mandag 27. august 2018

SPLITTER NY VINYL I POSTKASSA: CC COWBOYS – PERFEKT NORMAL



2018.  Drabant Music ‎– DM32LP.  LTD.Hvit vinyl



Fra gaffa.no:
         
CC Cowboys har i 28 år vært garantister for norsk rock av ypperste kvalitet. De har oppnådd en rekke utmerkelser, fått tildelt gull- og platina-troféer, hatt tusenvis av spillejobber og har en imponerende rekke hit-låter på samvittigheten.

Flere av låtene ble sluppet som singler før albumet kom i butikkene den 01.juni 2018 , og både “Hun er havet” og “Det .juni magiske ordet unnskyld” er blitt godt eksponert på norske radiostasjoner. Den 20. april var det duket for enda en smakebit da låten “Jeg vil vite alt” ble sluppet som single. Dette er en låt med et universelt tema, som alle kan kjenne seg igjen i, og det er Grønneberg på sitt aller beste: - Fortell meg om det stedet du kommer i fra, om gatene og vennene og din mor og din far, om ungdomstid og opprør og den første kjærlighet, var det ved første blikk eller en du kjente fra før.  Jeg vil vite alt


Min kommentar:

En av Norges mest stødige rockeband har gitt oss album og uforglemmelige sceneopptredener i nesten 30 år, - tenk det.  

Jeg husker meget godt da jeg hørte deres første skive «Harry» på radio. Du vet, - den følelsen når du hører en låt, et band eller en artist som enten gir deg gåsehud eller gjør at du kobler ut alt annet du holder på med og bare lytter.  Det var nettopp den opplevelsen jeg hadde da tonene av «Harry» strømmet ut av bilhøytalerne.
  
Det var bare å kjøre innom en platebutikk sporenstreks å få tak i skiva.  Jeg bodde heldigvis i Oslo den gangen, og i 1990 solgte de cd’er nesten overalt, i platebutikker, i kiosker, på bensinstasjoner og til og med i matbutikker.  Ja, det var tider det.

Det var ofte slik at et album inneholdt en eller to låter som var bra.  Resten var sånn passe.  Men på CC Cowboys første album «Blodsbrødre» så var alle låtene skikkelige rockelåter. Jeg digga dette bandet.

Jeg sitter her med en vakker hvit vinylplate.  Den ligger i et svært enkelt cover.  Litt for enkelt etter min smak.  Når både selve vinylen og den tykke innerposen med påtrykte tekster er av så flott kvalitet kunne det gjerne vært kostet på et utbrettscover. Men det er kanskje et økonomisk spøsmål.




Dette er bandet ellevte studioalbum.  I tillegg har de gitt ut to livealbum og et par samlealbum.  Jeg har dem selvfølgelig alle sammen.  Men om jeg skulle ønske meg noe, så måtte det være at de albumene som finnes kun på cd blir gitt ut på vinyl.  Hvorfor ikke en boks med alle alle album på vinyl, - pluss litt ekstrastoff.

Det er imponerende at dette bandet i hovedsak har fremført norske tekster.  I dag er det nok mer populært med norske tekster enn det var på nittitallet.  Disse gutta var virkelig modige da de i 1990 ga ut sitt første album på norsk.  I dag kan vi ikke forestille oss at Cowboyene skulle ha framført Harry på engelsk.  Eller hva med Vill, Vakker og Våt?  Nei, CC C.  må synge på norsk.

Det er Magnus Grønneberg som er ansvarlig for tekst og musikk til alle låtene på deres nye album. På en forunderlig måte får han det til å høres så lett ut.  Han skriver om hverdagslige ting som de fleste av oss kjenner igjen.  Om politikk, tapet av et kjæledyr, om å si unnskyld, og selvfølgelig om kjærlighet.  Han benytter en og annen metafor, uten at det blir kleint. 

Vi får tittellåta "Perfekt Normal", som er filmmusikken til den norske spillefilmen Børning 2.  Albumet avslutter med låta «Ari, Moi og meg».  Denne ble lagd til et TV-program hvor vi fikk være med disse gutta på en guttetur til Key West i Florida.  Etter hva jeg kan erindre så var dette et severdig program med samtaler mellom 3 spennende unge menn.

Jeg tør påstå at Magnus Grønneberg har en av norsk rocks mest særegne stemmer.  Den er så varm og flott og gjør balladene ekstra fine.  Når han så drar på så er hesheten helt uimotståelig.  Den kan i perioder minne litt om både Bruce Springsteen og til tider Mick Jagger, men vi hører alltid at det er Magnus Grønneberg.

CC Cowboys består av et stødig mannskap.  De er alle godt over konfirmasjonsalderen, og de fleste har erfating fra andre band, enter før de begynte i  CC C, eller ved siden av.

Her er mannskapet:
Magnus Grønneberg – sang, akustisk og elektrisk gitar, munnspill
Jørn Christensen – akustisk og elektrisk gitar, kor, piani, madolin (Har vært/er medlem av følgen-de band: Can Can ,  CC Cowboys,  Cirkus Modern,  De Press,  Langsomt Mot Nord,  Mercury Mo-tors,  Norske Gutter,  Thinkerbell,  Young Neils,  Leieboerne)
Per Vestaby – bass ( Har vært/er medlem av følgende band: CC Cowboys,  Veslefrikk,  Mercury Motors,  Can Can,  Folque,  Bazar,  terk Naken og Biltyvene )
Agne Sæther – trommer, perkusjon

Ellers medvirker:
Kyrre Fritzner – perkusjon, kor, piano (Har vært/er medlem av følgende band: Uncle Sam's Wig-Wam Party,  The Rambelins,  Nebb Blagism,  Kul,  Everest )
Christoffe Lundquist, elektrisk gitar, slidegitar, piano, orgel, saksofon, kor (Har produsert for eller har vært/er medlem av følgende band:  Gyllene Tider,  Roxette,  Brainpool,  Ed Harcourt, Ulf Lundell, Thåström, Bo Sundström, Wilmer X, Christian Kjellvander, Helena Josefsson, Sandy Mouche, Peter von Poehl, Edda Magnason, Justin Winokur, Doug Wyatt, Moneybrother., CC Cowboys)
Ivar Nikolaisen - kor, sjåfør og altmuligmann

Dette albumet gis oss  musikk for alle anledninger.  Men kanskje aller helst for en festivalscene.  Jeg ser for meg at CC Cowboys vil passe helt perfekt på hovedscenen på Rootsfestivalen 2019. 

Da er det i tilfelle duket for allsang av alle låtene vi kan så godt.  Og det helt spesielle med låtene til dette bandet er at det er lett å delta, selv om du ikke er helt stødig i teksten. Låtene er dansbare, og det er bare å gaule med for dette er rock’n roll slik det har blitt fremført siden seksti og syttitallet.  Og det er akkurat slik musikk vi vil ha.

La oss håpe at gutta fra Østfold holder ut i 30 år til.

Her kan du kjøpe albumet som hvit vinyl , 

Du kan høre musikken fra albumet på Spotify



















fredag 24. august 2018

KVELDENS FILM: TO WALK INVISIBLE






Kanal: Nrk1
Skuespillere: Finn Atkins, Charlie Murphy, Chloe Pirrie
Regi:  Sally Wainwright
Land:  UK
År:  2016
Tid:  120 min



Fra imdb.com (fritt oversatt):
Britisk TV-drama om Brontë søstrenes kamp med å forsere alle hindringer for å få utgitt sine bøker. Deres engelskspråklige romaner er blant de aller mest kjente som noen gang er utgitt.


Min kommentar: 

Jeg var ikke klar over hvilken film dette var  da jeg sent i kveld satt og gikk gjennom mine opptak som hadde fylt opp min PVR-dekoder.

I starten mistenkte jeg at det var et av disse engelske kostymedramaene som det finnes så mange av.  Men så oppdaget jeg navnet Brontë, og da ble interessen vekket.

Jeg har alltid likt å lese.  Men det er noen bøker jeg aldri vil glemme, som f.eks «Jane Eyre» og «Stormfulle Høyder». Begge disse bøkene er skrevet av søstrene i familien som denne filmen handler om.

Det hele starter med en søskenflokk som leker og danner sin egen fantasiverden.   De vokser opp, og tre jenter fortsetter å leve ut sine drømmer.  De skriver dikt og etter hvert romaner.  

Men broren går det ikke fullt så greit med.  Han forelsker seg i en velstående gift frue.  Men dessverre så blir dette en ulykkelig kjærlighet. Når ikke unge Brontë kan få damen han elsker så tyr han til flaska. Broren Branwell døde av tuberkolose, bare 31 år gammel.

Det var ikke så lett å være kvinnelig forfatter for 170 år siden.  Manus kom i retur, og ofte kunne en se at de ikke var lest en eneste gang.  Men så fant søstrene på noe lurt.  De begynte å sende inn manus fra mannsnavn, og da fikk de napp.

Alle søstrene døde unge, to av dem av tuberkolose.  Tenk hva disse kunne ha fått utrettet om de hadde fått levd lenger. 

Men en ting er sikkert. Vi som elsker bøker er evig takknemlige for at søstrene turte å sende inn manuset til bøkene sine under falskt navn.

Og akkurat nå er jeg veldig glad for at noen har tatt tak i historien og gitt oss denne filmen om denne familiens liv.

Filmen anbefales.

Her kan du kjøpe filmen som DVD







onsdag 22. august 2018

SPLITTER NY VINYL I POSTKASSA: ARABS IN ASPIC -- SYNDENES MAGI


2017.  Apollon Records: PROG ‎– ARP009LP



Fra Bigdipper.no:
Trønderne i Arabs in Aspic blir bare bedre og bedre for hvert album, i en allerede sterk prog-høst leverer de nå et stykke arbeid som vil få skjegget ditt til å vibrere!
Bandet er mer enn inspirert av 70-tallsversjonene av band som Black Sabbath, Uriah Heep, Pink Floyd og King Crimson og de ville slett ikke vært out of place på Ragnarock eller Kalvøya for noen tiår siden. Med sin analoge instrumentering, rhodes, mellotron, hammond, space echo og rørforsterkere skaper de klassisk og feit rock med stadige uventede vendinger. Nå har de også fått det vokalmessige mer på plass, på dette som vi ikke vil nøle med å kalle deres beste album hittil. Gjennom 3 langstrakte låter blir vi med Arabs in Aspic via det drøyt 12 minutter lange tittelsporet "Syndenes Magi" videre ned i "Mørket 2 og 3" på henholdsvis 9 og 20 minutter. Man glemmer tid og rom, det er bare helt latterlig fett. Om du bare har den ringeste interesse for 70-talls tungrock, prog og psykedelia anbefaler vi deg å sporenstreks sjekke ut Syndenes Magi!


Min kommentar:

Tro det eller ei, men jeg har rett og slett glemt at jeg hadde kjøpt denne skiva.  Den kom i en pakke med flere plater og det kan være at jeg var litt i ryddemodus akkurat da, for dette albumet ble rett og slett satt rett inn i hylla, og dermed var det glemt.  – Helt til i dag.

Jeg samler nå kun på norsk musikk etter at min platesamling ble for stor for min ringe bolig. Om jeg har en favorittsjanger, så er det selvfølgelig rock, med progrock som absolutt favoritt.  Og i denne sjangeren finnes det ganske mange norske band.  Mange tenker da kanskje tilbake til syttitallet på band som Aunt Mary, Junipher Greene, Høst, Ruphus og mange mange flere.  Men heldigvis så dukker det stadig opp nyere norske band innen denne sjangeren.

Arabs in Aspic ble dannet I Trondheim ca 1997.  Det første albumet (Progeria) kom i 2003.  Dere kan lese mer om bandet som har både en skihopper og brønnøyværingen som medlemmer i mitt blogginnleg om albumet.

Jeg har nå fem av bandets album i hylla.  Det ene er en samleplate.  Denne ble utgitt i 2011 og inneholde bandets to første album, "Progeria",2003 og "Far Out In Aradabia",2004. 

Dagens besetning er:
Jostein Smeby, vokal , gitar
Eskil Nyhus, trommer , perkusjon
Stig Kvam-Jørgensen, keyboard, vokal
Erik Paulsen, bass,vokal

I tillegg har bandet med seg et par gjestemusikere:
Alessandro Elide, perkusjon
Halvor Viken Holan, fiolin

Lp’en ligger i et nydelig utbrettscover.  De nydelige tegningene er gjort av Julia Proszowska Lund.  

Når jeg så blar opp, så finner jeg tekster og info om mannskap og utgivelse, i tillegg til foto.
Denne gangen har jeg valgt å kjøpe vinyl i den svarte utgaven.  Den finnes også i rød (200 ex) og blå (300ex)  vinyl.

Albumet består av kun 3 låter. Jeg er særlig begeistret for «Mørket Pt 3»  Denne låten fyller hele B-siden og gir meg vel 20 minutter med nydelig norsk progrock.

Platebutikken lover at musikken på dette albumet skal få "skjegget til å vibrere".  Eeh vel, akkurat det vil jeg ikke kommentere.  Men trommehinnene derimot, de vibrerer akkurat så mye som jeg liker.

Tidligere har bandet gitt oss en lett blanding av tekster på engelsk og norsk.  På denne skiva synger gutta kun på norsk.  Det liker jeg svært godt.  Ikke nødvendigvis fordi tekstene blir bedre.  Men jeg synes for det første at det er modig gjort.  Det kreves mer når de framfører tekstene på norsk.  Jeg vet ikke hvordan det er med dere, men jeg lytter alltid litt ekstra når låtene har norsk tekst. Det blir litt mere nakent og sårbart. Dette kommer kanskje særlig fram i låt nr 2 på side 1 som har tittelen «Mørket Pt 2».

Etter nå å ha hørt gjennom albumet mange ganger, så føler jeg at dette er det beste albumet, - så langt, fra Arabs in Aspic. Selv om det er få låter, så byr de på mye variasjon.  Her får vi melankoli og knallharde riff.  I perioder blir jeg tatt med tilbake til syttitallet, en tid hvor det er godt å være. O det vet jeg, fordi jeg har vært der. 

Ettersom jeg digger at band våger å synge på norsk, så vil jeg gi et stort plusspoeng i håp om at bandet fortsetter å gi oss norske tekster.

Jeg hadde følelsen av at produksjonen på dette albumet hadde bevisst gjort vokalen tydeligere slik at  vi som lyttere skulle oppfatte teksten bedre. Først tenkte jeg at jeg hørte teksten så godt rett og slett fordi bandet sang på norsk.  Men nå har jeg spilt et par av bandets tidligere låter med engelsk. Og det er tydelig forskjell i hvordan vokalen låter.  Tøft og igjen, modig gjort. Jeg digger det!

Om du allede er fan av Arabs in Aspic, så er jeg ganske sikker på at du vil fortsette med det etter å ha hørt dette albumet.  Og om du ennå ikke har hørt gutta, så vil jeg anbefale at du låner bort ører og hjerte noen minutter og klikker deg inn på Spotify eller Youtube.   

Om du, som meg liker gamle storheter fra progrocksjangeren, så vil ganske sikkert også du glede deg over at vi har et så fantastisk band i Norge, - og Trondheim.

Du han høre albumet på Spotify







tirsdag 21. august 2018

FRA PLATEHYLLA: JOHANNES KLEPPEVIK – TRAMP OG TRALL


1977. EMI ‎– 8C 062-37356



Prosjekt  «vinyl til frokost»

Johannes Kleppevik (1947 – 2001) , eller «Kystens Trubadur» som har også ble kalt ble født på Sotra. Ryktene sier at han skrev tekster alltid og overalt.  Dette var jo lenge før man hadde tilgang til mobiltelefonens «Notebook», så om han ikke hadde papir tilgjengelig, så skrev han på det som måtte være tilgjengelig, som f.eks bordbiter og trefliser.  Har hørt en historie om en gang han fikk inspirasjon til en tekst mens han befant seg om bord i båten.  Han hadde tilfeldigvis en merkepenn i baklomma. Versene ble skrevet på hans hvite T-skjorte.

Ifølge Bård Oses bok «100 Beste Rockeplater Fra Bergen» så fantes det på mange måter to versjoner av Johannes Kleppevik.  Den ene var kystens trudadur som satt i naustet sitt langt det ute på Sotra og skrev seg inn i norsk musikkhistorie med noen av de flotteste sangene som er laget – uansett sjanger.  Den andre var den litt ustyrlige karen som fant på de rareste ting i byen – så som nodkast på Vågen midt under Melodi Grand Prix i 1986.  Den internasjonale finalen ble josom kjent arrangert i nettopp Bergen dette året etter at Bobbysocks hadde satt landet på hode .
da de vant en internasjonale finalen året før.

«Tramp &Trall» er Kleppeviks andre album. Tre år etter kom «Tramp & Trall II».  Disse albumene ble reutgitt på nittitallet.  Men det skulle vise seg at artisten var slett ikke interessert i å la seg intevjuve da albumene skulle relanseres.  For hver gang radioreporteren fikk beskjed om at Kleppevik var klar, så klarte han artisten å stikke av så fort han fikk øye på en mikrofon .

Beviset på at Johannes kunne skrive hvor som helst og når som helst er bevist på plateomslagene.  Der opplyserer han gjerne om hvor og når tekstene er skrevet, eller påbegynt. Det kan være, i båten, på hotellrom, på hybler i inn- og utland.  Ja, til og med på psykiatrisk sykehus hvor Kleppevik jobbet som nattevakt i en periode. Det sies at han ofte gledet pasientene med sine nyskrevne låter.

Men de aller fleste sangene ble skrevet i naustet.  Gode samarbeidspartnere var Olaf Stølsvik og Dag Lindebjerg. Sistnevnte godt kjent fra Nrk.  Han sto visst for det meste for kvalitetsikring gjennom å teste låtene på publikum ved å presentere dem på radio.

En sildekasse skulle bli Kleppeviks varemerke ved en tilfeldighet.  Alle som har fosøkt å sitte og spille gitar, vet at man trenger å ha det ene låret litt høyere enn det andre for å holde gitaren stødig.

I naustet til Johannes sto det en dag tilfeldigvis en sildekasse. Denne ga også god lyd når artisten trampen takten på den. Så da ble sildekassen med som et varemerke.  Ja, til og ble til Amerika ble sildekassen (og lukta) med.
Jeg har jo hørt mange av låtene fra denne LP’en på radio opp gjennom årene.  Jeg er særlig glad i «Oldefar». Den visa har en tekst som får meg til å tenke på min egen oldefar.  Det var nok liten forskjell på fiskerbonden uansett om han bodde på Vestlandet eller på Helgelandskysten.  De var slitere som jobba og sleit for å skaffe det mest nødvendige til sin familie.

Johannes Kleppevik hadde stor respekt for kystkulturen og folkket som har levd før oss. Det viser først og fremst tekstene hans, men også hans arbeide for øvrig.

For å hedre artisten for hans arbeide opprettet Sparebanken Vest i 2002 Johannes Kleppeviks minnefond. Stiftelsen deler hvert år ut en pris til personer, lag eller organisasjoner som fremmer kystkulturen i Hordaland.

Dette var et hyggelig gjenhør.  Lenge siden jeg har spilt en Kleppevik plate.

Du kan høre musikken på Spotify





mandag 20. august 2018

SPLITTER NY VINYL I POSTKASSA: MUNROE KNUTSEN – A MURDER OF CROWS



2018.  Drabant Music.  DM33LP



Som platesamler og vinylentusiast så er jeg i ungangspunktet ingen tilhenger av streaming tjenester.  Men av og til kan det være nyttig.  Som f.eks. i forrige uke da jeg satt og gikk gjennom norske vinylplater på min favorittbutikk bigdipper.no.  Jeg må jo fylle opp pakka for å oppnå portofri grense, og da hender set ofte at jeg fyller opp med noe nytt og spennende.

Jeg behøvde bare å lytte noen få toner før jeg trykket på bestillingsknappen for  albumet «A Murder Of Crows» med den nye duoen «Munroe Knutsen»,

Da jeg nå sitter her med dette albumet, så viser det seg at selv om duoen er ny så er dette etablerte artister som har bidratt på ganske mange innspillinger med både hverandre og andre artister.

Damestemmen er Munroe, Marie Munroe, eller for mange mer kjent som Hilde Marie Kjersem fra Ålesund.

Kjersem startet innen sjangeren jazz.  Kanskje ikke så rart da selveste Jon Eberson var hennes mentor da hun var student på musikkhøyskolen.

I de senere årene har Munroe gått mer over til popsjangeren. Hennes navn dukker opp på utallige innspillinger, som bl a Sivert Høyem, Jarle Bernhoft, Magnet, Bare Egil Band, Pål Angekskår og mange mange fler.

Knutsen heter Christer til fornavn og kommer fra Stavanger. Han har også deltatt på andre artisters album, som f.eks. Thomas Dybdahl, Sivert Høyem, Torgeir Waldemar, Aslak Dørum, Geir Zahl med flere.

Som soloartist har Knutsen hatt med seg backingbandet Sacred Hearts. Han har også vært medlem av bandnet Tumbleweed.

Ja, jeg kunne skrevet side opp og side ned om disse to veletablerte artistene, men jeg får kanskje konsentrere med om deres første plate som duo.

De har tidligere bidratt på hverandres til sammen 7 utgivelser og gitt ut singler, men her er altså det første albumet fra duoen Munroe/Knutsen.

Allerede i 2012 innså de to at de trengte kun hverandre for å oppnå magi.  Det skjedde under Bodø Jazz Open hvor Munroe tok med seg Knutsen på scenen.

Men dette er to travle musikere på hver sin kant, så det var ikke lett å finne tid til å lage album, - før nå

Resultatet har blitt meget bra.  Jeg liker det.  Vi får rolige pop/rock ballader med toner fra både country og jazz.  Det er stemningsfullt. nakent og vakkert.

Vinylutgaven ligger i et flott utbrettscover, hvor tekster er trykket på innsiden.

Et nytt favorittalbum i hylla mi.

Her kan du kjøpe albumet som vinyl og cd





Du kan høre musikken på Spotify











søndag 19. august 2018

DAGENS BOK: ANNE HOLT – I STØV OG ASKE





Fra cdon.no:
I 2001 omkommer tre år gamle Dina i en tragisk bilulykke. En tid senere dør Dinas mor under mystiske omstendigheter, og faren Jonas blir dømt for å ha drept henne. I 2016 får Henrik Holme den gamle saken på bordet, og han forsøker å overbevise sin mentor Hanne Wilhelmsen om at Jonas muligens ble uskyldig dømt. Holme og Wilhelmsen oppdager at saken kan ha forbindelse med en eksentrisk bloggers selvmord og med kidnappingen av barnebarnet til en nyslått Eurojackpot-millionær. Nå kommer Hanne Wilhelmsen for alvor på banen.

Min kommentar:

Hanne + Henrik = sant.

Etter min Anne Holt maraton sist påske hadde jeg kun denne boka igjen før jeg var ajour med alle bøkene om og med Hanne Wilhelmsen.  Alle de tidligere bøkene har jeg lest to ganger, men ettersom jeg nå grunnet dårligere syn ikke kan lese uten forstørrelsesglass, så blir det nå lydbøker for min del. 

Vanligvis får jeg mine lydbøker fra nlb.no.  Et fantastisk tilbud for sånne som meg.  Og det aller beste, du behøver slett ikke være svaksynt for å få lånt lydbøker derfra.  Sjekk ut sidene deres her.

Jeg har faktisk ventet ca to år på at denne boka skulle komme som lydbok fra nlb.  Men så er det visstnok noen avtaler og rettigheter som gjør at blindeforbundet ikke får lov til å låne ut denne boka.  Idiotisk, spør du meg.   

Men i de tilfeller ikke jeg finner de bøkene jeg ønsker hos nlb, så sjekker jeg svenske nettbutikker.  Der kan du laste ned de aller fleste lydbøker for en hundrelapp.  Og da er lydboken din til odel og eie.

Jeg liker faktisk svenske lydbøker.  Det svenske språket klinger vakkert, på alle områder bortsett fra norske stedsnavn.

Jeg startet innlegget med å lansere et nytt par.  Nei, ikke et kjærestepar.  Hanne er fremdeles lykkelig med sin Nefis.   

Vi ble godt kjent med Henrik i boka «Offline».  Han er akkurat den mannen som Hanne kan samarbeide med.  

En antihelt av en politimann, med diverse sosiale problemer og et snev av Tourettes og massevis av tics når det slett ikke passer seg.  Men han er analytisk og hardtarbeidende. Og har ikke bare blitt en god kollega av Hanne, men også en venn av familien.  Hvem skulle trodd?

Som vanlig får vi presentert flere historier som flettes inn i og påvirker hverandre helt inntil løsningen kommer for en dag.  Denne gangen er det flere saker, og det gjør det hele mer spennende.  Noen saker får vi forklaringen på ganske tidlig.  Da følger vi jakten og hvordan etterforskerne snører nettet.  Andre gåter klarer jeg å finne ut av før forfatteren røper fasit.  Jeg mistenker at det er Anne Holts plan.  På den måten gir hun meg som leser lett kred, og jeg føler meg ganske smart.  Det kjennes godt å være litt kjappere i hodet enn selveste Hanne Wilhelmsen.  Men det er alltid noen gåter som ikke røpes før helt på slutten.

Denne gang møter vi et moderne persongalleri bestående av en blogger, en lottomillionær, en fengselsfugl, en pensjonert politimann, en kidnapper, middelaldrende kvinnelige rasister (ajada, - de finnes) og andre høyreekstremister.  

Hovedpersonene er et ektepar som mister sin lille datter etter at hun ble påkjørt av en bil, og vi blir selvfølgelig kjent med han som kjørte bilen som forårsaket ulykken.

Men Anne Holt klarer å gi disse personene et troverdig liv, med alt det fører med seg av gjøremål og reaksjoner.  Det gleder meg særlig at Hanne Wilhelmsen har blitt litt mykere i kantene med åra.  

Jeg kan identifisere meg med Hanne; - Vi har begge mistet den vi trodde vi skulle leve sammen med til vi ble gamle, vi sitter begge i rullestol, og vi er vel omtrent like gamle, og vi setter pris på mennesker som har noe mellom øra.  Men der stopper vel sammenligningen.  Hanne har funnet lykken på nytt, men jeg lever alene på tiende året. Jeg  er nok ikke fullt så analytisk. Kanskje jeg kan lære litt av Hanne.  Men da må jeg nok lese flere bøker.

Dere har sikkert allerede gjettet at dette er en bok etter min smak.  Kanskje aller mest fordi jeg digger både Anne Holt og Hanne Wilhelmsen.  Jeg liker Annes uprentesiøse måte å fortelle en god historie på, og jeg digger Hannes evener og mot, både på det personlige og det profesjonelle plan.
Og selvfølgelig tar jeg Henrik Holme med i gjengen vår, i tillegg til de som allerede finne rundt Hanne.
Da er det bare å glede seg til neste nok med mine «bestevenner»

Her kan du kjøpe boka som pocketutgave eller  innbundet 

fredag 17. august 2018

KVELDENS FILM: GET ME ROGER STONE






Kanal:  Netflix
Sjanger:  Dokumentar

Fra op-5.no:
— Visste du at det finnes en gammel bodybuilder emd Nixon-tatovering, og at denne fyren som tenåring ble lysende stolt da han ble involvert i Watergate-skandalen? Han var også førstemann som kom på ideen om at Donald Trump burde bli amerikansk president (tilbake på 80-tallet), og har bidratt til at manchild Trump fikk klørne i jobben som verdens viktigste mann.


Min kommentar:

Han har blitt kalt «Trumps skygge».  
Han har fulgt amerikanske presidenter, presidenskandidater, statsadvokater og dusinvis av Amerikas mektigste menn siden syttitallet.

Dette er mannen som lager sine egne regler, og følger dem.
Hans første regel er :  Nekt -Nekt – Nekt

Det påstås at Stone har jobbet målrettet med Trump siden åttitallet for å få han til å stille og vinne presidentvalget i USA.

For å sitere Stone « En jockey må ha en hest.  Jeg fant min hest i Donald Trump».

Hvem er så denne manne som har fått, ikke bare spaltemeter men spaltekilometer skrevet om seg, sitt arbeide og kanskje aller mest om sitt privatliv.

En meget interessant film.  Jeg tror nesten ikke det jeg ser.  

Om den amerikanske presidenten er ille, så er Roger Stone mange ganger værre enn «sjefen». 

Dette er sjokkerende.  Finnes det virkelig slike mennesker?

Jeg merket meg en påstand fra filmen «Penger vil alltid vinne over sannhet».

Jeg er målløs.  Se filmen folkens!






onsdag 15. august 2018

FRA PLATEHYLLA: BJØRN EIDSVÅG – VERTIGO



1988. Kirkelig Kulturverksted – FXLP 72


Prosjekt  «vinyl til frokost»



Bjørn Eidsvåg er artisten som alltid har vært der.  Få har gitt ut flere album enn rockepresten fra Sauda.  I min egen platehylle står det 25 album, 13 Lp'er og 12 Cd'er.  Håper inderlig at Bjørn relanserer på vinyl de platene som foreløpig kun finnes på cd.

I dag falt altså valget tilfedig på «Vertigo», Bjørns niende album.  Mens jeg spilte denne Lp'en kom jeg til å tenke på hva som er mitt aller første minne av artisten Eidsvåg.Det første minne som dukket opp var Bjørn som en av mange artister i Norges «Band Aid» bidrag 1985.

  

Men så, etter å ha tenkt meg om, så  kom et enda tydeligere minne.  Nemlig Bjørn i røsa dressjakke i den norske MGP-finalen, også dette i 1985. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen.  1985 hadde den beste norske MGP-finalen gjennom tidene.  Jeg bare nevner disse låtene:  La det swinge (Bobbysocks).  Karma (Anita Skorgan), Nattergal (Mia Gundersen /Olav Stedje) , To og To (Rolf Graf) og Eidsvåg med Gammel Drøm.

Du finner hele finalen på Nrks nettsider.  

Sjekk den rosa jakka.




Bjørn Eidsvåg ble artist allerede i 1971.  Det skulle altså gå 14 år før jeg la merke til han.  Jeg hørte nok mindre på norsk musikk på sytti- og åttitallet enn hva jeg gjør i dag.  Det har vist seg at det å  begrense min platesamling kun til å inneholde norske artister har vært en skikkelig oppvåkningf  Jeg oppdager nye artister som jeg aldri ville ha lagt merke til ellers.  Og i tillegg så finner jeg stadig eldre utgivelser av artister som har holdt på en stund. Ja, som Bjørn f.eks.

Til tross for at Eidsvåg ble mye spilt i radio og fikk mye presseplass så solgte ikke hans album noe særlig.  Hans første passering på VG-lista fikk han med sitt åttende album «Dansere i Natten».  Og Vertigo besøkte VG-lista, hvor den ble liggende i 7 uker med en 10.plass som beste plassering.

I ettertid kan vi vel si at det var dette albumet som virkelig satte fart på Eidsvågs karriere.  Tittelen «Vertigo» passet  ifølge Eidsvåg godt da den beskriver at en i perioder ikke vet opp og ned på tilværelsen.  Dette har vi vel kjent p noen og enhver.

Jeg  har sett Bjørn Eidsvåg live kun to ganger. I Vår Frues Kirke i Trondheim høsten 2012 og på Roots-festivalen her i Brønnøysund nå i sommer.  Det som kanskje overraska meg mest var hans humoristiske verbale innslag mellom låtene. Håper jeg får oppleve både de musikalske og de verbare innslag i november.  Da skal jeg nemlig sitte på første rad når Bjørn Eidsvåg entrer scenen i Mosjøen.


LP'en «Vertigo» inneholder disse sporene:
1.  «Ingen vei tilbake
2.        «Du tok ikkje auene dine frå meg»
3.        «Fort fort»
4.  «Fly barn, fly»
5.  «Barnemenneske»
6.          «Vertigo»
7.   «Ditt møte med deg»
8.          «Et lys i guds natt»
9.           «Ingen er så levande»
10.      «Elskerinne»

Med seg i studio har Eidsvåg disse musikerne:
    Gitar: Frode Alnæs
   Keyboards,sequencing og programmering: Kjetil Bjerkestrand
   Bass: Geir Holmsen
   Trommer: Bjørn Jenssen
   Klaver, el-orgel: Iver Kleive
   Kor: Silje Nergaard, Håkon Iversen, Anders Wyller
   Arrangement kor: Håkon Iversen
   Scatting på «Ingen vei tilbake»: Iver Kleive
   Sopransaxofon på «Elskerinne»: Arne Nøst
   Korforsterkninger på «Vertigo»: Sigvart Dagsland, Frank Ådahl
   Kor på «Et lys i Guds natt»: London Community Gopel Choir
   Co-Produsent: Kjetil Bjerkestrand
   Produsent: Erik Hillestad