Aller
først må jeg beklage at blogginnlegget fra årets Rootsfestival ble noe
forsinket.
Da festivalen startet la jeg ut dette bildet på Facebook.
Da festivalen startet la jeg ut dette bildet på Facebook.
Med tittelen: "Kledd for Rootsfestivalen", med
tilleggskomentar "4 dager til ende .....Hvis helsa holder".
Men helsa holdt ikke. Jeg er fremdeles
småsyk, 3 uker etter. Men det var jaggu verdt det. En lungebetennelse var forventet etter å ha sittet ute i den Nordnorske sommernatta mens regnet hølja ned. Godt voksne kjerringer tåler ikke sånt. Men jeg sier som min gamle mor "Da bi likar når da går over". Håper bare jeg blir frisk til oktoberfestivalen.
Her er en oppsummering av mine opplevelser av årets Rootsfestival. Til dere som var tilstede, så får dere her et gjenhør
med noen av artistene, og til dere som ikke var der. Så kan dere se hva dere gikk glipp av. God fornøyelse.
Rootsfestivalen er over. Minnene er mange. Det har vært mange timer med mye god
musikk. Jeg er særlig imponert over
teltkonsertene som foregår på dagtid og er gratis for publikum, og hvor det utelukkende presenteres band
fra Nordland og Trøndelag. Jeg fikk mange
nye bekjentskaper i teltet. Her var det
flere band jeg aldri har hørt om tidligere.
Men jeg opplevde også gjensyn og gjenhør med band som har spilt en stund,
mens andre gjorde comeback på teltscenen.
Når det gjelder artistene på hovedscenen, så skal arrangøren ha honnør
og takk for at de setter sammen et så pass variert program. Har hørt at enkelte mener at denne festivalen
ikke har en rendyrket profil.
Ja, jeg
forstår argumentet. Men vi må huske på
at her I distriktet kan ikke publikum velge og vrake i konserter og
festivaler. Derfor er det Roots’ens
oppgave å nå flest mulig slik at alle billettene selges og at framtiden dermed sikres og vi som publikum kan oppleve artister i varierte sjangere i årene som
kommer.
Jeg er takknemmelig for
opplevelsen jeg har hatt i år selv om det ble et par-tre uker med lungebetennelse
etterpå. Den prisen betaler jeg gjerne.
Et lite hjertesukk til slutt. Skulle gjerne sett at det hadde vært litt
større plass til rullestolbrukere. Kun 3
plasser var litt lite når antall rullestoler
var minst 6 stk. Kveld nr 2 hadde de fleste av oss byttet til mindre stoler slik at vi fikk stablet 4 stk tett i tett. Men da måtte ledsagerne stå et lite stykke
unna. Det er en grunn til at vi
rullestolbrukere har med oss ledsagere.
Vi behøver hjelp til mye, og er derfor avhengig av å få tak i våre ledsagere, også
under konserten. Det kan være vanskelig når musikken er i gang og publikum jubler.
Det var ingen god
følelse å sitte oppå plassen, når det sto flere nede på området som ikke fikk
plass. Og om man matte ned, f.eks. på toalettet,
så mistet man plassen.
Snakket med en kar under den ene konserten. Jeg oppfattet det slik at han representerte arragørene. Han mente at vi måtte finne oss i at det var kamp om plassene, og at dette var "likt for alle". Han sa videre at de ikke hadde noe system for å registrere hvor mange rullestolbrukere som møtte opp. I tillegg fikk vi opplyst hvor mye årets plass for rullestoler kostet.
"Tja, Hva skal jeg si. Likt for alle" Jeg har hatt et liv før jeg ble avhengig av rullestol. Og jeg har vært på utallige konserter og festivaler både som gående, stående og nå, som sittende i rullestol. Men det er noe helt annet å stå oppreist. Det er lettere og flytte seg. Som rullestolbruker kreves det større plass. Man er redd for at rullestolen skal bli skadet, og av forskjellige årsaker kan det være svært smertefullt å bli dultet borti. Som sittende så har man blikket i beltehøyde til den som står foran. Da ser man ikke så mye.
