SPLITTER NY VINYL: SIRI NILSEN – SKYGGEBOKSER

2014. Grappa GRLP 4444

Fra platekompaniet.no:

Tre år etter gjennombruddet slipper Siri Nilsen tredjeplata Skyggebokser. Forgjengeren Alle Snakker Sant (2011) havnet på flere årsbestelister, lå på VG-lista i tre måneder og ga Nilsen en Spellemann-nominasjon for beste kvinnelige artist. Siden debuten i 2009 har hun dessuten blitt tildelt Prøysenprisen, Tekstforfatterfondets lyspunktpris og Oslo bys kulturpris - så forventningene til Skyggebokser er med andre ord av det storvokste slaget.

Albumets tittel spiller på temaer Siri Nilsen stadig vender tilbake til; dobbeltheten i å leve et liv man ikke føler seg til stede i, følelsen av å måtte slåss med ulike sider av seg selv, av å på samme tid dras mot det skjøre og det rå. Som sist er skiva spilt inn med Øyvind Røsrud Gundersen (Rumble In Rhodos, Hanne Kolstø) og Jens Carelius (Atlanter) i produsentstolen. Men selv om mannskapet er det samme, vil alle som har hørt Nilsens tidligere plater merke at noe også er annerledes. Lydbildet er større og fyldigere, bygget ut med trommer, bass, skarp elgitar og flere lag instrumenter.

Førstesingelen "Jeg lover" ble forløst da ideen om å legge på programmerte beats dukket opp. Ukulelen, som lenge har vært Siris varemerke, er nesten ikke å høre - selv om mange av låtene er blitt til på den. Noe av årsaken er å finne i selve låtene, som Nilsen selv beskriver som mørkere og mer voksne.

Min kommentar:

Nå er det snart på tide at denne jenta blir voksen.  Hun lengter nok etter den dagen hun blir omtalt som artisten Siri Nilsen, uten bisetningen «dattra til sin far». Og Siri er på god vei.  Hun har tatt et langt steg fra forrige plate, men jeg oppfatter henne fremdeles som litt forsiktig. Men kanskje jeg misforstår?  Kanskje dette er kalkulert fra Siris side? Kanskje det rett og slett er så enkelt som at hennes stil skal være litt barnslig og sart?

Nå skal det i rettferdighetens navn sies at jenta, eller bør jeg si dama, drar til skikkelig med adskillig mere trøkk og instrumenter enn forrige gang. Og tekstene er voksne nok.  Men det er likevel noe rart her.  Av og til drukner den viktige teksten litt i all den andre lyden, og av og til er det omvendt.  Da ligger Siris stemme oppå et alt for tykt teppe av lyd fra for mange forskjellige instrumenter.  Jeg har ikke godt nok øre til å fatte helt hva som er galt her.  Mulig det er produksjonen. Heldigvis opplever jeg dette kun et par tre ganger, så det ødelegger ikke totalopplevelsen min.

Dette at ordene av og til blir satt litt i skyggen gjør at jeg savner tekstvedlegg.  Men det ligger heldigvis ved en cd, slik at jeg kan spare vinylen.

Det er ikke tvil om at Siri er et musikalsk geni. Med sine poetiske tekster så er hun tilnærmet en komplatt artist.  – Bare et lite steg til, Siri – så kan vi begynne å snakke om «han derre Lillebjørn, ja, han derre faren til Siri».