DON JON

«Fra Platekompaiet»

Regi: Joseph Gordon-Levitt

Jon Martello (Joseph Gordon-Levitt) objektifiserer alt i livet sitt: leiligheten, bilen, familien, kirka og damene. Kameratene hans kaller ham "Don Jon" på grunn av hans evne til å ta med seg en såkalt 10-er hjem hver helg. Likevel er det internettporno han selv er mest opptatt av. Med pornoen som grunnlag er han på utkikk etter et enda mer tilfredsstillende sexliv, men ender opp med å lære om livet og kjærlighet gjennom forhold med to veldig forskjellige kvinner (Scarlett Johansson og Julianne Moore).
Spydig, morsom og ærlig - Joseph Gordon-Levitts imponerende regidebut tar New Jersey på kornet. De i utgangspunktet enkle karakterene fylles med dybde og tyngde, og Gordon-Levitts kjemi med Scarlett Johansson og Julianne Moore setter fyr på lerretet.

Min kommentar:

De første fem minuttene tenkte jeg; -  Hva i alle dager er dette? Var faktisk i tvil om dette var lovlig.  Kan ei kjerring i min alder benytte midnattstimen til å se på dette.  Så jeg sjekka coveret en gang til, og tenkte: _ Her er jo et par god skuespillere, så jeg får gi filmen en sjanse.  Julianne Moore er en av mine absolutte favoritter, i hvert fall før jeg så denne filmen. –Og jeg kan like godt innrømme at dama fremdeles er en av mine favoritter også etter å ha sett denne filmen.  Hennes entre var faktisk nødvendig for hele storyen.  Hun tilfører filmen klasse, intimitet og troverdighet.  Nå er ikke dette kun en film om porno lenger, men heller en stemme i debatten om vi mennesker lever store deler av vår liv i en fantasiverden. Dataskjermen er vårt vindu mellom fantasi og virkelighet.  Vi har alle våre områder vi er mer eller mindre avhengige av, - det være seg porno, spill, sosiale medier osv.osv.

Ja, jeg var flau store deler av filmen.  Både bildene og språket er mere direkte enn jeg er vant til.  Men etter at sjokket over filmens første minutter hadde lagt seg, så avtok rødfarven i ansiktet, - og jeg tenkte «What the F**k», for å bruke et utslitt og billedlig filmuttrykk.  Men jeg må innrømme, at hadde det banka på døra, så hadde jeg stoppa filmen, og sagt at jeg så en dokumentar på Discovery om noen hadde spurt hva jeg holdt på med. 

Men se på meg nå. Nå når rulleteksten ruller over skjermen, så tør jeg innrømme at jeg har sett filmen.