2018. Lucky B Records – NOLBR1801 |
Fra
bigdipper.no:
Tove Bøygard ble Spellemannsnominert i
kategorien country med duoen Bøygard i 2014 for plata Blågras på Skrindo,
produsert av Jonas Fjeld. I 2017 gav hun ut den svært kritikerroste plata Blåe
Drag, og nå er hun klar med oppfølgeren Jord. Den er i likhet med Blåe Drag spilt
inn i Kleiva Studio med Freddy Holm som produsent og strengemester.??Alle
låtene er skrevet av Tove, bortsett fra «16 Tonn» som er en omdiktning av den
legendariske, gamle gruvearbeiderlåten «Sixteen Tons» og låten «Rokk Ved Meg»
som er Toves versjon av Dylan/Secor-låten «Wagon Wheel».
Min kommentar:
I 2017 oppdaget jeg artistenTove Bøygard. Hun hadde da gitt ut et album med tittelen «Blåe Drag». Jeg kjente litt til Tove fra før, men da
gjennom duoen Bøygard hvor hun samarbeider med sin søster Anita. Ja, - og så
hadde jeg jo selvfølgelig fått med meg låta «Heim Att Te Skrindo» som jeg hadde
hørt på radioen en gang eller tre.
Det var noe med denne dama, - musikken,
stemmen og tekstene, - som gjorde at jeg ble betatt ved første gjennomhøring av skiva hennes. Det sier seg nesten selv, - når du får servert en stemme som kan
minne om andre sterke damer som Marianne Faithfull og Janis Joplin, - og i
tillegg får servert tekster som gir mening.
Ja, da blir artisten uimotståelig.
Om jeg hadde hatt teller på min platespiller,
så er jeg ikke i tvil om hvilken plate jeg har spilt mest i 2017 og 2018. Det
er Toves stemme og hennes hallingdialekt som har fyllt stua mi flest ganger i
tida som har gått siden «Blåe Drag» kom til min platesamling.
Du kan lese mitt blogginnlegg om albumet her.
Når en digger et album så til de grader
som jeg har gjort med «Blåe Drag» så hadde jeg rimelig store forventninger til
det nye albumet «Jord». Vi fikk en liten
smakebit i høst med singelen «Hjarte».
Nok en gang ga Tove oss en sterk låt, sånn som bare hun kan. Her kan du lese hva jeg skrev på bloggen min
om denne singelen.
Jeg er jo slett ingen anmelder. Jeg er platesamler, og jeg samler helst norsk
musikk på vinyl. Heldigvis er vi
velsignet med at mange norske artister gir ut musikk på vinyl. Jeg kjøper vinylplater, spiller dem, og
skriver litt om hvordan jeg opplever denne plata. Eventuelle tolkninger av tekst og musikk er
ene og alene mitt ansvar. Av og til kommer minner fra eget liv opp. Det kan
være en tekstlinje som fører til at minner fra en ikke altfor fjern fortid
dukker opp.
Forventningene til albumet «Jord» ble
ikke mindre etter at singelen «Hjarte» ble sluppet i høst. Men samtidig blir man nesten litt nervøs
også. Jeg lurte faktisk på om det var
mulig å leve opp til, eller aller helst toppe den opplevelsen jeg hadde hatt
med den forrige plata.
Nå sitter jeg her med en nydelig
utgivelse. Vinylen er jordfarvet, -
selvfølgelig! Plata ligger i et vakkert
utbrettscover, med en solid innerpose. Tekster er trykket på coveret. Flotte foto i brune jordfarver. For oss samlere (nerder) er cover og vinyl
nesten like viktig som selve musikken. Jeg blir ekstra glad når artistene tar
hensyn til dette.
Så var det musikken da. Spor 1, side 1
er låta «Hjarte» som jeg allerede kjenner ganske godt. Teksten her gir oss et
direkte spark, som bør få hver og en av oss til å stoppe litt opp, -- for å tenke
litt. Tove er temmelig direkte og
fremfor alt uredd. Det er skremmende å se hvordan samfunnet
synes å ha blitt kaldere i de senere år.
