JUNIPHER GREENE: COMMINICATION

Dette albumet kjøpte jeg rett etter utgivelsen i 1973. Jeg kjente overhodet ikke til bandet.  Vet derfor ikke hvorfor jeg kjøpte skiva, men det kan være bildene av tre uimotståelige kjekke karer på coverets bakside som gjorde utslaget.

 

Musikken låt fremmed og var lite dansbar, men du verden for en opplevelse jeg fikk. Opp gjennom åra har jeg spilt denne plata sikkert flere hundre ganger.  Noe som tydelig høres ettersom låtene i dag er krydret med noe «vinyl peiskos».  Men det gjør ingen verdens ting.  Litt sus og dus fra en platespiller er lyden av ungdomstid.

Etter min mening er denne skiva bedre enn bandets første album «Friendship», - selve bautaen i moderne norske musikk.  Men det kan være at min bedømming er farget av egne minner og opplevelser knyttet til «Communication».

På den tiden var vi en hard kjerne bestående av undertegnede og to musikkinteresserte, langhåra kamerater. Vi hadde base på mitt «pikerom».  Jeg hadde fått fast jobb på Samvirkelaget, og hadde investert i et Eref stereoanlegg, kjøpt på postordre. Platekjøpene ble ivrig diskutert før endelig investering fant sted. Vi kunne jo ikke ta risken på at vi kjøpte samme skiva. Med våre små ressurser, bygde vi opp en felles platesamling.  Vi kunne sitte på timesvis og bare lytte, med nikkende hoder i takt med musikken.  Husk at på tidlig syttitall foregikk det en musikalsk revolusjon.  Beatles ble oppløst, og i Norge lå Gluntan (!) på salgstoppen. Sekstitallets amerikanske protestsanger tonet ut, og vi ungdommene ville ha noe mere.  Gjerne noe helt nytt. Det  gikk for det meste i Deep Purple og Pink Floyd. Norsk musikk var, etter vår mening, sidrompa og lite spennende.  Men heldigvis – så kom bl.a. Junipher Greene.