tirsdag 31. oktober 2017

NY VINYL I POSTKASSA: THULSA DOOM – A KEEN EYE FOR THE OBVIOUS



2017. Duplex Records ‎– GTDLP6038

Fra bigdipper.no:
Etter noen år med omfattende turnering til stor jubel har Thulsa Doom gått i studio med en idé om at de kan overgå seg selv.  Resultatet treffer som ti kuler plassert med en akupunktørs presisjon.
 Første singel «Lady Nina» har allerede fått en 6`er hos The Wilhelmsens, og i en foreløpig rapport om albumet skriver Klassekampen: «Med flygende gitarer, tett hamrende rytmer, harmonisang og fete hooks låter det nok en gang som en kule. Og et sted inne i buken av dyret er det et gnistrende, nesten tidløst popband»
 Mastring for vinyl er gjort på Propeller Mastering, hos de beste i bransjen, og trykket hos Eldorado i Tyskland med laquer-metoden for en varmere lydopplevelse. Coveret på dette førsteopplaget kommer med lekker spotlakk-finish.

Min kommentar:

Jeg sier som Siv Jensen (uten sammenligning forøvrig) ;  «Å dette har jeg gleeeda meg leeeenge til».  Men jeg skal ikke si «morna» til noen, men heller hilse til gutta som gjør comeback. 

Fordi, - endelig etter mer enn 12 års fravær, så er gutta tilbake.  Og det låter mørkere og tyngre enn noen gang.
Her får vi bass som gir ekko i veggene i betongblokka her i Brønnøysund.  Måtte ty til øretelefoner da klokka dro seg over midnatt, og da låt det, om mulig, enda bedre.  Bassen trakteres for øvrig av Egil Hegerberg.  Ja, du vet han morsomme med skjegg i «Bare Egil Band». 

Thulsa Doom spiller musikk i den sjangeren som kalles stoner rock. 

Dette er hva Wikipedia sier om stoner rock:  «Stoner rock karakteriseres ved tunge og seige gitarriff, langsom til mellom-tempo, tung og forvrengt basslyd, melodisk sang, til dels med elementer av bluesrock i seg, og retro i produksjonen».

Og Thulsa Doom innholder alle disse elementene. Vokalisten er meget bra.

Bandets to gitarer låter «dritbra» for å bruke et lit slitt, men ungdommelig  uttrykk. Jeg leste et sted at «Duoen veksler fra å være duellanter til støttespillere».  Og det er faktisk så sant som det er skrevet.  Dette er musikk som vi som var tenåringer på syttitallet kommer til å like. Vi får en miks av Black Sabbath og Thin Lizzy, men allers mest Thulsa Doom. 

Etter min smak låter de mye bedre på denne skiva, enn den forrige. Vi får bl.a. servert et par nydelige ballader.  Kanskje de har hvilt seg i form?  Å nei, disse gutta har holdt spilling og spillegleden ved like.  Noe denne skiva er et bevis på.

Dette er en flott vinylutgivelse med et fantastisk vakkert cover.  Og takket være min favoritt platebutikk når det gjelder nye skiver, Big Dipper, så er jeg nå eier av et signert eksemplar.

Du kan høre albumet på Tidal  og  Spotify



Du kan kjøpe albumet her





søndag 29. oktober 2017

KVELDENS FILM: THE NEXT THREE DAYS







Kanal:  Tv2

Skuespillere:      Russell Crowe,      Elizabeth Banks,      Liam Neeson,      Olivia Wilde,  Brian Dennehy
Regi:     Paul Haggis
Sjanger:  Thriller
År:  2010
Land:  USA

Fra filmweb.no:
Spennende og tett kriminalhistorie fra den doble Oscar-vinneren Paul Haggis, med Russell Crowe og Elizabeth Banks i hovedrollene.
Livet smiler til John Brennan (Crowe) inntil hans kone Laura (Banks) blir arrestert for et mord hun nekter for å ha begått. Han er sikker på at hun er uskyldig og at retten vil frigi henne. Men retten ser bare på bevis og vitners uttalelser - og hun blir dømt til 20 år i fengsel.
Tre år inn i konas soning sliter John med å holde familien samlet. Han har eneansvar for sønnens oppdragelse og en jobb som krever mye av ham. Samtidig går alle hans resterende krefter med til å få Laura frikjent.
Når alt er som mørkest, når hans siste ankemulighet svinner hen og kona blir suicidal ser han kun en løsning: Med alt å tape bestemmer John seg for å få sin store kjærlighet ut av fangenskap. Nitidig setter han seg ned for å legge rømningsplanen.


Min kommentar:

Denne filen er visstnok en nyinnspilling av en fransk film med tittelen «Alt for henne».  Jeg har ikke sett originalen og har derfor ingenting å sammenligne med.

Hva er oppskriften på en underholdende film?  
Mitt svar er:  Gode skuespillere og en spennende, rørende eller overraskende historie.

Og disse kriteriene finnes etter min mening her. For det første så er det tre fantastiske skuespillere i denne filmen.  Russel Crowe passer perfekt i slike roller, særlig i de partiene i filmen hvor han er fortvilet og jaget. Samspillet med den kvinnelig motspilleren  Elizabeth Banks er gnistrende.  De fremstår virkelig som en solid, og samkjørt ektepar inntil lynet slår ned og Johns kone Laura blir arrestert.  

I tillegg til disse to vil jeg fremheve en av mine favoritter, nemlig Brian Dennehy.  Han er en skuespiller som har massevis av filmer og TV-serier på sin cv.  Tidligere spilte han ofte sheriff eller politi.  Men han mestrer alle roller, uansett.

Historien er ikke så veldig original.  Vi har hørt og sett lignende tidligere.  Men selve oppbyggingen og presentasjonen er ganske spennende.  Jeg som publikum blir underholdt.
Altså; - en helt grei og underholdende film. Terningkast 4.







lørdag 28. oktober 2017

DAGENS BOK : ARNALDUR INDRIDASON – GLEMT




Fra forlagets omtale:
1979. En ung kvinne kommer over et lik i et avsidesliggende, mineralrikt tjern utenfor Reykjavik. Sporene leder den unge og nyskilte Erlendur Sveinsson til den amerikanske marinebasen i Keflavik. Men amerikanerne på basen er lite samarbeidsvillige overfor det islandske politiet. Parallelt etterforsker Erlendur en gammel og uløst forsvinningssak som knyttes til marinebasen. En ung skolepike som sist ble sett på skoleveien som gikk forbi marineområdets brakkeområde fra krigen, Kamp Knox.

Min kommentar:

Lydbok fra nlb.no.  9t 13min

Da har jeg lest/hørt nok en bok av Islands ubestridte krimkonge.  Arnaldur Indridason ble min favoritt lenge før jeg tenkte på at jeg skulle begynne å blogge. Jeg tror det var i 2007 at jeg leste boka «Gravstille». Det slo meg nesten i bakken. Ja, den gjorde sånn inntrykk at jeg husker i detalj hvor jeg var da jeg leste den.  Jeg husker hvordan været var, og hvilken tid på året det var.
I ettertid  har jeg lest eller hørt Indridasons bøker etter hvert som de har blitt sluppet som lydbøker.  

I denne bloggen har jeg tidligere skrevet innlegg om

I denne boka møter jeg selvfølgelig min etter hvert så gode venn Erlendur igjen, denne gang som nyskilt.  Dette er den andre boka som forteller en historie om en ung Erlendur.  Vi er tilbake i 1979, og i tillegg skal unge Erlendur løse en sak som ligger 25 år tilbake i tid.

Som alltid i Erlendurs saker starter det med et lik, denne gangen i et tjern.  Sporene leder til den amerikanske marinebasen på Keflavik. Men amerikanerne er slett ikke interessert i å snakke med eller bistå islandsk politi.  

Parallelt med den opprinnelige saken tas en uløst sak opp igjen.  En ung jente forsvant for 25 år siden.  Hun ble sist sett ved militærbasens brakkerigg. 

Jeg liker svært godt historier som veksler i tid.  Her blir vi tatt med til den kalde krigen.  Vi får et innblikk i hvordan livet på en amerikansk marinebase arter seg.  Hvordan er hverdagen?  Hva med kontakten mellom amerikanerne og islendingene?  Hvordan påvirkes basen av den kalde krigen?

Men det skal vise seg at det er ikke så lett å få nødvendig informasjon ut av amerikanerne.  Hvorfor tier de?  Har de ingen informasjon?  Det er jo ikke lett å svare på spørsmål om en sak om man slett ikke vet noe.  Beskytter de noen?

Som alltid, når jeg går i gang med en bok av denne islandske forfatteren, så tar det litt tid før jeg klarer å gire ned.  Det er få forfattere som har samme form som vår islandske venn.  Han er kanskje den eneste som klarer, på mesterlig vis, å skape høyspenning i historier hvor tempo er så saktegående.  

Men det  er faktisk et interessant grep.  Når vi ikke deltar i en heseblesende forbryterjakt, med masse vold, biljakter og skyteepisoder, da får vi med oss alle nyanser og retninger som etterforskningen tar. Jeg har fått med meg at enkelte synes denne boka er litt kjedelig.  Men der er jeg ikke enig.  Jeg mener at vi bør tåle at en krimfortelling beveger seg i et moderat tempo mot løsning.  Og med min forkjærlighet for Island, islendinger og nå, islandsk krim, så har jeg ingen problemer med å anbefale denne boka.

Om det er den beste Indridason-boka?  Nei, det er det ikke.  Men det kommer av at historiene forfatteren gir oss er så forskjellige, og hentet fra ulike miljøer. Og det i seg selv er spennende.  Jeg gleder meg til neste bok.

Her kan du kjøpe boka som Innbundet , Lydbok Mp3 Lydbok cd




KVELDENS FILM: CITY BY THE SEA





Kanal:  TV2
Skuespillere:      William Forsythe,     Drena De Niro.  
Robert De Niro,     Teresa Woods,  Frances McDormand, James Franco
Regi:     Michael Caton-Jones
Sjanger:  Drama / Thriller
År:  2002
Land:  USA


Fra filmweb:
NYPD-drapsetterforskeren Vincent LaMarca tror på én ting her i livet; man skal gjøre opp for sine feil. Da hans egen far ble dømt som barnemorder, betalte han for sitt liv. Nå etterforsker Vincent en ny drapssak med kun en mistenkt; Joey LaMarca, hans egen sønn.


Min kommentar:

En film med selveste Robert De Niro på rollelisten blir vel aldri feil, tenkte jeg da jeg fylte opp tekoppen og satte meg godt til rette foran Tv’en i kveld. 
Men jeg beklager så mye. Jeg begynte nemlig å kjede meg etter ca 10 minutter, eller kanskje det ikke var så lenge heller.

Jeg begriper ikke at det går an å lage et så kjedelig manus.  Kanskje de burde holdt seg til hovedhistorien og det som foregår på innsiden av denne nesten dysfunksjonelle familien.  Fordi den historien er faktisk dramatisk nok.  Men når de så skal rote inn en etterforskning hvor faren skal etterforske et drap begått av sin egen sønn.  Ja, da roter de det bare til.

De Niro gjør så godt han kan. Men det holder ikke.  Jeg har nesten vondt av han. Egentlig er det vel bare en ting å si:  Styr unna.  Om du ikke er veldig nysgjerring på denne elendige filmen da, som kunne vært ganske bra om thrillerdelen av historien hadde vært tilnærmet like god som dramadelen.





torsdag 26. oktober 2017

SPLITTER NY VINYL I POSTKASSA: KARI BREMNES- DET VI HAR



2017.  Månestein ‎– KBLP01


Fra bigdipper.no:
Det er 5 år siden sist vi hørte fra Kari Bremnes i form av studioalbum og det er mye nytt under solen! Det vi har er et sterkt album fra en unik fortellerstemme der Bremnes gåsehud-vokal maler mot et bakteppe av en mer kjølig og synthbasert produksjon enn vi har vært vant med fra den kanten. Og det funker! Selvsagt har også Bremnes, med sine faste medmusikanter sørget for at selve innspillingen er top notch, med gedigen romfølelse og masse luft i lydbildet.


Min kommentar:

Kari Bremnes, - Nord Norges eneste diva.  Hun blir ofte fremstilt som melankolsk, mørk og mystisk. Men Kari Bremnes er så mye, mye mer.  Og det beviser hun til fulle på dette albumet.  

Først og fremst så er Kari en dyktig musiker, låtskriver og sanger. Men artisten er også en god verbal historieforteller, noe hun beviste da hun gjestet «Oktoberfestivalen» i Brønnøysund for noen uker siden.  Her fylte hun på med små historier og kommentarer mellom låtene.  Det er beklagelig at det ikke var flere publikummere tilstede da Kari Bremnes sto på scenen i byen vår.  Men vi som var der fikk en flott konsert med nye og gamle låter. Jeg er hjertens enig med journalisten i Brønnøysunds Avis som ga Bremnes en femmer.  Ja, en sterk femmer, vil jeg si.

Jeg fikk med meg at den samme jounalisten nevnte hennes passgang-dans som det eneste som ikke var perfekt.  Jeg for min del synes Karis opptreden er nøyaktig slik den skal være.  Kari har en autorietet og en fremtoning på scenen som gjør at jeg lytter.  Og det er ikke alltid jeg gjør når artister danser mer enn de synger.

Men nok om denne konserten.  I går kom det siste albumet hennes med posten.  Jada, jeg innrømmer at jeg har dem alle, både de norske og de tyske utgivelsene.  Kari er jo mektig populær i Tyskland.  En tysk vinylvenn fortalte meg at det var selve "sounden av Kari Bremnes" han likte så godt.  Til tross for at han ikke forsto et ord av de norske utgivelsene så hadde han kjøpt dem alle sammen. 

Og det er helt sant, - det er et helt spesielt lydbilde på Karis plater.

Denne nye plata er et dobbeltalbum. Den låter selvfølgelig litt annerledes enn den Kari jeg hørte på scenen for et par uker siden.  Her på denne plata er det mere elektronikk og klang, men det viktigste for meg er Karis stemme, og tekstene i hennes sanger. På dette albumet har hun skrevet det meste av både musikk og tekster selv, men har også fått hjelp av bl.a. lillebror Lars

Her er min helt personlige opplevelse tolkning  av låtene etter å ha lyttet gjennom albumet noen ganger:

A1    Det Kunne Skjedd  
Albumet åpner med låten «Det kunne skjedd», og dermed aner vi at vi får et album med tekster om aktuelle tema.

A2    Glem Ikkje
Neste spor «Glem Ikkje»  er min favorittlåt fra dette albumet.  Kanskje først og fremst fordi den skiller seg ut i tempo.  Men jeg synes det er helt ok å bli minnet på at vi bør samle på positive hendelser, og ikke la de tunge dagene veie tyngst.  Takk Kari, det skal jeg huske på.

A3    Det E Min Sønn
Det neste sporet «Du er min sønn» er i utgangspunktet en hjerteskjærende sang om en mors tanker i det hun slipper sin sønn ut i verden for å bevare freden, som det heter. Jeg vil tro at mange mødre vil kejnne seg igjen o de har vært i en situasjon hvor sønnen har blitt sendt ut i verden som soldat. Men det er også en sang om grenseløs tillit, som det brått settes et berettiget spørsmålstegn ved.

B1    Kanskje
I mange situasjoner kan det stilles mange forskjellige spørsmål, og svarene er ofte like mange som de spørsmål som stilles.
        
B2    Rim Sin Stemme
Karis venninne er den palistinske artisten Rim Banna.  Disse to artistene har vært tilknyttet samme plateselskap i en årrekke.  Rim ble mye omtalt i media da hun for noen år siden protesterte mot Israels deltakelse i Melodi Grand Prix.  Men mest av alt er Rim Banna kjent for å ha tatt vare på palestinske sanger, og da helst barnesanger, som sto i fare for å bli glemt.  Kari gir her sin hyllest til en god venninne og en viktig artist.
        
B3    Det Må Være Orden
Sånn umiddelbart er dette en litt morsom tekst, men jeg mistenker at det ligger et alvor bak den noe trivielle teksten fremført som en nordnorsk rap. Litt uvant, men det funker.
        
C1    Det Einaste Vi Ville
Her kan nok hver eneste nordlending kjenne seg igjen.  Jeg er født samme år som Kari, så det kan være et fenomen som gjelder vår generasjon.  Jeg for min del brukte mye av barndommen og ungdomstida til å lengte bort fra bygda, - til noe større.  Men etter at jeg som 22-åring flyttet til Oslo, brukte jeg tida til å lengte tilbake nordover igjen.  Nå har jeg flyttet hjem igjen og er fornøyd med det.
Mest av alt er nok dette en sang om lengsel.  Som yngre har man ofte en lengsel mot det ukjente, også kalt eventyrlyst.  Men som noe eldre lengter man kanskje mer og mer mot det kjente, mot lukter og lyder, og personer.  Ja, kort og godt en lengsel mot trygghet.

C2    Tog Vi Ikkje Tok
En fantastisk tekst som man nesten kan tolke som man vil.  Jeg liker tanken med å møtes på en togstasjon hvor togene enda går, bare for å ha muligheten til å reise, - eller bare sitte der og se på de som reiser når togene drar videre, - uten meg.  Jeg tenker at dette er en sang om å våge.
        
C3    Det Som Ennu Ikkje Har Et Navn
En sang om håp, - enkelt og greit. Men denne tolkningen er fullt og helt mitt ansvar.

        
D1    En Sang Fra Andre Sia    
Denne sangen inneholder så mye, men mest av alt velger jeg å tro at det er nok en sang om håp.  Og det behøver vi i en verden som er langt farligere enn for bare noen få år siden.

D2    Spor
Et gjenhør med denne låta som ble utgitt på albumet «Spor» i 1991.  Men nå i 2017 er tempoet skrudd opp.  Noe som kler låta.

Dere har vel for lengst forstått at jeg liker dette albumet svært godt.

Og en ting til,  allsidige Kari Bremnes er også filmskuespiller.  Jeg så henne spille journalist i filmen «Kings Bay» for litt siden. Behøver jeg å si at hun kom seg godt fra den oppgaven også?

Jeg vet ikke hvem som har sagt dette tidligere, men jeg siterer gjerne:  «Du Kari, du Kari, du Helvetes Kari».

Her kan du kjøpe albumet som vinyl  og  cd



Du kan høre albumet på  Tidal og Spotify












onsdag 25. oktober 2017

PÅ KINO: SNØMANNEN







Sjanger:   Krim /     Thriller
Skuespillere:     Michael Fassbender,     Rebecca Ferguson,     James D'Arcy,     Charlotte Gainsbourg,     Ronan Vibert,  Irina Kara,     Silvia Busuioc,     Michael Yates,     Jakob Oftebro,     Sofia Helin
Regi \:     Tomas Alfredson
Manus:     Matthew Michael Carnahan
Nasjonalitet:     England
Språk:     engelsk
Lengde:     2 t.
Produksjonsår:     2017

Fra filmweb.no:
Hollywood-filmen basert på Jo Nesbøs suksessroman "Snømannen", med Michael Fassbender i hovedrollen. En kvinne forsvinner sporløst, og alt som er igjen er en illevarslende snømann. Detektiven Harry Hole (Fassbender) og hans kollega, Katrine Bratt (Rebecca Ferguson), settes på den mystiske saken. Når enda en kvinne meldes savnet, innser de sammenhengen med en rekke uoppklarte, brutale mord noen år tilbake i tid. Seriemorderen er tilbake, og vedkommende slår til hver gang den første snøen faller.
Filmen ble spilt inn i sin helhet i Oslo, Bergen og på Rjukan i Norge.


Min kommentar:

Jeg bestemte meg tidlig for å ikke lese anmeldelser av denne filmen før jeg selv satt  kinosalen.  Men jeg har jo ikke unngått å få med meg at folket har vært noe delt i sin opplevelse av filmen. Slik jeg har oppfattet det så har publikum likt filmen bedre enn de profesjonelle anmelderne.

Jeg hadde derfor skrudd mine forventningen ned til en absolutt minimum før jeg satte meg ned i setet.

Og det hele starter lovende. Jeg synes det er helt ok at de har flyttet den lille familien i åpningsscenen til en annen kant av landet.  Jeg mener å huske at Nesbø hadde plassert dem på Romerike, mens vi nå finner familien adskillig lenger vestover.

Jeg legger selvfølgelig også fort merke til at den norske geografien ikke henger helt i hop. Men sånn er det i filmens verden.  Det er ikke alltid slik at når skuespilleren går inn i et hus, at vi da får en titt inne i akkurat den boligen.  Ofte beveger vi oss da til et filmstudio. 

Jeg har jo fått med meg at noen klager over dette med at det ikke helt stemmer med steder og veier.  Men det bryr jeg meg ikke om.  Jeg synes at nettopp de bildene som viser den norske naturen, er noe av det som løfter filmen.

Jeg kjenner Harry Hole meget godt, etter å ha lest alle bøkene.  
Her finner du hva jeg skrev om boka Snømannen i 2013.

Jeg må vel innrømme at min Harry Hole ser slett ikke slik ut som Michael Fassbender. Men for all del, Mr Fassbender gjør en meget bra jobb.  … Og så hjelper det jo på at han er ganske kjekk da.  Men jeg vil hylle resten av castingen. Allerede i starten av filmen møter vi Sofia Helin som vi kjenner fra Broen.  og som dere ser av rollelisten så dukker det opp mange kjente navn underveis.

Jeg synes spesielt av de skuespillerne som er tildelt rollene som Oleg og Rakel er svært troverdige.  Må også gi honnør til den andre svenske skuespilleren, Rebecca Ferguson som spiller Katrine Bratt.

Filmen klarer å gi oss mye av den samme uhyggen som boka.  Vi får også en god dose med såkalte "skvettescener".  Filmen holder godt nesten hele veien inn til slutt.  Men dessverre så ødelegger det siste kvarteret litt for min del.  Det kan virke som om filmskaperne har fått det litt travelt, så selve innspurten og jakten på seriemorderen ble langt fra like spennende som i boka.  Jeg husker innspurten i boka som svært intens og spennende.  Men denne følelsen mangler litt på lerretet 

Det er synd, fordi filmen er mye bedre enn sitt rykte. Jeg synes du skal ta deg en tur på kino og se hva Hollywood har fått ut av denne boka.  Og så kan du jo lese boka, enten for første gang eller at du leser historien om Snømannen på nytt.
God fornøyelse, uansett hva du velger.





tirsdag 24. oktober 2017

NY VINYL POSTKASSA: HEGE BRYNILDSEN – TILL HARRY



2014.  Rootsy ‎– ROOTSYLP096


Selv om denne plata kom ut for tre år siden, så kom den i min postkasse kun for kort tid siden.  Jeg oppdaget Hege helt tilfeldig da jeg leste en anmeldelse på en nettsted.    Denne anmeldelsen gjaldt albumet «When my man comes to town» fra 2015.  Du finner mitt blogginnlegg om denne utgivelsen her.

Hege er en meget dyktig singer/songwriter fra Halden.  Leste på et utenlandsk nettsted, husker ikke hvor, at Hege bodde på grensen mellom Norge og Sverige.  Ja, det skal vel godt gjøres, men at hun bor ved grensen er det ingen tvil om.  Det beviser hun ved å utgi dette albumet hvor alle tekstene er på svensk. Bortsett fra Evert Taubes vise «Flickan I Havanna» så har Hege skrevet alle låtene på plata.

Jeg prøver å ikke lese så mye om artister og utgivelser før jeg skriver blogginnlegg.  Men når jeg, som i tilfelle med Hege Brynildsen, oppdager en ny og ukjent artist så må jeg selvfølgelig google litt.  Men jaggu skal man lese mye rart.  Jeg har lest følgemde om Hege på Dagbladets nettside som jeg trekker i tvil:  
Pappa Brynildsen var en av de første norske rockestjernene på 60-tallet, men albumdebuterte så seint som  i 1007 - etter påtrykk fra venner i det gode musikkmiljøet i Halden.

Jeg tror på at hun er datter av en rockemusiker, men jeg tviler på at han ga ut sitt første album i 1007, mer enn 20 år før slaget på Stiklestad!!  Godt gjort 😀
  
Hege har fått tildelt både Horten og Halden som hjemby.  Kanskje ikke så viktig for folk flest, men temmelig viktig for Hege selv og alle de andre som bor i samme by som henne.

Leste et sted at Paal Flaata har skrevet all hennes musikk.  Det er vel heller ikke helt riktig.  Men at de er gode samarbeidspartnere, - det er derimot sant..
Ja, sånn kan det gå.  Moralen må være at man skal være forsiktig med å google.  Det er mange «falske nyheter» på nettet.

Men en ting fant jeg ut ved å google.  Jeg ble temmelig nysgjerrig på hvem denne Harry var.  Og om ikke jeg har misforstått eller har blitt grundig lurt, så er Harry farfaren til Hege.  Han var visstnok en kar som gjorde sterkt inntrykk der han kjørte rundt i Halden by med sin amerikanske bil.

Det er vel heller sjelden at norske artister synger på svensk.  Vi må noen tiår tilbake i tid for at det var helt vanlig.  Jeg tenker da på artister som Wenche Myhre, Kirsti Sparboe, Inger Lise og noen få til. 

Men det låter jo vakkert da.  Svensk  klinger godt og er et melodisk språk.  Jeg liker dette. Og det er kanskje ikke så vanskelig for ei jente fra Halden å skrive og synge på svensk.

Her er hva Hege sier selv om saken på hennes egen youtube-konto:  «Jeg hadde ikke planer om å skrive svenske sanger, men melodiene kom etterhvert frem som svenske for meg. Derfor gikk det aldri å bruke det engelske språket, som jeg opprinnelig ville bruke».

Men det som slår meg er hvor forskjellig denne skiva er fra  den som kom et år senere «When my man comes to town». Jeg har ikke tenkt på at en stemme kan forandre seg avhengig av hvilket språk man synger på.  Men det er tilfelle her.  Nå skal det sies at denne skiva ikke er så «americana» som det neste albumet. 

Det er dermed ikke sagt hvilket album jeg liker best.  Jeg har nå spilt begge platene flere ganger, og klarer ikke bestemme meg.  Begge platene har et særpreg som bare Hege kan gi dem.  Dette er ekte musikk som vil røre og berøre deg.

Du kan høre dette albumet på Tidal og  Spotify


Her kan du kjøpe albumet på vinyl og cd







mandag 23. oktober 2017

FRA PLATEHYLLA: DUMDUM BOYS – GRAVITASJON



2006.  Oh Yeah! ‎– RAMLP-28


Prosjekt  «vinyl til frokost»




Dette er faktisk det fjerde albumet av DumDUm Boys som tilfeldig blir trukket ut i mitt private posjekt Vinyl til forkost.  Og årsaken er vel så enkel som at jeg har ganske mange plater av dette bandet.  Det er originalinnspillinger og  reissues.  Men jeg mangler fremdeles noen eksemplarer av 2015-årgangen.  Men dessverre begynner prisene å bli temmelig høye for disse utgivelsene.

Jeg kjøpte denne skiva da den kom ut i 2006.  Det var ikke så mange som kjøpte LP i 2006, og det var ikke så mange som ga ut sine album på vinyl heller.  Jeg ser at jeg kjøpte kun 12 stk «fabrikk-nye» skiver dette året, og nesten halvparten av disse var reissues.  Men det var noen som skjønte at vinylen ikke var glemt, som bl.a. Marit Larsen, DeLillos, Sivert Høyem, Motorpsycho,  Tangle Egde,  Kari Bremnes,  Minor Majority  og DumDum Boys.  

Poenget her er at dette beviser at det var ikke mange nye utgivelser på vinyl 2006.  Jeg kan betro deg at jeg skaffer meg mange fler enn 12 nye skiver i år. I denne sammenhengen tror jeg ikke at jeg skal oppgi hvor mange nye plater som fant veien til platehylla mi i hverken i år eller i fjor.  Men dette beviser at det har skjedd en gledelig utvikling på vinylfronten, men det er ikke like positivt for lommeboka mi.

Dette er et album i kjent DumDum stil.  Den største hiten er vel låten «Enhjørning». Den gikk rett til topps på VG-lista , hvor den ble liggende i tre uker.  Totalt ble singelen liggende på VG-lista i 15 uker. Enda bedre gikk det med albumet «Gravitasjon».  Albumet lå 31  Uker på VG-lista i 2006/2015 med 1.plass som beste plassering.

Jeg har et helt spesielt forhold til dette albumet.  I
2006 var det hele 8 år siden det hadde kommet et DumDum album, om vi ser bort fra samlealbumet «Schägers” som kom i 2001.  Bandet holdt det gående, så vidt.  Men de ga ikke ut album.  Derfor var gleden stor da dette albumet kom.  DumDum Boys var tilbake, og livet var igjen i vater for oss ihuga DumDum fans.

Her kan du høre albumet  på Spotify eller Tidal

Jeg har tidligere blogget om disse DumDum utgivelsene:


  














søndag 22. oktober 2017

DAGENS BOK: TORKIL DAMHAUG – ILDMANNEN




Fra cdon.no:
Stallen på Stornes gård antennes, nærmere tretti hester brenner inne. I ukene som følger går også meneskeliv tapt under flere voldsomme branner i nærheten. Alle stedene som rammes er knyttet til brannstifterens bitre oppvekst. Samtidig treffer attenåringen Karsten klassevenninnen Jasmeen i hemmelighet. Men de klarer ikke å hindre at hennes norsk-pakistanske familie oppdager dem.

Lydbok fra nlb.no.14t 00min

Min kommentar:

Denne boka har blitt markedsført som en psykologisk thiller.  Og etter å ha lest den så bekrefter jeg at denne må tilhøre denne sjangeren.  Thrillerfaktoren er helt klart til stede, men den psykologiske delen er den som virkelig fanger meg.  

Jeg blir bergtatt fra første side. Sjelden har jeg opplevd en sånn nærhet til de forskjellige personene i historien.  Jeg følger dem tett og føler med dem, - hver og en, uansett hva de foretar seg eller opplever. 

Flere av hovedpersonene har sitt å slite med, men det er særlig brannstifteren vi følger.  Vi blir med han i hans forberedelse til hans høyst personlige aksjoner.  På den måten lærer jeg litt og jeg forstår noe om hvordan han tenker og lever. 

Jeg er temmelig sikker på at dette er en korrekt  beskrivelse av en mann med en sykelig trang til hevn og brann. Torkil Damhaug er tross alt psykiater, og da føler jeg meg trygg på at bokas brannstifter er  en fyr som Damhaug har puttet  full av sin erfaring og kunnskap.

Vi blir tatt med på en tidsreise, fra syttitallet da de første enslige mannlige pakistanerne kom til Norge og frem til nåtid hvor det slett ikke er så uvanlig at norske gutter forelsker seg i pakistanske jenter og vice versa. 

Men vi vet jo at det fremdeles er sterke krefter som motarbeider slike relasjoner. Familiene er ikke helt forberedt på at deres datter, i dette tilfelle, ser fram til en fremtid med en norsk gutt.

Men selv om dette føles sterkt og stort nok for de det gjelder så får vi som samfunn større utfordringer.  Det finnes krefter som er villig til å forsvare de vestlige verdier mot islamsk kultur med alle midler.  Denne historien lar oss være «flue på veggen» i disse miljøene.  Vi får førstehåndskjennskap til deres tanker og planer.
Og om ikke dette var nok så får vi kjennskap til de ulike maktposisjoner i  ulike miljøer og sammenhenger.

Og det hele er så drivende godt fortalt at jeg som leser føler meg som en del av historien, uansett hvilken vei den tar, i hvilken tid vi befinner oss og hvem jeg omgir meg med. Ja, jeg føler nesten at jeg er med karakterene og driver historien videre.
Den følelsen oppstår kun når man leser en god bok.
Boka «Ildmannen»  anbefales selfølgelig.

Her er mine blogginnlegg om andre bøker av Torkil Damhaug:







Her kan du kjøpe boka som innbundet , pocket  og  lydbok til nedlasting