mandag 25. desember 2017

KVELDENS FILM: ANYWHERE BUT HOME



Skuespillere: Reese Witherspoon, Vince Vaughn, Mary Steenburgen |
Kategori:  Romantisk komedie
År:  2008

Fra viaplay.no:
Hvert år finner Brad og Kate på den ene løgnen verre enn den andre for å slippe å feire jul med sine familier. Denne julen er planen å reise til varmere strøk, men et kraftig uvær sørger for at alle flyene innstilles. Når de i tillegg blir intervjuet på riksdekkende TV om innstillingene, så har de ikke noe valg. Dette året blir det familiejul, og før de vet ordet av det har de invitasjoner fra samtlige av de fire fraskilte foreldrene.


Min kommentar»

Den norske tittelen på denne filmen er «Ó JUL MED DIN VREDE»  Da forstår vi alle hvor det bærer hen.

Vi har vel alle vær der. - -  Den første jula hos svigers.  Det er vel sjelden at man gleder seg.  Og det gjelder vel også første gangen du har med kjæresten hjem.  Du gruer deg litt til alle nærgående spørsmålene fra bestemor og gammeltante Olga.  Og så onkel Birger da, som oftest har smakt litt for tidlig på akevitten.

Men jeg lover deg.  Det dette paret opplever er mange ganger du det noen gang har fryktet skulle skje. 

Morsomt?  Tja.  Men som alltid, når amerikanerne lager komedie, så blir det litt for mye.  I tillegg er det hele svært forutsigbart.  Men som barnefilm, - sikkert ok.


Og Reese Witherspoon, er som vanlig kjempegod.

Her kan du se filmen VOD (Video on Demand).


tirsdag 19. desember 2017

TV-SERIE: THE KEEPERS





Kanal: Netflix
Sesonger:  1
Episoder: 2
Sjanger:  Dokumentar /krim
Land: USA


To tidligere elever setter i gang en Grundig etterforskning av en gammel sak, - drapet på nonnen Catherine Cesnik i Baltimore i 1969.


Min kommentar:

Ja, jeg innrømmer det.  Jeg er stor fan av true-crime.  Det startet vel egentlig med historien om Steven Avery.  Siden har jeg sett ganske mange filmer og serier som har vært rene dokumentarer.

Historien om nonnen Catherine Cesnik fenget meg fra første minutt.  Dette er en grusom historie om maktmisbruk, overgrep og drap.  

Her er det ingen hardbarkede etterforskere.  Neida, de ga opp å finne den/de skyldige allerede i 1969.  

De som har tatt saken opp igjen er to bestemødre.  Den ene sammenlignes med en bulldog.  Hun stiller folk til veggs med temmelig nærgående spørsmål, og gir seg ikke før hun får et svar.  Den andre bestemoren er mer av den intellektuelle sorten.  Hun er en mester i research, men blir ofte ikke tatt helt på alvor med sin småfnisende tilnærming til stoffet.

Disse to damene kunne nå slappet av og nytt sin pensjonisttilværelse.  I stedet har de satt deg fore å oppklare hvem som drepte deres engelsklærerinne på sekstitallet.

Og det tar ikke lang tid før vi oppdager at ikke alt var som det skulle være på den katolske jenteskolen. Her foregikk det mye bak lukkede dører.  Det kan se ut som om alle jentene ble utsatt for overgrep i større eller mindre grad.  

Og ingen sa noe!!!  De hadde sånn respekt for de eldre mannlige prestene.  Tenk om de hadde hatt en #metoo kampanje den gang for disse jentene.

Det gjør inntrykk å se alle intervjuene av tidligere elever som snakker om sine opplevelser for aller første gang.
Og det var ikke bare prestene som forgrep seg på de unge elevene.  Nei, her møttes alle samfunnslag, også lokale politimenn.  Kanskje ikke så rart at etterforskningen ble så som så i 1969.

Man blir jo forbannet, - på alt og alle.  Det er jo ikke rart at disse jentene har holdt kjeft om sine opplevelser. Hvem skulle de snakke med?

Men hva skjedde med nonnen og lærerinnen Catherine Cesnik?  Vil de ivrige bestemødrene klare å løse gåten?




                                                                                                                                    


FRA PLATEHYLLA: GABRIELLE – MILDT SAGT



Prosjekt  «vinyl til frokost»




2012. Universal Music AS, Norway ‎– 602527965413.  2 Lp

Jeg oppdaget Gabrielle i 2009 da hun deltok i X-faktor, og endte på en syvendeplass.Uansett så ble hun min favoritt, så jeg ble slett ikke  overrasket da denne artisten klinka til med sin første nr 1 singel «Ring Meg» allerede to år etter at hun viste seg fram i X-faktor.

Hun hadde riktignok vist seg fram for publikum allerede i 2006 da hun nådde semifinalen i Idol før det var stopp. Men Gabrielle ga ikke opp, og noen år senere hadde hun utviklet seg videre, og publikum begynte å legge merke til Bergensjenta. 

For godt voksne folk i min alder som har samlet plater en stund, så klinger navnet Leithaug kjent.  I min samling finnes både Solveig, Bjarte og Anne.  Disse er visstnok tante, onkel og mor til Gabrielle. 

«Mildt Sagt» er Gabrielles debutalbum.  Albumet solgte til 2 x platina. Singelen «Ring Meg» er hittil avspilt nesten 8 millioner ganger på Spotify.  Gabrielle har blitt en av våre allers mest suksessrike låtskrivere.  Alle synes å like låtene "Bordet", "Fem Fine Frøkener", "Ring meg" og mange fler.

Gabrielle fikk litt drahjelp av Skam og Nobelkonserten, men det var vel fortjent.  Dette er en dyktig og unik musiker.  Med et tatovert bibelvers så bekrefter hun sitt kristne livssyn.  Hun ønsker å fremstå som en motpol til de lettkledde og kroppsfikserte kvinnelige artistene hvor det ofte fokuseres mer på sex enn på musikk.

Jeg var så heldig å få oppleve Gabrielle "live" på årets oktoberfest i Brønnøysund.  
 - Og for ei dame!  
 - For et fyrverkeri!  
 - For en energi!
Jeg håper at Gabrielle kan fortsette å være det forbildet som unge jenter så sårt  trenger.. 

Her kan du kjøpe albumet på cd









mandag 18. desember 2017

FRA PLATEHYLLA: HEIDI MARIE VESTRHEIM – I WANT TO GO.


2012.   BlueBox Records ‎– BLUEBOX 004LP.

Prosjekt  «vinyl til frokost»



Fra heidimarie.no:
Heidi Marie Vestrheim er vokalist, låtskriver, musiker og programleiar.
Heidi Marie Vestrheim (f. 1977) er frå Øystese i Hardanger og no busett i Oslo.  Ho driv sitt eige plateselskap BlueBox records, der ho har gitt ut fire soloalbum. Ho har også vore synleg i teaterscenen i Bergen (DNS, BIT) og har sidan 2008 jobba som programleiar i NRK både på Tv og i radio. Bl.a. i Julemorgen (NRK Super), Ut av skapet (NRK1), Superbonden (NRK1), Reiseradioen (NRK P1), Heidi Marie & Co.(NRK P13) og Tidenes Morgen (NRK P13).
Knølkvalen Kai, historia hennar frå Godnattboka (Skald) har blitt ei populær barneforestilling. Ho har gitt ut to Quizbøker på Aschehoug og bidratt i boka Barfot på Gyldendal Tiden, samt medvirka i boka Gay Kids – Kule barn som også finnes (Book and Exhibition). Vestrheim spelar også i bandet Hei Kalas!.


Min kommentar:

Heidi Marie, -  den tøffe dama med den vakre dialekta som kan alt!  Det er nå en god stund siden jeg oppdaget  denne dyktige musikeren, som i tillegg til å være musiker og låtskriver, skriver bøker, driver plateselskap og er en populær programleder på NRK.  Noen er best i alt, rett og slett.

Jeg har ikke sett mye barne tv opp gjennom årene, men jeg har fått med meg at Heidi Marie  gjorde en god jobb i NRK Super. Enkelte foreldre syntes nok  det var litt problematisk da deres seksåring ville ha ring i nesen, fordi den kule programlederen Heidi Marie hadde rastafletter og ring i nesen.

Jeg oppdaget Heidi Marie ved en tilfeldighet  for sånn ca  15 år siden.  Jeg deltok på en quiz hvor tema var pop og rock.  Mitt lag vant og premien var en gul singelplate med en jentegruppe fra Bergen som jeg har likt svært godt siden jeg hørte albumet «Sun» som de slapp i år 2000.  Singelen jeg var var denne:

Ephemera Meets Heidi Marie


I årene som fulgte dukka Heidi Marie opp med jevne mellomrom i aviser, rasdio og TV.  Og  jeg oppdaget fort at denne dama hadde virkelig noe å by på.  Jeg har en forkjærlighet for kvinnelige singer/songwriter som skriver fine sanger og har stemme som passer til musikken. 

Denne plata kom i 2012, og er artistens tredje album.  Heidi Marie skal ha uttalt at tittelen «I want to go» representerer det å stå mellom barken og veden. Altså, vil jeg gå fordi jeg ikke har det bra eller vil jeg gå fordi jeg skal oppsøke noe bra?

Uansett; - Heidi Marie er en artist som får meg til å lytte. Denne plata ga meg virkelig en god start på dagen.

Her kan du kjøpe albumet som cd

Ei fantastisk plate som jeg spiller med jevne mellomrom.

Du kan høre musikken på Tidal og Spotify







lørdag 16. desember 2017

DAGENS BOK: TORKIL DAMHAUG – GLASSHJERTE







Fra nlb.no:
Fra forlagets omtale: Robin og Mikkel er brødre. Robin blir vitne til det grusomme som skjer med kusinen deres, Amina. Han kan ikke hjelpe henne, og heller ikke hente hjelp. Robin er ute av stand til å uttrykke hva han har sett. Mens Mikkel vet noe han ikke vil fortelle. Ikke til noen. Glasshjerte er en fortelling om å kjenne igjen ondskapen når du møter den. Og om å streve med å forstå hvem du selv er. Men den handler også om hvor langt et menneske våger å gå for å holde fast ved kjærligheten.

Min kommentar:

Lydbok fra nlb.no. 10t 18min

Jeg digger psykologisk krim.  Og når hovedpersonene i boka er unge mennesker blir det ekstra bra.  Det er nesten litt forfriskende å lese og leve med disse ungdommene i de timene lydboka varer.  Men det gjør også også vondt. 

Jeg liker egentlig ikke å lese om barn og ungdom som har fått utdelt litt mindre håndbagasje, som det heter i diktet "Våre små søsken" av Inger Hagerup.  I denne boka blir vi kjent med den utviklingshemmede Robin.  Han tar stor plass, og blir etter hvert et av de viktigste personene. 

Heldigvis skildres han på en troverdig måte.  Det samme gjelder de andre ungdommene.  Vi blir ikke bare presentert for dem.  Nei, vi blir svært godt kjent.  Kanskje ikke så rart ettersom forfatteren har en allsidig utdannelse og har jobbet  i psykiatrien. Han har mye kunnskap og derfor blir historien ekte.

Et litt originalt grep er at i perioder i boka så er det en av ungdommene som har fortellestemmen.

Kanskje ikke den mest originale løsningen på selve saken.  Dette har vi sett utallige ganger på  filmer.  Men likevel klarer Damhaug å gjøre handlingen spennende, selv om man aner hva som kommer.

En god og annerledes krim som jeg gjerne anbefaler.       


Her kan du kjøpe boka som  innbundet , pocket , lydbok på cd  og lydbok, Mp3




torsdag 14. desember 2017

KVELDENS FILM: DØDELIG DRIFT





Kanal: SF - kanalen
Skuespillere:      Mikael Persbrandt,     Stefan Sauk,     Suzanne Reuter,     Jakob Eklund
Regissør: Rolf Børjlind
Sjanger:  Thriller
År:  1999
Land:  Sverige

Fra filmweb.no:

En psykologisk thriller av Rolf Börjlind med Mikael Persbrandt og Stefan Sauk.
Dödlig Drift handler om en mann som er besatt av å myrde noen på en- i hans øyne- fullkommen måte. Et vitne som tilfeldigvis viser seg å være politimann blir dratt inn i morderens syke spill og blir selv utpekt som mistenkt.

Min kommentar:

SF-kanalen leverer svenske filmer 24 timer i døgnet.  Det er ikke de aller nyeste filmene vi får på denne kanalen.  Men om man har interesse for film, så spiller dette ingen rolle.  Film er ikke nødvendigvis ferskvare.

Når jeg da ser skuespillere som Persbrandt, Sauk, Eklund og Reuter på rollelista, - ja, da blir jeg interessert. Og når Rolf Björlind har regi, da lover dette spenning.

Jeg ser jo fort at det har gått nesten 20 år.  Alle har blitt litt eldre. Men filmen virker faktisk eldre enn skuespillerne.  Den ser litt gammaldags ut.  Jeg tror at grunnen til at jeg begynner å legge merke til sånne små bagateller, er at filmen faktisk er litt kjedelig. 

Ja, det drepes damer, men filmen har null spenning.  Kanskje manuset er for svakt.  Björlind har gitt oss serier som Wallander, Beck, Springflo, Arne Dahl m.fl.  Men denne filmen er eldre.  Björlind har nok blitt bedre med åra.

Da jeg søkte info om denne filmen på nettet kom det opp en anmeldelse fra VG.  De sier:
"Svensk skit.
Kanskje har noen vært nysgjerrig på hvor langt man kan gå i filmfremstilt faenskap: iskald psykisk terror, vanvittig fornedrelse, rå vold, diamanthard psykopati, sinnssyk skakkjøring.
Hvis noen har undret: «Dødelig drift» er et renspikket, gjennomført spekulativt makkverk - med stålkanter".

Trenger jeg å nevne at VG gir filmen terningkast en?


Den eneste overraskelsen er slutten.  Den kom litt brått på.  Den kan se ut som om produksjonen plutselig har sett oppdaget at da har vi nok til en 90 minutters film.  Vi avslutter der.  Takk for i dag.


onsdag 6. desember 2017

KVELDENS FILM: A FAMILY THANKSGIVING




Kanal:  Tv2
Sjanger :     DRAMA, KOMEDIE
Skuespillere:     Daphne Zuniga,     Dan Payne,     Gina Holden,     Faye Dunaway, Nicolai Lawton-Glustra
Kennedi Clements
Regi:     Neill Fearnley
Nasjonalitet :     USA
Produksjonsår:     2010

Fra filmweb.no:
Den karrierejagende advokaten Claudia får et glimt av hvor tilfredsstillende livet kan være etter at hun på magisk vis blir forvandlet til en kone og mor av en mystisk fremmed. Uten jobben å fokusere på lærer hun viktigheten av familie, og hun har en viktig avgjørelse å ta når hun vender tilbake til sitt gamle liv.

Min kommentar:

Av og til er det temmelig befriende å slippe å tenke, - rett og slett.    I denne filmen slipper jeg å forholde meg til infløkte plott og kompliserte gåter.  Men det er jo ganske typisk for amerikanske TV-filmer da.  Du vet hva du får.   Dette er så amerikansk at det er nesten litt for mye av det gode.

Jeg satte meg til foran TV-skjermen ene og alene fordi jeg så at selveste Faye Dunaway var oppført på rollelisten.  Og Faye dukker opp, og gjør en god jobb som alltid.  Men det er faktisk litt trist å se den en gang så vakre skuespilleren.  Da hun spilte inn denne filmen hadde hun rundet de sytti, men etter utallige ansiktsløft, så er fjeset hennes så stramt og utrryksløst at det er nesten komisk.  Og tennene er vel også i største laget.  Det er synd at det ser ut som om det ikke er lov til å eldes i Hollywood.

Denne filmen er tull og tøys fra ende til annen.

En ung kvinnelig advokat setter jobb og karriere foran alt, også mann og barn. Hun møter en mystisk dame. Etter et lite trafikkuhell befinner hun seg plutselig i rollen som mor til to barn.  Hun har mer enn nok med å takle familielivet.  Det er jo slett ikke dette hun ønsker.  - - -Eller er det det?  Kan livet som kone og mor vær like spennende som partner i et kjent advokatselskap?

Romantisk komedie?  Javel. Det er så kleint å se på at det er nesten latterlig.  Men likevel er det noe uforklarlig som gjør at jeg blir sittende og se til slutt.Og da får jeg faktisk en overraskelse, en positiv sådan.

Dette kan være en fin film til en venninnekveld.  Særlig om det finnes noen karrierejegere i venninnegjengen.

Filmen er ukomplisert og tøvete, men helt grei.






mandag 4. desember 2017

KVELDENS FILM: AKSJON IPCRESS






Kanal:  Nrk1
Skuespillere:      Gordon Jackson,       Sue Lloyd,       Guy Doleman,       Michael Caine,       Frank Gatliff,       Aubrey Richards,       Nigel Green      Thomas Baptiste
Regi:      Sidney J. Furie
SJanger:  Thriller
Nasjonalitet:      GBR
Lengde:      1t.49m.
Produksjonsår:      1965

Fra Filmweb.no_

Flere ganger Oscarbelønnede Michael Caine gjør sin gjennombruddsrolle som spionen Harry Palmer. Han er mot sin vilje tvunget inn i den britiske etterretningstjenesten. Raskt trekkes han inn en floke av dobbeltspionasje, hjernevask, forræderi og mord. Spionen Harry Palmer vakte stor oppsikt da han ble introdusert på filmlerretet som “den tenkende manns James Bond.” Han var en ny slags agent, en antihelt, som tiltalte publikum med sin hverdagslige ekthet. Palmer er en agent langt fra 007-glamouren. ’The Ipcress File’ er produsert av Harry Saltzman, som også sto bak James Bond filmene på 60- og 70-tallet. Manus til filmen bygger på Len Deightons bestselgende debutroman. Michael Caine slo stort igjennom i rollen som agenten Harry Palmer, og har gjentatt rollen i flere filmer, blant annet ’Bullet to Beijing’ (1995), og ’Midnight In St. Petersburg’ (1996).

Min kommentar:

Jeg liker godt gamle filmer. Årsaken kan være at mine foreldre drev den lokale kinoen fra tidlig sekstitall til midten av åttitallet, da TV og video for alvor hadde konkurrert ut lerretet.

Jeg tør påstå at ca 80 % av min private filmsamling inneholder filmer som er lagd før 1970. 

En av de gode gamle helter var Michael Caine.  Jeg likte faktisk ikke Caine så godt.  Syntes han alltid virket så trett, og litt kjedelig.  Det kan være at det var brillene som ødela litt for han.  Han er visstnok temmelig nærsynt.  Ryktene sier at flere regissører opp gjennom årene har bedt han ta av seg brillene, men der har Caine nektet.

Den kalde krigen ga oss utallige romaner og filmer.  Agenter jaktet på spioner, og vitenskapsmenn var ofte fritt vilt.

Caines rollefigur Harry Palmer skulle fremstå som en motvekt mot Agent 007 James Bond.  Harry er en gourmetkokk som gjerne imponerer og forfører ved hjelp av et måltid.  Nå skal det sies at skaperen av Harry Palmer, forfatteren Len Deigthon var selv svært matinteressert.  Han skrev matspalter i flere aviser, bl.a. The Observer.

Et originalt våpen som benyttes i denne filmen er hjernevasking.  Vitenskapsmenn blir kidnappet, og etter at hemmeligheter er lokket fram, blir ofrene hjernevasket.  Genialt, ikke sant?

I forhold til dagens actionfilmer, kan nok denne filmen virke noe stillestående.  Konklusjonen kan være, at de tenker før de skyter.  Men likevel synes jeg at denne filmen er spennende, helt til siste minutt.
Og så er den typisk britisk da.




søndag 3. desember 2017

DAGENS BOK: PIERRE LEMAITRE – ALEX








Fra cdon.no:
Alex er thrilleren som får det til å gå iskaldt nedover ryggen din. Det handler om morderisk galskap og er drevet av en djevelsk logikk - du legger den ikke fra deg. Hvem kjenner egentlig Alex? Hun er vakker. Sexy. Tøff. Er det derfor hun er blitt kidnappet, innesperret og utsatt for det utenkelige? Overbetjent Camille Verhoeven og hans menn famler i blinde: ingen mistenkte, ingen ledetråd, og håpet svinner fra time til time. Det eneste de vet, er at en kvinne har blitt revet vekk fra fortauet på en gate i Paris og kastet inn i en hvit varebil. Men når politiet finner ut av hvor hun har vært innestengt, er situasjonen langt ifra den de trodde.


Min kommentar:

Lydbok fra nlb.no  12t 24min

Da har jeg funnet en ny forfatter.  - Eller, - - ny og ny.  Dette en voksen franskmann f.1951.  Og boka Irene er fra 2014. 

Men makan til hovedperson har jeg aldri møtt.  Tenk deg en leder, en overbetjent som måler 1,45 på strømpelesten.  Jeg frykter umiddelbart at dette blir kleint, at Verhoeven ikke klarer å oppnå den autoritet hans stilling krever.  Ja, at han blir en karikatur.  Men heldigvis oppdager jeg ganske snart at jeg har lite å frykte.  Dette er en «stor» mann på mange måter, selv om dressen har størrelse XXXS.

Men selv om jeg bygger opp en viss beundring for denne mannen, så er rykker han ikke helt til topps på mitt personlige «liker-barometer».  Verhoeven kan vare både kranglete, hoven og usympatisk.  Ja, av og til liker jeg han slett ikke.  Men likevel så er han en drivende god etterforsker, og det veier tungt når saken ser så håpløs ut.  Ja, vår mann er faktisk den kidnappede kvinnen Alex eneste håp.

Vi følger Alex kamp der hun kjemper for livet. Alex er en vakker kvinne som liker å vise seg fram litt.  En dag oppdager hun at en mann forfølger henne.  Og det tar ikke lang tid før hun blir kidnappet.  Og kanskje det aller verste, - hun blir plassert i et bur som er så trangt at det ikke er mulig å røre seg.

Jeg har lest historier om kidnapping tidligere, og spillet som foregår mellom kidnapperen og offeret. Men dette jeg får servert her slår det meste.  For å si det enkelt, - Dette er en nervepirrende thriller, og ikke en bok for sarte sjeler.  

Og …  uten å røpe for mye --- slett ikke en bok for folk som har fobi for rotter og andre småkryp.

En liten faktaopplysning sånn helt på tampen. Jeg bestilte tre bøker av denne forfatteren samtidig.  Og ettersom han var totalt ukjent for meg, så søkte jeg han opp på den engelske utgaven av Wikipedia.  Og der er faktisk rekkefølgen helt annerledes enn utgivelsene her i Norge.  Jeg vet ikke årsaken til dette, men jeg tipper at det norske forlaget først tok inn boka "Alex".  Og etter at den ble en suksess, så gikk de for den første boka i serien, nemlig «Irene».
Jeg mistenker at begge disse bøkene , og den foreløpig siste «Camille»  har falt i smak hos norske lesere.

Her kan du kjøpe boka som innbundet ,   pocket  eller lydbok på cd.




lørdag 2. desember 2017

DAGENS BOK: TRUDE H.DREVLAND – LITT PRIVAT





Fra forlagets omtale:
Trude H. Drevland er nordlandsjenta som ble bergenspatriot, sykepleieren som ble engasjert politiker og landskjent bergensordfører. Trude H. Drevland er også politikeren som i løpet av noen måneder i 2015 opplevde å bli siktet for grov korrupsjon.

Min kommentar:

Lydbok fra nlb.no:  6 t. 41 min.

Det blåser på toppene.  Og det har Trude Drevland fått erfare, til de grader. Trude var vel, uten sammenligning, Norges mest populære, eller  i hvert fall mest synlige ordfører.  Men så begynte noen å stille spørsmål.  Og flere heiv seg på.  Trude ble rammet av en tsunami .

Underveis mens jeg leser denne boka tar jeg meg i opptil flere ganger å tenke; - Hvorfor leser jeg dette?  Jeg har aldri hatt noen relasjon til Trude Drevland. Jeg tilhører ikke hennes parti, jeg bor ikke i Bergen og jeg kjenner ikke noe til henne bortsett fra det vi har fått presentert i media. Jeg har inntrykk av at hun er en farverik dame, som var godt likt av Bergens befolkning uansett  politisk ståsted.

Jeg har ikke fulgt så godt med i den såkalte Trude Drevland saken.  Det eneste jeg husker er et nyhetsklipp fra TV fra et eller annet møte borti Bergen.  Jeg husker ikke hva møtet handlet om, eller hva som ble sagt.  Men det gjorde inntrykk å se en dame som var helt ulik seg selv.  Kanskje hun ikke burde hatt medias søkelys på seg akkurat da, fordi det vi så var et menneske i krise.

Kanskje denne boka var viktig for forfatteren.  Det å skrive skal jo være sunt om man befinner seg i en krise. Jeg skal være så ærlig å si at det er deler av boka jeg liker, og det er kapitlene om Trudes oppvekst i Melbu.  Her forteller hun om barndommen og ungdomstida, og denne fortellingen er god.  Her evner forfatteren å sette andre først, og da særlig sin mor.

Men i Trudes voksenliv så er det mange gjentakelser om hvor flink hun er, og hvor rettferdig hun er, om hvor populær hun er.  Ja, det er mye meg, meg, meg.

Jet vet ikke om Trude Drevland har gjort noe galt.  Selve saken startet vel da hennes mann ble arrestert.  Det er alvorlig når en advokat blir siktet og dømt for dokumentforfalskning, økonomisk underslag of grovt bedrageri.  I kjølvannet av dette ble fokus rettet mot ordføreren.

Jeg vet ikke hva Trude Drevland har gjort, og jeg tror nesten ikke hun vet det selv. Ut fra det jeg har klart å lese meg til, så var nok Trude i denne ordførerbobla hvor hun likte seg svært godt. Dette er ei dame som likte sin egen suksess, og kanskje ikke evnet å se hvilke konsekvenser enkelte avgjørelser kunne gi.  Trude er et ja-menneske.  Men kanskje hun skulle tenkt seg litt mere om før hun sa ja og ja-takk noen ganger.

Må legge til at jeg orket ikke lese alt om selve saken.  Trude er ikke en dame som tar mye selvkritikk. Men hun retter harde skyts mot presse og politi.  Jeg stusser litt når hun sier at hun ikke husker hva hun gjorde for 12 måneder siden, men hun påstår likevel at det presse og/eller politi tar feil på de aller fleste områder.

Er Trude bare nok et eksempel på at Janteloven lever i beste velgående? 

Men noe som er like sikkert, er at Trude Drevland hadde godt av å delta i høstens «Skal vi danse».  Hun er tilbake i rampelyset, der hun liker seg aller best.  Og jaggu fikk hun ikke noen stemmer også.  Ja, folk ringte faktisk nødnummeret for å stemme på Trude.

Jeg ønsker selvfølgelig Trude alt godt.  Det gleder meg å se at hun har fått gleden tilbake. 

Dette er ikke en bok du må lese. Jeg hørte lydboka en søvnløs natt fordi den var tilgjengelig.  Men jeg kunne like gjerne lest et gammelt Se og Hør.

Her kan du kjøpe boka som innbundet






fredag 1. desember 2017

NY VINYL I POSTKASSA: LADY MOSCOW – SUNDAY SONGS



2017.  Lady Moscows Selskabsreiser LTD ‎– LMS1117LP


Fra ladymoscow.com:
Sunday songs er Lady Moscows fjerde fullengder, og er produsert av Ashley Stubbert (Pearl Jam, Limp Bizkit, The Walkabouts). Med sine elementer fra både indiepop, folkrock og country viderefører Sunday Songs Lady Moscows lekne tilnærming til sjangre og uttrykk. Dundrende trommer, drivende kontrabasser, skeive gitarer, energiske banjoer, lyriske feler og upolerte blåseorgel, samt Galdals raspende bassrøst - elementene som sammen utgjør Lady Moscows karakteristiske folk-rock sound med en god porsjon sirkus.

Min kommentar:

Av og til finner man gull.  Det vil si; - Det var ikke jeg som fant det.  Jeg fikk et tips om bandet, og etter å ha lest litt på deres nettsider så syntes jeg at dette så spennende ut. I dag dumpet vinylen ned i postkassa, og dermed kunne festen starte, -  på en fredag, selv om tittelen på skiva er «Sunday Songs».  Tittelen ga seg selv da bandets låtskriver fikk i oppdrag å skrive en ny låt hver søndag.

For oss vinylnerder er det ikke bare musikken som er viktig.  Vi er ser like mye på selve vinylplata med cover.  Vinylen er tykk og deilig, slik den skal være.  Og coveret; - ja, det er kvalitet.  Et nydelig utbrettscover i grov, robust papp og rikelig med info trykket inne i utbrettscoveret. Det eneste jeg savner er sangtekstene, men alt det andre er perfekt.

Så til musikken. Dette er «ekte saker», musikk som rører og berører.  Vokalisten har en stemme som ikke bare høres, men kjennes i hele kroppen.  Han låter som en miks av Tom Waits og Leonard Cohen, med en bitte-bitteliten dash av Nick Cave. Bass og trommer dundrer i subwooferen og en svært leken fiolin fyller stua.  

Fy Flate Folkens, - dette er bra.  Dette er musikk som gjør en lykkelig.  Jeg personlig kjenner meg ca 25 år yngre så lenge plata varer. 

Musikken tar minnene mine tilbake til slutten av åttitallet hvor jeg oppholdt meg i Jugoslavia ca en måned hvert eneste år, - inntil krigen kom.  Der var jeg så heldig å bli venn med en musiker som tok meg med på de mest fantastiske konserter og musikkopplevelser. Forut for dette hadde jeg kun hørt på pop og rock.  Men i dette vakre landet åpnet jeg hjertet mitt for både klassisk musikk og folkemusikk.  Og i dette tilfellet var det særlig Balkanmusikken som gav meg glede, for så noen få år senere fremkalle tårer hver gang jeg hørte denne type musikk, fordi jeg tenkte på,  og led med mine venner jeg møtte der nede.

Når jeg så i dag sitter og hører på Lady Moscows musikk hører jeg at bandet er inspirert av den vakre Balkan- og Øst Europeiske folkemusikken.  Men i tillegg får vi indie, amerikana, rock og pop.  Men kanskje aller mest får vi blues.  Dette er Roots-musikk, folkens.  Hører dere det, dere som arrangerer Rootsfestivalen her i Brønnøysund.

Dette er bandets fjerde album.  Så vidt jeg kan se er det kun de to siste som er gitt ut på vinyl.  Jeg må se til å få bestilt tredje-albumet.  Og så håper jeg at flere oppdager dette dyktige, energiske, spilleglade og unike bandet slik at også de to første albumene blir utgitt på vinyl etter hvert. 

Ifølge bandets selv blir de ofte beskrevet som storebroren til Katzenjammer, den illsinte fetteren til Kaizers, den norske fetteren til indiefolk-heltene Mumford & Sons, eller de uekte barn av Tom Waits sin introverte eleganse. (Jeg var altså ikke helt på bærtur da jeg tidligere nevnte at jeg ante en likhet med selveste Tom Waits).

Lady Moscow består av:
Bjørn Galdal - vokal og gitar
Oddbjørn Austevik - banjo og kor
Ragnhild Sarsten - kontrabass og kor
Line Grenheim - fiolin
Roger Antonsen – tangenter

Selv om dette bandet er et nytt bekjentskap og vennskap for meg, så har de altså eksistert i 10 år allerede.  De har holdt hundrevis av konserter og turnert  både i inn- og utland. 

Til slutt stjeler jeg noen linjer fra teksten på platecoveret til «Sunday Songs»

"We have the miles behind us and the scars to prove it.  Miles upon miles of reaping deep mental wounds, all grown into a thick scar tissue, that you only can call Love, Passion and this Life.
LPL for the people you spend so much time with.
LPL for the music we create.
LPL for the memories and places we’ve seen, and for the people  we’ve met.
LPL for the fact that we’ve been a band for  years".

Så enkelt og så vakkert kan det sies.  For det er nettopp dette alt handler om.
Jeg gleder meg til å høre mer fra dette bandet framover.  Og så håper jeg inderlig at jeg får muligheten til å oppleve bandet live om ikke så alt for lenge.

Du kan høre albumet «Sunday Songs» på Tidal og Spotify.


Du kan lese mer om bandet og høre musikken deres her.