Når det gjelder registrering av oss "hjulbeinte", så bør ikke dette være noe problem. Både Spectrum i Oslo og Olavshallen i Trondheim ber oss ringe deres billettkontor. Jeg er sikker på at en registrering er mulig her i byen også. Og prisen på tilrettelegging? SÅ vidt jeg vet finnes det støtteordninger for dette. Men jeg er overbevist om at arrangøren av Rootsfestivalen er kjent med disse.
Når det gjelder registrering av oss "hjulbeinte", så bør ikke dette være noe problem. Både Spectrum i Oslo og Olavshallen i Trondheim ber oss ringe deres billettkontor. Jeg er sikker på at en registrering er mulig her i byen også. Og prisen på tilrettelegging? SÅ vidt jeg vet finnes det støtteordninger for dette. Men jeg er overbevist om at arrangøren av Rootsfestivalen er kjent med disse.
Men plassering av
“podiet” og tilgang til toalettet var veldig bra. Jeg vil ikke at disse problemene jeg har nevnt her skal ødelegge for min opplevelsle av en fantastisk og vellykket festival. Så jeg ønsker arrangøren lykke til med små forbedringer til neste år.
Årets beste Rootsdag:
Fredag (til tross for været)
Aller beste band/artist hovedscenen: OnklP og De Fjerne Slektningene, med Janove
og The Dogs på de neste pallplassene.
Årests gjensyn:
Uriah Heep.
Årets skuffelse:
Kurt Nilsen
Årets overraskelse:
Astrid S
Beste minne: Teltkonsertene. Umulig å velge kun et band her. Summen av god musikk, spilleglede og publikum
gjør teltkonsertene og Rootsen unik.
Imponerte meg me11st:
Alle de frivillige.
Vi sees på Oktoberfestivalen.
DAG 1, ONSDAG 12.JULI
PURGET
Rootsfestivalen
åpner med skikkelig rock og trøkk. I det
øyeblikk denne kjerringa entrer teltet føles det som om trommehinnene møtes et
sted der inne i skallen. Oi, jeg har glemt
ørepropper. – ja, og så stilongs da.
Men
glem stilongsen. Tilbake til rock. Dette er altså bandet Purget, ungdommene fra
Brønnøysund som jeg har lagt merke til tidligere takket være Kulturskolens
fabelaktige arbeide. Håper inderlig at
Kulturskolen kan bestå til evig tid.
Ungdommene trenger denne formen for læring og utvikling av talent. Og vi, publikum her i kommunen trenger
musikken disse ungdommene gir oss. Fordi
dette er skikkelig rock. Det er nesten
rørende å oppleve den spillegleden disse ungdommene viser.
Men,
som de sa det selv. Det er også litt
trist i dag ettersom det ene bandmedlemmet skal flytte fra by’n.
Jeg
håper at bandet består. Men uansett så
er jeg sikker på at vi får oppleve disse musikerne på en scene i mange år
framover.
Takk
til Purget og til Kulturskolen.
MIN TRIO
Min
Trio. - Navnet får meg umiddelbart til å tenke på sammensetingen trekkspill,
gitar og kontrabass. - Ja, den type musikk som spilte opp til dans på Lysingen på syttitallet. Jeg hadde absolutt
ingen forventninger til dette bandet. Da
jeg så leste om at det var en vokalist pluss et tvillingpar på gitarer, så
tenkte jeg. OK, da får vi litt visesang
etter at Purget har blåst ut ørevoksen vår.
Men
skal si at jeg ble overraska. For i
tillegg til de nevnte tre så hadde de med seg «Bunndraget». Hvorfor de var
med? Jo, for å gi bunndrag, -
selvfølgelig. Og at bunndrag er viktig,
vet alle som har vært på demo av stereoanlegg med diverse høytalere på Hi-Fi
klubben. Nei, jeg er ikke sponset. Mitt
anlegg er kjøpt på Hi-Fi klubben (selvfølgelig) og , - nesten nedbetalt.
Nå
hadde kanskje Min Trio skapt seg et lite forsprang ettersom de startet oppvarminga
av publikum på Kred allerede tirsdag kveld.
Men jeg var ikke oppvarma, og hadde jeg kunnet, så hadde nok jeg også
stått oppå bordet og dansa etter knappe 9 minutter !! Fordi det var nøyaktig tiden det tok for å få publikummet i teltet til å
danse på bordet. Det er godt gjort av et
band å skape slik stemning klokka halv fire en helt vanlig onsdag i fellesferien.
OFFISIELL ÅPNING
Så
var det ordfører og festivalsjef sin tur.
Jeg hørte ikke et eneste ord av hva de sa, men jeg leste i avisa etterpå at neste år skal Roots’en arrangeres på Brønnøya. Takk for det!
CSI
Duoen
CSI har visstnok vært utallige ganger her i Brønnøysund tidligere. Men dette er første gang jeg ser og hører gutta fra Trondheim. Jeg blir lykkelig når folk synger rent og
fint. Og det gjør virkelig disse gutta
til gangs, og de skaper akkurat den rette stemninga for en vellykket
pubkveld. Selv om klokka er bare fire på
ettermiddagen.
EMILIE SOFIE
Når
det dukker opp ei rockejente fra Utskarpen,
så er det vel bare rett og rimelig at jeg forventer en Ida Maria kopi. Jenta med gitaren begynte pent og
pyntelig. Men viste etter hvert at hun
hadde mye å by på. Gleder meg til å høre
mer fra denne jenta. Og bare for å ha sagt det; - Hun er ingen Ida Maria kopi. Denne Helgelandsjenta står stødig på egne ben.
MILDRID & JAMTGROOVET
Så
var turen kommet til Mildrid fra Sømna.
Ettersom jeg har bodd i hovedstaden siden 1978, så har jeg ikke fått med meg riktig alt som har skjedd på den lokale musikkarenaen.
Men opp gjennom årene har jeg
kjøpt med meg cd’er av lokale band og artister som har stått laglig til på
butikker og bensinstasjoner i Brønnøysund og Velfjord. Det har som regel blitt et par cd'er hver eneste sommer. For en del år
siden plukket jeg med meg en plate med Seljemarks. Og etter det jeg har fått med meg så er
Mildrid en fra dette bandet.
Du
finner musikken fra Seljemark På Spotify og Tidal, og du finner musikken med Mildrid & Jamtgroovet på Spotify og
Tidal
LEANDERS
Disse
herrene behøver vel ingen nærmere presentasjon.
Vi kjenner dem godt, og vi liker dem enda bedre. Dette er habile musikere som hver for seg
kunne nådd langt opp på stjernehimmelen.
Vi er heldige som har et så godt lokalt band. En ting er sikkert. Når Rolf Leander tar på seg
solbrillene, ja da blir det Rock n’ Roll, selv om bandet har hatt pause i fire
lange år.
Hvorfor så lang pause egentlig? Jeg ser jo at dere har det gøy, og vi vil ha
dere på scenen.
STIV KULING
Fy
Flate… jeg visste at en stiv kulig kan
være uforutsigbar, men her ble jeg virkelig overrasket. For dette røska i rockeroten. For en energi!.
Dette digga jeg. Håper inderlig at jeg får se disse gutta
igjen mange, mange ganger.
FATA MORGANA
Fata Morgana sørget for en verdig avslutning på Rootsens første dag. Jeg er storfornøyd. Så mye fin musikk, og enda har vi 3 hele dager til fyllt av musikk og glede. Til slutt skulle Brønnøys store sønner, om
ikke akkurat vugge oss i søvn, men gi oss plenty god musikk i møte med
sommernatta. Og bandet innfridde, - til
de grader. Disse vet hva de driver med.
Dønn seriøse, men de tillater seg likevel å spre musikkglede. Dette bevise at seriøsetet og glede kan være
to ting av samme sak.
Fata
Morganas musikk med den litt mørke stemningen passer veldig bra i en lys
sommernatt.
Du
finner musikken deres på Spotify. Men vær obs.
Det er et annet band med samme navn som har lurt seg med på
delingen. Men når du kommer til musikk
du ikke liker, da er det bare å hoppe over, fordi da er det IKKE Brønnøybandet
som spiller.
DAG 2, TORSDAG 13.JULI
Litt
treg start på dag 2, så jeg gikk glipp av de 2 første bandene (Span-Tribute og Irish Brew).
WHEELS
Jeg ankom midt I Wheels konsert. Nok et trønderband. Og i det jeg ankom så kom tonene fra Deep
Purples "Soldier of Fortune" imot meg. Og
dermed var jeg solgt. Dette ble allsang
og god stemming, og lovte dermed godt for resten av dag 2.
BY THE WAY
Siste band I teltet på torsdag var de lokale helter,
og sikkert høydepunktet for mange, nemlig bandet som hadde sin storhetstid på åttitallet, “By The Way”. Jeg har ikke noe forhold til dette bandet fra
ungdommen, ettersom jeg forlengst var både voksen, etablert og flyttet sørover
da disse spilte til dans nesten hver eneste helg. Men om jeg skal dømme ut fra stemningen I teltet
denne torsdags ettermiddagen, ja så har ikke de gamle helter falmet det spor.
VAZELINA BILOPPHØGGERS
Jeg
hadde små forventninger til kveldens åpningsband på Hovedscenen. Selv har jeg
ikke sett Vazelina siden 1980. Og for å
si det sånn. De har ikke endret seg det spor. Ja, bortsett fra ny vokalist da. Men Vazelina skal heller ikke endre hverken
stilen, sangen eller personligheten.
La
gå, at de verbale innslagene er litt treige, og at vi har hørt vitsene og
låtene før. Men totninger er nå en gang litt treige
(synes vi), og jeg tror at om Vazelina hadde kommet i hypermoderne klær og
synget bare nye låter. Ja, da hadde pipa
fått en annen lyd. Det hadde ikke vært populært. Syns de klarte seg
bra jeg, som årets åpningsband av de såkalte proffe
musikerne.
Tidligere blogginnlegg om Vazelina finner du her.
MIDNIGHT CHOIR
Dette
bandet hadde jeg gledet meg til. Men jeg
var litt redd for at de ikke skulle komme helt til sin rett som
festivalband. I utgangspunktet
presenterer de jo temmelig lavmelt musikk.
Men det var tydelig at publikum var mottakelige for Paal Flaata & Co. Deres musikk passet godt i regnværet, og
stemningen var det man kan kalle magisk. Akkurat så varmt , vakkert og kjærlig
som musikk i en sommernatt på Helgeland skal være.
Tidligere blogginnlegg om bandet finner du her.
RAGA ROCKERS
Tenk at selveste Raga Rockers har vært i Brønnøysund. Jeg har hørt bandet mange ganger i løpet av de årene jeg har bodd i Oslo, men det er nå mange år siden sist. Jeg var litt spent på forhånd, for dette er jo et typiskt Østlandsband. Mulig jeg har fordommer mot publikum fra min egen hjemkommune, men jeg var litt redd for at det skulle bli en liten kulturkrasj. Men jeg må bare få lov til å be om unnskyldning. Under Rootsfestivalen har jeg lært en ting, - publikum her i byen er av de aller beste. Jeg så litt av dette på Oktoberfestivalen i fjor, men nå fikk jeg virkelig beviset. Jeg våger å påstå at absolutt alle band og artister er fornøyd med publikum. Og om noen ikke er fornøyd, så har de seg selv å takke. Men det skal jeg komme tilbake til. Når det gjelder Raga Rockers så hadde de kontakt med fansen og publikum fra første akkord. De kjente låtene deres kom som perler på en snor, og jeg kosa meg glugg mens regnfrakken revna.
Tidligere blogginnlegg om Raga Rockers finner du her.
VERONICA MAGGIO
Jeg
har ikke noe særlig forhold til sånne unge popdamer generelt, og slett ikke om
de ikke er norske. Ettersom jeg kun
samler på norsk musikk. Men jeg har
selvfølgelig hørt navnet Veronica Maggio.
Og særlig en av låtene hennes sitter fast på hjernen der hvor musikk lagres, og den blir
jeg nok ikke kvitt med det første. Du
har sikkert hørt denne du også.
Så
med tonene fra "Jeg kommer Jeg kommer" så takket jeg av for dag 2 her i et
søkkvått Brønnøysund.
DAG 3, FREDAG 14.JULI
I
dag, på dag 3 møtte jeg presis. Men
teltet var allerede temmelig fullt. En hyggelig eldre kar lånte med en ende av bordet han satt ved, og heldigvis
har jeg medbragt stol. Sjelden har jeg vært så glad for rullestolen. Fordi det
må være slitsomt å stå ca 12 – 14 timer hver dag mens konsertene varer her på
Rootsen.
NORDAVIND
Dagens
åpningsband, Nordavind, er et av de nye unge bandene fra distriktet som jeg har
lagt merke til ved et par anledninger.
Nå er det ofte slik at musikere deltar i flere band, så også her. Men det vitner bare om at dette er unge,
dyktige og fleksible musikere som trives med å spiller og utvikle seg.
Stå
på jenter og gutter. Dere kan komme
langt med målrettet arbeide. Jeg som
publikummer og potensiell platekjøper er allerede en stor beundrer.
Her kan du se og høre bandet.
BJØRN ØKS & HEIL VED
Dette
var da et merkelig navn på en band, tenkte jeg da jeg så navnet i
programmet. Men da jeg så navnene på
bandmedlemmene skjønte jeg at dette er ikke bare et band som arrangøren har
satt opp for å fylle programmet en times tid. Nei, dette er rå og god musikalsk
underholdning slik det skal låte på en Rootsfestival. Jeg digga dem
TROND HORN & ANITA BØYGARD
Og plutselig forsto jeg hvorfor teltet var fyllt opp med et så pass voksent publikum. Det var jo distriktets egen store sønn Trond Horn og hans kjære Anita som sto på scenen. Det var tydelig at disse var «kommet hjem». Jeg gremmes nesten for å innrømme at det er første gang jeg har hørt duoen live. De er jo så samstemte og samkjørte som bare et kjærestepar kan være. Og jeg likte deres tolkninger av Johnny Cash låtene godt. Ofte kan slike oversettelser av tekster bli litt kleine, og man rødmer mens man hører på. Men her har de virkelig jobbet med tekstene og det er resultatet et bevis på. Jeg hørte en kommentar fra publikum "Hainn e jo ein sytpeis hainn dere Trond Horn" Da jeg hørte denne kommentaren tenkte jeg: "Ja, da har duoen truffet med både tekster og fremføring" Tekstene til Johnny Cash er jo ikke kjent for å være så lystige.
Det ligger ingen norske versjoner ute på Youtube enda, så inntil videre får vi nøye oss med en engelsk versjon av "Om e va' ein slaktar"
THE DRUNKEN SAILORS
Om
Trond Horn og Anita Bøygards innslag hadde vært like avslappende som et
spaopphold, så skal jeg si vi våkna i en fart da de fulle sjømennene fra
Mosjøen entret scenen. For et driv,
tempo, entusiasme og spilleglede. Jeg ga
meg ende over. Gir et ekstra poeng til
felespilleren som virkelig smittet publikum med humør og glede. Bandets måte å kommunisere med publikum på gjorde at de nok vant mange
hjerter. Jeg gleder meg allerede til
neste gang jeg får høre The Drunken Sailors.
KRISTIAN KRISTENSEN
Denne
karen var jeg virkelig spent på. Hvordan
ville hans musikk bli tatt imot av et feststemt publikum. Han er
jo en spesiell kar, men med en vidunderlig stemme. Og etter en litt lunken start, så løste det
seg opp og til min store overraskelse men desto større glede så klarte denne dyktige nordlendingen å dirigere
et par tre tusen Brønnøyværinger og tilreisende i et flerstemt kor. Jeg likte deg på TV Kristian, jeg likte deg
på vinyl, og jaggu liker jeg deg på festival også.
Tidligere blogginnlegg med artisten finner du her.
JANOVE
Og
så kom artisten mange av oss, i hvert fall damene, ventet på. Selveste gromgutten Janove. Jeg har ikke sett
denne karen live som soloartist. Men jeg
har sett Kaizers et par tre ganger.
Heldigvis var ikke forskjellen så stor. For å si det slik; - Det er mye Kaizers i Janove, og aller mest Janove i Kaizers.
Jeg kjøpte soloplata da den kom ut så låtene var kjente for meg. Men disse låtene er lettere for et publikum å synge med på enn mange av Kaizers produksjoner. Og Janove leverte. Selv om det var litt irriterende da han for noenogtjuende gang lurte på om jeg hadde det bra.
Lurer på om han kunne ane hvor søkkablaute vi var. Jeg hadde kledd meg som om jeg var på fisketur. Men da himmelen revna, så var det ingenting som hjalp. Mitt regntrekk som skulle dekke både kjerringa og rullestolen ble søkkvått på innsiden og hvert eneste klesplagg måtte vris da jeg ankom heimen i pausen etter denne artisten. Hver polvott veide vel noe sånt som nærmere 4 kilo. Da er det bra å bo kun 30 meter fra hovedscena så man kan stikke innom garderoden for å skifte alt tøy en tur midt i konserten.
Jeg kjøpte soloplata da den kom ut så låtene var kjente for meg. Men disse låtene er lettere for et publikum å synge med på enn mange av Kaizers produksjoner. Og Janove leverte. Selv om det var litt irriterende da han for noenogtjuende gang lurte på om jeg hadde det bra.
Lurer på om han kunne ane hvor søkkablaute vi var. Jeg hadde kledd meg som om jeg var på fisketur. Men da himmelen revna, så var det ingenting som hjalp. Mitt regntrekk som skulle dekke både kjerringa og rullestolen ble søkkvått på innsiden og hvert eneste klesplagg måtte vris da jeg ankom heimen i pausen etter denne artisten. Hver polvott veide vel noe sånt som nærmere 4 kilo. Da er det bra å bo kun 30 meter fra hovedscena så man kan stikke innom garderoden for å skifte alt tøy en tur midt i konserten.
Tidligere blogginnlegg om denne artisten finner du her.
URIAH HEEP
Med
tørre klær var jeg klar for mine ungdomshelter, Uriah Heep. Om noen hadde fortalt meg den gang da jeg i tenårene
digga låta "Easy Living" at jeg en gang skulle oppleve gutta, eller gubbene som de nå
hadde blitt, live i Brønnøysund. Ja, det hadde jeg nok ikke trodd på. Nå var det vel kun en
igjen av den originale besetningen. Men
det gjorde ingen verdens ting. For disse
gubbene leverte. Jeg var litt redd for
at Heep skulle ha blitt for utvanna. Men
neida, jeg hadde ikke noe å frykte.
Bandet kommuniserte med publikum fra det øyeblikk de entret scenen, og
de ga oss akkurat de gitarriffene og orgetonene som vi alle ventet på. Fantastisk.
ONKLP & DE FJERNE SLEKTNINGENE
Og
så kom kveldens finale. For en
mann! OnklP er helten min. Han viste hvor imponert han var over alle oss som holdt ut i regnværet. Ja, han kalte hver og en av oss i
publikum for soldater som holdt ut. Han viste seg akkurat så
ydmyk, modig og rå som jeg forventet.
Men så er det ingen smågutter som opptrer som hans slektninger, eller
naboer som Jostein Pedersen kalte dem i sitt intervju med banett. (Beklager at
dette er et plussinnlegg).
Disse
gutta spilte fletta av Brønnøysund, og beviste en gang for alle at rap og rock
n’ roll kan forenes, så sant det er snakk om god musikk og musikere som kan sitt fag. Jeg håper det ikke går altfor lenge før vi møtes på slektsstevne igjen OnklP.
Denne gamle tanta digger både deg og de andre slektningene.
DAG 4, LØRDAG 15.JULI
I
dag måtte jeg kaste inn håndkleet og droppe konsertene i teltet. Helsa begynte å skrante utpå natta etter å ha
sittet ute i regnvær et par kvelder. Det
er et sjokk for denne kroppen som aldrig er utendørs. Men jeg fikk uansett med meg musikken fra
konsertene i teltet. Min leilighet er
nærmeste nabo til festivalområdet så jeg kan egentlig sitte i ro og fred på
terrassen og høre all musikken. Men det
er jo ikke så morsomt da. Jeg får ikke
sett artistene, og får heller ikke med meg stemningen blant publikum
Så på avstand hørte jeg disse artistene:
KATASTROFE
Barne og familiekonsert på Hovedscenen. Jeg hørte mye rop og skrik fra småjentene så jeg tipper det var god stemning.
JUSTIN THYME
Selv på avstand hørte jeg den fine musikken og følte den gode stemningen.
BAUTASTEIN
Da var det tid for Bautastein. Jeg satte meg helt i ro på terrassen, fordi dette ville jeg ha med meg.
Bautastein er et av mine absolutte favorittband. Jeg hørte dem på radioen helt tilfeldig. Og så var jeg så heldig å se dem på Oktoberfestivalen i fjor. Og for et band, og for ei dame. Vokalisten er virkelig en personlighet. Heldigvis ikke så lenge til de skal opptre her i Brønnøysund igjen. Gleder meg Torghattmessa.
MOONDOG JAM
Fantastisk band, selv på langavstand hører jeg musikken og stemningen svært godt.
ROCK N' ROLL RETRIBUTION
For et band! Disse gutta spiller så hele Havnesenteret rister. Det er helt sant. Jeg kjenner det godt her jeg sitter i 4.etasje. Neste gang gutta kommer til byen skal jeg være i første rekke, helt inntil scenen. Håper jeg da. Det er et par Velfjordinger med i det bandet der som virkelig kan sine ting. Jeg er nå spesielt svak for Freddy jeg da. Han er en utrolig god vokalist og bassist.
ASTRID S
Etter å ha hvilt hele formiddagen og tatt en halvtimes
behandling med forstøverapparat for å hjelpe lungene litt så møtte jeg opp i god tid ved hovedscenen. Jeg var
litt nysgjerrig på denne jenta som visstnok er spådd en stor karriere. Og da hun kom ut på scenen og satte seg på
scenekanten for å småprate med publikum.
Ja, da ble jeg virkelig glad. "Så bra", tenkte jeg, "at unge jenter har Astrid S som forbilde I stedet for disse
jåledukkene vi ser på diverse TV-serier".
For denne jenta var så ekte og naturlig at hun kunne vært hentet direkte
fra nabolaget. Man må jo bare like denne
blide trønderjenta som fortalte oss alle i fortrolighet at i morra, da skulle hun og bandet ha fri. Og da skulle de gå
opp til hullet I Torghatten. Lurer på om
det ble folksomt på stien opp mot hullet I fjellet på søndag.
THE DOGS
Og så kom bandet som var mine favoritter på
lørdagen. Tøffe, råe menn fra Oslo
Vest. Men da de første tonene lød over Strømsneset, ja, da holdt ledsageren min på å
gå hjem. Dette ble for sterk kost for
henne. Men nå skal det sies at hun er
bortimot 10 år yngre enn meg, og har nok ikke herdet ørene like mye som meg. The Dogs leverte nøyaktig slik jeg forventet.
Tidligere blogginnlegg om bandet finner du her
BIG COUNTRY
Dette bandet fra Skottland var en nytt bekjentskap for
meg. Jeg har nok hørt dem, men ettersom
jeg samler på norsk musikk, så kjenner jeg dem ikke godt. Men de spilte flott gitarbasert musikk som
passet godt til sommernatta på Sør-Helgeland. Jeg likte det
jeg hørte, og det var tydelig at publikum satte pris på det skotske bandet.
KURT NILSEN
Så var det duket for finale, og det med selveste
verdensidolet Kurt Nilsen. Jeg hadde ingen store forventninger. For det første var jeg litt spent, og litt
urolig for hvordan Brønnøypublikummet ville motta Hr Nilsen etter hans uttalelse
etter forrige besøk. Om vi skal tro avisene
så var han ikke altfor imponert over Brønnøysund forrige gang han vær her. For det andre så er ikke Kurt noen
publikumsfrier. Han står som regel på
scenen I sin egen lille verden, og synger for seg selv med øynene lukket. Nå satt jeg så pass langt unna, at jeg så
ikke om han hadde øynene åpne denne lørdagsnatta I juli. Men HerreGud så kjedelig det var. Kurt lirte av seg den ene låten etter den
andre, alle mer eller mindre ukjente for meg.
Det var først da avslutningslåta “She’s so high” kom at publikum sang
med. Og så var det slutt. Beklager Kurt. Dette var ikke bra. Jeg hadde ingen forventninger så det ble
ingen nedtur. Men jeg ble heller ikke
underholdt nok. Og det ble heller ikke den stemningen man kunne ha ventet seg på
en så vellykket festivals avslutning.
Håper inderlig at hjemreisen ble litt billigere enn de 30.000 drosjeregninga
lød på forrige gang Kurt gjestet Brønnøysund.
Husker du dette avisoppslaget?
Tidligere blogginnlegg om artisten finner du her
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar