PÅSKEKRIM: ANNE HOLT - BLIND GUDINNE, 1993

Fra nlb.no:

En narkotisert småforbryter blir funnet skutt ved Akerselva. Det vekker ikke særlig oppsikt. Men når den dreptes advo-kat blir funnet myrdet i sin leilighet bare få dager senere, fanger saken større interesse. Etterhvert danner politiet seg et bilde av en helt uvanlig narkotikamafia. Det er politi-betjent Hanne Wilhelmsen og politiadjutant Håkon Sand som er de mest sentrale i avsløringen av ligaen. Romanen er vittig og spenningsladet, en imponerende og vellykket debut av en forfatter som selv har vært politikvinne.

Min kommentar:

Lydbok fra nlb, 10 t 30 min.

For noen uker siden oppdaget jeg at sesong 2 av TV-serien Modus gikk på TV2.  Jeg kikka noen minutter, men klarte ikke helt å konsentrere meg.  Denne TV-serien er jo basert på Anne Holts bøker, så der og da så bestemte jeg meg for to ting:

1.     Lese alle Anne Holts bøker i kronologisk rekkefølge,

2.     Se begge sesongene av Modus etter å ha lest bøkene.

Og nå er jeg i gang. Jeg har lest bok nr 1, og som ikke det var nok, så har jeg sett TV-serien basert på denne boka.  Den ligger faktisk ute i sin helhet  (4 episoder) på youtube.

Serien var et hyggelig  gjensyn.  Særlig med en gjeng skuespillere som er ganske mye yngre enn de fremstår i dag. Sjekk f.eks. Kåre Conradi.  Han ser ut som en konfirmant i rollen som politimannen Erik Henriksen.  

Jeg husker faktisk at det eneste jeg irriterte meg over da serien gikk på TV i 1997 var Bjørn Sundquist i rollen som Billy T.  Og den irritasjonen blir vekket til live igjen.  Bjørn Sundquist er en meget god skuespiller, men nordlendingen klarer ikke på noen måte å fylle Billy Ts sko.  Billy T er en kjempe, en bauta, to meter muskler, str 48 i boots.  Sorry, Bjørn S, du blir for liten og puslete her.

Men så til boka.  Jeg husker godt da jeg leste denne boka første gang.  Den ble utgitt i 1993, så det var nok samme året jeg leste den.  Og jeg husker at jeg ble så betatt, av boka, forfatteren og Hanne Wilhelmsen. 

Forut for boklanseringen hadde jeg kun sett Anne Holt på Dagsrevyen.  Hun presenterte nyhetene med en avslepet Tromsødialekt.  I tiden etter Nrk-jobben hadde hun vært ansatt som politifullmektig ved Oslo Politikammer.

Den jobben ga henne både kunnskap og troverdighet da hun noen år senere presenterte Hanne Wilhelmsen for oss. Hanne Wilhelmsen var et spennende møte.  

Jeg er overbevist om at denne boka av Anne Holt var med på å vekke min interesse for krimbøker.

Jeg har alltid lest bøker.  Har arvet min leselyst og -glede fra min farmor som hver uke hentet en bærepose med bøker på det lokale biblioteket.  Men fram til 1993 hadde jeg vel kun lest et par krimbøker av Jon Michelet.  Ja, og så hadde jeg hørt Radioteatret med «Dickie Dick Dickens» og «God aften, mitt navn er Cox».  Men jeg leste stort sett romaner, kjærlighetsromaner, slektsromaer og reiseskildringer.  Ja, jeg leste vel egentlig alt jeg kom over.

Når jeg nå leste «Blind Gudinne» på nytt måtte jeg av og til smile litt.  Jaggu er det en god stund siden 1993.  Jeg vil tro at denne boka vil virke temmelig gammeldags for en yngre leser i dag.

Legg merke til disse setningene:

Mannen hadde en sånn nett liten telefon. 

Kanskje det er mulig for Televerket å spore den lille telefonen. 

Jeg sitter og venter på en telefax.

Hanne tok med reiseskrivemaskinen for å skrive ned avhøret.

Han tok fram stensilen for å sammenligne støvelen.

Du kan ringe om natta.  Da er det bare ett tellerskritt.

Jeg hadde faktisk mobiltelefon i 1993. Men den var slett ikke liten.  Det var en Mobira som veide 4,5 kg.  Jeg kjøpte den brukt fra en nærradiostasjon, til den nette sum av kr 6.000,-. Ganske drøy pris for en 5 år gammel telefon.

Og så telefaxen da.  Jeg trodde den var avgått med døden for lenge siden helt til jeg her om dagen snakket med Pasientreiser. Det var et skjema det hastet med å på sendt til dem. Å sende med post ville ta for lang tid.  Jeg spurte om jeg kunne via mail.. Nei, svarte damen, men jeg kunne fakse det.  Telefaks??????, tenkte jeg.  Ikke ante jeg at det fantes i 2018.

Og så er det ordet stensil.  Bare jeg hører dette ordet, så kjenner jeg duften av sprit.  Men jeg har nok verken sett en stensil eller kjent den spritlukta siden jeg gikk på ungdomskolen.  Må kanskje legge til at spriten ble brukt i stensileringsmaskina.

Tenkt av denne boka er kun 25 år gammel.  For en utvikling vi har vært med på. 

Nå husket jeg vel denne boka litt for godt til at det ble spennende.  Men jeg må likevel si at historien holder seg godt.

Men det jeg likte aller best med disse bøkene da de kom var persongalleriet.  Og det var faktisk som å teffe igjen gamle venner etter hvert som personene dukket opp i denne første boka i serien.  Hovedpersonen Hanne og kjæresten Cecilie som lever sammen.  Hanne skjuler forholdet, mens Cecilie er mer åpen. Det var nok ikke så lett å stå fram som lesbisk i 1993. Vi møter Karen Borg og Håkon Sand, studiekameratene som treffes igjen gjennom denne saken.  Og så må jeg ikke glemme Billy T, denne bautaen av en mann.  I tillegg til en spennende krimgåte med mange løse tråder så blir vi godt kjent med disse personene og deres privatliv.

Det er godt å være en del av gjengen igjen, og i morgen skal du få høre litt om bok nr to.

Her kan du finne boka som pocketutgave