Fra nlb.no:
Fra forlagets omtale: Livet
smiler til overbetjent Camille Verhoeven. Han er lykkelig gift med den vakre
Irène, og de venter sitt første barn. Men hans lykkeboble sprekker da en ny
drapssak lander på pulten hans. Et drap som er så ekstremt at selv de mest
hardbarkede kollegaene blir forferdet. Verre blir det når pressen begynner å
følge han med haukeblikk - alt han foretar seg i saken blir en nyhet.
Min kommentar:
Lydbok fra nlb.no 12t 21min
Da her jeg lest, eller
hørt den andre lydboka av forfatteren Lemaitre, denne
med tittelen «Irene». Det underlige i
denne sammenhengen er at dette egentlig er den første boka om min nye venn overbetjent
Camille Vehoeven.
Da jeg ble kjent med denne store lille politimannen i boka
«Alex» så var han ulykkelig etter sitt store tap.
Her møter vi en mann som
synes ha alt. Men kan lykke vare? Det er det evige spørsmålet.
Jeg irriterer meg litt over
meg selv underveis, både i denne og den forrige boka. Jeg blir alt for mye opphengt i dette med
hovedpersonens høyde. Han måler 1,45 m
over havet. Og det er søren meg ikke
høyt.
Jeg tenker stadig på hvem som
eventuelt skulle ha spilt hovedrollen i tilfelle bøkene skal filmatiseres. Jeg vet ikke om det finnes skuespillere i
dag som er lave nok til en slik rolle.
Selveste Tom Cruise som er en av Hollywoods laveste skuespillere blir
som en gigant å regne med sine 170 cm på strømpelesten. Ja, til og med Sophie Elise og avdøde Dudley
Moore er ca 15 cm høyere enn denne karen.
Men for all del, - i dag kan man jo manipulere det meste med
databehandling. At jeg henger meg opp i dette er sikkert fordi da jeg som ung
dro på dans var min største redsel at gutten som skulle by meg opp var lavere
enn meg. Og det var ganske problematisk
da jeg målte hele 180 cm, og det gjorde IKKE de fleste guttene.
Men Camille Verhoven bærer sin høyde med rak
rygg. Han har en autoritet og
personlighet som gjør han til en troverdig overbetjent. Men han får jaggu litt
å stri med når en seriemorder er løs i Paris gater. Drapsmannen dreper på en grusom og bestialsk måte.
Når så drapene beskrives til minste blodige detalt, så er dette temmelig
grotesk lesing. Dette er ikke en bok du bør lese på full mage.
Men jeg må innrømme at jeg ganske irritert.
Her har noen klart å
spolere spenningen for meg. Og jeg
mistenker at en «noen», er forlaget som har startet utgivelsen av Lemaitres
bøker i feil rekkefølge. Det blir jo
helt håpløst når de gir ut bok nr 2 før bok nr 1.
Det er jo dette som er bok nr 1, og her skal
vi presenteres for hovedpersonen Camille og hans kone Irene. Mye av handlingen foregår rundt ekteparet og
deres ufødte barn.
Mye av spenningen burde også ligge rundt disse. Men ettersom jeg allerede har lest den andre
boka så vet jeg jo hvordan det går. Er det rart jeg er irritert?
Men bortsett fra det, så
liker jeg boka. Det føles nesten litt
rart å si det, men dette er en vakker bok.
Dette er fransk kunst som bare en franskmann kan gi oss. Jeg mistenker også at det er gjort en fabelaktig
jobb med oversettelsen.
Dette gir
mersmak, og heldigvis har jeg bok nr 3 liggende på vent.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar