onsdag 19. juni 2019

NY MUSIKK I POSTKASSA: RAGS & FEATHERS – SLEEPY GOLDEN STORM





Albumet «Sleepy Golden Storm» er resultatet av fire års arbeid. Det som startet med et ønske om å samarbeide med Leonard Cohen, endte opp som et tolkningsalbum der tolv av Cohens sanger ble plukket fra hverandre, og satt sammen igjen på en varsom og verdig måte.
Hver enkelt låt er preget av Rags & Feathers unike musikalske uttrykk

Folkbandet Rags & Feathers tar navnet sitt fra Leonard Cohens vakre sang «Suzanne». Bandet startet opp i 2016 og holder til på Karmøy. Medlemmene har lang erfaring fra ulike band og prosjekter, og har flere utgivelser bak seg.

"Sleepy Golden Storm" blir i første omgang kun utgitt fysisk. Bokssettet inneholder gatefold vinyl, CD og "The Journey" en bok som forteller historien bak albumet.


Har du noen gang tenkt på hvor mye lyd du omgir deg med?  Selv er jeg lydavhengig.   Jeg sovner til lyden av en lydbok, og våkner til lyden av samme lydbok.  Så fort jeg har stått opp så setter jeg på musikk. 24 timer i døgnet hører jeg på lyden av radio, TV, lydbøker og musikk.  I tillegg kommer alle de andre lydene vi omgir oss med.
Lyden av musikk kan gi oss gode opplevelser, og verdifull avspenning.  Men du verden så sliten man kan bli av lyd som oppfattes som støy. Det er de lydene vi ikke kan slå av eller regulere som er plagsomme, og faktisk kan gå på helsa løs.

Jeg elsker musikk, - alle typer musikk. Jeg velger og spiller musikk ut fra humør og dagsform.
Når det så dukker opp en cd i postkassa med ny musikk så er det ekstra spennende.  Når jeg ikke velger musikken selv, ja, - da blir det musikken som bestemmer.  Jeg kan bli svært begeistret, en følelse som kan vare mange timer.  Men jeg kan også bli litt tom.  Det gjør nesten vondt når musikk ikke gir meg noe som helst.
Derfor er det er alltid spennende å fylle stua med ny musikk.

Jeg skal være helt ærlig nå.  Da jeg åpnet brevet som lå i postkassa i dag så ble jeg først glad, - fordi jeg digger ny musikk, nye artister og nye bekjentskaper. Men så fikk jeg se at dette var ei skive med sanger av Leonard Cohen, --igjen.  Da tenkte jeg:  «Kan dette virkelig være nødvendig?  Det finnes jo allerede utallige innspillinger hvor artister har tolket Cohen på sin måte.  Og låten «Hallelujah» har særlig fått gjennomgå.  Orker jeg enda en ny versjon av den låta».

Ok da.  Jeg ga bandet og musikken en sjanse.  Og med forventningsbarometeret langt under null så satte jeg meg  god til rette i godstolen med hodetelefonene på plass.

Albumet åpner med “Famous Blue Raincoat” fra albumet “Songs Of Love And Hate” fra 1971.  Personlig betyr den sangen noe spesielt for meg da jeg har sterke og gode minner fra Jennifer Warnes album med samme navn fra 1986.

Selv Leonard Cohen med sin låtkatalog har låter som er mer populære enn andre.  Her i Norge så liker vi kanskje sangen til Marianne «So Long Marianne» aller best.  Etter min mening er det et smart trekk å ikke ta den aller mest populære låten som åpningsspor.  Vi som lytter skal få tid til å glede oss litt.

«Hallelujah», -  låten jeg har faktisk har grua meg litt til kommer som nr. 4. Og her skjer der faktisk noe merkelig med denne «Rockekjerringa». Jeg mistenker nesten at jeg har vært borte et lite øyeblikk. Kanskje jeg har hatt et lite drypp.  Jeg kommer i hvert fall til meg selv i det jeg oppdager at tårene renner i strie strømmer.  Dette er så vakkert. Jeg har engstet meg uten grunn.  Av alle de versjonene jeg har hørt av den, etter hvert noe utslitte «Hallelujah», så var det deilig å høre at noen har tatt tak i den fantastiske låta og gitt den nytt liv.  Takk til  «Rags & Feathers» for at dere har restaurert en låt som var så utslitt og oppbrukt. 

Tilbake til lyden av lyd.  Du har sikkert opplevd den følelsen du får når du sitter inne i stua di og strømmen plutselig går.  Det blir selvfølgelig mørkt.  Men det blir også stille, - veldig stille.  Først da tenker vi på hvor mye lyd vi omgir oss med:  fra radio, TV, Pc’er, gaming, kjøleskap og andre hvitevarer, varmepunper osv.  Vi blir ofte overraska over hvor stille det blir. 

Du synes kanskje jeg fokuserer mye på lyd og støy i dette innlegget.  Hvor vil jeg med dette?  Særlig i et blogginnlegg om en temmelig lavmelt album.  Jo, nettopp derfor.  Det var nemlig den første følelsen jeg fikk den aller første gangen jeg spilte albumet.  Jeg fikk den derre «nåharstrømmengått» følelsen. Rommet ble fylt av lyd som var så varsom, vakker og kjærlighetsfull at jeg ble tatt med på en reise langt, langt bort fra støy og stress. Jeg er overbevist om at denne musikken kan virke smertelindrendne. 
Jeg har ofte hørt og lest anmeldere som bruker uttrykket «Dette albumet burde vært å få på blå resept».  I dette tilfelle  er jeg enig.

Tvillingene Kjersti og Rønnaug er (selvfølgelig) så samsunget at det er en fryd å høre på. Og nå så Oddbjørn kommer med sin raspende, rustne stemme.  Ja, da blir gåsehusfaktoren høy.

Opplevelsen blir ekstra høy fordi kontrasten mellom Leonard Cohens særegne mørke  temme og tvillingenes lyse stemmeprakt kommer så tydelig fram.  Men jeg føler faktisk at jeg blir tatt med tilbake til syttitallet gjennom den stemningen og det lydbildet de har klart å skape.  I enkelte partier kan jentenes stemmer minne om artister som Eva Cassidy og Joan Baez.

Jeg håper inderlig at mange skaffer seg dette albumet.  Om du er Cohen-fan så MÅ du ha denne i hylla di.  Men det er mange andre grunner også.  Det eller viktigste er at det er et helstøpt album med god musikk gitt til oss av dyktige musikere.  Jeg håper inderlig å få sett og hørt dette bandet opptre live.

Albumet blir kun å få kjøpt i fysisk format, og må bestilles direkte fra bandet på denne mailadressen: ragsandfeathersband@gmail.com

Nå har det gått noen timer siden jeg var ferdig med blogginnlegget.  Jeg har som rutine at jeg aldri leser anmeldelser før jeg skriver om hvordan jeg selv opplever musikken på det albumet jeg skal skrive om. Jeg er jo ingen profesjonell anmelder, så jeg er redd for at jeg vil la meg påvirke av andres mening.  Men da jeg nå skulle poste dette innlegget så kom over et uttrykk som skulle beskrive musikken til Rags & Feathers, - knappenålsmusikk.  Bandmedlemmene kan fortelle om konserter hvor publikum har vært så stille at man kunne ha hørt den berømte knappenålen falle.  Ja, ja, tenkte jeg.  Da var ikke mitt fokus på lyd aldeles ute på viddene.




Rags & feathers er:
Kjersti Tingelstad (Vokal og fiolin) - Rønnaug Tingelstad (Vokal og fiolin) - Oddbjørn Austevik (Vokal, gitar og banjo)
Gjestemusikere: Ingeborg Rudland Næss (Cello) - Ellen Brekken (Kontrabass)