Sjanger: Biografi / Drama / Musikkfilm
Skuespillere: Aidan
Gillen, Rami Malek, Lucy Boynton
Regi: Dexter Fletcher / Bryan Singer
Nasjonalitet: USA
Språk: engelsk
Lengde: 2 t. 14 min.
Fra
filmweb.no:
Bohemian
Rhapsody er en hyllest til Queen, deres musikk og deres ekstraordinære vokalist
Freddie Mercury, som trosset stereotyper og ble en av verdens mest elskede
entertainere. Filmen følger bandets fremgang gjennom deres ikoniske låter og
revolusjonerende lyd - og deres nedtur i takt med at Mercurys livsstil spinner
ut av kontroll og som velger å satse på en solokarriere. Freddie Mercury som
har lidd sterkt uten samarbeidet med Queen klarer å samle bandet til en
triumferende gjenforening ved Live Aid hvor Mercury, som står ovenfor en
livstruende sykdom, leder Queen gjennom en av de mest fantastiske opptredener i
rockemusikkens historie.
Min
kommentar:
Dette
var faktisk en god filmopplevelse. Jeg hadde
egentlig ikke høye forventninger til denne filmen.
Jeg har vært ganske ofte på kino i det siste,
så jeg har fått med meg traileren som har blitt presentert før hovedfilmene. Av det jeg har sett på traileren så var jeg litt skeptisk til
hovedrolleinnehaveren, Rami Malek. Jeg syntes han framsto som en parodi på
Freddie Mercury.
Men
heldigvis tok jeg grundig feil. Jeg vil gå så langt som å påstå at Rami Malek bærer store
deler av denne filmen på sine skuldre. I løpet av de vel to timene filmen
varer, så blir Malek personen han skal fremstille.
Og vi kommer vel ikke utenom tann-temaet.
Jeg har sett
lange diskusjoner på diverse nettsamfunn hvor tennene til Malek diskuteres.
Mange mener de er svært overdrevet, og
at tenna er altfor mye «på tørk».
Mercurys
tenner og tannstilling ble hans varemerke. I starten av karrieren mente mange
at han burde få fiksa på tennene.
Årsaken til overbittet var visstnok at han hadde fire ekste tenner, slik
at forttennene ble dytta forover. Det ble aldri gjort noe med Freddies
overbitt. Ifølge han selv så hadde han
ikke tid.
Hva så med
Maleks tenner? Mange har altså spekulert på om
de er ekte. En kommentar
på et nettsted kunne fortelle oss at alle arabere har slik tannstilling, så
dette var helt vanlig. Makan til dum kommentar. Maleks foreldre
er fra Egypt. Men der stopper vel alt av
sannhet i den kommentaren. Om noen er i
tvil, så er Maleks tenner falske i filmen.
Filmen
starter med Live Aid-konserten på Webley i juli/1985. Vi blir med Queen på scenen hvor vi får en
oversikt over det enorme folkehavet som var tilstede.
Derfra tar
vi et langt steg tilbake til ca 1970 hvor bandet Smile mistet sin faste
vokalist, og en ung mann ved nevn Farrokh Bulsara maste seg til jobben.
Farrokh
Bulsara endret senere navn til Freddie Mercury, og denne mannen med den store stemmen
gjorde sitt til at Queen ble et av de aller største band innen
rockehistorien.
Selv om
denne filmen viser mange scener hvor de andre gutta i Queen deltar, så blir det
mye Mercury. Kanskje ikke så rart. Fordi Freddie Mercury var Queen, og Queen var
Freddy Mercury.
Freddie er
en annen generasjons innvandrer som ikke helt velger den veien som hans
foreldre kunne ønske seg. Vi blir kjent med en talentfull, kreativ,
nytenkende, mild og kjærlig ung mann.
Han elsker katter, og har leiligheten full av dem. Litt spesielt at han ringer hjem til dem med
jevne mellomrom. Og dette skal faktisk
være sant, og ikke bare ekstra krydder i filmmanus. Unge Freddie elsker kvinner, ….og menn.
Han er nok til tider en forvirret ung mann.
Heldigvis har han sin kjæreste, Mary Austin. Kjærligheten mellom disse to
blir nydelig fremstilt i filmen. Mary spilles av Lucy Boynton, som jeg hittil
kun har sett i enkelte episoder i en og annen engelsk TV-serie. Men henne vil vi få se mer av. Det er jeg ganske sikker på.
Hvor glade
disse to er i hverandre får vi et bevis på da Freddie forteller sin kjære Mary
at han også tiltrekkes av menn. Den scenen er virkelig både vond og vakker på
samme tid.
Selv om ikke
Mary og Freddie fortsetter som par, så blir de nære venner selv om Mary får både kjæreste og barn. Og da Freddies testamente leses opp, så arver Mary en del av
hans formue. Og det er Mary som har sørget for at Mercurys aske finnes et sted som ingen andre vet om.
Ja, det er
mye Freddie i denne filmen. Men om hele
hans liv skulle vært grundig gjennomgått burde vi fått en hel TV-serie. Her blir hans medarbeidere litt flåsete
fremstilt. Det kan i perioder se ut som om alle rundt han er slemme eller
dumme, eller begge deler. Men heldigvis finnes
det folk han kan stole på.
Mercury
valgte å holde sin sykdom hemmelig.
Kanskje ikke så rart. Det var mye
usikkerhet rundt «den nye pesten» som sykdommen aids ble kalt. Men det var mye spekulasjoner. Og jeg husker
at det ble skrevet mye om Queen vokalisten i aviser og blader. Vi hadde jo ikke internett på den tiden.
Filmens
manusforfattere har tatt seg en og annen frihet. Jeg tror de har overdrevet den konflikten som
skal ha vært mellom Mercury og Queen.
Jeg mistenker også at de har forskjøvet Mercurys diagnose. I filmen forteller vokalisten om sin dødsdom
før Live-Aid konserten. Ja, for på den
tiden var man ofte dødsdømt om man fikk aids.
Jeg måtte sjekke på nettet litt her, i tilfelle min egen Queen-tidslinje
ikke stemte helt. Jeg fikk bekreftet at Mercurys
fikk sin diagnose i 1989 – ’90. Altså flere
år etter Live-Aid.
Men det er
jo lett å forstå at filmmakerne ønsker å begynne og avslutte filmen med Wembley-konserten. Live-Aid er vel det største arrangement som
noen gang er gjort. Og de måtte jo ha
med vokalistens sykdom. I tillegg ga de
oss litt drama med en oppdiktet konflikt.
Men vet du
hva? Det er tilgitt. Queen er uansett et band for
historiebøkene. Freddie Mercurys gikk
bort så altfor tidlig. Han skulle fått mulighet til å gitt oss mere
musikk. Kanskje nye generasjoner kan
oppdage mannen og bandet takket være denne filmen. Da er jeg villig til å overse at regissør og
manusforfattere tar seg noen friheter.
Jeg er glad
for at jeg fikk oppleve Queen live tidlig på åttitallet. Det var i Drammenshallen om ikke jeg husker helt feil. Det er selve musikken jeg husker. Ja, og så Mercurys bevegelser da.
Og jeg er glad for at jeg fikk sett denne
filmen. Aller mest fordi jeg fikk
gjenopplevd Freddies enestående utstråling, hans stemme og musikken. Jeg koste meg i de vel to timene filmen varte. Til tider var jeg svært rørt, av Fine flk i bandet, kjæresten Mary, Freddie selv, hans enorme utstråling og stemme, og den mektige musikken. Jeg satt på første rad, og fikk som alltid god lyd.
Om du, som
meg, elsker musikk, - så er dette en film for deg. Og om du ikke vet så mye om Quuen, så kan det
kanskje være en sånn passe spennende historie.
Men du må ikke ta alt for god fisk.
Men det
aller beste; - en gnistrende god skuespiller som tok både piano- og sangtimer i
sin forberedelse til rollen. Og hans
bevegelser på scenen er imponerende likt.
Well done, Rami Malek.
Filmens
soundtrack kan du høre på Spotify
.
Du kan også kjøpe filmmusikken på cd
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar