Musikkblogg. Bokblogg. Filmblogg. Altså: - en blogg om musikk, bøker , film, TV-serier og mine minner fra en ikke alt for fjern fortid.
Du finner også en del brukt vinyl til salgs under etiketten "SALG brukt VINYL".
I
kritikerhyllede Boyhood
har regissøren Richard Linklater fulgt de samme skuespillerne
gjennom en periode på tolv år. Resultatet? En unik, uforutsigbar
oppveksthistorie som er både episk og intim der den gir oss innsikt
i barndommens uskyldighet, hvordan familiebånd endrer seg og hva
tidens tann gjør med oss alle. Handlingen innledes med at
den dagdrømmende, seks år gamle skolegutten Mason (Ellar Coltrane)
får hverdagen drastisk endret. Hans hengivne mor, Olivia (Patricia
Arquette), sliter med å få endene til å møtes, og bestemmer seg
for å ta med seg Mason og søsteren Samantha (Lorelei Linklater) til
Houston. Like etter vender faren deres, Mason Sr. (Ethan Hawke),
tilbake etter mange år i Alaska. Han ønsker å gjenoppta kontakten
med barna. Dette er starten på en avgjørende fase som
utfolder seg gjennom de påfølgende årene i Masons liv - et
turbulent tiår der foreldre, steforeldre, kjærester, familie,
lærere og sjefer alle prøver å påvirke hvordan han blir som
person, og Mason selv må finne ut av hvilken vei han ønsker å gå.
Min kommentar:
Sjelden har man hørt så
mye om en film på forhånd. Jeg var litt skeptisk. Et familiedrama
på nesten 2 timer. Kommer jeg til å holde ut? Svaret er JA. Denne
filmen er unik. Her får vi den usminkede (bokstaveliv talt)
sannheten rett i trynet. Det er rett og slett genialt å filme
gjennom 12 år(!). Har lest et sted at selve filmingen var
unnagjort på i underkant av 40 dager.
Dette er ekte vare. Ungene
blir voksne, og de voksne blir eldre. Alt dette synes veldig godt i
denne filmen. Den største forandringen er selvfølgelig på de to barna, men også de voksne får noen ekstra rynker. Og her er det
ingen sminke eller juks.
Skuespillerne er
fabelaktige. De to barna/ungdommene er i en særklasse, men også
foreldrene, Patricia Arquette og Ethan
Hawke er meget gode.
Handlingen er denne
familiens hverdagsliv. Ingen voldsom spenning eller dramatikk. Jeg er
usikker på hvorfor denne filmen tar meg så til de grader. Men det
må vel være så enkelt som at det er de fabelaktige
skuespillerprestasjonene kombinert med et gjennomarbeidet manus og en
nærmest revolusjonerende «real-time» filming. Jeg blir grepet.
Jeg tenkte at denne filmen kom til å gjøre reint bord under årets Oscar utdeling. Den var nominert til seks priser. Men det ble kun en. Den gikk til Patricia Arquette for beste kvinnelige birolle. Vel fortjent.
2014. Vestkyst Records /
Musikkoperatørene. VEST16
Fra Platekompaniet.no:
Torgeir Waldemar er den typen artist
som berører sterkt og treffer tungt. Hans selvtitulerte debutalbum
er spilt inn live i Maridalen Kirke i Oslo og anføres av singlen
"Streets" - et selvutslettende kjærlighetsdrama med nikk i
retning Neil Young, Gene Clark og Crosby, Stills & Nash.
Medvirkende på plata er Torgeir Waldemar (gitar, bass,
orgel), Anders Møller (perkusjon), Ida Jenshus (orgel, munnspill,
kor), Trond Mjøen (gitar), Øyvind Blomstrøm (pedal steel), Johan
Daniel Henriksen (kor) og Janne Hea Svebakken (kor).
Min kommentar:
Tanken slår meg idet jeg gir meg hen
til denne skiva; - Har jeg savnet mollstemt musikk i det siste? Det
er nesten så gråten tar meg i det øyeblikk Waldemars stemme brer
sin melankolske dyne over meg. Dette er så vakkert, nært og ekte.
Han ligner litt på Neil Young. Men
det kan jeg ikke bruke mot han.
Om du har behov for et friminutt, så
finner du følgemusikken her. Jeg garanterer deg velvære fra første
til siste tone. Har får du virkelig ladet batteriene.
Pat har mistet alt - huset, jobben og
kona Nikki. Etter lang tid på institusjon, flytter han inn hos
foreldrene. Målet er å bli i god fysisk form og utvikle seg fra å
være en «analfabtisk bajas» til å bli en intellektuell - alt for
å få Nikki tilbake. Han trener, følger med på fotball og spyler
en del av pillene sine ned i do. Ingen har våget å fortelle ham at
Nikki har tatt ut skilsmisse og er etablert på nytt med mann og
barn.
Enklere blir det ikke når han møter Tiffany, som også har
sitt å stri med etter at hun mistet ektemannen i en bilulykke. Hun
tilbyr seg å hjelpe Pat å finne tilbake til kona, men kun hvis han
er villig til å gjøre noe viktig til gjengjeld.
Filmen basert på
romanen ble nominert til hele åtte Oscar-priser.
Min kommentar:
Her blir vi presentert for en så alt
for kjent problemstilling. Pasienter skrives ut fra psykiatriske
sykehus før de er friske nok til å takle hverdagen. Og samfunnet er
slett ikke beredt. Arbeidskollegaer, venner og familie vil så
gjerne, men får det ikke til. Bittesmå bagateller blir megastore
problemer.
En sterk film. Jeg føler på
fortvilelsen som denne familien virkelig får følt på kroppen. Min
nye favorittskuespiller Bradley Cooper (American Sniper) gjør en
troverdig innsats. Robert De Niro er som vanlig god i rollen som
faren.
Svensk/amerikansk
roadmovie från 2005 med Fares Fares, Andreras Wilson, Alexander
Skarsgård, Lolita Davidovich, John Savage, Greg Germann m fl. 'Kill
Your Darlings' är en skruvad kombination av komedi och drama med ett
färgstarkt persongalleri. I centrum står Erik, kämpande
manusförfattare i Hollywood, som lockas med på en resa genom
Nevadaöknen av förföriska Lola - som snart visar sig vara en
fullfjädrad psykopat. På resan träffar de på den misslyckade
transvestiten Geert och den utbrända Beverly Hills-mamman Katherine
som slagit följe med den hårda affiatorpeden Omar. Det hela
utvecklas till en rolig men livsfarlig katten-på-råttan-lek...
Min kommentar:
Hva kan vi forvente når svenskene
samarbeider med amerikanerne? Jo, vi får en film som er mer enn
typisk amerikansk. Her får vi en overdose av Roadmovie, psykopater,
psykiatere, snuskete moteller, viljakt, våpen, osv.osv.
Nei, dette er begredelig. Om du ikke
er fan av Alexander Skarsgård da. Han er filmens eneste lille
høydepukt. Bare så synd at han kaster bort talentet sitt på sånt
møl.
Etter tre studioalbum produsert av Kåre
Vestrheim, inntar Marit Larsen for første gang produsentrollen selv.
Resultatet er fjerdealbumet When The Morning Comes, anført av
den fengende singlen "I Don't Want To Talk About It".
Etter forrige plate, Spark (2011), følte Larsen følte
seg klar for noe nytt. Da muligheten til å tilbringe tid i Nashville
dukket opp i 2013, lot hun seg ikke be to ganger. Planen var å
endelig spille inn det folkalbumet hun har syslet med på si gjennom
hele solokarrieren, inspirert av forbilder Gillian Welch, Patty
Griffin og Dave Rawlings Machine. Men så gikk det ikke helt sånn. I
stedet opplevde hun en kreativ forløsning i møte med et ungt og
svært produktivt musikermiljø. Den vellykkede skriveprosessen fikk
henne til å tenke det kunne være en idé å også spille inn
albumet i utlandet - og det var jakten på en amerikansk produsent
som fikk henne til å innse at hun like gjerne kunne ta jobben selv.
At hun selv måtte sitte ved roret, ha en visjon og være til stede i
alle ledd av prosessen.
I arbeidet med albumet har Marit
Larsen forsøkt å strekke seg bort fra det søte hun forbindes med
som artist. Akustisk gitar og strykere er holdt tilbake, og hun har
jobbet en hel del med stemmebruken - blant annet ved å være mer
bevisst på at det faktisk er hun som skal synge låtene når hun har
skrevet dem. Et personlig høydepunkt ble arbeidet med trommeslager
Matt Chamberlain, Marits "største trommishelt i hele verden",
som spiller på plater hun har hørt på hele livet (Fiona Apples,
blant annet). Coldplays strykerarrangør Davide Rossi bidrar også på
albumet.
Min kommentar:
Jeg setter gjerne på ei plate med
Marit Larsen. Hennes musikk har vi hittil funnet i popsjangeren. Men
på denne plata beveger vi oss mer over i Country-landskapet. Og
dette kler virkelig Marit Larsen. Enkelte har karakterisert Marits
stemme som barnslig. Når jeg lytter til denne skiva, så føler jeg
at Marits stemme passer svært godt til denne musikkformen. Ja, i de
beste partier kan hun minne litt om selveste Dolly Parton. Kanskje
det er denne veien artisten bør gå? Tja, kanskje om hun skal satse
stort på den Amerikanske markedet. Men om hun skal beholde oss
norske/europeiske tilhengere så bør hun, etter min mening, beholde
de lette poplåtene, men vi tar gjerne imot låter med køntripreg
også.
Det har vært sagt og skrevet mye om
jentene i duoen M2M.Marit har blitt fremstilt som engelen, mens
Marion har blitt kalt det motsatte. Jeg har digga begge jentene
siden de gikk solo. De har utviklet jeg i forskjellige retninger
musikalsk. Men det er jo bare spennende. Personlig så ligger noe
Marions mere rocka stil mitt hjerte nærmest, men jeg synes også at
Marit noe lettere stil er behagelige å høre på.
Jeg sier altså som Ole Brumm «Ja
takk, begge deler».
Asbjørn Krogtoft, sanger, komponist,
gitarist og produsent, f. 13.08.1948 i Bodø. Asa var en av de mest
markante norske artister som debuterte på 60-tallet. Han er bl.a.
ansvarlig for en av de mest populære og anerkjente komposisjoner
innen norsk pop/rock, «Graveyard Paradise». Han var frontfigur i
gruppene 1-2-6 og Taboo før han i 1968 begynte på
ingeniørskolen i Narvik. Samtidig fortsatte han platekarrieren som
soloartist, og fikk stor suksess med singlen «Rekkene» i 1969.
Her er hva Asa skriver selv på
coverets bakside: « Noen gir seg aldri – spør meg om hvordan jeg
skriver låter, hva jeg mener om det og det og hvorfor jeg mener noe
i det hele tatt, - vil ha en slags oppskrift og en slags fasit.
Jeg vet aldri hva jeg skal svare, blir
litt irritert – lover meg selv å skrive en stygg sang om dem …
Noen ser på TV, - noen spiller
fotball, - noen maler bilder,.- andre maler kanskje bilder på
TV-skjermen og samler på fotballer, hva vet jeg? Noen skriver
låter, spiller og synger. Jeg er en av de sistnevnte – det er i
grunnen alt – tar meg ikke selv så svært høytidelig.
Noen ganger finner jeg nesten meningen
med livet, andre ganger synes alt håpløst og tomt, en dag kan jeg
gå rundt og le av alt mulig og neste dag være taus og alvorlig.
Er ikke de fleste nettopp slik? -
farget av sin egen mosaikk.»
ASA
Min kommentar:
Asa var en av de aller hotteste gutta
på sekstitallet. Jeg oppdaget gruppa 1 -2 -6 ganske tidlig.
Mine
foreldre var ansatt på den lokale kinoen. Derfor fikk vi bladet
filmjournalen rett hjem i postkassa. Og i tillegg til filmnytt var
det vel så mye stoff om musikk, grupper og soloartister. Og det
beste av alt. - Det var bilder, - store bilder. Ofte var det sånn
at vi måtte samle på midtsidene for å få et riktig stort bilde.
Jeg hadde selvfølgelig et stort bilde av gruppa 1–2-6 på veggen.
Asa var frontfigur og en populær kar. Og så var han- jo fra Bodø.
Jeg følte nesten jeg kjente han fordi jeg hadde et søskenbarn som
bodde i Bodø, og hun påsto at hun hadde sagt hei til både Asa og
flere andre gruppemedlemmer. Jeg har en mistanke om at dette var
skryt, men hvem vet …..
Jeg likte Asa så godt, så da jeg i
1970 skulle ha mine 15 sekunder med berømmelse i form av en hilsen
på radioens «Etter Skoletid - Ønskeplate», så var det nettopp
Asa med «Rekkene» som var ønskeplata. Jeg husker at vi sto samlet
rundt reiseradioen på den lokale matbutikken, «Arnoldbutikken».
da programmetgikk på lufta. Det var stor stas å
få lest opp navnet sitt på radio. Det kan helt sikkert
sammenlignes med å være deltaker på et eller annet reality program
i dag. Men det var et lite skår i gleden at da musikken starta, så
var det en kunde som lurte på om vi ikke kunne skru ned lyden ………
Så til dags dato har jeg tatt igjen –
om Asa kommer på radioen, - da skrur jeg opp lyden.
Denne skiva tåler godt at jeg skrur opp lyden. Vi får bl.a. et hyggelig gjenhør med "Vakre Vera".
Desverre fant jeg ingen klipp fra dette albumet på youtube, men vi tåler et gjenhør med "Rekkene".
Den katastrofale krasjen i tyske Grand
Prix på Nürburgring i 1976 var svært nær ved å drepe ham. Sterkt
skadet og kraftig forbrent ble han fraktet med helikopter til
sykehus, og man trodde ikke han ville klare seg. At han noensinne
ville kjøre Formel 1 igjen, var utenkelig. Likevel, kun uker senere
sitter Formel 1-kjøreren Niki Lauda (Daniel Brühl) igjen bak
rattet, klar til å møte erkerivalen James Hunt (Chris Hemsworth) og
forsøke å vinne 1976-verdensmesterskapet.
Actionfilmen Rush er
satt til Formel 1-sportens glamorøse gullalder på 1970-tallet og
basert på den sanne historien om sportslig rivalisering mellom den
kjekke engelske playboyen James Hunt og hans metodiske motstander
Niki Lauda. Historien følger deres svært ulike personlige stiler
både på og utenfor banen, i den forbløffende 1976-sesongen der
begge førerne var villig til å risikere alt for å bli
verdensmester i en sport uten feilmargin. Der én tabbe betyr døden.
Kritikerroste Rush er regissert av Ron Howard (DaVinci-Koden,
Cinderella Man, Apollo 13, Et Vakkert Sinn). Chris
Hemsworth (Thor, The Avengers, Star Trek, Cabin In The Woods) spiller
rollen som James Hunt og Daniel Brühl (Inglourious Basterds) er Niki
Lauda.
Min kommentar:
Finns det noe mer kjedelig enn men som
kjører rundt og rundt i timesvis? Denne filmen kunne vært en
totimers seigpining av en annen verden. Men filmen griper tak i meg
fra første minutt. Alt er riktig, - hårsveisen, klærne,
musikken ja, alt er gjort pinlig nøyaktig. Jeg er tjue år igjen,
og året er 1976.
Jeg var en av dem som digget Niki
Lauda, syntes at Hunt var for sukkersøt, jålete og erkeengelsk.
Filmen gir oss en innblikk i sirkuset
rundt kjørerne både på og av banen.
Et uhyggelig mord skjer på en
institusjon for «vanskelige» tenåringsjenter. Ingen har sett noe.
Ingen vil fortelle noe. Sporene fører Joonna Linna i retning av
Vicky, som forsvant samme natt som mordet. Samtidig ringer det
spiritistiske mediet Flora Hansen til politiet. Først vil hun ha
penger for å snakke, snart ber hun dem bare desperat om å lytte.
Min kommentar: Av og til leser man en bok som man vil skal vare evig. Keplers
bøker varer nesten evig. Som lydbok har denne en spilletid på
nesten 15 timer. Jeg diggerduoen bak psevdonymet Lars Keplers
detaljrike tilnærming til gåten og løsningen. Ale disse detaljene
gjør at jeg som lytter må skjerpe meg.
Den finske politimannen med de vakre grå øynene, Joona Linna,
har blitt en mann etter mitt hjerte. Jeg fikk ikke helt tak i den
mystiske politietterforskeren i første bok. Nå som jeg har kommet
til bok nr 3, så er jeg fortapt. Men ettersom forfatterparet som
står bak Keplernavnet broderer så mye ellers, kunne de godt gitt
vår venn Joona enda flere egenskaper slik at han skiller seg ut fra
andre krimhelter. Han blir nesten litt kjedelig når alt annet rundt
han er så spennende og detaljert beskrevet. Jeg har nå lest de tre
Kepler bøkene, men klarer ikke å rangere dem. Dette fordi de er så
pass forskjellige. Sakene Joona må løse kan ikke sammenlignes.
Dette gjør dem ekstra spennende. Jeg anbefaler gjerne alle tre Kepler-bøkene, så kan du bedømme
selv.
Få med deg denne forbløffende
historien om store krefter som går amok. Da tre venner fra
videregående gjør en uventet oppdagelse, får de utrolige krefter
som er hinsides det også de selv kan forstå. De flytter gjenstander
med sinnet, knuser biler med tankekraft og lærer til og med å fly.
Men i takt med at kreftene blir sterkere, blir ungdommens mørke
sider mer fremtredende. Ufarlige skøyerstreker fører til stadig
farligere påfunn, og livet deres kommer helt ut av styring.
Min kommentar:
Dette er ikke en film for halvgamle
kjerringer som meg. Men for kidsa som lever sine liv gjennom dataspill og
fantasy, så vil jeg tro at dette gir mening.
Filmen har fått gode anmeldelser, så
den er nok en vinner for målgruppa.
Dette blogginnlegget
skrives mens programmet sendes. Jeg tar for meg låt for låt,
lørdag etter lørdag. Jeg kommer IKKE til å kommentere antrekk
og/eller sminke.
Klart for en ny sesong og
mine forventninger er på topp. Se bare på det mannskapet som
stiller i år.
Inger Lise Rypdal
Silje Nergard.
Aqua Lene
Thom Hell
Jonas Fjeld
Bjarne Brøndbo
OnklP
Dette blir gøy, ....og
fint.
Første kveld. Bjarne
Brøndbo.
Hele Norges kosebamse som
kanskje er mest kjent for å benytte enhver anledning til å vide
fram sin kraftige overkropp. Han er også kjent for å ta til tårene
ganske ofte. Jeg mener å ha lest eller hørt at Åge Aleksandersen
en gang har sagt at «Bjarne e deinn einasten æ kjeinne så kainn
gråt ta ei heilt aillminnele værmeilling».
Jeg vet at Bjarne er så
mye mer enn vokalist i D.D.e. Han er utrolig musikalsk, og har en
mye større stemme enn hva som kommer fram sånn til vanlig. Jeg
håper og tror at hele Norge oppdagen dette etter hvert som Bjarne
får vist jeg fram i vinter.
Silje
Nergaard: «Rai rai!»
Silje
synger country. Det var overraskende. Hun bærer litt preg av at hun
beveger seg i ukjent farvann. Men med DDEs største partysang så er
festen i gang.
Thom
Hell: «Det går likar no»
Det
går bedre nå, synger Thom Hell. Og Thom tror på det han synger.
Dette er langt fra originallåta. Men er det ikke det som er
meningen med hele dette konseptet. Låta er fin den.
Jonas
Fjeld: «E6»
Denne
blir jeg aldri lei. Husker godt første gangen jeg hørte den. Var
på tur hjem på sommerferie, og kjørte... ja, selvfølgelig E6.
Jeg
tror at Jonas Fjeld kunne tatt hvilken som helst melodi og fått meg
til like den. Rett og slett fordi Jonad Fjeld har en signatur som
han stempler på hver eneste melodi han fremfører. Denne låta kler
Fjelds signatur veldig godt.
Lene
Nystrøm: «Rompa mi»
Overrasker
meg ikke at Lene presenterer kveldens eneste rockelåt. Dama er
rocka. Gleder meg til å bli litt bedre kjent med henne. Desverre
drukner Lenes stemme litt.
Nå
ar jeg hørt låta på Wimp, og der kommer Lene stemme fram. Låter
slettes ikke ille.
OnklP:
«Vinsjan på kaia»
Å,
som jeg gleder meg. Men jeg ble, i likhet med Bjarne Brøndbo,
overraska. Jaggu er du modig, OnklP. Du stiller deg opp naken på
første forsøk. Du presenterer låta med en ydmykhet som må røre
noen og enhver. Å du lykkes.
Inger
Lise Rypdal: «Det umulige e mulig»
Å
Inger Lise ... Dama jeg har digga siden 1968. Du overbeviser på
første forsøk. Du kan gjøre hvilken sang som helst til din egen.
Genialt å gjøre teksten om til Totendialekt. Jeg vet ingen artist
som er så allsidig som deg. Du gjør det umulige mulig. Fastastisk
avslutning på en fin kveld.
Kveldens
aller beste opptreden.
Andre kveld. Aqua Lene.
Aqua Lene er Norges
ultimate popdronning. Ingen er vel i nærheten av å ha hatt sånn
suksess som denne jenta. Og da slår selvfølgelig Janteloven til.
Og den slår hardt. Det har Lene smertelig fått erfare. Men denne
jenta provoserer nettopp fordi hun er irriterende dyktig, både som
vokalist og skuespiller. Jeg håper at Lene gjennom dette programmet
får vist hvem hun er. Det skulle ikke forundre meg om dama får et
skikke comeback. I så fall er det vel fortjent.
Jonas
Fjeld – «Dr. Jones»
Selvfølgelig må Dr Jonas
Fjeld ta Dr Jones. Og selvfølgelig gjør han en bluegrassversjon av
låta. Trygt og godt. Det låter bra.
Thom
Hell – «Cartoon Heroes» ,
Mr Hell har sin egen
sound, uansett. Denne låta lyder soft og godt i øregangene.
Nydelig.
Silje
Nergaard – «Barbie Girl»
Silje overrasker igjen.
Denne gangen ikler hun seg bastskjørt og tar den poplåta som ga oss
gnagsår i øra med seg til sydligere breddegrader og presenterer den
i en bossanva versjon. Og det går opp for meg. Barbie Girl er ei
fordømt bra låt.
OnklP
– «It’s Your Duty»
Kjære OnklP. Du er
virkelig et friskt pust denne sesongen. Du bearbeider en heller naiv
tekst og får litt fornuft inn i verselinjene. Det kan se ut som om
du blir årets «vinner».
Bjarne
Brøndbo – «Skrik»
Så fikk Bjarne bevist at
han kan mer enn å hoppe opp og ned i bar overkropp, og det på
første forsøk. Han er vel den mest følsomme mann som noen gang er
vist på en 55 tommers flatskjerm.
Må kanskje legg til at
«skrik» på trøndersk/helgelending betyr å gråte. Da behøver
jeg vel ikke å si mer.
Inger
Lise Rypdal – «Back To The 80’s»
Flott partysang avslutter
denne kvelden. Her kjenner vi inger Lise igjen fra sytti-og
åttitallet. For en energi den dama har.
Kveldens beste.
Tredje kveld: Jonas Fjeld
Jeg har selvføgelig alle
platene med Jonas Fjeld i platehylla. Helt fra han titulerte seg som
Doctor og hadde maling i trynet, og til den voksne herren han
fremstår som i dag. Det har vært en spennende reise å førge Jonas
fjeld fra tidlig syttitall og til dags dato. En solid og varm artist
som alltid leverer.
Inger
Lise Rypdal - «Drammen i regn»
Inger Lise gjør låta
mystisk. Ser for meg at dette kunne vært musikken til en
spenningsfilm fra- ja, nettopp Drammen. Jeg blir imponert over Inger
Lises utrolig tydelige tekstuttale. Snakk om formidling.
Thom
Hell – «Hun kom som en engel»
Hell gir oss en Neil
Young-aktig variant av denne låta. Morsomt å registrere kontrasten
mellom Jonas Fjelds litt harde tekstuttale og Thom Hells myke uttale.
Dette er soft som kleenex og utrolig vakkert.
OnklP
- «Engler i snøen»
Så langt fra originalen,
men likevel så fint. Og det tror jeg Jonas Fjeld syntes også.
Tv-bildene lyver ikke. Husk Jonas Fjeld var også en rebell av sin
tid. Jeg vare nevner Dr Fjeld and His Rock And Rolf Band. Det var
tøffe greier.
Igjen godt jobba, OnklP.
Lene
Nystrøm – «The Bells Are Ringing For You Now»
Lenes beste opptreden
hittil. Stemmen hennes passer utmerket til denne låta. Og så er
det svært hyggelig at noen tas en av låtene fra tida før Jonas
inngikk partnerskap med Ole Paus. Dette likte jeg.
Bjarne
Brøndbo – «Bli hos mæ te dagen kjæm («Till The Morning Comes»)
Hvem ville trodd at
trøndersk enger seg bedre enn engelsk? Bjarne har en utrolig
formidlingsevne. Han byr på seg sjøl – altid. Og med en slik
porsjon ærlighet så blir det bra.
Mange sier at Bjarne tar
stor plass. Men det er en grunn til at han tar stor plass. Litt av
det ser vi her. Han går virkelig «all in» , og da må vi andre
stoppe opp og lytte.
Silje
Nergaard – «Tordensky»
Nok en gang overrasker
Silje. I kveld befinner hun seg i et crossover landskap mellom
visesang og pop. Og det kler virkelig denne sangen som er en av de
aller vakreste kjærlighetssanger som noen gang er skrevet.
Kveldens beste.
Fjerde kveld: OnklP.
OnklP er årets
ungdomsalibi. Jeg har fulgt han siden jeg hørte Kjendisparty for
noen år siden. Pål skriver fllotte, ærlige tekster. Jeg tror at
han er en av rapperne som vil overleve i mange, mange år. Jeg liker
svært godt resultatet av samarbeidet med rockegruppa Oslo Ess.
Tante Torill er forelska i
OnklP. Desverre så er jeg tredve år for gammal. Men pytt pytt...
musikken hans kan ingen ta fra meg.
Bjarne
Brøndbo: «Fredag»
Ingen kan skape sånn
feststemning som Bjarne. Men Onkl Ps fredag er på alle måter
milevis unna Bjarnes fredag. Dette får vi bevist i kveld. OnklPs
frdag er (har vært) å ta for seg av alt som er gratis (ifølge han
selv), mens Bjarnes fredag ofte er preget av trekkspill. Så derfor
blir jeg ikke så veldig overrasket over at Bjarne tar med seg
trekkspill inn i låta. Men istedet for å presentere en
trønderrockversjon, så gir han oss et Balkan/sigøynerinspirert
festfyrverkeri, med en touch av Kaizers trampeorgel. Godt gjort,
Bjarne. Nå kan festen begynne.
Jonas
Fjeld: «Du eller jeg»
Jonas Fjeld kler virkelig
den knallrøde elgitaren. Det er så gøy når den melankolikeren
legger fra seg kassegitaren og drar på litt. Jeg har som tidligere
nevnt fulgt denne mannen fra han var Doktor, dvs tidlig syttitall.
Den gang han var en rå rocker. Godt å se at han henter fram gamle
kunster.
Inger
Lise Rypdal: «Glir forbi»
For ei dame. Hun tar alle
utfordringer og leverer mesterlig, gang på gang. Det er få som kan
levere med en slik inderlighet som Inger Lise. Denne dama har jo vært
skuespiller, både på teaterscenen og på filmlerretet. Dette er
sikkert til hjelp når hun skal tolke andres låter. Synes dette
kommer fram under fremførelsen av «Glir forbi». En låt hun så
absolutt gjør til sin egen. Her var det like før den tøffe OnklP
fikk tårer i øya. Ser ikke bort fra at dette blir en av de låtene
vi vil minnes fra årets HGVM.
Thom
Hell: «Uten grunn»
Thom er, som vanlig, den
flinkeste gutten i klassen. Men om vi husker litt tilbake, så
fremsto ofte de flinkeste guttene som litt kjedelige. De overraska
sjelden. Du kunne alltid stole på dem. De var trygge og feilfrie.
Vi jentene var ikke så begeistra. Vi likte de tøffe gutta bedre.
Men av og til så glimtet «nerdene» til. Da de ble så pass voksne
at de fikk litt alkohol under vesten, så kunne de slippe seg litt
fri og overraske. Det kan nesten virke som om Thom Hell har litt
under vesten i kveld. Han slipper seg løs, og det kler han. Håper
han fortsetter slik. For han er en fantastisk musiker. Men i dette
konseptet må han satse 100% på formidling. Thom kan bli litt for
mye fokusert på arrangement og teknikk. Håper Thom finner fram til
den artisten han viste under «Korslaget».
Silje
Nergaard: «Panderosa»
Endelig skal vi få høre
Silje synge Rock n'Roll. Men hun drar også i likhet med Bjarne
til Balkan. Dette er jo ikke så langt fra originalen da. Men
hvorfor tørr ikke Silje å presentere låter i sin verden, - jazzens
verden. Det tror jeg hun ville tjent på. Selv om vi i kveld får en
skinnflat, rå tango så tror jeg du kan så mye mere. Silje
leverer jo alltid uansett, men våg å slå ut håret litt. Har du
ikke lært noen ting av å turnere med Velfjordinger?
Lene
Nystrøm: «Myk landing»
Endelig viser Lene hvem
hun er. Vi som har sett og hørt Lene siden tidlig nittitall vet at
hun er så mye mer enn den sukkesøte Barbiejenta. Dette passer Lene
langt bedre. Hun kler rollen som en noe rampete guttejente. Legg
merke til at Lene hittil har levert rein og rå Rock'n Roll.
Kveldens beste.
Femte kveld: Silje
Nergaard
Silje Nergaard. Jeg tror ikke at folk flest er klar over hvor stor denne jenta er. Det er faktisk
25år siden hun slapp sitt første album. Jeg har hatt gleden av å se og høre Silje "Live" ved flere anledninger. Men konserten som Brønnøy Jazzforum arrangerte for et par år siden er den absolutt beste opplevelsen.jeg har hatt. Jeg er spent på hvodan de andre artistene vil beghandle og fremføre Siljes låter.
OnklP – «Tell Me
Where You’re Going»
Oi, oi, oi, OnklP, OnklP.
Du blir bare bedre og bedre du. Men hvorfor har du ikke mere tro på
at det du gjør er bra. Du er så ydmyk, og behandler alle låter med
respekt. Det virker i hvert fall slik når du hver eneste gang spør
kveldens artist «Var det innafor»? Og du virker bli like glad hver
gang når folk, med god grunn, roser arbeidet ditt. Du fortjener all
den ros du kan få.
Siljes låt klarer OnklP å
snu helt på hodet. Han har nok en gang skrevet en flott, men mørk
tekst. Denne gutten er rett og slett en poet.
Jonas Fjeld – “Be
Still My Heart”
Lurt av Jonas Fjeld å
kontakte sin andre halvdel Ole Paus for å få snekra den norske
teksten til denne låta. Her er Fjeld i kjent og kjær stil. Han er
trygg og god.
Thom Hell – «Keep On
Backing Losers»
Denne låta kunne nesten
vært skrevet til Thom Hell. Det at vi får denne følelsen er fordi
Thom har bearbeidet låta godt, og fremfører den som sin egen.
Godt gjort.
Inger Lise Rypdal –
«Dreamers At Heart»
Endelig kommer
souldronninga Inger Lise fram nøyaktig slik hun låt i 1984. Jeg
husker konserter med soulbandet Chipahua hvor bl.a. Inger lise sang
fletta av oss. Inger Lise er en utrolig artist. Hun mestrer alle
sjangre, og går på alle oppgaver med respekt for materialet.
For en artist, sier jeg
bare.
Lene Nystrøm –
«Lullaby To Erle»
Før Lene fikk framført
sitt bidrag denne lørdagskvelden fortalte Silje sin sterke historie
som på en dramatisk måte er knyttet til denne nydelige låta. Lene
er modig som velger en så pass personlig låt. Men hun gjør det
med stil.
Bjarne Brøndbo – «En
og en»
Her er Bjarne langt unna
sitt kjære D.D.E. Men det er ikke så overraskende for oss som har
fulgt Bjarne tett. Han er en habil sanger med en stemme som rommer
mye. Han har jo gitt ut plate med salmer, noe som er langt langt
unna «Rompa mi». Siljes låt i norsk språkdrakt er en vakker
avslutning på kvelden.
Ang. kveldens beste blir
det i kveld delt førsteplass mellom OnklP og Inger Lise. Jeg
oppfatter det slik a de trives godt i hverandres selskap, så de
tåler nok å stå litt trangt oppå toppen av seierspallen.
Sjette kveld: Thom Hells
kveld.
Thom Hell er en fullkommen
musiker. Han er å mange måter Norges Neil Young. Det er et
kvalitetsstempel. Utad så fremstår han sjenert og tilbaketrukket,
men likevel så smyger denne vakre musikken seg under huden på
publikum.
Silje Nergaard: «Love Is Easy»
Selvfølgelig passen Thom Hells låter perfekt til
Silje. Hun gjør en lett og luftig versjon av denne låta. Kanskje
det er forutsigbart, men hvorfor endre på en vinners oppskrift.
Nydelig er det.
Lene Nystrøm – «So You’re
Leaving»
Jeg er usikker på om Lene kjente denne låtas
historie. Det kunne virke som om hun nesten ble litt skremt da Thom
fortalte om det triste bakteppet til denne sangen. Thom selv var
ikke gamle karen da han skrev denne til en begravelse. Men til tross
for denne alvorlige introen så synes jeg Lene løser oppgaven godt.
Kanskje en av hennes beste opptredener hittil. Godt å se at
rockejenta Lene også mestrer melodiøse, vakre låter. Denne legges
til på min personlige spilleliste på Wimp.
Det er tre kandidater til kveldens beste, Lene, Inger
Lise og Onkl P.
Har diskutert med meg selv, og kommet frem til at
kveldens vinner er: ..........(Trommevirvel)....... Lene.!! Fordi det
er hennes beste opptreden hittil.
OnklP - «All Good Things»
OnklP, - du er kongen uansett. Nå er du bare en
liten halvmeter unna å ha vunnet hele kongeriket. Igjen har du laget
en god norsk versjon. Låta klinger godt i mine ører, men så er jo
jeg allerede en av Onkelens aller største fan da.
Inger Lise Rypdal – «Over You»
En kan gi Inger Lise hva som helst. Hun presterer og
presenterer gang på gang. Hun har en unik erfaring og er så
sikker, så sikker. Hun har en egen evne til å gripe oss uansett
hva hun gjør. Jeg er målløs. Akkurat i denne låta minner hun
litt om artisten Charlene som hadde en landeplate med låta «I've
never been to me» en gang på åttitallet. Men framfor alt er hun
Inger Lise, dronninga fra Toten. Det er nesten synd at vi ikke skal
få høre henne neste lørdag.
Jonas Fjeld – «Tired»
Igjen gjør Jonas Fjeld en låt til sin egen. Det er
noe underlig med herrene Fjeld og Hell. De er så like, og har så
mange parallelle opplevelser at det er nesten mystisk. Det er nesten
så jeg er fristet til å spekulere på om ikke Jonas Fjeld har
turnert på Sørlandet i unge år? Men på den annen side så hevdes
det at vi alle har en tvillingsjel der ute et sted.
Bjarne Brøndbo – «Take Me Over»
Om man putter Thom Hell og Bjarne Brøndbo i ei
gryte, og tilsetter en liten dæsj med Dire Straits/Mark Knopfler så
får man en helt særegen stil. Dette Bjarne serverer her er rock
'n' roll og partymusikk til tusen. Bjarne trives, og det gjør vi
også.
Kveldens beste:
Inger Lise Rypdals kveld:
Inger Lise Rypdal. Det meste er sagt og skrevet om
denne dama. Jeg husker henne fra «Romeo Og Julie» toppet
hitlistene, fra utallige fjernsynsopptredener i sorthvitt. Husker
spesielt et program hvor hun og kjæresten Terje Rypdal ble
intervjuet. Å de var så kule, så laidback. Mener at de snakket
noe om en banan. Men jeg kan selvfølgelig huske feil. Men det jeg
er sikker på, er at programmet fikk massiv kritikk. Men det tror jeg
overhodet ikke Inger Lise brydde seg om. Hun var vel vår første
opprørske syngedame.
Jonas Fjeld: «Romeo og Julie»
Veldig uvant å høre en mannstemme fremføre denne
låten. Jonas Fjeld er på flørter'n der han gir oss en versjon i
sambatakt. Jeg blir begeistret og lar meg forføre.
Lene Nystrøm: «Jeg fant min frihet»
Antrekket røper at Lene skal fremføre rock'n'roll.
Hun våger til og med å endre litt på refrenget. Ja, og så synger
hun på engelsk. Det er greit det Lene, - ettersom det er deg.
Silje Nergaard: «Regn»
Selvfølgelig måtte Silje synge «Regn»,
åpningslåta fra Inger Lises LP «Fra 4 til 70». Ei skive jeg
spilte forderva da den kom i 1973. Låta passer Silje godt. En fin
opplevelse.
Bjarne Brøndbo: «I mitt liv» Like selvfølgelig som at Silje skal synge «Regn» er det at
Bjarne skal synge «I mitt liv». Igjen lager han en trøndersk
versjon. Dette er trygt og godt for Bjarne. Han byr jo på seg
selv, - alltid. Men jeg tror faktisk at mange i løpet av denne
serien har oppdaget at Bjarne faktisk kan synge. Han har en særegen
flott stemme. Det er litt trist at mange oppfatter han som en rølper
som står i bar overkropp og lirer av seg sanger om rompa si og
bakrus. Jeg håper inderlig at et program som HGVM kan bidra til å
fjerne fordommer mot de ulike musikktyper.
OnklP: «Fru Johnsen» Jeg tror at «Fru Johnsen» kan bli Årets «Sommerfugl». OnklP
måtte jo få denne låta, og han lager, som alltid, en fantastisk
tekst. Jeg tror nok at om Inger Lise og OnklP hadde tilhørt samme
generasjon så hadde de vært en perfekt match. Begge var/er
opprørske, og de har en god del til felles.
Thom Hell: «En spennende dag for Josefine» Det er et tankekors at denne låta er like aktuell i dag, mer
enn 40 år etter at Benny Borg skrev teksten til denne låta. Thom
Hell klarer å tilføre akkurat passe sårhet. Han regulerer også
tempo og rytme slik at vi er nødt til å ta budskapet innover oss.
La oss håpe at dette er en uforståelig tekst om nye 40 år.
Kveldens beste.
DUETTER:
Lene Nystrøm/OnklP: «Kjendisparty»
Jeg har alltid digga låta, helt siden jeg hørte Dag
Spantells versjon. Jeg husker også OnklP & Jaa9. Litt for
dominerende komp kanskje her i Lenes versjon, men etter å ha hørt
låta på Wimp så fikk jeg med meg teksten også. Kanskje ikke det
beste OnklP har skrevet, men dette er uansett ei partylåt som setter
standard for lørdagskvelden.
Silje Nergaard og Jonas Fjeld: «Når vi
deler alt»
Det er nesten umulig å høre denne låta uten å
gråte en skvett for Hilde Heltberg. Vi mistet henne så alt for
tidlig. Jeg tror nok Hilde vil smile om tonene fra denne duetten når
henne i kveld.
En flott og verdig fremføring.
Bjarne Brøndbo/Inger Lise Rypdal:
«Sønnavindsvalsen»
Bjarne og Inger Lise gir oss en trivelig stund for
alle generasjoner. Dette fungerer fra barnehagen til gamlehjemmet.
De fremfører låta med hertet utapå kofta. Jeg liker måten de har
bygd opp låta på. Ei fin vise, - rett og slett. N'Alf ville vøri
stolt ta dekk.
Lene Nystrøm og Thom Hell: «Turn Back Time»
Å, dette var et hyggelig gjenhør. Hadde nesten
glemt denne låta, helt til jeg hadde et gjensyn med filmen «Sliding
doors» for noen uker siden. En koselig film, og låta er som
skreddersydd. Den virker også være skreddersydd til Lene og Thom.
Dette var harmonisk og fint.
Silje Nergaard/Thom Hell: «Det fine vi hadd
sammen»
Jeg har hørt mye DDE opp gjennom åra. Men det har
stort sett vært på fest eller i bil. Men jeg har aldri lagt merke
til hvor fin denne låta egentlig er. Låta kledde virkelig denne
akustiske nedstrippa versjonen. Vakkert er det .... og Bjarne gråter,
- og det gjør jeg også.
Inger Lise Rypdal/Jonas
Fjeld/Bjarne Brøndbo: «Liv laga»
Så er det slutt. Og
denne trioen gir oss virkelig en festlåt som passer ypperlig. En
fresk avslutning på nok en sesong av TV2s kanskje beste
underholdningsprogram. Det merkes at det er mye rutine på scenen.
De viser alle sine særtrekk, Bjarne med trekkspill, Inger Lise med
soul i stemmen og Jonas Fjeld henter fram rockefoten.
Takk for i år.
Jeg gleder meg allerede
til neste år.
Dette er mitttil mannskap for neste år #TV2, #HGVM .
Jahn Teigen, Bjørn
Eidsvåg, Hans Rotmo, Maria Mena, Admiral P, Kari Bremnes,
Ingrid Olava,
På reservebenken: Rita
Eriksen, Åge Aleksandersen, Morten Harket.
Høst fra Indre Østfold debuterte i
1974 med På Sterke Vinger, et norskspråklig album som med
imponerende resultat blandet hardrock og prog. To år senere kom
oppfølgeren, som blandet den tunge progrocken med symfoniske
atmosfærer - på enkelte av låtene hadde de med seg et lite
orkester. Hardt Mot Hardtr et melodiøst og rytmisk album, med
fengende riff og imponerende vokal av Geir Jahren.
Dessverre har jeg mistet min plate som
jeg kjøpte i 1976, så inntil videre må jeg ta til takke med dette
eksemplaret fra en reissue fra 1991.
Men musikken er heldigvis den samme,
tunge rock som treffer oss i magan. Vi var nok litt overraska over
at et rockeband på den tida lagde norske tekster, men etter hvert
så ble det veldig kult (selv om det ordet ikke fantes på
syttitallet). «Nå kan også de intellektuelle digge norsk rock»
skrev en musikkjournalist. Jeg vil tro han sikta til tekstene. På
denne skiva siteres selveste Oscar Wilde.
Personlig så anser jeg denne plata som
en av de aller beste norske rockeskiver gjennom tidene.
Anbefaler deg å låne øre til gruppa
Høst, selv om nå kalenderen viser at det bærer mot vår.
Ut av intet dukket Emilie Nicolas opp i
2013. Allerede før utgivelsen av hennes første album, ble hun
utropt til en av Skandinavias store, nye stjerner - ikke minst takket
være singler som "Nobody Knows", "Grown Up" og
DumDum Boys-coverlåta "Pstereo". Debutskiva Like A
Warrior beviser at de høye forventningene var berettigede.
Nicolas' stemningsfulle electropop bølger fram og tilbake mellom
(ofte minimalistisk) melankoli og pulserende, mektige topper, alltid
med hennes vakre vokal som naturlig midtpunkt i det detaljerte
lydbildet.
Allerede nevnte "Nobody Knows" ble en
favoritt blant fansen da den lå i demoversjon på Soundcloud. Her er
låta - som er skrevet av Emilie Nicolas selv - innspilt på nytt.
Den er produsert av Eivind Helgerød, Emilie Nicolas, Nicolay Tangen
Svennæs og Anders Opdahl, samt mikset av Lasse Mårtén og mastrert
av Chris Sansom i Propeller Mastring.
Min kommentar:
Det er ikke hverdagskost at et samlet
pressekorps triller yatzy når ei norsk jente slipper sitt
debutalbum. Men i dette tilfellet er det vel fortjent.
Jeg har nå
hørt gjennom skiva flere ganger. Stemmen til Emilie er en
mellomting mellom Enya, Susanne Sundfør, med et snev av Bjørk.
Men
det morsomste av alt var at mens jeg spilte
gjennom skiva for siste gang, så var jeg borte i platehylla for å finne
en ny cd. Valget falt på et samlealbum med Nina Simone. Så setter
jeg meg for å lese anmeldelsen av albumet i «Gaffa», og der står
det skrevet at Emilie har «vokallinjer tuftet på Nina Simone». Tilfeldig? Tja, kanskje. Opplevelsen av musikk er jo ofte preget av assosiasjoner og gjenkjennelse. Men selv om jeg sammenligner denne norske artisten med mere kjente stjerner, så står hun trygt på egne ben. Lån gjerne øre til Emilie, så skjønner du hva jeg mener.
Er det ikke rart? Når du tar fram ei
plate som du ikke har spilt på bortimot 40 år, så er det omtrent
som å hilse på en gammel venn. Man blir litt lettere til sinns,
mens gode minner strømmer på.
Carl Hjalmby var en populær kar på
syttitallet. Ryktene sa at han haade levd et hardt liv. Han ble
kalt «Den syngende uteligger». Men om jeg husker riktig så var han
en av de aller første av de som levde litt på siden av A4 livet som
klarte å oppnå en viss form for respkt blant publikum. Han ble
uansett en viktig røst for dem han identifiserte seg med. Hun turte
å stå fram som den han var, og publikum trykket han til sitt bryst.
Han presenterte seg som visesanger, men hadde mange flere
instrumenter på sine låter enn den enkle gitaren vi var vant til
fra seksti- og syttitallets visesangere. Det svingte mer av
denne musikktypen, som var en god miks av vise, pop og country. Vi
likte det dengang, og jeg liker det litt enda
Valle (JACOB ERICSSON) og Mona (HELENA
AF SANDEBERG) lever et harmonisk liv sammen med sin datter, helt til
Valles yngre bror Adam (GUSTAF SKARSGÅRD) dukker opp. Han er
narkopusher i Stockholms underverden og ligger særdeles tynt an. Han
har en stor gjeld til gangsterbossen Masen (MICHAEL NYQVIST) etter at
han ble fraranet et stort parti med kokain til en gateverdi på flere
millioner. Gjelden må nedbetales umiddelbart, hvis ikke er han en
død mann. Adam ser ingen annen utvei enn å gå til sin bror Valle
for å få hjelp, men Valle har lovt seg selv og sin familie om å
ikke bli innblandet i brorens narkoaffærer. Tilslutt ser han seg
nødt til å stille opp for broren og går med på å stille som
kausjonist. Idet ting ser ut til å ordne seg skyter Adam en av
Masens håndlangere. Det som i starten så ut som en liten
misforståelse utvikler seg til et spill på liv og død, og hvor
Valle innser at nærheten til sin bror er sterkere enn døden.
Min kommentar:
Jeg lar meg nok en gang forundre over
at de råeste bandittene ofte lever en dobbeltliv med famile, jobb og
gangstervirksomhet. Vel er denne typen film en fiksjon, men er det
virkelig mulig at kvinnene i disse filmene enten er så dumme at de
ikke skjønner noen ting, eller så godtar de alt bare de forsynes
med materielle goder. Nettopp derfor irriterer jeg meg grønn hver
gang jeg ser slike filmer. Dette er en typisk svensk film hvor
råskap, hevn og blod dominerer. Ikke en gang unge Skarsgård klarer
å løfte denne filmen.
Singer-songwriter Askil Holm er for
tiden aktuell med nytt album. Albumet skildres som en
«kjærlighetserklæring til de første famlende stegene man tar inn
i en mer harmonisk voksentilværelse», og dveler ved temaer som
oppstår i denne prosessen.
Albumet blir en påminnelse om å ikke
ta de små tingene forgitt og at livet er kort. Det minner deg på de
du hadde før og de du har nå. Hva som er viktig og hvor du må
prioritere.
Min kommentar
«Det var en gang» Ja, slik startet
også eventyret om Askil Holm. Askil var den ukjente artisten, som i
tillegg til Kurt Nilsen, Alejandro Fuentes og Espen Lind dannet
supergruppa som fikk det uoffisielle navnet «De Nye
Gitarkameratene». Så ukjent var denne karen at et av de beste
samtidige humornummer var «Kem F*** E Askil Holm»
Men i dag vet de fleste hvem denne
joviale trønderen er. Musikalsk står han fjellstøtt på egne ben.
Du overraska meg litt med dette
albumet, Askil. Med det forrige albumet i bakhodet hadde jeg
forventa noe mer i retning «Trønderrock, og så drar du i gang
skiva med noe tilnærmet C & W, før du serverer variert musikk i
de sporene som følger. Men alt i alt er det når du nærmer deg den
trygge Trønderrocken at jeg får de beste opplevelsene. Jeg
personlig er litt skuffa, fordi jeg vet at du kan så mye mye mer.
Kanskje trønderdialekta blir litt overtydelig til din musikk, og at
du derfor skal holde deg til engelsk. Jeg vet ikke, men jeg lurer på
om ikke «Without You» låter bedre enn «Uten Dæ».
Oscar-vinner Nicole Kidman, Mia
Wasikowska og Matthew Goode har hovedrollene i dette gåtefulle,
mørke og vakkert utførte thrillerdramaet regissert av den
kritikerroste filmskaperen Park Chan-Wook (Oldboy).
Etter det
tragiske dødsfallet til sin far, møter India Stoker sin
karismatiske onkel, Charlie, som hun aldri visste eksisterte. Når
han flytter inn til India og hennes ustabile mor, blir de begge
tiltrukket av hans sjarmerende og beroligende oppførsel. Men det
blir snart klart at Charlies ankomst ikke var noen tilfeldighet, og
at de sjokkerende hemmelighetene fra fortiden hans kan påvirke
Indias fremtid ... eller knuse den fullstendig.
Stoker var den
siste filmen Tony Scott (True Romance, Top Gun) produserte før han
døde. Manuset er skrevet av Wentworth Miller, best kjent for rollen
som Michael Scofield i Prison Break.
Min kommentar:
Det er ikke så ofte jeg ser denne
typen film lenger. Og det er en stund siden jeg så evigunge Nicole
Kidman. Hun er like iskald som alltid. Det er litt skummelt med
skuespillere som ikke eldes. De ser prikk like ut, tiår etter tiår.
Uhyggen med Nicoles utseende står i stil med filmen. Her er
stemningen skummel, og personene blir verre og verre. Dette er en
komplisert sjanger. Det er vanskelig å finne en ny vri i
handlingen. Som publikum har vi sett det meste før, og blir ikke
overrasket lenger. Det skjer ikke denne gangen heller. Det blir
dessverre altfor forutsigbart……
Og så er jeg livredd for at dukken Nicole skal knuse.
Forlagets omtale:
En generaldirektør
med ansvar for svensk våpeneksport, blir funnet hengt i sin
leilighet på Østermalm. Samtidig blir en ung kvinne funnet druknet
om bord på en fritidsbåt som driver rundt i Stockholms skjærgård.
Et fotografi blir bindeledd mellom de to sakene, men politimann Joona
Linna må jobbe hardt for å finne andre spor som belyser de
uforklarlige dødsfallene. Han får god hjelp av Saga Bauer, og
sammen retter de snart oppmerksomheten mot en problemløser og
yrkesmorder. Sentralt står kynisk kriminalitet i kjølvannet av
internasjonal våpeneksport. Bokens tittel er inspirert av
fiolinvirtuosen Paganini. Ifølge myten fikk Paganini sine evner
etter å ha inngått en kontrakt med djevelen. I Paganinikontrakten
møter vi mennesker som stilles overfor grunnleggende moralske
dilemmaer, og som forholder seg til dem på høyst ulik måte.
Resultatet er en velskrevet, dramatisk krimroman med samfunnskritisk
brodd og stor underholdningskraft.
Min kommentar:
Så har Lars Kepler nok en gang gitt
oss en skikkelig «pageturner»., - en bok som er umulig å legge fra
seg. Vi blir dratt inn i en heseblesende karusell som snurrer fortere
og fortere. Det er bare å klamre seg fast mens spenningen og
adrenalinet stiger. Men denne karusellturen blir i lengste laget for
meg. Det skjer mye underveis. Ja, nesten for mye. Det blir mange
personer å forholde seg til etter hvert, og selve handlingen har
mange avstikkere og omveier. Ikke alle er like viktige for løsningen
av gåten. Vi får mye unødvendig informasjon, slik at mye av
utfordringen ligger å sortere hva som er viktig.
Jeg går fremdeles ikke helt i takt med
den noe sære finske politimannen. Han tar en del merkelige
avgjørelser. Men kanskje det er nettopp dette forfatteren vil skal
være Linnas særtrekk.
Forfatteren ja, - jeg vet selvfølgelig at
de er en par som skriver under pseudonym. Kanskje det er årsaken
til at boka virker ha litt for mange sider. Denne gangen skal jeg
prøve meg på terningkast. Jeg gir en god fir'er.
På midten av syttitallet opplevde vi at folkemusikken fikk et
oppsving. Mye takket være folk som Lillebjørn Nilsen, Steinar
Ofsdal og Øystein Sunde. Det ble dannet viseklubber i bygd og by.
Ja, til og med her i Velfjord hadde vi viseklubb. Det var
musikklæreren som dannet vår viseklubb. Vi holdt til i
omkledningsrommet bak scenen på Gimle. I tidsriktig ånd satt vi på
puter på gulvet med beina i kors. De som kunne, spilte gitar. Selv
ble jeg aldri helt stø på gitaren. Lærte meg noen grep, men jeg
var så umusikalsk, at jeg hørte ikke når jeg skulle skifte grep.
Men jeg hørte når det var for seint. Så jeg kjøpte tamburin for
anledningen. Kan ikke huske at jeg fikk en eneste kommentar på mitt
forsøk på å holde rytmen. Jeg antar at resten av viseklubben var
glad til da tamburinen plutselig en dag var borte vekk.
Etter hvert så ble gitar og visesang litt for kjedelig for
enkelte. Noen ville fyre opp med litt rock'n roll i tillegg, som
f.eks.gruppa Folque. Gruppa ble dannet i 1972, og var vel fremfor
alt inspirert av Fairport Convention. Forøvring et av mine
favorittband.
Jeg har alltid vært litt nysgjerrig på nye band som har turt å
gå sine egne veier. Derfor har jeg kjøpt mye rar musikk opp gjennom
åra. Mange plater har blitt stående i hylla som hyllevarmere. Men
denne første skiva som jeg kjøpte av detet noe merkelige bandet , den
har jeg spilt med jevne mellomrom opp gjennom åra. Vil tro at
Øystein Sunde som producer var et kvalitetstempel, og den viktigste årsaken til at jeg kjøpte denne skiva.
Vi kan på mange måter si at Folque var litt forut for sin
tid. Så vidt jeg kan huske, så var det ikke så mange andre band
som spilte slik musikk den gang da. Men i dag har vi band som
Hekla Ståstrenger, Gåte og Valkyrien Allstars som holder til i
samme gata. Tro om disse bandene hadde eksistert uten Folque. Det
får vi ikke svar på. Men jeg liker å tro at Folque har gjort en
uvurderlig innsats for folkemusikken og formidlingen av den. Skulle gjerne vært i Oslo i april i år. Da spiller Folque på
Rockefeller i forbidelse med markeringen av at det nå er 40 år
siden akkurat denne skiva ble utgitt. Og her sitter jeg akkurat nå å
lytter til denne, noe slitte skiva. Rart å tenke på.
En ting til slutt. På coverets bakside står det: « Innspilt i
Rosenborg Studio 21. til 25.okt 1975». Dette må vel være feil,
eller hva. Send meg gjerne en melding i kommentarfeltet her, eller på
Facebook / Twitter.