FRA PLATEHYLLA: BOASTEIN – JEG HAR MIN EGEN LUKE

1977. VILDE VINGE. VVS-001

Fra Rockipedia:

Boastein

Også kjent som: Boastein Byron Cigarette Arm.
Oslobaserte Boastein ble stiftet på en hytte i Osen i april 1970. Stifterne var Øistein Boassen (gitar og tangentinstrumenter m.m.) og Are Storstein (sang). I livesammenhenger hyrte de inn forskjellige musikere, og poeten Eric Scobie var med en tid.
Absurde og humoristiske norske tekster (ofte med et politisk budskap i bunn) og et karakteristisk lydbilde – som følge av spartansk opptaksutstyr, førte til merkelappen «hjemmesnekret rock». Førsteopplaget av debutalbumet Jeg har min egen luke ble fort et yndet samleobjekt, trykt i 450 eksemplarer (og solgt i bare 399, ettersom de ikke hadde cover til flere). Fra LP nr. 2 fikk Boastein et par undergrunnshitter i låtene «Kabul» og «Den brune skuta».
Ved siden av sporadisk jobbing med Boastein (noen konserter i ny og ne), var både Storstein og Boassen midt på 80-tallet aktive i Fri Mediagruppe (kortfilmer m.m.). Boassen livnærte seg ellers som frilansmusiker og komponist. Han laget bl.a. musikk til balletten Tempus fugit i 1984, og sammen med Morten Halle sto han for filmmusiken til Blackout. Storstein var i en periode skuespiller ved Det Norske Teatret.

Fra Wikipedia:
Boastein var det første bandet i Norge som utfordret den eksisterende plateindustrien ved å utgi musikken selv på egen plateselskap. Egenproduserte plater var noe helt nytt i Norge den gang og de to platene fikk samlestatus grunnet det lave opplaget. Førsteopplaget av Jeg har min egen luke (1977) ble presset i 450 eksemplarer , men solgte kun 399, ettersom de ikke hadde omslag til flere. Hvert omslag var nummerert. Det kom riktignok ytterligere et opplag på 500 eksemplarer. Andre utgivelse, Urgata Hurgata (1980), ble utgitt i 800 eksemplarer.
Albumet fikk en relativt laber mottagelse. «Jeg blir her i en uke – Jeg har min egen luke - det rimer på kuruke, det rimet må jeg bruke» ironiserte Sigbjørn Nedland i NRK.
Om Boastein med sitt enkle lyd-på-lyd-teknikk ikke var nyskapende i internasjonal sammenheng, representerte de noe nytt i Norge. «Humoristisk norsk rock» skrev Gateavisa i en stort oppslått artikkel.
På Jeg har min egen luke skimtes noe av potensialet til låtskriver-paret Boassen (musikk) og Storstein (tekster).



Min kommentar:
Jeg måtte vente en stund før jeg fikk tak i dette eksemplaret. 
Som samler lærer man etter hvert som årene går og samlingen stiger. Det skulle vise seg at jeg hadde kjøpt et annen-opplags eksemplar til første-opplags pris. Ja, som sagt - man lærer – om utgivelser, labler, artister, verdier, - og kanskje det aller viktigste. Man lærer hvilke selgere man kan stole på. Det er trist å se hvordan enkelte turer frem. Jeg blir mesten flau når jeg ser hvor mye jeg i min «novisetid» som samler har betalt i overpris fra såkalt hjelpsomme selgere. Men heldigvis er miljøet så pass lite her i Norge, og seriøre samlere kommuniserer, slik at cowboyene får sjelden en fast og langvarig forhold til sine kunder. 

Så til musikken på plata. Jeg forventet rå punk da jeg satte stiften på vinylen. Men skal si jeg ble overraska. Jeg fikk høre musikk som var ulikt alt jeg hadde hørt tidligere. Jeg er med på at dette kan låte som hjemmesnekra rock. Det er nesten så jeg må se meg rundt her jeg sitter. Det høres nesten som om Boastein sitter i en krok i stua min og spiller. Jeg liker det. Det er noe rått og ekte over musikken. Og spillegleden er til de grader tilstede. Live-partiet på side 2 er noe av det beste jeg har hørt fra et norsk band. Ok ... så betalte jeg kanskje noen kroner over «listepris» for denne eksemplater. Men plata er uansett en juvel i samlingen min.

Jeg følger Boasteins oppfordring som de gir på coverets bakside:
P.S: Gi noen en klem, vil du?