Fra nlb.no:
En narkotisert småforbryter
blir funnet skutt ved Akerselva. Det vekker ikke særlig oppsikt. Men når den
dreptes advo-kat blir funnet myrdet i sin leilighet bare få dager senere,
fanger saken større interesse. Etterhvert danner politiet seg et bilde av en
helt uvanlig narkotikamafia. Det er politi-betjent Hanne Wilhelmsen og
politiadjutant Håkon Sand som er de mest sentrale i avsløringen av ligaen.
Romanen er vittig og spenningsladet, en imponerende og vellykket debut av en
forfatter som selv har vært politikvinne.
Min kommentar:
Lydbok fra nlb, 10 t 30 min.
For noen uker siden oppdaget
jeg at sesong 2 av TV-serien Modus gikk på TV2.
Jeg kikka noen minutter, men klarte ikke helt å konsentrere meg. Denne TV-serien er jo basert på Anne Holts
bøker, så der og da så bestemte jeg meg for to ting:
1. Lese alle Anne Holts bøker i kronologisk rekkefølge,
2. Se begge sesongene av Modus etter å ha lest bøkene.
Og nå er jeg i gang. Jeg har lest bok nr 1, og som ikke det var
nok, så har jeg sett TV-serien basert på denne boka. Den ligger faktisk ute i sin helhet (4 episoder) på youtube.
Serien var et hyggelig gjensyn.
Særlig med en gjeng skuespillere som er ganske mye yngre enn de
fremstår i dag. Sjekk f.eks. Kåre Conradi.
Han ser ut som en konfirmant i rollen som politimannen Erik
Henriksen.
Jeg husker faktisk at det
eneste jeg irriterte meg over da serien gikk på TV i 1997 var Bjørn Sundquist i
rollen som Billy T. Og den irritasjonen
blir vekket til live igjen. Bjørn
Sundquist er en meget god skuespiller, men nordlendingen klarer ikke på noen
måte å fylle Billy Ts sko. Billy T er en kjempe, en bauta, to meter muskler,
str 48 i boots. Sorry, Bjørn S, du blir
for liten og puslete her.
Men så til boka. Jeg husker godt da jeg leste denne boka
første gang. Den ble utgitt i 1993, så
det var nok samme året jeg leste den. Og
jeg husker at jeg ble så betatt, av boka, forfatteren og Hanne Wilhelmsen.
Forut for boklanseringen hadde jeg kun sett Anne Holt
på Dagsrevyen. Hun presenterte nyhetene
med en avslepet Tromsødialekt. I tiden etter Nrk-jobben hadde hun vært ansatt
som politifullmektig ved Oslo Politikammer.
Den jobben ga henne både
kunnskap og troverdighet da hun noen år senere presenterte Hanne Wilhelmsen for
oss. Hanne Wilhelmsen var et
spennende møte.
Jeg er overbevist om at
denne boka av Anne Holt var med på å vekke min interesse for krimbøker.
Jeg har alltid lest
bøker. Har arvet min leselyst og -glede
fra min farmor som hver uke hentet en bærepose med bøker på det lokale
biblioteket. Men fram til 1993 hadde jeg
vel kun lest et par krimbøker av Jon Michelet.
Ja, og så hadde jeg hørt Radioteatret med «Dickie Dick Dickens» og «God aften, mitt navn er Cox». Men jeg leste stort sett romaner, kjærlighetsromaner,
slektsromaer og reiseskildringer. Ja,
jeg leste vel egentlig alt jeg kom over.
Når jeg nå leste «Blind
Gudinne» på nytt måtte jeg av og til smile litt.
Jaggu er det en god stund siden 1993.
Jeg vil tro at denne boka vil virke temmelig gammeldags for en yngre
leser i dag.
Legg merke til disse
setningene:
Mannen hadde en sånn nett
liten telefon.
Kanskje det er mulig for
Televerket å spore den lille telefonen.
Jeg sitter og venter på en
telefax.
Hanne tok med
reiseskrivemaskinen for å skrive ned avhøret.
Han tok fram stensilen for å
sammenligne støvelen.
Du kan ringe om natta. Da er det bare ett tellerskritt.
Jeg hadde faktisk
mobiltelefon i 1993. Men den var slett ikke liten. Det var en Mobira som veide 4,5 kg. Jeg kjøpte den brukt fra en nærradiostasjon,
til den nette sum av kr 6.000,-. Ganske drøy pris for en 5 år gammel telefon.
Og så telefaxen da. Jeg trodde den var avgått med døden for lenge
siden helt til jeg her om dagen snakket med Pasientreiser. Det var et skjema
det hastet med å på sendt til dem. Å sende med post ville ta for lang tid. Jeg spurte om jeg kunne via mail.. Nei,
svarte damen, men jeg kunne fakse det.
Telefaks??????, tenkte jeg. Ikke
ante jeg at det fantes i 2018.
Og så er det ordet
stensil. Bare jeg hører dette ordet, så
kjenner jeg duften av sprit. Men jeg har
nok verken sett en stensil eller kjent den spritlukta siden jeg gikk på
ungdomskolen. Må kanskje legge til at
spriten ble brukt i stensileringsmaskina.
Tenkt av denne boka er kun
25 år gammel. For en utvikling vi har
vært med på.
Nå husket jeg vel denne boka
litt for godt til at det ble spennende.
Men jeg må likevel si at historien holder seg godt.
Men det jeg likte aller best
med disse bøkene da de kom var persongalleriet. Og det var faktisk som å teffe igjen gamle
venner etter hvert som personene dukket opp i denne første boka i serien. Hovedpersonen Hanne og kjæresten Cecilie som
lever sammen. Hanne skjuler forholdet,
mens Cecilie er mer åpen. Det var nok ikke så lett å stå fram som lesbisk i
1993. Vi møter Karen Borg og Håkon Sand, studiekameratene som treffes igjen
gjennom denne saken. Og så må jeg ikke
glemme Billy T, denne bautaen av en mann. I
tillegg til en spennende krimgåte med mange løse tråder så blir vi godt kjent
med disse personene og deres privatliv.
Det er godt å være en del av
gjengen igjen, og i morgen skal du få høre litt om bok nr to.
Her kan du finne boka som
pocketutgave
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar