2014. Grappa GRLP 4444 |
Fra platekompaniet.no:
Tre år etter gjennombruddet slipper Siri Nilsen tredjeplata Skyggebokser.
Forgjengeren Alle Snakker Sant (2011) havnet på flere årsbestelister, lå
på VG-lista i tre måneder og ga Nilsen en Spellemann-nominasjon for beste
kvinnelige artist. Siden debuten i 2009 har hun dessuten blitt tildelt
Prøysenprisen, Tekstforfatterfondets lyspunktpris og Oslo bys kulturpris - så
forventningene til Skyggebokser er med andre ord av det storvokste
slaget.
Albumets tittel spiller på temaer Siri Nilsen stadig vender tilbake til; dobbeltheten i å leve et liv man ikke føler seg til stede i, følelsen av å måtte slåss med ulike sider av seg selv, av å på samme tid dras mot det skjøre og det rå. Som sist er skiva spilt inn med Øyvind Røsrud Gundersen (Rumble In Rhodos, Hanne Kolstø) og Jens Carelius (Atlanter) i produsentstolen. Men selv om mannskapet er det samme, vil alle som har hørt Nilsens tidligere plater merke at noe også er annerledes. Lydbildet er større og fyldigere, bygget ut med trommer, bass, skarp elgitar og flere lag instrumenter.
Førstesingelen "Jeg lover" ble forløst da ideen om å legge på programmerte beats dukket opp. Ukulelen, som lenge har vært Siris varemerke, er nesten ikke å høre - selv om mange av låtene er blitt til på den. Noe av årsaken er å finne i selve låtene, som Nilsen selv beskriver som mørkere og mer voksne.
Albumets tittel spiller på temaer Siri Nilsen stadig vender tilbake til; dobbeltheten i å leve et liv man ikke føler seg til stede i, følelsen av å måtte slåss med ulike sider av seg selv, av å på samme tid dras mot det skjøre og det rå. Som sist er skiva spilt inn med Øyvind Røsrud Gundersen (Rumble In Rhodos, Hanne Kolstø) og Jens Carelius (Atlanter) i produsentstolen. Men selv om mannskapet er det samme, vil alle som har hørt Nilsens tidligere plater merke at noe også er annerledes. Lydbildet er større og fyldigere, bygget ut med trommer, bass, skarp elgitar og flere lag instrumenter.
Førstesingelen "Jeg lover" ble forløst da ideen om å legge på programmerte beats dukket opp. Ukulelen, som lenge har vært Siris varemerke, er nesten ikke å høre - selv om mange av låtene er blitt til på den. Noe av årsaken er å finne i selve låtene, som Nilsen selv beskriver som mørkere og mer voksne.
Min kommentar:
Nå er det snart på tide at denne jenta blir voksen. Hun lengter nok etter den dagen hun blir
omtalt som artisten Siri Nilsen, uten bisetningen «dattra til sin far». Og Siri
er på god vei. Hun har tatt et langt
steg fra forrige plate, men jeg oppfatter henne fremdeles som litt forsiktig. Men
kanskje jeg misforstår? Kanskje dette er
kalkulert fra Siris side? Kanskje det rett og slett er så enkelt som at hennes
stil skal være litt barnslig og sart?
Nå skal det i rettferdighetens navn sies at jenta, eller bør
jeg si dama, drar til skikkelig med adskillig mere trøkk og instrumenter enn forrige gang. Og tekstene er voksne nok. Men det
er likevel noe rart her. Av og til
drukner den viktige teksten litt i all den andre lyden, og av og til er det
omvendt. Da ligger Siris stemme oppå et
alt for tykt teppe av lyd fra for mange forskjellige instrumenter. Jeg har ikke godt nok øre til å fatte helt hva som
er galt her. Mulig det er produksjonen.
Heldigvis opplever jeg dette kun et par tre ganger, så det ødelegger ikke totalopplevelsen
min.
Dette at ordene av og til blir satt litt i skyggen gjør at
jeg savner tekstvedlegg. Men det ligger
heldigvis ved en cd, slik at jeg kan spare vinylen.
Det er ikke tvil om at Siri er et musikalsk geni. Med sine
poetiske tekster så er hun tilnærmet en komplatt artist. – Bare et lite steg til, Siri – så kan vi
begynne å snakke om «han derre Lillebjørn, ja, han derre faren til Siri».
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar