2016. Petroleum Records – RRKPV37
|
Fra platekompaniet.no:
Thomas
Dybdahl’s 7. soloalbum “The Great Plains” slippes 24. februar 2017, 4 år etter
at “What’s Left Is Forever” debuterte på topp av salgslistene. Denne gangen har
Thomas jobbet med produsent Kåre Vestrheim og låtskrivere som Ingrid Helene
Håvik (Highasakite), Nina Nielsen, Øystein Greni, David Baerwald og David Poe.
Bandet på platen består av Nikolai Eilertsen (Bigbang, Elephant 9) på bass, Pål
Hausken (In The Country, Monica Heldal) på trommer og Thomas Dybdahl og Kåre
Vestrheim på det meste annet av gitarer og tangenter.
“Jeg har
vært så heldig å få skrive med noen av mine favorittlåtskrivere til dette
albumet og jeg orker nesten ikke å vente til februar med å dele musikken og få
kommet meg på turne med disse fantastiske låtene. Låter som for det meste
handler om å være på et sted i livet hvor man plutselig har tid til å se i
speilet og inn i seg selv, for bare å oppdage at man nesten ikke kjenner igjen
den man ser. Sanger om å innse at man ikke
kjenner seg selv så godt som man trodde, sanger om oppvekst, familie og sanger
om de øyeblikkene man i etterkant kan tydelig se var viktige for alt som kom
etterpå.”
- Thomas
Dybdahl
Min
kommentar:
Jeg må
aller først komme med en innrømmelse.
Jeg kjenner ikke så godt til artisten Thomas Dybdahl. Jeg kjøpte
førsteskiva da den kom ut for ca 15 år siden.
Husker at jeg spilte den mye i en periode da det albumet var nytt.
I farten kunne jeg ikke huske at jeg hadde flere
plate med artisten før jeg sjekka beholdningen.
Da viste det seg at det sto to album til i hylla, Waiting For That One
Clear Moment og What's Left Is Forever.
Jeg er usikker på om jeg noen gang har spilt disse. Er dette beviset på hvilken lavmelt artist Thomas
Dubdahl er?
Men nå
ligger Dybdahls nyeste album på platespilleren og den karakteristiske hviskende
stemmen fyler stua. Nå i starten av
skiva er jeg ikke helt sikker på om jeg liker dette eller om jeg lar meg
irritere litt. Må gi Hr Dybdahl litt
mere tid, kjenner jeg.
Kanskje
det er slik som når du smaker forskjellig mat, at det er viktig å skylle munnen
mellom hver rett. Forrigen skiva jeg
spilte var temmelig høylydt proggrock.
Jeg blr kanskje rense ørene litt før jeg går direkte på TD.
Det
skulle vise seg ¨være lurt å rense ørene litt før jeg gikk over til den
lavmelte artisten som Thomas Dybdahl er. Nå har jeg hatt en liten pause fra musikken, og hørt på lydbok en halvtimes tid. Og nå gikk ting så meget bedre. Ja, dette er krevende musikk som jeg virkelig MÅ lytte til.
Jeg
leste et sted at første gang Dybdahls plate ble spilt utenfor studio var hos Hi
Fi klubben. Og vinylplata ble spilt på
et anlegg til kr 400,000,-. Altså litt
mere enn mitt stereoanlegg koster.
Men jeg
har likevel ikke prolemer med å høre at dette er fyldig kvalitetsmusikk. Jeg spisser virkelig ørene nå.
Kan vi si at Dybdahl er en norsk
utgave av Paul Simon? Og det er positivt
ment. Paul Simon er en artist jeg har
hatt stor glede av siden vår musikklærer spilte «The Boxer» på skolens
stereoanlegg i musikktimen på ungdomsskolen.
Etter å
ha lyttet , ja for dette er musikk du lytter til, meg gjennom denne skiva flere
ganger så har jeg oppdaget at jeg liker dette.
Selv om det er lavmelt, så er musikken så fyldig og jeg oppdaget stadig
nye elementer i musikken. Jeg nyter hver tone og hvert sekund.
Vinylutgaven
ligger i et vakkert utbrettscover. Men
jeg savner tekster.
Her
forteller artisten selv om innspillingen.
Jeg tror dette er fra demo-spillingen jeg nevnte tidligere i innlegget
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar