DAGENS BOK: CECILIE ENGER – PUST FOR MEG

Fra forlagets omtale:

Anestesilegen Carla Ruud kjører fra Oslo til hjembygda for å besøke moren sin på pleiehjem. Med seg i bilen har hun den unge kvinnen Synne, som skal samme vei. I en isete sving mister Carla kontroll over bilen og de havner utfor en skrent. Carla opplever det store marerittet: Til tross for all sin erfaring gjennom et liv som akuttmedisiner, makter hun ikke å redde Synne. Dette er en roman om tre generasjoner kvinner, om sårbarheten ved å være avhengig av sine nærmeste og om å miste kontrollen over sitt eget liv.

Min kommentar.

Lydbok fra nlb.no:  5 t. 43 min.

Av og til er det litt befriende å lese noe annet enn krim.  Særlig om jeg nettopp har avsluttet en bok hvor jeg har måttet konsentrere meg for å ikke ramle ut av historien. Så derfor har jeg alltid en annen type lydbok liggende på vent på mobilen.

For noen år siden leste jeg boka «Mors gaver» av Cecilie Enger.  Den likte jeg svært godt, så da jeg oppdaget denne boka av samme forfatter, så bestilte jeg den.

Men ikke visste jeg at denne boka skulle handle så pass mye om liv og død. Bokas hovedperson, anestesilegen Carla er vant til å forholde seg til både livet og døden gjennom sin jobb,  Men når hun plutselig står møter denne hårfine grensen mellom liv og død uforberedt i sin fritid, ja i sin egen bil.  Ja, da blir ting vanskelig.

Det er ikke så ofte at en dame på 60 er hovedpersonen i en bok.  I de bøkene jeg leser, er damer i den alderen enten et drapsoffer eller den nysgjerrige naboen som til slutt blir et viktig vitne og løser en drapsgåte. Men i denne boka følger vi 60-årige Carla.  Mange vil si at hun er i en alder hvor de fleste tenker nedtrapping og forberedelser til pensjonsalderen.  Carla derimot, hun lever og ånder for jobben sin som anestesilege.  Og hun er dyktig.  Pasientene er trygge når Carla er ansvarlig lege mens de «ligger på bordet». 

Jeg har selv vært «på bordet» mer enn 100 ganger, så jeg vet hva det vil si å stole på den som har ansvaret for det i de minuttene og timene hvor man ikke puster selv.  Jeg husker første gang jeg var tilkoblet respirator. Det eneste jeg tenkte på var irritasjonen over støyen fra alle maskinene jeg var tilkoblet. Og en ting til, - jeg kan her og nå bekrefte at pasienten får med seg svært mye selv om vedkommende er i koma.  Jeg både hørte og så mye av det som skjedde rundt meg, selv om jeg ikke var i stand til å røre en lillefinger. 

Vi puster hele livet.  Det rare er at i det øyeblikket vi begynner å tenke på pusten vår.  Ja, da blir det komplisert.  Og det er litt av det som skjer i Carlas liv.  Hun er dyktig i jobben sin, gjør aldri feil, har god kontakt med pasientene, hun er godt likt blant kollegaer.  Ja, vi kan vel si at livet smiler til Carla.  

 - Inntil bilulykken.  

Selv om alle undersøkelser viser at Carla ikke kan lastes, hverken for selve ulykken eller at hun ikke kunne redde sin passasjer, så føler hun skyld.  Det er menneskelig å føle skyld.  Vi er ofte flinke til å ha dårlig samvittighet.  Kanskje vi kvinner er bedre enn menn på akkurat det området. 

Som anestesilege er Carla ikke ukjent med å ta ansvar.  Hennes hverdag består av å overvåke pasienter under operasjoner, og å lindre deres smerte.  Men den smerten Carla opplever etter ulykken er komplisert. I tillegg til egen smerte har hun påført en annen familien den aller verste smerte, nemlig å miste sitt barn. Denne smerten kan ikke Carla gjøre noe med.  Men hva med egen smerte?  Finnes det smertelindring for denne?

Her kan du kjøpe boka som innbundet , pocket  og lydbok på cd