ROOTSFESTIVALEN 2017

   

Aller først må jeg beklage at blogginnlegget fra årets Rootsfestival ble noe forsinket.

Da festivalen startet la jeg ut dette bildet på Facebook.  

Med tittelen:  "Kledd for Rootsfestivalen", med tilleggskomentar "4 dager til ende .....Hvis helsa holder".  

Men helsa holdt ikke.  Jeg er fremdeles småsyk, 3 uker etter.  Men det var jaggu verdt det.  En lungebetennelse var forventet etter å ha sittet ute i den Nordnorske sommernatta mens regnet hølja ned. Godt voksne kjerringer tåler ikke sånt.  Men jeg sier som min gamle mor "Da bi likar når da går over". Håper bare jeg blir frisk til oktoberfestivalen.

Her er en oppsummering av mine opplevelser av årets Rootsfestival. Til dere som var tilstede, så får dere her et gjenhør med noen av artistene, og til dere som ikke var der.  Så kan dere se hva dere gikk glipp av.  God fornøyelse.

Rootsfestivalen er over.  Minnene er mange.   Det har vært mange timer med mye god musikk.  Jeg er særlig imponert over teltkonsertene som foregår på dagtid og er gratis for publikum,  og hvor det utelukkende presenteres band fra Nordland og Trøndelag.  Jeg fikk mange nye bekjentskaper i teltet.  Her var det flere band jeg aldri har hørt om tidligere.  Men jeg opplevde også gjensyn og gjenhør med band som har spilt en stund, mens andre gjorde comeback på teltscenen.  

Når det gjelder artistene på hovedscenen, så skal arrangøren ha honnør og takk for at de setter sammen et så pass variert program.  Har hørt at enkelte mener at denne festivalen ikke har en rendyrket profil.  

Ja, jeg forstår argumentet.  Men vi må huske på at her I distriktet kan ikke publikum velge og vrake i konserter og festivaler.  Derfor er det Roots’ens oppgave å nå flest mulig slik at alle billettene selges og at framtiden dermed sikres og vi som publikum kan oppleve artister i varierte sjangere i årene som kommer.  

Jeg er takknemmelig for opplevelsen jeg har hatt i år selv om det ble et par-tre uker med lungebetennelse etterpå.  Den prisen betaler jeg gjerne.

Et lite hjertesukk til slutt.  Skulle gjerne sett at det hadde vært litt større plass til rullestolbrukere.  Kun 3 plasser var litt lite når antall rullestoler  var minst 6 stk.  Kveld nr 2 hadde de fleste av oss byttet til mindre stoler slik at vi fikk stablet 4 stk tett i tett.  Men da måtte ledsagerne stå et lite stykke unna.  Det er en grunn til at vi rullestolbrukere har med oss ledsagere.  Vi behøver hjelp til mye, og er derfor avhengig av å få tak i våre ledsagere, også under konserten.  Det kan være vanskelig når musikken er i gang og publikum jubler.

Det var ingen god følelse å sitte oppå plassen, når det sto flere nede  på området som ikke fikk plass.  Og om man matte ned, f.eks. på toalettet, så mistet man plassen. 

Snakket med en kar under den ene konserten.  Jeg oppfattet det slik at han representerte arragørene. Han mente at vi måtte finne oss i at det var kamp om plassene, og at dette var "likt for alle".  Han sa videre at de ikke hadde noe system for å registrere hvor mange rullestolbrukere som møtte opp.  I tillegg fikk vi opplyst hvor mye årets plass for rullestoler kostet. 

 "Tja, Hva skal jeg si.  Likt for alle"  Jeg har hatt et liv før jeg ble avhengig av rullestol.  Og jeg har vært på utallige konserter og festivaler både som gående, stående og nå, som sittende i rullestol. Men det er noe helt annet å stå oppreist.  Det er lettere og flytte seg.  Som rullestolbruker kreves det større plass.  Man er redd for at rullestolen skal bli skadet, og av forskjellige årsaker kan det være svært smertefullt å bli dultet borti.  Som sittende så har man blikket i beltehøyde til den som står foran. Da ser man ikke så mye.  

Når det gjelder registrering av oss "hjulbeinte", så bør ikke dette være noe problem.  Både Spectrum i Oslo og Olavshallen i Trondheim ber oss ringe deres billettkontor. Jeg er sikker på at en registrering er mulig her i  byen også. Og prisen på tilrettelegging?  SÅ vidt jeg vet finnes det støtteordninger for dette.  Men jeg er overbevist om at arrangøren av Rootsfestivalen er kjent med disse.

Men plassering av “podiet” og tilgang til toalettet var veldig bra.  Jeg vil ikke at disse problemene jeg har nevnt her skal ødelegge for min opplevelsle av en fantastisk og vellykket festival. Så jeg ønsker arrangøren lykke til med små forbedringer til neste år.

Årets beste Rootsdag:  Fredag (til tross for været)

Aller beste band/artist hovedscenen:  OnklP og De Fjerne Slektningene, med Janove og The Dogs på de neste pallplassene.

Årests gjensyn:  Uriah Heep.

Årets skuffelse:  Kurt Nilsen

Årets overraskelse:  Astrid S

Beste minne: Teltkonsertene.  Umulig å velge kun et band her.  Summen av god musikk, spilleglede og publikum gjør teltkonsertene og Rootsen unik.

Imponerte meg me11st:  Alle de frivillige.

Vi sees på Oktoberfestivalen.

DAG 1, ONSDAG 12.JULI

PURGET

Rootsfestivalen åpner med skikkelig rock og trøkk.  I det øyeblikk denne kjerringa entrer teltet føles det som om trommehinnene møtes et sted der inne i skallen.  Oi, jeg har glemt ørepropper. – ja, og så stilongs da.  

Men glem stilongsen.  Tilbake til rock.  Dette er altså bandet Purget, ungdommene fra Brønnøysund som jeg har lagt merke til tidligere takket være Kulturskolens fabelaktige arbeide.  Håper inderlig at Kulturskolen kan bestå til evig tid.  Ungdommene trenger denne formen for læring og utvikling av talent.  Og vi, publikum her i kommunen trenger musikken disse ungdommene gir oss.  Fordi dette er skikkelig rock.  Det er nesten rørende å oppleve den spillegleden disse ungdommene viser.

Men, som de sa det selv.  Det er også litt trist i dag ettersom det ene bandmedlemmet skal flytte fra by’n.

Jeg håper at bandet består.  Men uansett så er jeg sikker på at vi får oppleve disse musikerne på en scene i mange år framover.

Takk til Purget og til Kulturskolen.

MIN TRIO

Min Trio. - Navnet får meg umiddelbart til å tenke på sammensetingen trekkspill, gitar og kontrabass. - Ja, den type musikk som spilte opp til dans på Lysingen på syttitallet. Jeg hadde absolutt ingen forventninger til dette bandet.  Da jeg så leste om at det var en vokalist pluss et tvillingpar på gitarer, så tenkte jeg.  OK, da får vi litt visesang etter at Purget har blåst ut ørevoksen vår.

Men skal si at jeg ble overraska.  For i tillegg til de nevnte tre så hadde de med seg «Bunndraget». Hvorfor de var med?  Jo, for å gi bunndrag, - selvfølgelig.  Og at bunndrag er viktig, vet alle som har vært på demo av stereoanlegg med diverse høytalere på Hi-Fi klubben. Nei, jeg er ikke sponset.  Mitt anlegg er kjøpt på Hi-Fi klubben (selvfølgelig) og , - nesten nedbetalt.

Nå hadde kanskje Min Trio skapt seg et lite forsprang ettersom de startet oppvarminga av publikum på Kred allerede tirsdag kveld.  Men jeg var ikke oppvarma, og hadde jeg kunnet, så hadde nok jeg også stått oppå bordet og dansa etter knappe 9 minutter !!  Fordi det var nøyaktig tiden det tok for å få publikummet i teltet til å danse på bordet.  Det er godt gjort av et band å skape slik stemning klokka halv fire en helt vanlig onsdag i fellesferien.

OFFISIELL ÅPNING

Så var det ordfører og festivalsjef sin tur.  Jeg hørte ikke et eneste ord av hva de sa, men jeg leste i avisa etterpå at neste år skal Roots’en arrangeres på Brønnøya.  Takk for det!

   

CSI

Duoen CSI har visstnok vært utallige ganger her i Brønnøysund tidligere.  Men dette er første gang jeg ser  og hører gutta fra Trondheim.  Jeg blir lykkelig når folk synger rent og fint.  Og det gjør virkelig disse gutta til gangs, og de skaper akkurat den rette stemninga for en vellykket pubkveld.  Selv om klokka er bare fire på ettermiddagen. 

EMILIE SOFIE

Når det dukker opp ei rockejente fra Utskarpen, så er det vel bare rett og rimelig at jeg forventer en Ida Maria kopi. Jenta med gitaren begynte pent og pyntelig.  Men viste etter hvert at hun hadde mye å by på.  Gleder meg til å høre mer fra denne jenta. Og bare for å ha sagt det; - Hun er ingen Ida Maria kopi.  Denne Helgelandsjenta står stødig på egne ben.

Du finner musikken til Emilie Sofie på Spotify og Tidal

MILDRID & JAMTGROOVET

Så var turen kommet til Mildrid fra Sømna.  Ettersom jeg har bodd i hovedstaden siden 1978, så har jeg ikke fått med meg riktig alt som har skjedd på den lokale musikkarenaen.  Men  opp gjennom årene har jeg kjøpt med meg cd’er av lokale band og artister som har stått laglig til på butikker og bensinstasjoner i Brønnøysund og Velfjord. Det har som regel blitt et par cd'er hver eneste sommer. For en del år siden plukket jeg med meg en plate med Seljemarks.  Og etter det jeg har fått med meg så er Mildrid en fra dette bandet. 

Du finner musikken fra Seljemark På Spotify og Tidal, og du finner musikken med Mildrid & Jamtgroovet på Spotify og Tidal

LEANDERS

Disse herrene behøver vel ingen nærmere presentasjon.  Vi kjenner dem godt, og vi liker dem enda bedre.  Dette er habile musikere som hver for seg kunne nådd langt opp på stjernehimmelen.  Vi er heldige som har et så godt lokalt band.  En ting er sikkert.  Når Rolf Leander tar på seg solbrillene, ja da blir det Rock n’ Roll, selv om bandet har hatt pause i fire lange år.  

Hvorfor så lang pause egentlig?  Jeg ser jo at dere har det gøy, og vi vil ha dere på scenen.

STIV KULING

Fy Flate…  jeg visste at en stiv kulig kan være uforutsigbar, men her ble jeg virkelig overrasket.  For dette røska i rockeroten.  For en energi!.  

Dette digga jeg.  Håper inderlig at jeg får se disse gutta igjen mange, mange ganger.

Du kan høre bandets musikk på Spotify  og Tidal

FATA MORGANA

Fata Morgana sørget for en verdig avslutning på Rootsens første dag.  Jeg er storfornøyd.  Så mye fin musikk, og enda har vi 3 hele dager til fyllt av musikk og glede.  Til slutt skulle Brønnøys store sønner, om ikke akkurat vugge oss i søvn, men gi oss plenty god musikk i møte med sommernatta.  Og bandet innfridde, - til de grader. Disse vet hva de driver med.  Dønn seriøse, men de tillater seg likevel å spre musikkglede.  Dette bevise at seriøsetet og glede kan være to ting av samme sak.

Fata Morganas musikk med den litt mørke stemningen passer veldig bra i en lys sommernatt.

Du finner musikken deres på Spotify. Men vær obs.  Det er et annet band med samme navn som har lurt seg med på delingen.  Men når du kommer til musikk du ikke liker, da er det bare å hoppe over, fordi da er det IKKE Brønnøybandet som spiller.

 DAG 2, TORSDAG 13.JULI

Litt treg start på dag 2, så jeg gikk glipp av de 2 første bandene (Span-Tribute og Irish Brew).

WHEELS

Jeg ankom midt I Wheels konsert.  Nok et trønderband.  Og i det jeg ankom så kom tonene fra Deep Purples "Soldier of Fortune" imot meg.  Og dermed var jeg solgt.  Dette ble allsang og god stemming, og lovte dermed godt for resten av dag 2.

BY THE WAY

Siste band I teltet på torsdag var de lokale helter, og sikkert høydepunktet for mange, nemlig  bandet som hadde sin storhetstid  på åttitallet, “By The Way”.  Jeg har ikke noe forhold til dette bandet fra ungdommen, ettersom jeg forlengst var både voksen, etablert og flyttet sørover da disse spilte til dans nesten hver eneste helg.  Men om jeg skal dømme ut fra stemningen I teltet denne torsdags ettermiddagen, ja så har ikke de gamle helter falmet det spor.

VAZELINA BILOPPHØGGERS

Jeg hadde små forventninger til kveldens åpningsband på Hovedscenen. Selv har jeg ikke sett Vazelina siden 1980.  Og for å si det sånn.  De har ikke endret seg det spor.  Ja, bortsett fra ny vokalist da.  Men Vazelina skal heller ikke endre hverken stilen, sangen eller personligheten.

La gå, at de verbale innslagene er litt treige, og at vi har hørt vitsene og låtene før.  Men totninger er nå en gang litt treige (synes vi), og jeg tror at om Vazelina hadde kommet i hypermoderne klær og synget bare nye låter.  Ja, da hadde pipa fått en annen lyd.  Det hadde ikke vært populært. Syns de klarte seg bra jeg,  som årets åpningsband av de såkalte proffe musikerne.

Tidligere blogginnlegg om Vazelina finner du her.

MIDNIGHT CHOIR 

Dette bandet hadde jeg gledet meg til.  Men jeg var litt redd for at de ikke skulle komme helt til sin rett som festivalband.  I utgangspunktet presenterer de jo temmelig lavmelt musikk.  Men det var tydelig at publikum var mottakelige for Paal Flaata & Co.  Deres musikk passet godt i regnværet, og stemningen var det man kan kalle magisk. Akkurat så varmt , vakkert og kjærlig som musikk i en sommernatt på Helgeland skal være.

Tidligere blogginnlegg om bandet finner du her.

RAGA ROCKERS

Tenk at selveste Raga Rockers har vært i Brønnøysund.  Jeg har hørt bandet mange ganger i løpet av de årene jeg har bodd i Oslo, men det er nå mange år siden sist.  Jeg var litt spent på forhånd, for dette er jo et typiskt Østlandsband.  Mulig jeg har fordommer mot publikum fra min egen hjemkommune, men jeg var litt redd for at det skulle bli en liten kulturkrasj.  Men jeg må bare få lov til å be om unnskyldning. Under Rootsfestivalen har jeg lært en ting, - publikum her i byen er av de aller beste. Jeg så litt av dette på Oktoberfestivalen i fjor, men nå fikk jeg virkelig beviset.  Jeg våger å påstå at absolutt alle band og artister er fornøyd med publikum.  Og om noen ikke er fornøyd, så har de seg selv å takke.  Men det skal jeg komme tilbake til.  Når det gjelder Raga Rockers så hadde de kontakt med fansen og publikum fra første akkord.  De kjente låtene deres kom som perler på en snor, og jeg kosa meg glugg mens regnfrakken revna.

Tidligere blogginnlegg om Raga Rockers finner du her.

VERONICA MAGGIO 

Jeg har ikke noe særlig forhold til sånne unge popdamer generelt, og slett ikke om de ikke er norske.  Ettersom jeg kun samler på norsk musikk.  Men jeg har selvfølgelig hørt navnet Veronica Maggio.  Og særlig en av låtene hennes sitter fast på hjernen der hvor musikk lagres, og den blir jeg nok ikke kvitt med det første.  Du har sikkert hørt denne du også.

Så med tonene fra "Jeg kommer Jeg kommer" så takket jeg av for dag 2 her i et søkkvått Brønnøysund.

 DAG 3, FREDAG 14.JULI

   

I dag, på dag 3 møtte jeg presis.  Men teltet var allerede temmelig fullt.  En hyggelig eldre kar lånte med en ende av bordet han satt ved, og heldigvis har jeg medbragt stol.  Sjelden har jeg vært så glad for rullestolen.  Fordi det må være slitsomt å stå ca 12 – 14 timer hver dag mens konsertene varer her på Rootsen.

NORDAVIND

Dagens åpningsband, Nordavind, er et av de nye unge bandene fra distriktet som jeg har lagt merke til ved et par anledninger.  Nå er det ofte slik at musikere deltar i flere band, så også her.  Men det vitner bare om at dette er unge, dyktige og fleksible musikere som trives med å spiller og utvikle seg.

Stå på jenter og gutter.  Dere kan komme langt med målrettet arbeide.  Jeg som publikummer og potensiell platekjøper er allerede en stor beundrer.

Her kan du se og høre bandet.

BJØRN ØKS & HEIL VED

Dette var da et merkelig navn på en band, tenkte jeg da jeg så navnet i programmet.  Men da jeg så navnene på bandmedlemmene skjønte jeg at dette er ikke bare et band som arrangøren har satt opp for å fylle programmet en times tid.  Nei, dette er rå og god musikalsk underholdning slik det skal låte på en Rootsfestival.  Jeg digga dem

 TROND HORN & ANITA BØYGARD

Og plutselig forsto jeg hvorfor teltet var fyllt opp med et så pass voksent publikum.  Det var jo distriktets egen store sønn Trond Horn og hans kjære Anita som sto på scenen.  Det var tydelig at disse var «kommet hjem».  Jeg gremmes nesten for å innrømme at det er første gang jeg har hørt duoen live. De er jo så samstemte og samkjørte som bare et kjærestepar kan være.  Og jeg likte deres tolkninger av Johnny Cash låtene godt.  Ofte kan slike oversettelser av tekster bli litt kleine, og man rødmer mens man hører på.  Men her har de virkelig jobbet med tekstene og det er resultatet et bevis på.  Jeg hørte en kommentar fra publikum "Hainn e jo ein sytpeis hainn dere Trond Horn" Da jeg hørte denne kommentaren tenkte jeg: "Ja, da har duoen truffet med både tekster og fremføring" Tekstene til Johnny Cash er jo ikke kjent for å være så lystige.

Det ligger ingen norske versjoner ute på Youtube enda, så inntil videre får vi nøye oss med en engelsk versjon av "Om e va' ein slaktar"

THE DRUNKEN SAILORS

Om Trond Horn og Anita Bøygards innslag hadde vært like avslappende som et spaopphold, så skal jeg si vi våkna i en fart da de fulle sjømennene fra Mosjøen entret scenen.  For et driv, tempo, entusiasme og spilleglede.  Jeg ga meg ende over.  Gir et ekstra poeng til felespilleren som virkelig smittet publikum med humør og glede. Bandets måte å kommunisere med publikum på gjorde at de nok vant mange hjerter.  Jeg gleder meg allerede til neste gang jeg får høre The Drunken Sailors.

KRISTIAN KRISTENSEN

Denne karen var jeg virkelig spent på.  Hvordan ville hans musikk bli tatt imot av et feststemt publikum.  Han er jo en spesiell kar, men med en vidunderlig stemme.  Og etter en litt lunken start, så løste det seg opp og til min store overraskelse men desto større glede så klarte denne dyktige nordlendingen å dirigere et par tre tusen Brønnøyværinger og tilreisende i et flerstemt kor.  Jeg likte deg på TV Kristian, jeg likte deg på vinyl, og jaggu liker jeg deg på festival også.

Tidligere blogginnlegg med artisten finner du her.

JANOVE

Og så kom artisten mange av oss, i hvert fall damene, ventet på.  Selveste gromgutten Janove. Jeg har ikke sett denne karen live som soloartist.  Men jeg har sett Kaizers et par tre ganger.  Heldigvis var ikke forskjellen så stor.  For å si det slik; - Det er mye Kaizers i Janove, og aller mest Janove i Kaizers.  
Jeg kjøpte soloplata da den kom ut så låtene var kjente for meg.  Men disse låtene er lettere for et publikum å synge med på enn mange av Kaizers produksjoner.  Og Janove leverte.  Selv om det var litt irriterende da han for noenogtjuende gang lurte på om jeg hadde det bra.  
Lurer på om han kunne ane hvor søkkablaute vi var.  Jeg hadde kledd meg som om jeg var på fisketur.  Men da himmelen revna, så var det ingenting som hjalp.  Mitt regntrekk som skulle dekke både kjerringa og rullestolen ble søkkvått på innsiden og hvert eneste klesplagg måtte vris da jeg ankom heimen i pausen etter denne artisten.  Hver polvott veide vel noe sånt som nærmere 4 kilo. Da er det bra å bo kun 30 meter fra hovedscena så man kan stikke innom garderoden for å skifte alt tøy en tur midt i konserten. 

Tidligere blogginnlegg om denne artisten finner du her.

URIAH HEEP

Med tørre klær var jeg klar for mine ungdomshelter, Uriah Heep.  Om noen hadde fortalt meg den gang da jeg i tenårene digga låta "Easy Living" at jeg en gang skulle oppleve gutta, eller gubbene som de nå hadde blitt, live i Brønnøysund.  Ja, det hadde jeg nok ikke trodd på. Nå var det vel kun en igjen av den originale besetningen.  Men det gjorde ingen verdens ting.  For disse gubbene leverte.  Jeg var litt redd for at Heep skulle ha blitt for utvanna.  Men neida, jeg hadde ikke noe å frykte.  Bandet kommuniserte med publikum fra det øyeblikk de entret scenen, og de ga oss akkurat de gitarriffene og orgetonene som vi alle ventet på.  Fantastisk.

    

ONKLP & DE FJERNE SLEKTNINGENE

Og så kom kveldens finale.  For en mann!  OnklP er helten min.  Han viste hvor imponert han var over alle oss som holdt ut i regnværet. Ja, han kalte hver og en av oss i publikum for soldater som holdt ut.  Han viste seg akkurat så ydmyk, modig og rå som jeg forventet.  Men så er det ingen smågutter som opptrer som hans slektninger, eller naboer som Jostein Pedersen kalte dem i sitt intervju med banett. (Beklager at dette er et plussinnlegg).

Disse gutta spilte fletta av Brønnøysund, og beviste en gang for alle at rap og rock n’ roll kan forenes, så sant det er snakk om god musikk og musikere som kan sitt fag.  Jeg håper det ikke går altfor lenge før vi møtes på slektsstevne igjen OnklP.  Denne gamle tanta digger både deg og de andre slektningene. 

Tidligere blogginnlegg om bandet finner du her , her  og her.

 DAG 4, LØRDAG 15.JULI 

   

I dag måtte jeg kaste inn håndkleet og droppe konsertene i teltet.  Helsa begynte å skrante utpå natta etter å ha sittet ute i regnvær et par kvelder.  Det er et sjokk for denne kroppen som aldrig er utendørs.  Men jeg fikk uansett med meg musikken fra konsertene i teltet.  Min leilighet er nærmeste nabo til festivalområdet så jeg kan egentlig sitte i ro og fred på terrassen og høre all musikken.  Men det er jo ikke så morsomt da.  Jeg får ikke sett artistene, og får heller ikke med meg stemningen blant publikum

Så på avstand hørte jeg disse artistene:

KATASTROFE

Barne og familiekonsert på Hovedscenen. Jeg hørte mye rop og skrik fra småjentene så jeg tipper det var god stemning.

JUSTIN THYME

Selv på avstand hørte jeg den fine musikken og følte den gode stemningen.

  

BAUTASTEIN

Da var det tid for Bautastein.  Jeg satte meg helt i ro på terrassen, fordi dette ville jeg ha med meg.

Bautastein er et av mine absolutte favorittband. Jeg hørte dem på radioen helt tilfeldig.  Og så var jeg så heldig å se dem på Oktoberfestivalen i fjor.  Og for et band, og for ei dame.  Vokalisten er virkelig en personlighet.  Heldigvis ikke så lenge til de skal opptre her i Brønnøysund igjen.  Gleder meg Torghattmessa.

Du kan høre Bautasteins musikk på Spotify og Tidal

MOONDOG JAM

Fantastisk band, selv på langavstand hører jeg musikken og stemningen svært godt.

  

    

  ROCK N' ROLL RETRIBUTION

For et band!  Disse gutta spiller så hele Havnesenteret  rister.  Det er helt sant.  Jeg kjenner det godt her jeg sitter i 4.etasje.  Neste gang gutta kommer til byen skal jeg være i første rekke, helt inntil scenen.  Håper jeg da.  Det er et par Velfjordinger med i det bandet der som virkelig kan sine ting. Jeg er nå spesielt svak for Freddy jeg da. Han er en utrolig god vokalist og bassist.

    

ASTRID S

Etter å ha hvilt hele formiddagen og tatt en halvtimes behandling med forstøverapparat for å hjelpe lungene litt så møtte jeg opp i god tid ved hovedscenen.  Jeg var litt nysgjerrig på denne jenta som visstnok er spådd en stor karriere.  Og da hun kom ut på scenen og satte seg på scenekanten for å småprate med publikum.  Ja, da ble jeg virkelig glad.  "Så bra", tenkte jeg, "at unge jenter har Astrid S som forbilde I stedet for disse jåledukkene vi ser på diverse TV-serier".  For denne jenta var så ekte og naturlig at hun kunne vært hentet direkte fra nabolaget.  Man må jo bare like denne blide trønderjenta som fortalte oss alle i fortrolighet at i morra, da skulle hun og bandet ha fri.  Og da skulle de gå opp til hullet I Torghatten.  Lurer på om det ble folksomt på stien opp mot hullet I fjellet på søndag.

THE DOGS

Og så kom bandet som var mine favoritter på lørdagen.  Tøffe, råe menn fra Oslo Vest.  Men da de første tonene lød over Strømsneset, ja, da holdt ledsageren min på å gå hjem.  Dette ble for sterk kost for henne.  Men nå skal det sies at hun er bortimot 10 år yngre enn meg, og har nok ikke herdet ørene like mye som meg.  The Dogs leverte nøyaktig slik jeg forventet.

Tidligere blogginnlegg om bandet finner du her

    

BIG COUNTRY

Dette bandet fra Skottland var en nytt bekjentskap for meg.  Jeg har nok hørt dem, men ettersom jeg samler på norsk musikk, så kjenner jeg dem ikke godt.  Men de spilte flott gitarbasert musikk som passet godt til sommernatta på Sør-Helgeland.   Jeg likte det jeg hørte, og det var tydelig at publikum satte pris på det skotske bandet.

KURT NILSEN

Så var det duket for finale, og det med selveste verdensidolet Kurt Nilsen. Jeg hadde ingen store forventninger.  For det første var jeg litt spent, og litt urolig for hvordan Brønnøypublikummet ville motta Hr Nilsen etter hans uttalelse etter forrige besøk.  Om vi skal tro avisene så var han ikke altfor imponert over Brønnøysund forrige gang han vær her.  For det andre så er ikke Kurt noen publikumsfrier.  Han står som regel på scenen I sin egen lille verden, og synger for seg selv med øynene lukket.  Nå satt jeg så pass langt unna, at jeg så ikke om han hadde øynene åpne denne lørdagsnatta I juli.  Men HerreGud så kjedelig det var.  Kurt lirte av seg den ene låten etter den andre, alle mer eller mindre ukjente for meg.  Det var først da avslutningslåta “She’s so high” kom at publikum sang med.  Og så var det slutt.  Beklager Kurt.  Dette var ikke bra. Jeg hadde ingen forventninger så det ble ingen nedtur.  Men jeg ble heller ikke underholdt nok. Og det ble heller ikke den stemningen man kunne ha ventet seg på en så vellykket festivals avslutning.  

Håper inderlig at hjemreisen ble litt billigere enn de 30.000 drosjeregninga lød på forrige gang Kurt gjestet Brønnøysund.

Husker du dette avisoppslaget?

 Tidligere blogginnlegg om artisten finner du her