Og aller mest skremmende er det å se hvordan «såkalte voksne folk» kan
te seg bak et tastatur.
Tove kan skrive tekster som er større
enn det meste uten at det blir kleint. Det er underlig, men sant, at lukta av jord kan gi
hjemlengsel. Jeg vil tro at det er en
oppdagelse de fleste opplever om man er oppvokst på landet, eller aller helst
på en gård. Når man så av ulike årsaker
må bo i byen i kortere eller lengre tid så savner en så mangt, bl.a. lukta av
jord. For oss som er så heldige at vi
har vokst opp på et småbruk, så er jorda selve grunnlaget for vårt liv. Det var jorda som bestemte størrelse og kvalitet
på avling. Jorda bestemte hvor mange kyr vi kunne ha på båsen. Beitene på fjellet ga gode forhold for
sauene. Vi dyrka våre egne poteter og
grønnsaker. Vi var sjølberga på det aller meste, takket være god jord.
Låta «Småkårstestamente» kan gi selv en gråstein følelsen av hjemlengsel
og savn. Hver eneste linje treffer meg,
og jeg nikker gjenkjennende i takt med musikken. Det gjør godt å tenke på dem som ikke er her
lenger, men som hver på sitt vis dannet grunnlaget for den velstand vi opplever
i dag. Jeg ser for meg min bestefar som
sleit på sin gård på øya Søla utafor Vega. Ikke rart at jeg er stolt når øya hvor
mine forfedre levde og sleit dukker opp på TV-skjermen med akkurat den linja fra
nasjonalsangen vår etter kongens nyttårstale.
Søla. (Foto fra Nrk) |
Min bestefar var fiskerbonde, en røslig og sterk kar som
sleit fra morgen til kveld, enten det var på havet eller på gården. Hans datter
(min mor) fant seg en velfjording fra fastlandet. Han hadde nok større drømmer
enn å bli bonde, men det var ikke så lett å velge yrke på femtitallet. Du ble det du var født til. Og da han fars døde tidlig var det bare å ta
over gården, enten man ville eller ikke.
Det var stor forskjell på å drive gård på Søla og i Velfjord. På Søla var jorda flat og frodig. I Velfjord var bakkene ofte så bratte at man
kunne dyrke jorda på begge sider, ble det sagt.
Men strevet og slitet var nok det samme. Det var for bratt for
firhjulstraktor på vår veiløse gård i Velfjord. I 1961 ble hesten bytta ut med en
tohjulstraktor.
Nok en gang får vi et
bevis på at våre forfedres liv var ganske like uavhengig av hvor man levde i
landet vårt. De aller fleste av oss
stammer fra småkårsfolk. Jeg kjenner på
sorg og savn når jeg hører denne hyllesten til våre forfedre. Men jeg kjenner også en styrke og en stolthet
over disse hedersmenn og -kvinner, - våre
forfedre.
Kjærleik, - kjenn litt på det ordet
folkens. Vakrere blir det ikke. Det er adskillig mer kraft når artisten gir
oss kjærleik eller kjær-leik på hallingdalsdialekt. Kjærleiken låter sterkere da. Og hvem vet, - kanskje den også er mer
varig. Det er lov å håpe.
Og underveis i teksten så oppdager jeg nok en
likhet i min dialekt (velfjoring) og Toves hallingdialekt, nemlig ordet ‘kji.
Ut fra tittelen på låta «Stilla» så forventet jeg her en sart, stille og litt
viseaktig låt. Jeg ble en smule
overraska da det her serveres brutal og rå rock ‘ roll. Ja, her befinner vi oss i pønksjangeren. Overraskende og tøft!
En ting er sikkert. Jeg tviler på at Bob Dylan hadde hardingfele
i tankene da han skrev «Rock me Mama».
Men jeg tror ikke han har noe imot det.
Dylan skrev bare et refreng som ble utgitt på en bootleg i 1973.
Ketch Secor
frå Old Crow Medicine Show skrev vers på låta 25 år senere, og gav den ut med
tittelen «Wagon Wheel». Da så Secor ønsket at en norsk dame skulle gi ut denne
låta så kunne ikke valget vært bedre. Tove + halling + jord gjorde Dylan/Sectors låt
enda bedre.
Det andre sporet på albumet som Tove
ikke har «mekka» helt selv er «16 tonn».
Skrevet av Merle Travis, gitt ut i 1947, gjort til en hit av Tennessee
Ernie Ford i 1956.
Kan en gammel
gruvearbeiderlåt fra 40-åra ha aktualitet i dag? Ja, definitivt! Det er
fortsatt slike arbeidskår rundt om i verden, og vi trenger å bli minnet om det.
Låta med tittelen
«Fjør» måtte jeg høre gjennom noen ganger for å forstå budskapet fullt ut. Men så,
- plutselig forsto jeg ….
Jeg velger å bruke
Toves egne ord om låta : Mange i min generasjon vaks upp med å tru at me har
møysommeleg arbeid fram eit klasselaust samfunn i Norge. Det er ikkji sant. Eg
kjenner meg heime i arbeiderklassen, og som frilansande lausarbeidar er eg og
ein del av den nye klassen prekariatet. Men uavhengig av klasse, så finns det
både hønu og hana som berre ser seg sjøl. Som ikkje veit noko om rausheit.
Denne er til dei.
Så følger
låta som jeg har hatt litt problemer med.
Rett og slett fordi jeg i første omgang lot meg provosere. Et par erfaringer gjør at jeg lar meg
provosere når det er snakk om mink.
«Men me har sett minken fri
Me har rivi alle bur
Eit lite skritt frå fangenskapets tid”
Teksten kan tolkes på ulike vis.
Jeg er så heldig at jeg langt på vei er
fri til å skrive fritt om de tanker som faller meg inn under avspilling av
musikken jeg hører til enhver tid. Jeg
er ikke forpliktet til å skrive en ren anmeldelse, og kan derfor «spore av»
litt, og det er tanker og minner om opplevelser som dukker opp mens jeg hører
på skiva.
Så derfor skylder jeg å forklare hvorfor
jeg ofte blir provosert bare jeg hører ordet mink.
For noen år kom jeg og min samboer
kjørende nordover Østerdalen på vei hjem til Velfjord på ferie. Der, på riksvei 3 ble vi vitne til et
blodbad. Først trodde jeg at det var en overkjørt katt som lå i veien, så en
til, - og enda en. Vi senket farten og
oppdaget da at det var mink, kanskje hundrevis. De fleste
var flate, - klistret til asfalten, men det var også temmelig mange halvdøde dyr
som kravlet rundt.
I
dagene etterpå kunne vi lese om dyrevernere som hadde brutt seg inn hos en
oppdretter og sluppet løs noen hundre mink.
En kan vel si at en såkalt «god gjerning» ble en katastrofe med mye
lidelse og død.
Mink hører ikke hjemme i norsk
fauna. Jeg har ikke kunnskaper nok til å
uttale meg om mink skal eller ikke skal få plass i vår natur. Men jeg har sett hvor stor skade minken har
gjort på vår families øy, Søla utenfor Vega.
Da jeg vokste opp var det massevis av ærfugl som hadde reir i fjæra. Mormor og oss ungene lagde små boliger til
ærfuglene som betalte for leia med verdifull ederdun. Men så kom minken, - lystmorderen, - dette
rovdyret som drepte e’a mens hun lå på eggene.
Mormor gråt mange tårer, mens morfar prøvde alle lovlige midler for å bli
kvitt inntrengeren. Men vi tapte
kampen. Nå er det minken som rår i
fjæra, og det er mer sjelden å høre den lett kjennelige lyden av ærfugler i
sjøkanten en sommerdag.
Det er vel og bra med engasjement. Men vi må handle ansvarlig og ta hensyn til
medmennesker, dyr og miljø, slik at resultatet blir til det beste for alle. Vi må tenke konsekvenser og sikkerhet.
Et lite hjertesukk her, og en avsporing. Beklager det.
Jeg forstår nå så inderlig godt hva Tove mener
med låta «Mink». Igjen møter vi
bygdedyret. Selv om jeg ikke ville ha
byttet min oppvekst på landet mot noe annet miljø, så er det ikke sorgløs
sommer og skyfri himmel konstant i ei lita bygd heller. De aller fleste har kjent på trangen til å
reise ut. Jeg kan huske hvor deilig det
var å gå på gata i Oslo å vite at ingen visste hvem jeg var, eller hvor jeg bodde,
eller hvem jeg var i slekt med. Det var en ekstrem lykkefølelse, en frihet uten sidestykke.
Men samtidig så skal du være godt rusta
for å tilpasse deg, oppleve og overleve den ukjente tilværelsen. Tro om minken kjenner på det
samme?
Og bare for å ha nevnt det: Jeg har et
klart standpunkt i forhold til pelsdyrnæringa. Vi behøver ikke dyr i bur, og
ingen dyr skal behøve bur.
Neste låt handler om lykke, - denne individuelle litt abstrakte
følelsen som vi lengter etter. Kanskje
det er slik at vi i yngre år har høye forventninger, og at vi med årene
reviderer disse litt og får et mer oppnåelig mål for hvordan vi skal oppleve
lykke.
Lykke er lengsel, forventning, håp og
glede. Om du googler ordet lykke så får
du følgende definisjon av ordet: «Lykke
er når smerten opphører». Tja, hva skal
jeg si til det da. Det høres temmelig
håpløst ut for en som meg som har sterke Fantomsmerter som forfølger meg 24 timer
i døgnet. Men jeg opplever likevel
lykke. Et godt råd er å senke
lista. Da kommer lykkefølelsen oftere,
og den følelsen er det viktigste. Man må
faktisk ta ansvar for å porsjonere ut sin lykke. Og man kan gjerne gi sine omgivelser litt
veiledning om hvordan de kan bidra til små lykkedrypp.
Albumet avslutter med en lavmelt
kampsang, hvor ferdamannen gir gode råd ut fra din visdom og sine
erfaringer. En enkel filosofi, men
likevel så komplisert å følge. Jeg skulle gjerne hatt en personlig ferdamann.
Jeg nevnte innledningsvis at albumet
«Blå Drag» har snurret noen runder på platespilleren siden det ble sluppet i
2017. Jeg har nå allerede hørt «Jord» noen
titalls ganger. Og jeg ser ingen grunn
til at denne plata skal bli en hyllevarmer.
Det er en adskillig mer rocka artist vi møter her. Vi blir litt kjent med Blitz-Tove. Det gledet meg litt ekstra. Jeg ser ikke bort fra at jeg kan ha vært
tilstede på en og annen konsert hvor Tove opptrådte på Blitzhuset på
åttitallet. Jeg var noe egentlig litt
for gammal, men rå musikk og gode vafler frista mange til det litt slitne huset
i Pilestredet.
Jeg er svak for slike konseptalbum. Jeg digger det når prosjektet er vellykket,
og hater det når resultatet er det motsatte.
Her har Tove truffet, og det faktisk så godt at jeg er fristet til å
utrope dette albumet som et av de sterkeste norske album utgitt i 2018.
Jord kan bety så mangt; - jord, mold,
tomt, eiendom, land, klode, ædnan, mark og eng.
Ofte nevnes ordet jord i samme setning som verdi, kapital eller
rikdom.
Etter nå å ha fått rimelig god kjennskap
til Tove s to siste soloalbum, så er det bare å glede seg til fortsettelsen.
Om jeg skulle ha trillet terning på dette albumet ville jeg brukt et par stykker. Resultatet ville da blitt 2 x 6. En 6'er for innhold og en 6'er for utførelse.
Og så håper jeg inderlig at jeg får
oppleve en konsert med denne dyktige dama om ikke så alt for lenge.
Du kan høre albumet på Spotify
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar