FRA PLATEHYLLA: MONEY TALKS - MONEY TALKS

Prosjekt  «vinyl til frokost»

1990,  Sonet ‎– SLP-3154

Da har jeg nok en gang trukket ut ei frokostplate jeg aldri har hørt før.  Og til alt overmål så er den signert.  Jeg aner ikke hvor jeg har kjøpt den.  Tipper at den har fulgt med i en samling fra den tiden jeg bodde i Oslo og min samboer kjørte Østlandet rundt og hentet platesamlinger for meg.

Da dette bandet var ukjent for meg, så måtte jeg google.  Men det var ikke mye å finne der heller.  Bortsett fra et innlegg på et forum hvor det påstås at Money Talks er blant Norges dårligste ban !!!

Nei, vet dere hva.  Nå må jeg virkelig protestere.  Husk at det er en stund siden 1990, og mye har endret seg på mer enn 25 år, ikke minst smak av hva slags musikk som er god, og hva som kvalifiseres til å bli kalt dårlig.

Om vi tenker tilbake på åttitallet så var A-ha Norges desidert største band.  I kjølvannet av dem kom det mange som fulgte opp med å gi ut samme type musikk.  Selvfølgelig gjorde de det.  Det var jo synthbasert pop og rock som ungdommen ville ha.  Jeg kan nevne i fleng, band som Avalanche, One 2 Many, Fra Lippo Lippi, Shatoo, Tomboy, Coco, Small Affairs, People fra Østlandet, og 2 Brave fra Stavanger.

Og… Money Talks.  Og alle hadde de vel en felles drøm om å følge opp A-has suksess, og gjerne slå gjennom i utlandet.

Money Talks, besto av brødrene Harald og Sverre Wiik.  De har faktisk en bror til, som de fleste kjenner, nemlig Øystein Wiik.  Men glem Øystein akkurat nå, det var nemlig Harald og Sverre som faktisk klarte  å signere labelen Curb Records i USA.  Godt gjort!

Men hva skjedde egentlig? 

Ut fra hva jeg kan lese meg til på det store internettet så ble Harald manager for diverse band, bl.a. A-ha, eller kanskje det var bare Morten Harket.  Sverre ser ut til å forlate den musikalske karrieren.

Men disse siste linjene er fullstendig upålitelige.  Om noen kan gi opplysninger om bandet Monet Talks, så når du meg på to-rini@hotmail.com.  All info vil bli lagt til i dette innlegget.

Men det dere kan stole på, er min opplevelse av skiva.  Dette er lett og fin popmusikk, tidriktig for 1990.  Jeg kjenner igjen et par av låtene, uten at jeg husker dem med navn og artist.  Men det betyr at de har vært spilt på diverse radiostasjoner på den tiden da albumet kom ut.  Dette var jo en tid da i hvert fall jeg hørt mye på diverse nærradiastasjoner.  

Og i Oslo-omtådet hadde vi mange å velge mellom.  Det er trist, men jeg for min del hører nesten ikke på radio lenger etter overgangen til DAB.  Konsekvensen er at jeg og mange med meg går glipp av nye skiver, særlig med norske artister.

Det var dagens hjertesukk.

Her kan du se og høre brødrene Wiik i Nrk programmet Panarama

Du kan høre musikken på Tidal  og Spotify