1974. POLAR. POLS 252
|
Artig med sånne plater hvor man kan
rekkefølgen på låtene. Så snart Waterloo toner ut, så starter
poppingen til neste låt «Sitting on a palmtree» inni mitt hode.
I min ungdom var det ikke så mange
Tv-program rettet mot oss ungdommene. Så derfor var Melodi Grand
Prix et program som alle så. Det var årets happening. Vi kunne
ikke arrangere fester på Grand Prix lørdagskvelden. Det var liten
vits, for det ville ikke komme folk.
Jeg må vel bare bekjenne. Jeg har
sett absolutt alle MGP finaler siden min familie fikk TV, i 1967.
Men så er det nå en gang slik at det er kun fem-seks finaler som
skiller seg ut. Den aller første av disse er finalen i Brighton
1974 hvor Abba vant med Waterloo.
I 1974 jobba jeg på det
lokale Samvirkelaget og bodde hjemme hos mine foreldre. Min far,,
som var meget musikkinteressert, mente at svenskene umulig kunne
vinne, fodi dette var altfor moderne. "Dette var ingen grandprixmusikk", sa han.
Han tok feil angående vinnermelodi, men hadde helt
rett i at Abba representerte noe helt nytt i MGP-sammenheng. Ja, de
revolusjonerte hele konseptet.
MGP var i ferd med å bli sidrompa,
og ungdommen var for alvor på vei bort fra showet. Men nå eksploderte
interessen. Svenskene vant, takket være en god låt. Men aller
mest takket være to sexige jenter, og to musikalske karer i
underlige silkeklær.
Og Norge, hva med oss? Anne Karine Strøm
fremførte låta «Hvor er du» eller «The first day of love» som
den engelske tittelen var, - uten at det hjalp noe særlig. Vi ble
sist.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar