stort sett var plassert på kjøkkenet eller i stua, så fikk vi med mye av husets lyder. Det var ungeskrik, skramling med kasseroller og service, kiming av telefon osv.

På slutten av syttitallet fikk jeg råd til å kjøpe min første stereokassettspiller.  En Grundig til den svimlende sum av kr 1.490,-  Min brutto månedslønn hadde da kommet opp i kr 1.390,- pr mnd. Dette var en voldsom økning fra de 700 kr jeg hadde da jeg begynte å jobbe et par år tidligere.  Men igjen ble det avbetaling.  Kr 124,- pr mnd i 18 mnd.  Det var…… og er dyrt å være fattig 

  

Fordelen med dette nye vidunderet var at jeg nå kunne spille inn direkte fra radio eller plater uten å tenke på støy fra omgivelsene.  Akkurat da trodde vi alle at teknikken var kommet til veis ende.

Jeg var så fornøyd, og hadde intet mer på ønskelista.

Da jeg flyttet til Østlandet fikk jeg tilgang på Sveriges Radio med P1, P2 og den fantastiske P3.    Jeg fylte opp timesvis med musikk fra programmer som: «Svensktoppen, Rackt över Disk, Lørdagsbiten,  Poporana, Discorama m.fl.»

Vanligvis benyttet vi to typer kassetter, 60 eller 90 minutter. 90 kassettene var helt håpløse.  Det ble mye båndsalat.  Jeg benyttet konsekvent 60 bånd.  Med sine tøffe farve var Agfabåndene var mest populære. Men problemet var at når jeg skulle spille inn LP’er jeg hadde lånt så var de litt for lange for å få plass på en side. Jeg hadde ikke flust med penger, så det er mange titalls album jeg mangler den siste låta på. 

Gjennom sytti- og åttitalet vokste platesamlingen jevnt og trutt. 

I 1986 talte LP samlingen ca 1200 plater. Men jeg,…….som alle andre,…..kjøpte CD spiller.

Fortsettelse følger.