Dette albumet kjøpte jeg rett etter utgivelsen i 1973. Jeg kjente
overhodet ikke til bandet. Vet derfor
ikke hvorfor jeg kjøpte skiva, men det kan være bildene av tre uimotståelige
kjekke karer på coverets bakside som gjorde utslaget.
Musikken låt fremmed og var lite dansbar, men du verden for
en opplevelse jeg fikk. Opp gjennom åra har jeg spilt denne plata sikkert flere
hundre ganger. Noe som tydelig høres
ettersom låtene i dag er krydret med noe «vinyl peiskos». Men det gjør ingen verdens ting. Litt sus og dus fra en platespiller er lyden
av ungdomstid.
Etter min mening er denne skiva bedre enn bandets første
album «Friendship», - selve bautaen i moderne norske musikk. Men det kan være at min bedømming er farget
av egne minner og opplevelser knyttet til «Communication».
På den tiden var vi en hard kjerne bestående av undertegnede
og to musikkinteresserte, langhåra kamerater. Vi hadde base på mitt «pikerom». Jeg hadde fått fast jobb på Samvirkelaget, og
hadde investert i et Eref stereoanlegg, kjøpt på postordre. Platekjøpene ble ivrig diskutert før endelig investering fant sted. Vi kunne jo ikke ta risken på at vi kjøpte samme skiva. Med våre små ressurser, bygde vi opp en felles platesamling. Vi kunne sitte på
timesvis og bare lytte, med nikkende hoder i takt med musikken. Husk at på tidlig syttitall foregikk det en musikalsk
revolusjon. Beatles ble oppløst, og i
Norge lå Gluntan (!) på salgstoppen. Sekstitallets amerikanske protestsanger tonet
ut, og vi ungdommene ville ha noe mere.
Gjerne noe helt nytt. Det gikk
for det meste i Deep Purple og Pink Floyd. Norsk musikk var, etter vår mening,
sidrompa og lite spennende. Men
heldigvis – så kom bl.a. Junipher Greene.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar