2016. GRAPPPA. GRLP 4495
|
Fra platekompaniet.no:
Med albumet «Ingen nåde»
debuterer Tore Renberg som soloartist. Veien er lang mellom tykke romaner
og komprimerte poptekster, men det kommer ikke som noen overraskelse
at Renberg behersker begge deler. Renberg tok sine første pianotimer
som 7-åring, begynte å spille fiolin da han var 8, lærte seg gitar som
14-åring, og i 1989 sto han på scenen med sitt første band. «Så kom
litteraturen i veien,» som han selv sier, og en omfattende
forfatterkarriere ble startet.
Men til slutt brast demningen. Renberg måtte lage sanger, han måtte spille, han måtte synge. I to år laget han sanger i høyt tempo og i all hemmelighet. Denne gang ville han gjøre alvor av musikken. Han ville gjøre noe mer enn å spille i kompisband som ble oppløst før de kom skikkelig i gang. Det er en helhjertet Tore Renberg vi møter på soloalbumet. Han har skrevet et knippe låter som både berører og underholder. Det er alltid teksten som kommer først for Renberg, og han formidler med energi, sårhet og entusiasme.
Men til slutt brast demningen. Renberg måtte lage sanger, han måtte spille, han måtte synge. I to år laget han sanger i høyt tempo og i all hemmelighet. Denne gang ville han gjøre alvor av musikken. Han ville gjøre noe mer enn å spille i kompisband som ble oppløst før de kom skikkelig i gang. Det er en helhjertet Tore Renberg vi møter på soloalbumet. Han har skrevet et knippe låter som både berører og underholder. Det er alltid teksten som kommer først for Renberg, og han formidler med energi, sårhet og entusiasme.
Min kommentar:
At Tore Renberg kunne
skrive. Ja, det visste jeg. At Tore Renberg var musikkinteressert. Ja, det visste jeg. At Tore Renberg hadde spilt i band. Ja, det visste jeg. Men at Tore Renberg kunne synge og komponere
så pass bra. Nei, det visste jeg ikke. Men jeg blir nesten overbevist etter å ha hørt dette albumet.
Det er tydelig at Renberg er
en betrakter. Han ser noe, observerer
hva han ser, og skriver om det. Særlig
kommer dette fram i låta «Et bål i hagen».
Det er historien om naboen som legger hele sitt liv hittil på et stort
bål og fyrer på. Det hele er litt komisk
helt til han legger på brudekjolen. Da
forstår vi at alt håp er ute.
I låta «Margaret» fremstår
Tore som en voksen gutt med motorsykkel og hokeysveis. Så vidt jeg vet er Renberg født i 72, så i det
året han skriver om så var han bare 9 år gammel. Året han viser til må være 1981, året hvor Gro ble
statsminister, Phil Collins hadde en hit med
«in the air tonight» og Tore (eller kanskje det var en annen) fikk et godt øye til Margaret.
Vi får også presentert låta «Å
ongar», hvor vi får innsyn i foreldrenes dilemma.- Når skal man si nei?
Til tider framstår teksten
som litt merkelig. Se bare her:
-Og gå laus på pornoen te mor
di
-Og gå laus på botoxen te far
din
-Og me ska gå laus på narkoen
te bror din
Og me ska gå laus på selfiet
te syster di
Alt i alt er dette ei
fornøyelig skive, hvor teksten kanskje er tydeligere enn musikken. Jeg tar meg i å tenke at all tekst er
selvopplevd av Tore Renberg. Kanskje
årsaken til at jeg har denne opplevelsen, er hans måte å skrive på er så
personlig og nær. Han benytter akkurat samme formen i sangtekstene som han gjør
i bøkene.
Musikken er i landskapet
mellom pop og rock, men litt ispedd country.
Låtene er lette og like fordi er dansbare samtidig som de forteller en
historie.
Tore har fått god hjelp av
bl.a. Morten Abel. Men det jeg legger
mest merke til er stemmen til Christine Sandtorv som vi kjenner fra jentebandet
Ephemera.
Alt i alt er dette ei artig
plate å ha i samlinga. Vinylen ligger i
et flott utbrettscover med tekster trykket på coveret.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar