lørdag 16. februar 2019

MELODI GRAND PRIX 2019. NORSK FINALE






Da har Nrk sluppet årets artister og deres låter til MGP 2019.  Listen over artister inneholder noen kjente artister, men kanskje for mange, enda flere ukjente.  Heldigvis finner vi et par overraskelser. Disse skal jeg komme tilbake til.

Melodi Grand Prix er et av Norges lengstlevende tv-programmer, og den første utgaven ble kringkastet i 1960. Siden har konkurransen blitt arrangert hvert år, med tre unntak: I 1970, da NRK boikottet Eurovision Song Contest; i 1991, da NRK avlyste konkurransen; og i 2002, da Norge ikke var kvalifisert til Eurovision Song Contest.

Den aller første vinnermelodien fra Norge var «Voi Voi» med Nora Brockstedt.



Her er et foto av min singel.   Som foto viser, er den temmelig mye spilt.




 Så over til årets artister og låter:

 Adrian Jørgensen: «The Bubble»

Tekst og melodi: Jonas McDonnell, Aleksander Walmann og Kjetil Mørland
Vokal: Oda Kvingedal Larsen



Starter jeg  med vinnerlåta?  Ja, kanskje det.  Det kan være at jeg er en smule lokalpatriotisk nå ettersom Adrian er fra nabokommunen.  
Jeg likte låta allerede fra første avspilling.  
Bindalingen Adrian Jørgensen ble kjent for det norske folk da han (nesten) vant «The Voice» i 2013. Ikke spør meg hvem som vant det året, for det husker jeg ikke.  Men jeg husker meget godt at Adrian ble nr 2.  Jeg mener å huske at han deltok i «Idol» og/eller var det «X-faktor» før han endelig fikk vise seg fram i «The Voice».

Adrian er heller ikke ukjent med MGP-sirkuset. I 2017 var han korist for JOWST og det norske bidraget «The Moment»  i den internasjonale finalen.  I 2018 var han korist for Aleksander Walmann på «Talk To The Hand» i den norske finalen. 

Dette var den første av årets låter jeg hørte, og jeg likte den umiddelbart.  Adrian synger alltid bra.
Men nå har jeg hørt låta et titalls ganger.  Det som er merkelig er at den har tapt seg bittelitt etter mange avspillinger.  Den blir litt ensformig, rett og slett.
Det skjer noe rart under avspilling på Spotify.  Etter ca  minutt så øker volumet slik at det ble ganske ubehagelig.  Jeg måtte skru på volumknappen.  Om dette er en teknisk feil på Spotify eller det er meningen at refrenget skal fyres opp, vet jeg ikke.   Så vær forsiktig med volumknappen, folkens.  Særlig om dere, som jeg, hører musikken gjennom hodetelefoner.
Det blir spennende å følge Adrian.  Jeg tror denne kommer høyt på resultatlista.  Det er jo en fin låt, og det er jo et solid MGP-team som står bak denne låta, så kanskje det kan gå veien for Adrian.

Carina Dahl: «Hold Me Down»

Tekst og melodi: Ashley Hicklin, Jeroen Swinnen, Pele Loriano, Laurell Barker og Laura Groeseneken.



Carina Dahl er en artist jeg får mer og mer sansen for.  I fjor kom den norske versjonen av superhiten «Despacito» hvor Carina fikk med seg, - ja, nettopp bindalingen Adrian Jørgensen.

Carina er heller ikke ukjent memd MGP-sirkuset etter at hun har deltatt i den norske finalen både i 2011 og 2013.

Carina har deltatt i flere reality-produksjoner.  I disse dager kan vi se henne på TV2s sideproduksjon av «Farmen», -  nemlig «Torpet» 
Carina synger som alltid bra.  Låta er sånn passe bra.  Jeg liker refrenget.  Det fremstår som solid og kraftig.  Men versene er ikke særlig spennende.  Jeg skulle ønske at Carina fikk en mye bedre låt å jobbe med.  La oss håpe at refrenget kan redde bde sangen og Carina og føre til en god plassering.


Ingrid Berg Mehus: «Feel»

Tekst og melodi: Ingrid Berg Mehus, Bjørnar Hopland og Anthony Modebe




Jeg vet ingenting om denne artisten.  Men et Google-søk kunne fortelle meg at hun er fra Jessheim, utdannet ved Barrat Due og at hun er Rybaks ungdomskjæreste.  Og dermed er hun den jenta som Alexander Rybak synger om i «Fairytail».

Nå er det Ingrids tur.
Jeg er ingen stor fan av electronica.  Kanskje fordi jeg ikke har hørt nok musikk fra denne sjangeren, og da heller ikke har tilstrekkelig kunnskap for å uttale meg.
Men det jeg kan si noe om er at jeg synes Ingrid har en nydelig og spennende stemme. 
Dette er en låt som vokser for hver gjennomhøring.  Jeg liker den bare bedre og bedre.


Chris Medina: «We Try»

Tekst og melodi: Chris Medina, Jason Gill, Tormod Løkling og Julimar Santos.




Chris Medina kan komme til å representere Norge i Eurovision Song Contest. – Tenk det.
Chris ble kjent langt utover Amerikas granser etter sin deltakelse i «American Idol» 2010.  Låta «What Are Words» kom inn på «Billboard Top 100».

Chris Medina bor nå i Oslo med sin norske samboer og deres datter.

Eeh, - låter ikke dette litt rart, - særlig i starten?  I mine ører så låter det som om Medinas stemme er lett forvrengt.  Men heldigvis bedrer det seg etter hvert.  Det skal bli spennende å høre hva som skjer når det skal synges live.  Chris Medina har jo stemmeprakt i massevis, så jeg håper at folk holder seg unna knapper som måtte påvirke stemmen hans i den ene eller den andre retningen.  Jeg får enda en dose electronica.  Kanskje jeg like godt må venne meg til denne sjangeren.


Mørland: «En Livredd Mann»

Tekst og melodi: Kjetil Mørland



Kjetil Mørland er et velkjent navn og en velkjent stemme for oss som følger med på MGP.  I 2015 vant Mørland Melodi Grand Prix med låten «A Monster Like Me» som han fremførte sammen med Debrah Scarlett. I den internasjonale finalen i Wien fikk de en svært respektabel 8. plass.  I 2018 kom Rebecca på andre plass i MGP (den norske finalen) med Mørlands låt «Who We Are».
Kjetil er født og oppvokst i Grimstad, men har bodd mesteparten av sitt voksne liv i Storbritannia, hvor han har samarbeidet flere band.

Dette er den eneste låta med norsk tekst årets MGP.  Det synes jeg kvalifiserer til noen ekstra poeng.

Det overrasker meg ikke at Mørland stiller med en ballade.  Det er noe Vamp-aktig over denne.  Men det mangler litt råskap. 
I mine ører var det faktisk litt befriende med denne balladen etter et par electronica-låter.  Jeg er usikker på hvilken aldersgruppe som er hovedmågruppa for MGP.  Men jeg vil tippe at Kjetil og hans ballade vil sanke noen ekstra stemmer fra særlig damer  40+.


Erlend Bratland: «Sing for you»

Tekst og melodi: Erlend Bratland, Arvid Solvang og Nils Egil Brandsæter






Mange av oss husker Erlend Bratland, gutten med  grønt hår, fra 2008,  da han vant «Norske Talenter».
Hans versjon av «Lost» gikk rett til topps på VG-lista etter finalen.  Erlend var svært populær og reiste landet rundt et par år.

Men så ble det stille fra Erlend, - helt til 2015 da han oppnådde en andreplass i MGP med sangen «Thunderstruck». 
"Er ikke dette litt likt Robbie Williams?", tenkte jeg et stykke ut i låta.  Men så tenker jeg at noen har sikkert sjekka dette.  Det er jo bare noen få noter.  Erlend synger bra.  Han har særpreg og formidlingsevne.  Det er vanskelig å være uberørt når Erlend står på scenen.  Mye vil derfor komme an på sceneshowet.  Jeg mener at de har pøst vel mye på med dansere og akrobater i de senere årene.  Det kan gå ut over enkelte artister.  Showet som presenteres må ikke overskygge det viktigste som skjer på scenen, nemlig artisten og låta.
En typisk MGP-ballade som kan nå langt.


D’Sound: «Mr. Unicorn»

Tekst, melodi: Kim Ofstad, Jonny Sjo, Mirjam Johanne Omdal og Magnus Martinsen
Copyright Control: Tormod Martinsen  
 




Jeg ble svært overrasket da jeg så at D’Sound skulle delta i årets MGP.  Det hadde jeg slett ikke forventet, selv om bandets tidligere vokalist og frontfigur Simone skrev   Bjørn Johan Muris «Yes Man» fra 2010-finalen. Kim Ofstad skrev og produserte forøvrig Madcons «Glow», som ble lansert under finalen i Eurovision Song Contest i 2010. Så bandet er ikkehelt ukjent med MGP sirkuset.
Simone forlot bandet sommeren 2018 og le erstattet av Mirjam Omdal.  Også Mirjam har vært å se i «The Voice» der hun i 2017 kom til semifinalen

Jeg må innrømme at jeg ikke har hørt  bandet siden Simone Eriksrud sluttet.  Jeg var derfor svært spent på hvordan de ville låte nå.
Det starter veldig lovende.  En skikkelig uptempo-låt.  Den nye vokalisten synger bra.  Men så kommer det partier med stemmeforvrengning. Det liker jeg dårlig.  Men jeg liker bassen.  Det hele blir en sånn midt-på-treet opplevelse for min del.



Anna-Lisa Kumoji: «Holla»

Tekst og melodi: Ashley Hicklin, Jeroen Swinnen og Maria Broberg



Enda en artist som er ukjent for meg.
På Nrks nettsider kan jeg lese følgende om artisten:
Anna-Lisa Kumoji (28) vokste opp i Asker og beskriver barndomshjemmet som et hjem fylt med musikk. Faren Kofi Kumoji er fra Ghana og startet sin musikkariere i hjemlandet.
Anna-Lisa gikk på musikklinjen på Steinerskolen i Bærum og senere på Bårdar-akademiet. Hun har etter skolegangen jobbet som profesjonell sanger, voiceover- og musikalartist. Blant høydepunktene er roller i «The Book of Mormon» i København og «Flashdance» i Oslo. Hun har den norske stemmen bak karakterene Bulda i Disney-filmen «Frost» og Plumette i «Skjønnheten Og Udyret».

Første gang jeg hørte denne, ante jeg ikke hvem artisten var.  Jeg trode da at dette var et bidrag fra Mira Craig.  Det lignet mistenkelig på noe jeg har hørt fra den kanten tidligere. 
Ved første gjennomhøring likte jeg  låta godt.  Dette var friskt og annerledes. Anne-Lisa har en tøff stemme, som nok kan mye mer enn hun får vist fram her.  Men etter noen avspillinger, så begynner låta å irritere meg.  Det er litt masete. Men en avspilling nå og da vil nok de fleste tåle, og noen vil garantert like det også.



KEiiNO: «Spirit in The Sky»

Tekst og melodi: Tom Hugo, Alex Olsson, Fred Buljo, Henrik Tala, Alexandra Rotan



Dette er et spennende band.  Umiddelbart trodde jeg at KEiiNO var et nytt bekjentskap.  Men etter å ha funnet litt info om bandet, så ser jeg jo at jeg kjenner litt til alle medlemmene fra før.
Nrk skriver:
KEiiNO er et norsk-samisk samarbeidsprosjekt mellom artistene Fred Buljo, Alexandra Rotan og Tom Hugo. Sistnevnte begynte sammen med ektemannen Alex Olsson å skrive en låt inspirert av historiske kamper for likeverd uansett etnisitet, kjønn og legning. Den samiske befolkningen måtte lenge kjempe for aksept for sin kultur, og tematikken gjorde det naturlig å involvere en samisk låtskriver i prosjektet. Fred Buljo tente på idéen og «Spirit in the Sky» ble til. Senere fikk de med seg den finske produsenten Henrik Tala og deretter Alexandra Rotan.
I fjor kom Alexandra (22) fra Eidsvoll til gullfinalen i MGP med låten «You got me» sammen med Stella Mwangi. Norsk TV-publikum ble først kjent med Alexandra gjennom MgpJr og Idol, og hun har siden turnert verden som vokalisten til Alan Walker.

Fred Buljo (30) fra Kautokeino fikk en stor fanskare da han var finalist i «Norske Talenter» sammen med den samiske rapgruppa Duolva Duottar i 2008. Siden da har han turnert i hele Norden og Russland, jobbet som låtskriver og blir regnet som en av Sápmis beste liveartister. 

Tom Hugo (39) fra Kristiansand har skrevet store hits for asiatiske popband. Han er godt kjent for MGP-fansen gjennom sine bidrag i 2013 og 2018, og skrev fjorårets Pride-låt sammen med ektemannen.
Jeg blir alltid en smule forvirret når jeg får høre en låt med samme tittel som en tidligere hitlåt.  Så derfor hadde jeg «Spirit in the sky» fra 1969 inni mitt hode allerede før første avspilling.
Da jeg oppdaget hvem som sto bak denne låta, så håpet jeg inderlig at vi skulle få joik.  Og joik ble det, - og takk for det.
Om jeg var redd for at den ganle «Spirit» skulle overskygge den nye, så var dette grunnløst.  Denne låta sitter som et skudd, allerede etter først avspilling.
Her er jeg virkelig spent, og litt redd, for hvordan sceneshowet blir presentert.  Jeg tipper at denne vil komme på pallen.  Ja, kanskje helt til topps.


Hank Von Hell: «Fake It»

Tekst og melodi: Hank Von Hell, Andreas Werling, David Johannesson og Eric Bäckman.



Dette er årets aller største overraskelse.   
Hank Von Hell i MGP, - nei, nå står ikke verden til påske, - og den interrnasjonale finalen  2019 blir arrangert. 14. – 18. mai.

Alle kjenner til Hank, eller Hans-Erik Dyvik Husby som han egentlig heter.  Han er født i Vestvågøy, og snakker visstnok feilfritt nordlending om han vil. Hank var mangeårig frontfigur i punkrockbandet Turboneger. 

I de senere år har han jobbet med film og teater, samt reist rundt og holdt foredrag.  Og allsidig som han er, så har han også gitt ut en kokebok, «Helvetes god grillmat».
Hank Von Hell utga sin første soloplate «Egomania» 2. november i fjor.
Dette liker jeg.  Her får vi rå og ekte musikk i en sjanger som inneholder både punk, rock og pop.  La så vøre at teksten er litt enkel.  Det enkle er ofte det beste, heter det, om vi skal tro en viss reklame.  Denne låta inviterer til dans natta lang.
Jeg blir med. 
Jeg er spent på hvordan Hank vil presentere låta for oss.  Tror mye er avhenging av scene opptreden.  Håper bare han ikke drukner i  100 spretne dansere.  Her er det Hank som må synes og høres.  Jeg gleder meg.
Låta kan være en av mine favoritter i år.

Så da er det bare å glede seg.  Den norske finalen i Melodi Grand Prix 2019 går av stabelen i Oslo Spektrum lørdag 2mars. Blogginnlegget oppdateres.
Se også tidligere blogginnlegg.  Du finner dem under etiketten Melodi Grand Prix i menyen til høyre.



lørdag 9. februar 2019

SPLITTER NY VINYL I POSTKASSA: KRISTIAN KAUPANG – NÆRMERE



2018.  Mirabelløya musikk.  MM001





Fra bigdipper.no:
Kristian Kaupang skriver og framfører viksfjordsk visepopmelankoli på norsk. «Nærmere» er hans debutalbum. Skiva er spilt inn i Vestavind studio i Bergen, produsert av Edvard Tronstad og mastret av Jørgen Træen.
Nærmere er tilgjengelig på gjennomsiktig vinyl – og artisten står sjøl for grafisk formgiving, illustrasjoner og fotografi.


Min kommentar:

Det hender at jeg blir kontaktet av artister som ønsker at jeg skal lytte til, og skrive om deres utgivelser. I de aller fleste tilfeller sier jeg ja.
Her om dagen fikk jeg en hyggelig mail fra en, for meg, ny artist som heter Kristian Kaupang.
Det er alltid spennende med nye musikalske bekjentskaper, så jeg logga meg umiddelbart på Spotify for å høre hva denne karen hadde å by på.
Og jeg likte det jeg hørte, - veldig godt.

Det første jeg la merke til da jeg mottok vinylutgaven av albumet «Nærmere» var coveret.  Utformingen var så enkel, men likevel så tiltalende.  Her er det ikke mye som forstyrrer inntrykket.  Fronten har kun enkle geometriske figurer og ingen tekst.  På coverets bakside finnes navn på artisten, navn på album, sporliste og en oversikt over «mannskapet».  Det er så enkelt og greit, - og dermed så vakkert.

Og vakker, - det er selve vinylplata også.  Jeg må innrømme at jeg har en forkjærlighet for farget vinyl.  I dette tilfelle får vi en klar, gjennomsiktig vinyl.  Plata er da like enkel og delikat som coveret.  Heldigvis for oss som liker å synge (les:gaule) med, så får vi en innerpose med tekster og et flott fotografi.



Det er tydelig at vi har med en allsidig artist å gjøre.  Ikke bare er Kaupang musiker, han er også ansvarlig for foto, illustasjon og  grafisk formgiving.  I tillegg til grafisk designer og musiker, har Kaupang jobbet som lærer.

Artisten Kristian Kaupang er født i Oslo i 1979, oppvokst i Larvik og bodd en lengre periode i Birmingham, England. Nå er han tilbake i vannkanten i Viksfjord.

Hva er det så denne allsidige karen presenterer for oss musikalsk?  Sjangermessig hører nok dette inn under vise-pop/singer-songwriter.  Dette er en sjanger som har ligget mitt hjerte nær i mange tiår. - Huff ja, jeg begynner å bli gammal - .  Men heldigvis spiller alder ingen rolle når det gjelder å ha glede av god musikk.  

Og nettopp denne sjangeren har bestått siden tidlig sekstitall.  Den norske visebølgen ble født noen år senere og fikk sin storhetstid videre utover på syttitallet.  Selv om sjangeren måtte vike plassen litt puddelrock på åttitallet, og alle andre typer populærmusikk som har dukket opp fram til vår tid, så har de som mekka og fremførte sin egen musikk alltid vært der.  Publikum er ekstremt trofaste.  Årsaken er nok det enkle, ærlige budskapet og ekte musikere, som ikke lener seg til all verdens  tekniske duppeditter.

Så var det tekstene. -  Kaupang skriver om de nære ting, noe som tittelen bekrefter.

På skiva aller først spor «Verdens ende» får vi en presentasjon av artisten.  På en temmelig original måte forteller han oss at han, til tross for albumets tittel, ikke bare bryr seg om det nære, og seg og sitt, men også er en kar med vidsyn og kunnskap som rekker, ja, - helt til verdens ende. Ja, nå må dere ikke misforstå meg.  Det er ikke artisten selv som påstår dette.  Jeg minner om at alle tolkninger av musikk og tekster ene og alene er mitt ansvar.  Tekstforfatteren kan ha hatt helt andre tanker i hodet da han skrev denne teksten.  Jeg har nå hørt denne låta og alle de andre på albumet et titalls ganger.  Og det er ut fra summen av alle disse tekstene at jeg tolker hans tekster, og sikkert tillegger dem litt av mine egne meninger.

Jeg nevnte innledningsvis visebølgen på syttitallet.  Og da Kristian starter å synge «Alt jeg vet», så minner han meg om en av de store fra den gang da, nemlig Finn Kalvik. 

Selv om tekstene er viktige både for artisten og oss publikum, så er albumets eneste intrumental «Pianomelodi #3» et nydelig innslag.  Ja, sporet kunne gjerne vært litt lenger enn de knappe to minuttene melodien varer.

Vi fortsetter vår lille reise sammen med Kristian Kaupang.  Han tar oss med til hele Norges fritidsaktivitet på lørdager, nemlig besøk på det lokale kjøpesenteret. Jeg leste for en tid siden at det å dra på kjøpesenter faktisk var nettopp det, - en selvvalgt fritidsaktivitet for familien.  Det er skremmende.  Særlig når det nå fokuseres mye på at vi aldri har vært så lite ute i frisk luft som her og nå.  Kanskje ikke så rart at Kristian da tenker tilbake på aktiviteter man gjorde før, som f.eks fra på kino, eller rett og slett en øl ute det fri.  Da fikk man i det minste frisk luft.

Han fortellerer hvor han har oppholdt seg gjennom livet ved å trekke merkevaren «Farris» og stedsnavnet «Cannon Hill Park» inn i tekstene sine.

Dette er en kar som får med seg mye, uansett hvor han ferdes. Han observerer, tenker tilbake og tar med sine erfaringer videre i livet.  Det er en voksen musiker som presenterer sitt arbeide for oss.  Her får vi ikke servert overfladisk «smalltalk». 

Ja, Kristian er en melankoliker, men det kan jeg vanskelig bruke mot han. Minner da om at innen musikken er melankolien som regel et positivt ord, i motsetning til ordets egentlige betydning. Om man søker på ordet melankoli i et leksikon, så kan man lese det betyr dypt tungsinn, og vi er da allerede, igjen ifølge leksikon, et langt stykke inn i psykiatrien.

Så her har vi nok et eksempel på musikkens makt. 
Mye kan snus til noe positivt, takket være musikk.
Kaupangs tekster handler om hans eget liv og opplevelser.  Dette er en modig mann som våger å slippe oss nært innpå sitt eget liv.  Da er det både rett og rimelig at albumet avsluttet med tittelsporet «Nærmere».

Jeg er svært glad for at jeg ble gjort oppmerksom på denne artisten og musikken hans.  Håper å få høre mer fra den kanten om ikke så alt for lenge.  Det finnes alltid plass til enda en artist som gir oss melodiøs, gjenkjennbar musikk med gode, ærlige tekster.

Du kan kjøpe albumet på Big Dipper.


Du kan høre albumet på Spotify








torsdag 7. februar 2019

FRA PLATEHYLLA: MOSTLY ROBINSON – ROLL DOWN THE HIGHWAY



1988.  Flage Records ‎– FR-001


Prosjekt  «vinyl til frokost»



Mostly Robinson er en pop/country-duo fra Bergen med Øyvind Haugland og Geir Johannessen.
Dette er egentlig litt flaut, men jeg trodde i mange år at Mostely Robinson var navnet på han høye mørke karen i duoen. Jeg husker Mostly Robinson best fra Lollipop-programmene på TV, og det var jo mest han høye, mørke jeg la merke til.

Denne Lp’en plukka jeg fra en 10-krones kasse på et fortau utenfor en platebutikk i Oslo sånn ca 1990.  På den tiden var det cd’er alle ville ha.  Vi ble jo fortalt at en cd-plate ville vare evig.  Vi som hadde levd med de sårbare vinylplatene som hadde sine sår og merker etter en og annen fest på sytti- og åttitallet, så frem til disse nye platene.  Og så tok de mye mindre plass enn LP-platene.  Dette var framtiden, - trodde vi.

Dette albumet var duoens debutalbum og vant Spelemannsprisen  for klassen roots/country i 1989.

Disse to gutta begynte å spille sammen i 1965, og har vært et viktig bidrag til Bergen rike musikkliv.  I tillegg til at de har spilt sammen, har de spilt i utallige andre band sammen eller hver for seg.

Men hvor kommer navnet Mostley Robinson fra?  Navnet oppsto da de begynte å spille sammen i denne duoen.  De ønsket å hedre sin store helt Ray Charles, Robinson som hans egentlige navn var..

Innspillingen av dette albumet kom i stand takket være
en musikkinteressert møbelhandler ved navn Rolf Flage. Flage ønsket å gi ut en plate med sin fetter Øyvind Haugland.  Og slik ble det. Nå var det vel en annen møbelselger som var i fokus i Norge i 1989  , men han som er i fokus musikalsk var ikke fra Jessheim. Han fra Jessheim produserte vel helst kassetter.    

Men budsjettet var stramt.  De gjorde unna jobben på seks dager i studio, og de aller fleste låtene ble gjort unna på første tagning.   Ryktene sier at den innleide bassisten, ikke ukjente Yngve Moe gjorde unna jobben på et par timer.  Da snakker vi effektivisering.

Bergensgutta var svært overrasket, ja, nærmest sjokkskadet da de oppdaget at de var nominert til Spelemannsprisen.  Men de var temmelig avslappet da de mente at vinnersjangsene var minimale.  De konkurrerte mot navn som Teddy Nelson og Cato Sanden.  Slett ingen smågutter. 

Gutta var derfor totalt uforberedt da de vant.  Noen takketale hadde de ikke forberedt.  Kanskje derfor de som satt i nærheten kunne høre møbelhandler Flage hviske (litt for høyt)  «Nevn meg, Husk å nevne meg»

De sjokkskadete vinnerne hadde kun en tanke i hodet, og i kor ropte de «Konjaaaaakkk».

Men pinlig ble det først da en Nrk-programleder stilte spørsmålet om dette egentlig var countrymusikk. Svaret fra Geir huskes enda av mange «Vi kaller det Mostly-musikk».

Nrks sending fra show finner du her . Utdelingen til Mostley Robinson starter på ca 13 minutter ut i sendingen.   Men det er ingen spor av ovenstående fortelling i sendingen.  Kanskje det er en vandrehistorie.  Kanskje Nrk har klippet vekk scener. Kanskje det ikke skjedde da kamera var til stede. Men om det ikke er sant, så er det sabla godt ljugi.  Så det så!

Når jeg i dag hørte denne plata så forstår jeg hva Mostly-musikk er.  For det første vil jeg påstå at gutta var litt forut for sin tid.  I dag innholder countrysjangeren så mye mer enn den gjorde i 1988.  Musikken vi får på dette albumet er variert.  Vi får country, gospel, roots og litt blues. Med andre ord:  Tidløs musikk.

Kilder:  Wikipedia, Rockipedia, Bergensavisen, Bård Ose:  100 Rockeplater fra Bergen.






tirsdag 5. februar 2019

SPLITTER NY VINYL: JON OLAV – UNG POESI


2018.  Lydheim ‎– LH001


Fra bigdipper.no:
Jon Olav var «årets urørt» 2018, før P3 ulogisk nok fant ut at de måtte kåre en «årets» til, fordi P3Gull. Nok om det. Jon Olav – må ikke forveksles med navnebror Nilsen – lager engasjert og organisk popmusikk med politisk brodd. Han har vært over alt på festivalscener og radio det siste året og slapp debutalbumet Ung Poesi i september. Nå er den endelig på LP.


Min kommentar:

Jon Olav kommer fra Ørsta.  Dette er en ung mann som går litt mot stømmen.  Han har nemlig valgt å ikke promotere sitt album på sosiale medier.  Kanskje jeg gjør noe fryktelig galt nå, da jeg forteller mine lesere hva jeg synes om dette albumet.  Ja, jeg kommer kanskje til å gå så langt som å anbefale albumet.  Og jeg kommer helt sikkert til å legge ut en link på Facebook.

Og det er nettopp vår bruk av Facebook unge Jon Olav ber oss tenke over, blant annet.
Fordi dette er en artist som har sine meningers mot.  Han er tydelig i sitt budskap.  Når så budskapet tonesettes med friske popmelodier, og framføres med en god stemme.  Ja, da kjøper i hvert fall jeg både budskapet og plata.

Jeg har nå, for lengst, kommet i den alderen hvor jeg nesten blir litt stolt når unge artister virkelig har noe på hjertet, og særlig om de er samfunnskritiske.

Så over til det viktigste:  Musikken og tekstene.
Jeg prøver etter beste evne å forstå hva artisten ønsker å si i hver enkelt tekst, men jeg kan selvfølgelig ha misforstått fullstendig.  Tolkningene er ene og alene mitt ansvar.

Da legger jeg skiva på platespilleren.

Talentfabrikk.
Det har vel aldri vært flere talentkonkurranser her i landet. Her forleden satt jeg å så på «The Voice», og tenkte på hvor utrolig mange flinke unge talenter som finnes i bittelille Norge.  Etter nå vel 10 år med denne type konkurranser, så dukker stadig flere talenter opp.  La oss bare håpe at de blir tatt vare på.  Jeg tror at denne teksten er en slags «Vær Varsom Plakat» til unge talenter som står i fare for å bli utnyttet av de som ser mulighetene.

                                                          
Idiot
Denne sangen handler om Carl Ivar.  Det er jeg helt sikker på, fordi jeg har lest et intervju med Jon Olav i en eller annen avis for en tid tilbake. Noen synes teksten er slem, men er Carl I Hagen alltid så snill da? Jeg digger at Jon Olav sier klart fra.  Akkurat her minner han meg litt om en ung Ole Paus. Det er lenge siden jeg har hørt en artist være så direkte og tydelig.  

    
Ingen Andre
Dette er en nydelig sang om gryende forelskelse.  For oss som har levd en stund så blir vi tatt med tilbake til den første tida vi hadde med vår store kjærlighet.  Da alt var nytt, og kanskje litt hemmelig og småflaut.  Vi så fram til alt vi skulle oppleve samme.  Jeg ble minnet på den første sommeren min kjære ble med meg til hjembygda mi på ferie, og jeg viste han rundt til alle mine «blåbærsteder».  Takk Jon Olav, for at du gav meg denne sangen, slik at jeg fikk en påminnelse om fine minner.
   
                                                       
Nok
Allerede da jeg hørte første linja av teksten på denne låta noterte jeg «mye vil ha mer».  Og jammen er det ikke akkurat disse ordene Jon Olav avslutter med.  Da har jeg i hvert fall ikke misforstått denne teksten.  Igjen et bevis på hvor direkte han snakker til oss gjennom tekstene sine.
        
                                                  
Kvite Bygningar
Husker du den saken fra Kristiansand hvor et helt kvartal ble revet for å gi plass til Filadelfiamenighetens storstue?  Men de trengte kapital, hele 25 millioner for å være nøyaktig.  Og da benyttet de det virkemiddelet som lignende organisasjoner ofte gjør.  De gikk til medlemmene i menigheten.  Og det som folk reagerte mest på, var at de oppfordret medlemmer og givere til å la opp lån, i størrelsesorden opp mot kr 250.000,-, for å få gitt sine bidrag.
Vi har hørt om lignende tilfeller både før og etter.  Jeg er glad for at en artist som Jon Olav sier fra mot denne type maktmisbruk.

                                                          
Repetitivt System
Dette er den låten fra albumet som jeg har hørt flest ganger på radio.  Og allerede første gang jeg hørte den, la jeg merke til teksten.
Her tar artisten et oppgjør med vår bruk av vår alle bestevenn, - nemlig mobilen.  Jeg tenkte faktisk på det her om dagn da jeg satt på venterommet på det lokale legekontoret.  Vi var totalt ti ventende pasienter der, og åtte av oss satt og fiklet med mobilen.  De øvrige to var over åtti år, og de førte en hyggelig samtale til tross for at det var tydelig at de aldri hadde møtt hverandre tidligere. 
Noen hadde lagt frem en stor bunke med blader av forskjellig slag.  Disse forble urørte så lenge jeg satt der, og det var lenge.
Det sies at det som blir mest klagd på ved hotellbesøk er manglende eller dårlig Wifi-nett. 
Vi lever altså en stor del av våre liv med nesa vendt mot en liten skjerm, og mye deles med filter og retursjering.

                                                                  
Bli Her Og Sitt
Jon Olav har sagt at dette er en av de viktigste sangene han har skrevet, for sin egen del. 
Jeg mistenker at denne teksten handler om kommunikasjon.  Ofte kan en liten misforståelse bli til et gigantisk problem, særlig for to unge som prøver å finne ut av hverandres kodespråk.
Som en halvgammel kjerring med et langt forhold bak seg, så kan jeg bare berolige dere unge og si at ting ordner seg.  Kommunikasjon krever både sender og mottaker, og om alle lytter like mye som de prater, så vil man til slutt forstå hverandre.
Selv om Jon Olav har hatt andre og yngre tanker i sitt hode da han skrev dette, så skal han ha honnør for å gi ut en så pass annerledes låt.

                                                                  
Hei Erna
Jeg skulle ønske at jeg var noenogtjue år igjen.  Det er noe herlig forfriskende over ungdommelig (over)mot.  Man våget så mye mer.  Jeg tviler på at en veletablert artist med noen tiår mer på baken ville våget å gi ut en låt med denne teksten.  Dette er brutalt ærlig og sant.  Det kan vel være enkelte som reagerer på at henvendelsen går til Erna, men jeg vil tro at alle partier og deres medlemmer, bortsett fra noen få medlemmer i et enkelt parti, kan forenes om selve budskapet.  Nemlig at vi må gjøre mer enn det vi allerede gjør for miljøet.
Jon Olav bruker sterke ord, men det må til.  Jeg heier på denne unge uredde artisten.
        
                                                  
Gutt Med Raud Caps
I denne siste låten på albumet presenterer artisten seg på følgende måte:
Men jeg er bare en gutt med rød caps
En rød caps med blekkulf på
En idealistisk idiot
Med håp om det umulige
Så kom bygdedyret litt fram på slutten her da.  Du skal ikke tro at du er noe, og du må i hvert fall ikke tro at noen vil ta hensyn til dine meninger.  Vi er ofte flinke til til å tro på at ting ikke er så viktig.
Men jeg tror at denne unge mannen med rød caps har noe viktig på hjertet, og om han fortsetter å spre sitt budskap og sin musikk, så vi folk lytte.  Han skal visstnok være redd for å bli oppfattet som forutsigbar.  Da kan jeg berolige denne unge artisten.  Her har du presentert ni sterke og varierte låter.  Du skriver like godt om emner som beriker samfnnsdebatten som de mer nære, mellommenneskelige relasjoner.  Jeg har tro på deg.

Og så håper jeg at du har sendt en takk til musikklæreren din. 
Jeg gleder meg til fortsettelsen.

Som platesamler må jeg si noen ord om vinylutgaven til slutt.  Den er,som forventet, lite påkostet.  En svart vinylplate ligger i et enkelt cover.  På baksiden finner vi sportitler og en oversikt over musikere og andre som har bidratt på skiva.  Jeg savner tekster, gjerne på eget ark eller inne i et utbrettscover.  Men jeg er fullstendig klar over at alt ekstra koster penger, så da må fornuften råde. - Sørlig for en sunnmøring.   Og så finner vi jo tekstene på nettet, her

Du finner mye stoff, videoer og musikk av Jon Olav på nettsiden hans.

Du kan kjøpe vinylutgaven hos min favorittbutikk på nettet, BigDipper.

Du kan høre albumet på Spotify





søndag 3. februar 2019

DAGENS BOK: ANNE HOLT – DET SOM ER MITT







Fra nlb.no:
Emilie, ni år, blir borte på vei hjem fra skolen. Tilbake ligger bare ranselen og en bukett hestehov. Seks dager senere blir lille Kim kidnappet fra sin seng om natten. Han kommer raskt til rette. Død, med en beskjed festet til liket: DER FIKK DU SOM FORTJENT. Inger Johanne Vik, forsker og små-barnsmor, er like rystet over kidnappingene som resten av Norge. Når førstebetjent i Kripos, Yngvar Stubø, trygler henne om hjelp til å løse saken, nekter hun. Selv om hun har en fortid i FBI, og både er jurist og psykolog. Men så forsvinner enda et barn. På 20-bussen i Oslo, midt i rushtiden, uten at noen har lagt merke til noe mistenkelig.


Min kommentar:

Lydbok fra nlb.  11 t 45 min

Dette er den første boken om Anne Holts hovedpersoner, Inger Johanne Vik og Yngvar Stubø.  Jeg har lest denne boken før, for mange år siden. Men det å lese på nytt en bok som kom ut i 2001, er litt som å møte en gammel venn som du ikke har sett på en stund.  Det gir ofte en god følelse.

Men dette er en ubehagelig bok å lese.  Jeg er ikke spesielt glad i historier hvor barn er ofre for forbrytelser av ymse slag.  Men en del norske forfattere, og en av dem er Anne Holt, har ofte barn som ofre i sine historier.

Vi aner tidlig at relasjonen mellom Inger Johanne og Yngvar er noe som kommer til å utvikle seg.  Og det fortjener begge.  Yngvar er en likanes kar som jeg unner alt godt.  Inger Johanne er en tøff dame, men her aner jeg at det er et eller annet vi ikke får helt tak i fra Inger Johannes fortid. 

Men vi blir nok bedre kjent med henne etter hvert.  Jeg har flere bøker liggende på vent, og det er smart av forfatteren å ikke gi oss alle opplysninger med en eneste gang.

Jeg  liker Inger Johanne Vik svært godt.  Hun er en alenemor som fikser tilværelsen.  Jeg har særlig sansen for måten hun behandler den lille datteren med særskilte behov.  Og så digger jeg forholdet melom Inger Johanne og ex-mannen.

I starten av denne historien sier Inger Johanne nei til å hjelpe Yngvar.  Hun har ikke kapasitet da hun for tiden jobber med en sak som muligens er et justismord.
Begge sakene er saker hvor ofrene er barn. Men det går ikke lang tid før Inger Johanne får interesse for sakene Yngvar jobber med.  Ja, fordi det blir flere saker etter hvert som flere barn kidnappes og forsvinner.

Det er nå nesten 20 år siden Anne Holt skrev denne boka.  Men den har på ingen måte gått ut på dato.  I det siste har media gitt oss den ene historien etter den andre om misbruk av barn og pedofili.

Historien er troverdig.  I perioder syns jeg den er litt forutsigbar, men uten at det går ut otover  spenningen og kvaliteten på de ulike historiene.
Om du enda ikke har lest denne boka, så er dette en roman jeg trygt kan anbefale.

Kanskje du har sett den svensle serien «Modus» som er basert på disse bøkene.  Nå har svenskene tatt seg rikelig med kunstnerisk frihet når det gjelder omskriving fra roman til filmmanus.  Nettopp derfor kan det være morsomt å lese boka.

Min klare mening er at boka er mye, mye bedre enn TV-serien.