PÅ KINO: A STAR IS BORN

Sjanger:      Drama / Musikal / Musikkfilm

Skuespillere:  Lady Gaga, Bradley Cooper,   Sam Elliott,   Anthony Ramos,  Bonnie Somerville

Regi:   Bradley Cooper

Nasjonalitet:   USA

Språk :  engelsk

Lengde :  2 t. 15 min.

Produksjonsår : 2018

Fra filmweb.no:

En musiker hjelper en ung artist og skuespiller med å nå berømmelsen.

I "A Star is born" møter vi Bradley Cooper som spiller en erfaren musiker med navnet Jackson Maine. Han oppdager artisten Ally, som blir spilt av Lady Gaga, og forelsker seg. Hun har nettopp gitt opp drømmen sin om å bli stor artist, helt til Jack fører henne inn i rampelyset igjen. Men når karrieren til Ally tar av, så bryter den personlige siden av forholdet deres sammen og Jack kjemper samtidig en kamp med sine egne indre demoner.

Min kommentar:

Da jeg så ’76 versjonen av «A star is born» var hovedrolleinnehaveren Kris Kristofferson en av mine aller største helter. 

I 2018-versjonen er min daværende helt erstattet av Bradley Cooper. Og det er slett ingen dårlig erstatning.  Mitt første møte med Bradley Cooper var da jeg så han i rollen som den amerikanske soldaten Chnris Kyle i filmen «AmericanSniper».

Da ble jeg så betatt at jeg allerede noen dager etter så en annen film hvor Cooper spiller hovedrollen, nemlig «Kjærlighetens galskap»

Begge disse filmene kan anbefales, mye takket være Coopers innsats.

I denne nye versjonen av «A Star is born» spiller ikke Bradley Cooper bare hovedrollen, - han har også regi.

Og om jeg skal tro det jeg leste på nettet for en tid tilbake så var det Cooper selv som bestemte at selveste Lady Gaga skulle spille den kvinnelige hovedrollen.  Det manglet visstnok ikke på advarsler.  Rykter sa at hun kunne være vanskelig å samarbeide med.  Og hun hadde ingen erfaring som  skuespiller.  Mange mente at hun aldri ville synge den type musikk som presenteres i filmen.

Men Bradley Copper sto på sitt. Han håpet av Lady Gaga vlle si ja.  Og om filmen skulle bli en fiasko så hadde Cooper selv fått oppfylt en av sine drømmer.  Han hadde fått sunget med sin absolutte favorittartist.

Og dama sa ja.  Og heldigvis for det, sier jeg.  For disse to sammen har et samspill som slår gnister.  Det er kanskje å undervurdere en dame som Lady Gaga når jeg sier at hun spiller fantastisk bra. Men det viser seg at den dama er en av de få som er "best i alt".  Og stemmen hennes er som alltid «framifrå».

Det som overrasket meg aller mest var at Bradley Cooper synger meget bra.  I disse dager kan man jo ikke være sikker om det virkelig er han som synger selv.  Man blir jo ofte lurt med playback, autotune og alle mulige triks.  Men Mr Cooper jukser ikke. Det har jeg lest i avisa, så da er det vel sant.

I enkelte scener er paret Gaga/Cooper svære like sine forgjengere Streisand/Kristofferson som hadde rollene i 1976.  Jeg må imidlertid innrømme at jeg husket ikke så mye av handlingen fra 76-utgaven.  Jeg hadde nok bare studert min store helt Kris Kristofferson.  Så derfor måtte jeg se litt på 76-filmen da jeg kom hjem. Og jeg ser jo at Lady Gaga har adoptert en og annen bevegelse fra Barbra Streisand, uten at jeg skal bruke det mot henne. Det kan jo bare være at jeg trekker sammenligningen litt for langt.

Jeg vet ingenting om Janet Gaynor som hadde den kvinnelige hovedrollen i den første innspillingen fra 1937, bortsett fra at hun var en av de få som klarte overgangen fra stumfilm til lydfilm uten problemer, takket være sin stemme.  Når det gjelder de tre andre, Judy Garland (1954), Barbra Streisand (1976) og Lady Gaga (2018) har alle disse det til felles at de har fått en og annen stygg kommentar om sitt utseende. Derfor må det kjennes litt ekstra godt at de er alle en av verdens aller beste artister/skuespillere av sin tid.

Og så må jeg nevne at det var ekstra hyggelig å se Sam Elliott på lerretet igjen.

Det at jeg ikke husker noe særlig av filmen jeg så for 42 år siden skyldes ikke bare alderen.  Bortsett fra musikken, kjekke menn, solide vokalprestasjoner og fin musikk, så er selve historien filmen forteller temmelig ordinær.  

Vi får presentert en kjærlighetshistorie som i utgangspunktet kunne vært dødfødt.  Men takket være en stor dose tilfeldigheter og enda større doser ekte kjærlighet så blir disse to et par.

Men suksess har sin pris.  Artistlivet er krevende, og det kan være lett å ty til alkohol eller stoff, og gjerne begge deler for å holde ut. Og sørlig i dette tilfelle da den ene partens karriere er dalende mens den andre er på tur opp. Jeg er glad for at manusforfatterne her har styrt unna det klassiske sjalusidramaet, men heller gitt kjærligheten en ekstra dimensjon. 

Om du ønsker en film av det gode, gamle slaget så er dette filmen for deg.  Du vil nok gråte mer en du vil le.  Men du vil få et par timer med musikk og drama, i ekte Hollywood-stil. 

Det er nok en grunn til at denne filmen finnes i hele fire innspillinger, fra 1937, 1954, 1976 og 2018.  Og årsaken er nok at publikum liker filmen.  – Enkelt og greit -