Musikkblogg. Bokblogg. Filmblogg. Altså: - en blogg om musikk, bøker , film, TV-serier og mine minner fra en ikke alt for fjern fortid.
Du finner også en del brukt vinyl til salgs under etiketten "SALG brukt VINYL".
Historien om Apple-gründer Steve Jobs
og hans lange reise, fra å ha hoppet av college-studiene til å bli
en av de mest respekterte og kreative entreprenører verden har sett.
Filmen "Jobs" forteller historien om de to vennene Steve
Jobs og Steve Wozniak, som i en garasje i LA på 70-tallet bygger det
som skal bli den første personlige computeren: Apple I. Prosjektet
iverksettes for å imponere andre i fagiljøet de tilhører. Men den
visjonære Jobs ser raskt de kommersielle mulighetene, og med sin
unike stå-på-vilje går han igang med å søke investorer. Arbeidet
gir frukter, og i 1976 grunnlegges Apple Computer. Apple II lanseres
med suksess. De to vennene er mangemillionærer, men perfeksjonisten
Steve Jobs viser seg å være en mann det er vanskelig å gjøre
tilfreds.
Min kommentar:
Steve Jobs – What a man, på godt og
vondt.
Et geni som hopper av skolen i en fase
av livet hvor han er søkende. Nå er vel de fleste ungdommer
søkende i slutten av tenåra. De aller fleste har mange baller i
lufta, og vil gjerne prøve ut et meste. Men geniet Steve Jobs har
en ide og en visjon. Han jobber knallhardt og målrettet, er iskald
både på jobb og hjemmebane, -ja, faktisk er han en ganske så
ufyselig fyr.
Ashton Kutcher gjør en meget god jobb
i hovedrollen.
Vi får ikke vite så mye nytt i denne
filmen, alt er skrevet spaltemeter om tidligere. Personlig savner jeg
litt fra Jobs siste tid blant oss. Kunne vært interessant å se
hvordan han kjempet mot sykdommen. Gjorde dette han mer menneskelig,
eller var han en maskin til «The End»?
En tysk turist blir funnet drept i en
bygd på Sunnmøre. Kajsa Coren er tilbake i barndomsbygda Losvika.
Hun arbeider med en bok om kvinnene under andre verdenskrig, og
kommer over flere krigsmysterium. Etter hvert oppdager hun at
menneskene i bygda bærer på mørke hemmeligheter. Så skjer det et
nytt drap. Dette er den tredje romanen om Kajsa Coren.
Min kommentar: Dette begynner så lovende, Det er jo noe med historier som har
en link til krigen. Det slår sjelden feil. Men på den annen side;
- Hvor lenge kan vi tøye dette. Uti andre kapittel begynte jeg en
febrilsk hoderegning. «Om soldaten var 22 år i 1942, så er faktisk
denne karen 90 år nå». M.a.o. Det haster å få skrevet disse
historiene. Men selv om boka starter lovende, så er det noe som mangler.
Ikke mye, men bittelitt. Boka er spennende. Jeg liker at vi følger
parallelle historier hvor handlingen tilfhører forskjellig
tidsepoker. Historien bygger seg opp mot en drivende avslutning.
Her holder faktisk spenningsnivået mål. Det er selvfølgelig vanskelig å skrive en original historie med
krigshistorie som et bakteppe. Det aller meste er sagt og skrevet
før. Men Trude
har likevel vært dyktig til å formidle historien selv om den kun inneholder
en knivsodd originalitet. Vi har hørt og lest det meste før. I det store og det hele så er jeg fornøyd, men det
mangler det lille ekstra. Kanskje det kommer i neste bok. Terningkast 4.
Den særegne regissøren Ruben Östlund
(Play, De Ufrivillige) retter sitt satiriske blikk mot en
kjernefamilie på skiferie i idylliske Alpene. Filmen Turist
handler om etterspillet av en katastrofe som aldri inntreffer. Hva
skjer hvis en far kun redder seg selv når hele familien står i fare
for å bli tatt av et snøskred? Hva hadde du gjort? Hvordan hadde du
reagert? Alt ligger til rette for en tragisk komedie eller komisk
tragedie, og ikke minst et nådeløst oppgjør med den skandinaviske
folkesjelen. Paret i filmen spilles av svenske Johannes Bah
Kuhnke og norske Lisa Loven Kongsli, og i en sentral birolle møter
vi norske Kristofer Hivju (Game Of Thrones). Filmen hadde
verdenspremiere i Cannes, og er både Sveriges Oscar-kandidat og
nominert til Nordisk Råds Filmpris. Turist er co-produsert av
norske Motlys.
Min kommentar:
En film helt utenom det vanlige. En
film til selvransakelse og ettertanke. Hva hadde du gjort i samme
situasjon som familiefaren i denne filmen? Umiddelbart etter raset
hvor faren har rasket med seg hanskene og iphonen og løp bort fra
familien, så syntes jeg at dette måtte være den ultimate
drittsekken. Men jeg får faktisk noen aha-opplevelser underveis i
filmen, og det vil helt sikkert du også få.
Dette er faktisk en film til
ettertanke. I tillegg så er den utrolig original, både når det
gjelder dialog, foto og location. Og så er skuespillerne veldig
gode. Særlig må jeg berømme de to barna som har to meget viktige
roller i filmen. De spiller så troverdig, at det nesten gjør vondt.
Jeg fikk en helt annen film enn det jeg
forventet. Jeg hadde forventet en heseblesende katastofefilm. Det
fikk jeg ikke.....
Journalisten Kajsa Coren lager en
dokumentarfilm om sin mor som har flyttet til et sykehjem i Asker.
Etter hvert får Kajsa imidlertid en sterk fornemmelse av at noe er
galt. En gammel dame forteller henne at noen "kvitter seg med"
pasienter. Like etter dør hun, og en sykepleier forsvinner. Så blir
Kajsa involvert i en annen kriminalsak: En ti år gammel gutt, som
har vært på fotballtrening, blir meldt savnet. Når Kajsa begynner
å forstå sammenhengen mellom sakene, står det om livet - ikke bare
for henne.
Min kommentar: Jeg satte i gang med bok nr 2 om Kajsa Coren på direkten etter at
jeg var ferdig med den første boka. Denne gangen er handlingen
lagt til et sykehjem. Et miljø som jeg synes er grusomt uhyggelig.
Her er det kun hjelpeløse mennesker, og bare tanken på at en ond og
ustabil person lusker rundt i gangene er ikke til å holde ut. Og det
er nesten enda verre at en av pasientene egentlig har ganske god
oversikt over hva som skjer, men ikke er i stand til å formidle sine
mistanker. Beboeren Martin sitter helt hjelpeløs i sin rullestol.
Jeg mistenker at modell og inspirasjon for personen Martin er en fyr
både forfatteren og jeg kjenner ganske godt til, altså en felles bekjent. Etter hvert blir historien ganske spennende. Vi får innsikt i
morderens skrudde hjerne gjennom vedkommendes fortellerstemme. Og i
takt med at spenningen drar seg til, så kjemper Cajsa sin kamp på
hjemmebane. Forholdet til mannen Aksel har ikke bedret seg siden den
første boka. Cajsa er politisk
journalist, og hovedsaken hun bobber med er en utroskapssak. Men etter hvert får denne saken mindre betydning. All min og hennes oppmerksomhet vies til hva som
sjer på sykehjemmet. I kjølvannet av sykehjemssakensaken skjer det mye i
et heseblesende tempo. Dette er så spennende at det nesten ikke er
til å holde ut. Jeg er lei meg for at boka er slutt. Det er et godt tegn. Heldigvis har jeg en til
liggende. Cajsa Coren og Trude Teige har blitt mine bestevenner.
Nora Brockstedt ....... for ei dame. Jeg hørte et intervju med henne på radio for en stund siden, Tenk at hun er 92 år. Hun er vel den første
norske syngedama. Hun debuterte i 1943.... tenk det !!!!! Og den
dama fikser absolutt alt. Vi har hørt henne synge, Prøysen, viser,
jazz , pop og rock. Hun har selv sagt at jazzen ligger hennes
hjerte nærmest. «Noe Nytt» er faktisk hennes først solo-LP, om jeg skal tro på
Wikipedia. Musikalsk er albumet variert, med inspirasjon og musikk
fra bl.a.Burt Bacharach. Og Jaques Brel. Alle tekstene er på norsk.
Albumet fikk gode kritikker, men solgte dårlig. Jeg var en av dem
som kjøpte plata da jeg fant den i en tilbudskasse hos Alt T Nielsen
i Brønnøysund. Det var ikke akkurat den skiva jeg dro med på
fester og spilte for klassekamerater. Jeg innrømmer at det var ei
sær plate for en 14-åring.
Men likevel er dette ei plate jeg har
spilt mye fordi Nora er en fremragende artist. Artig gjenhør.
Et eldre ektepar blir funnet drept på en
gård i Asker. Politisk journalist Kajsa Coren blir sendt til
åstedet. Hun er egentlig opptatt med å avdekke en av
velferdsstatens største skandaler etter krigen: omsorgssvikt og
overgrep mot barn på barnehjem og spesialskoler. Kajsa begynner å
forstå at det e r en sammenheng mellom drapet og
barnehjemsskandalen. Dette er den første romanen om Kajsa Coren
Min kommentar: Vi kjenner alle journalisten Trude Teige fra TV2. For noen år
siden forlot hun Tv-ruta for å bli forfatter på heltid.
Med Trudes bakgrunn må selvfølgelig hovedpersonen i hennes
krimfortelling bli journalisten Kajsa Coren. Kajsa er en dame som
lever hektisk liv som ikke alltid er like enkelt å fikse.
Ekteskapet skranter, og både Kajsa og ektemannen har jobber som
krever kveldsjobbing. Når så kveldsvakter må tas på sparket er
det ikke alltid like lett å få dagen til å gå opp. Det er
selvfølgelig ikke familielive til Kajsa Coren denne boka andler om,
men rammen rundt henne er viktig for å bli mest mulig kjent med
denne dama som virkelig går i dybden i sin journalistikk. Hun har
en egen teft for viktige saker, og gir jeg ikke før hun har fått
presentert saken sin på skjermen. Detter er en lovende førstebok. Jeg har glad for at jeg har
flere bøker i serien på vent. Boka er spennende. Vi har hørt og
lest om lignende historier før, men likevel så inneholder denne
litt ekstra spenning. Anbefales selvfølgelig. Her finner du boka som pocket
Uslåelige romvesener setter i gang et
nådeløst angrep på jorda, og major William Cage (Tom Cruise)
kastes ut i et selvmordsoppdrag. Cage blir drept i løpet av få
minutter, men kastes inn i en tidssløyfe og tvinges til å
gjenoppleve den samme brutale kampen om og om igjen. Ved hjelp av
krigeren Rita Vrataski (Emily Blunt) kommer de nærmere seieren for
hver kamp de gjør unna, og resultatet blir en svært intens og
spennende action-thriller.
Min kommentar:
Hva er det med Tom Cruise, - egentlig?
I mine øyne er han ikke så spesielt kjekk. Joda, det hjelper at
han har blitt eldre, og litt med kantete. Men han er en bitteliten
bøtteknott med et altfor søtt fjes. Ja ja, hver sin smak.
Men ingen kan ta fra han at han er en
fabelaktig skuespiller. Og vi har sett gang på gang at han kan
bære en film på sine skuldre nesten helt alene. Og så har han jo
denne IT-faktoren da.
Jeg har opp gjennom årene styrt
elegant unna alle filmer som har luktet science fiction. Jeg begriper
ikke hva det er som gjør denne sjangeren så populær.
Denne filmen bestilte jeg fordi den lå
på lista over mest populære filmer akkurat nå. Og når den så
hadde startet opp, så ble jeg faktisk litt interessert. Jeg som
ikke har sett så mange av disse filmene, og derfor ikke har så mye
å sammenligne med, ble litt imponert over hvordan en sånn type film
blir lagd.
Når det gjelder handlingen så henger
jeg ikke helt med. Jeg kan jo ikke disse kodene som disse filmene
antagelig opererer etter, så jeg er nok på en liten bærtur her.
Men jeg oppfatter at det må være en logisk brist, eller flere, som
ødelegger litt for meg.
Men om du liker sci-fi, så er nok
dette en film for deg.
Fra Platekompaniet.no:
I motsetning til de fleste andre band i det norske
progrock/jazz-landskapet innehar Hedvig Mollestad Trio en liten, men
sunn dose britisk bluestilnærming type tidlig Led Zeppelin, Black
Sabbath og Free - også når det gjelder lyd og innspilling. Der den
typiske jazzrocken og proggen ofte kan være noe strømlinjeformet,
har HMT en noe mer rufsete og rocka tilnærming (det er lett å
skjønne hvorfor den smått legendariske Rolling Stone-skribenten
David Fricke er fan av bandet).
Min kommentar: Jeg vil tro at dere som kjenner meg godt lurer litt nå. Har
rockekjerringa hengitt seg til jazzen? Tja, hva skal jeg si. Jeg
har , som nevnt i tidligere innlegg, blitt mere nysgjerrig på
jazz-landskapet. Derfor gjør jeg, med jevne mellomrom, forsøk på
å lytte til musikk hvor jazzen er tilstede. Denne gangen har jeg
faktisk dristet meg til å kjøpe to vinylplater med jazzinspirert
musikk. Så det kommer seg. Det er håp for alle. Det var en vinylvenninne som gjorde meg oppmerksom på gitaristen
Hedvig Mollestad. Og om man, som jeg digger progrock, eller musikk
det ikke går an å danse til, så må man bare like denne dama. Når du så setter på denne skiva, og skrur opp volumknapen på max. - Så
garanterer jeg at du, som jeg, vil bli berørt av musikken,
spillegleden og energien. Det var en av våre dagsaviser som uttalte at musikken på denne
plata var «en graut av rock, jazz og blues». Jeg tror ikke at
vedkommende mente det negativt. For graut kan være veldig godt.
Det eneste som plager meg, både når det gjelder graut og god musikk,
er når porsjonene blir for små. Denne skiva er rett og slett alt for kort. Men heldigvis er
låtene så gode at de lar seg høre om og om igjen.
I denne magiske fortellingen om
romantikk, politikk og mord er ingenting slik som det ser ut.
Illusjonisten Eisenheim (Edward Norton) har stor suksess med sine
tilsynelatende utrolige forestillinger på teatret i Wien. Men
kronprins Leopold (Rufus Sewell) bryr seg lite om hans numre. Han er
mer opptatt av hva Eisenheims popularitet kan føre til, og om han er
en trussel mot både kronprinsen og selve monarkiet. Derfor leier han
politisjef Uhl (Paul Giamatti) til å undersøke Eisenheim nærmere.
Etterforskningen bringer Uhl på sporet av et gåtefullt mord, et
dødelig sjalusidrama og et komplott mot keiseren selv. Produsentene
av Crash og Sideways har laget denne fantastiske thrilleren om to
menns kamp for å finne ut hvor grensen går mellom virkelighet og
magi.
Min kommentar:
Jeg blir nysgjerring når en film får
til de grader sprikende anmeldelser som denne. Jeg har sett alt fra
terningkast to til seks, så nå var det på tide å vurdere selv.
Med middelmådige forventninger og
en god porsjon popcorn inntok jeg godstolen. Filmen begynner
lovende. Vennskap på tvers av klasseskiller er alltid spennende.
Det er noe håpløst over det. Edward Norton fremstår akkurat passe
dramatisk, med litt for mye farve i hår og skjegg er han både god
og troverdig i illusjonistens skikkelse.
Vi har sett og hørt denne historien
gjentatte ganger. Trekantdrama, håpløs kjærlighet, sjalusi,
kampen mellom det onde og det gode osv, osv. Denne gangen er
historien krydret med magi, og en passe dose spenning.
Men dessverre sovner jeg litt i filmens
noe kjedelige midtparti. Heldigvis våkner jeg til i sluttminuttene.
For selv om historien er kjent og noe banal, så har denne filmen en
sjarmerende originalitet som kvalifiserer til en karakter tilsvarende
G+/M-.
Fra Platekompaniet.no:.
Ellen Andrea Wang, omtalt som et av de største talentene innen
norsk musikk, debuterer som soloartist med albumet Diving. Her
rives sjangervegger, og Wang tar rollene som bassist, vokalist,
låtskriver og produsent på én gang. Med seg på laget har hun noen
av landets dyktigste musikere; Andreas Ulvo på tangenter og Erland
Dahlen på trommer setter begge sin personlige signatur på
materialet). Med ett bein i jazzen og ett bein i popverdenen,
balanserer Diving det lyriske med det røffe, det akustiske
med det elektriske, og skaper et moderne uttrykk med en tradisjonell
besetning bestående av kontrabass, trommer og piano.
Min kommentar: Det er ikke så ofte jeg beveger meg ut i det musikalske
landskapet hvor jeg risikerer å støte på jazz. Tidligere unngikk
jeg jazzen for enhver pris, men nå er jeg mer åpen, og kjenner at
jeg er ikke riktig så redd lenger. Helt opp til et par
år siden, så fikk jeg litt nerver av jazz. Jeg mistenker at det
var det uforutsigbare som gjorde meg usikker. Men nå takler jeg
jazzens overraskelser noe bedre, og kjenner at jeg er på vei inn i
et spennende ommråde. Ja, jeg har til og med meldt meg inn i den
lokale jazzklubben for å høre og lære.
I denne tilnærmelsens tid er en artist som Ellen Andrea svært
god å ha. Hennes verden er sammensatt av jazz, fusion, indie og pop.
Hun spiller gode, ufarlige låter som ikke gjør meg det minste
nervøs.
Men det aller beste er at dama spiller bass, - kontrabass til og
med. Jeg digger alt ved kontrabass, fasongen, størrelsen, lyden,
ja, kort og godt alt. Og damer som spiller bass har en helt spesiell
plass i mitt hjerte. Helt siden selveste Suzi Quatro slo an sine
basstoner på syttitallet har jeg digga damer som spiller bass.
Dette er ei dame vi får høre mye til framover. Og jeg tror at
hun vel være meg behjelpelig med å knekke jazzkoden.
Året er 1954, den kalde krigen er på sitt kaldeste. U.S. Marshal
Teddy Daniels (tre ganger Oscar-nominerte Leonardo DiCaprio) og hans
nye partner Chuck Aule (Mark Ruffalo) blir sendt til Shutter Island
for å etterforske en forvinningssak. En briljant morderske innlagt
på det strengt bevoktede Ashecliffe Hospital har på mystisk vis
forsvunnet i løse luften. Daniels og Aule ankommer den
avsidesliggende og forblåste øya, hvor de raskt omringes av
granskende psykologer og livsfarlige psykiatriske pasienter. Den
nifse og ustabile stemningen gir hint om at ikke alt er som det skal,
men mens en orkan hamrer nådeløst ned over dem glir
etterforskningen allikevel fremover. Alt er dog ikke som det virker
ved første øyekast, og etter hvert som stormen øker blir
mistankene og mysteriene stadig større og mer skremmende.
Min kommentar: I kveld har jeg invitert et stjernelag inn i stua mi. Hør bare
her: Leonardo DiCaprio, Ben Kingsley, Mark Ruffalo og Max von Sydow
gestalter rollene, og regien i kveldens film er ved selvelste Martin
Scorsese.
Leonardi DiCprio er suveren i denne filmen. Fra åpningsscenen og
helt til rulleteksten går er jeg tlstede på Shutter Island.
Handlingen bygges opp i et tidsriktig miljø, akkompagnert av riktig
musikk mens spenningen stiger. Det finnes ikke noe mer uhyggelig enn
å være fanget i et mentalsykehus. Når så dette sykehuset
befinner seg på en øy, og det endatil raser en orkan. Ja, da blir
det ikke værre. Mine reaksjoner veksler mellom spenning, redsel og
fortvilelse. En severdig film som vil bli husket lenge. Om du liker
psykologiske thrillere så er dette en film for deg.
Fra Platekompaniet.no:
Tønes, en av landets aller beste låtskrivere og tekstforfattere,
heter egentlig Frank Tønnesen og kommer fra det lille stedet Sokndal
i Rogaland. Her følger han opp den dobbelt Spellemannvinnende
kritikerfavoritten Sån Av Salve (2012) med Vindbrest,
et album som blant mye annet handler om uanmeldte besøk, fryktelige
utslett og klare farger - og der flere av tekstene kunne vært
fantastiske romaner.
Min kommentar: Endelig er Tønes tilbake igjen. Tønes er mannen som visstnok
har vært verdensberømt i Rogaland en stund, men etter den forrige
skiva ble hele Norge oppmerksom på artisten og historiefortelleren
Tønes.
Det er utrolig hvordan han klarer å skape fengende låter
og gode tekster om helt dagligdagse opplevelser. Vi kjenner oss alle
igjen i tekstene, og lar oss derfor begeistre. Ting settes på spissen. Tønes ser med skråblikk på det meste.
Tekstene presenteres som humor og blodig alvor. Som f.eks. Låta om
«sprø svor». Begrepet som er avgjørende om julemiddagen er
vellykket, om svigerdattera duger, om billigribba holder mål, ja,
kort sagt om det ble jul i år også. Begrepet «sprø svor» er
vsstnok det mest søkte på google i dagene før jul. Ikke så rart
når Tønes forteller oss hva konsekvensene kan bli om svoren ikke
holder mål.
Ellers gir låta «Då Runar fekk skabb»en påminnelse om en
episode fra ungdomsskolen. Det ble oppdaget skabb på skolen vår,
og det kom stadig nye utbrudd. Resultatet ble at hele skolen måtte
stenges i noen dager. Alle elever, og deres familiemedlemmer måtte
ta kur mot skabb, uansett symtomer eller ikke. Og kuren var å smøre
seg inn i en mørkebrun, illeluktende salve hver kveld i flere dager.
Vi fikk ikke lov til å dusje så lenge kuren varte. Jeg kan kjenne
lukta ennå den dag i dag, mer enn 40 år etter. Og det aller
verste var at jeg på den tiden drev og småflørtet med en kar som
bodde et stykke unna. Han ankom bygda akkurat i en av de dagene
kuren varte. Han var jo uvitende om at det hersket rene
unntakstilstander i bygda vår. Jeg forsøkte etter beste evne å
forklare at jeg ikke hadde skabb, men at dette var noe hele bygdas
befolkning måtte gjennom. Jeg vet ikke om han trodde på meg. Men
han kunne vel ikke unngå å kjenne eimen, Jeg vil tro at stanken av
skabbsalve lå som en lokal tåkebanke over bygda. Så en kan vel si
at akkurat da var vi alle en «Runar».
Dette var en påminnelse jeg gjerne kunne vært foruten, men det
skal jeg kke bruke mot Tønnes. (Selv om jeg akkuart nå har kløe
over hele kroppen) Musikalsk synes jeg denne skiva er lysere og lettere enn den
forrige. Det inviteres til allsang, selv på låter man aldri har
hørt før. Det er en godt tegn. Skulle veldig gjerne sett denne
artisten live.
Ellers er jeg veldig begeistret for at artister fremfører sitt materiale på dialekt. Nå så til og med teksten blir et nesten musikalsk ord, ja, da kan det ikke bli vakrere. Etter det jeg har forstått så betyr ordet "Vindbrest", - den lyden som oppstår når isen på frosset vann sprekker. Eller sagt på en annen måte "Isen synger". Til og med tittelen er musikalsk. Ordet vindbrest må vel være et onomatopoetikon, eller har jeg misforstått begrepet? Plata anbefales.
Phoebe McNamare er poitiets fremste
gisselforhandler i Savannah. På grunn av grusomme barndomsminner er
hun stadig på vakt, men når en anonym brevskriver truer henne på
livet, tvinges hun til å be om hjelp av poitikollegaen Duncan Swift.
Fro klokken tikker- på slaget tolv kommer noe forferdelig til å
skje i Savannah.
Min kommentar.
Typisk amerikansk TV-produksjon. Vi har sett alt før, så alt for mange ganger.
Handlingen er sånn midt på tre.
Dette er en sånn film som man blir sittende å se på når man er sliten i hodet, og ikke orker de kompliserte filmene hvor man må konsentrere seg for å følge med. Her kan man sitte å glane inntil nattesøvnen innhenter en.
Terrormål: Slottet. Drivende og
menneskelig krimroman. 2010. På kort tid får politiet i
Fjellberghavn melding om en drept treåring, en vekter myrdet på
jobb og en naken kvinne liggende død på et skjær.
Politioverbetjent Cecilie Hopen og hennes overordnede, Marte
Mellingen, utfordres til det ytterste når sporene peker mot en norsk
topp-politiker. Samtidig får Cecilies samboer, vekterfirmaets eier,
mistanken rettet mot seg fra en annen etterforsker. Selv den
sykmeldte politisjefen Ole Vik må trå til i en sak som stadig
vokser. For hendelsene i Fjellberghavn er bare forspillet, et ledd i
en større plan.
Min kommentar:.
I august 2014 oppdaget jeg en bergenser ved navn Jørgen Jæger.
Jeg ble betatt fra første setning. Men jeg ble enda mere betatt i
lensmannen Ole Vik som er en av forfatterens hovedpersjoner. I
månedene som har gått har jeg lest syv bøker i denne serien fra
Fjellberghavn.
Jeg gledet meg til denne boka ettersom den forrige slutta ganske
så spennende. Historien begynner i kjent stil. Det er full fart, og
det ene liket etter det andre dukker opp. Og som vanlig har jeg vanskelig med å legge fra meg boka.
Men etter noen kapitler får jeg problemer. Handlingen dreier mot
et handlingsmønster som minner ganske mye om 22.juli. Jeg nevner
ekstremisme, terrorisme, muslimhat, malteserkors, AUF og sommerleir. Jeg kjenner at det plager meg å lese om dette, selv om det er
fiksjon. Handlingen er heller ingen kopi av terrorangrepet, men likevel er det ubehagelig. Når det så i
tillegg tas inn kjente politikere i handlingen. Ja, da blir det enda
mere ubehagelig for min del. Jeg kan ikke si så mye mere om dette uten å røpe innholdet i
boka. Men jeg kan for ordens skyld nevne at handlingen i boka er
lagt til 2010, altså mens Norge enda hadde noe uskyldsrent over seg.
Boka er skrevet i 2014. Så man kan si at forfatteren på en måte
skriver med fasiten i hånd. Akkurat den oppgaven løser han greit-
Etterforskningen bærer preg av kaos, overrakelser, litt uvitenhet og
den altoverskyggende tanken «Hvordan kunne dette skje». Jeg må skynde meg å igjen minne om at handlingen og selve
krimgåten slett ikke er en kopi av den virkelige tragedien som rammet landet vårt.
Bokas gåte
er omfattende og drives fram med spenning. Men desverre så er
løsningen litt for opplagt Når selve plottet er bygd opp så godt,
med unntak av de kjente politikerne som dukker opp, så blir det litt
trist av løsningen ikke er mer original. Men for all del, - det er spenningen underveis som gjør boka spennende.
Men konklusjonen er at, til tross for de nevnte feilskjær, så er
dette solid og godt håndtverk. Det er tydelig at dette er en
forfatter som både har mye kunnskap, og driver mye research. Det er bare å glede seg til neste bok folkens. Og da mistenker
jeg at Ole Vik er tilbake i toppform.
Fra Filtermagasinet.no:
«Tommy» handler om Estelle Svensson (Moa Gammel) som
returnerer til Sverige et år etter at hun, mannen Tommy (Ola Rapace)
og datteren deres flyktet fra landet etter at Tommy deltok i det
største, svenske bankranet noensinne.
Ingen vet hvor Tommy befinner seg, men Estelle oppsøker mannens
tidligere kumpaner og forteller at «Tommy kommer hjem» og vil ha sin
del av ransutbyttet.
Hvor vellykket denne strategien er, og om Tommy faktisk er på vei
til moderlandet, avsløres ikke i traileren, men mye tyder på at
ting ikke går helt som planlagt.
Min kommentar: Jeg er en av de som «gillar» svensk krim. Jeg ser og leser
absolutt alt jeg kommer over. Og det er heldigvis sjelden jeg blir
skuffet, - og i hvert fall så skuffet som jeg ble av denne filmen.
Ikke en gang Ola Rapace klarer å gi denne filmen et sårt trengt
puff. Spenningen er tistede, men jeg opplever ingen forløsning.
Handlingen er flat, og gode skuespillere virker slite i uinnspirerte
dialoger. Jeg kan ikke si annet enn «Bedre lykke neste gang».
Popol Vuh var et av de mest populære band her i Norge på midten
av syttitallet. Da de så startet fohandlinger med Polydor om
internasjonal lansering vr man mer eller mindre sikre på at bandet
ville bli verdensberømt. Men desverre gikk det ikke riktig slik.
Det aller første bandet måtte gjøre var å bytte navn da det
allerede fantes et band i Tyskland med samme navn. Det nye navnet
ble – Popol Ace. Jahn Teigen gikk til andre prosjekt (Prima Vera),
og Asbjørn ASA Krogtoft tok hans plass. Bandet foretok et
stilskifte. På denne skiva benytter de blåsere. Noe fansen ikke
var udelt positiv over.
Nå skal det litt til for å fylle Teigens
sko. ASA var en helt annen type sanger, med en mye mykere utrrykk.
Fansen likte slett ikke dette heller. I forbindelse med
platelanseringen planla bandet en lengre turne. Men ettersom
publikum sviktet, så ble turneen avbrutt, og bandet «tok en pause».
I realiteten var det slutt. Isolert sett så er slett ikke «Cury Sounds» noen dårlig plate.
Den beveger seg noe mer mot jazzrock, funk og soul enn de tidligere
rene rockeskivene. ASA var slett ingen musikalsk lettvekter, med sin
bakgrunn i 1-2-6 og Taboo. Han hadde også gitt ut flere soloalbum. «Curly Sounds» er en mye mer variert plate enn de platene bandet
hadde gitt ut tidligere. Om jeg skulle ført regnskap over antall
spillinger av platene i min private samling, så ville nok denne
skiva hatt nesten like mange spilliger som e andre. Det er ei plate jeg stadig
kommer plukker fram. Noe mitt velspilte eksemplar vitner om.
Det er
ingenting som er mer mer overveldende og altoppslukende enn den
første kjærligheten ... i all sin intensitet og besettelse. Husker
du mulighetene og løftene? Det er et tidløst tema i moderne
historiefortelling, og kan dateres tilbake til Shakespeare. Men
temaet er like aktuelt i dag, for alle generasjoner.
På denne Valentinsdagen vil ett ungt
par kjempe mot alle odds for sin kjærlighet.
Min kommentar:
Om vi våger å huske tilbake på vår
første kjærlighet, så vil nok de fleste av oss ha en minne om at
dette var alvorlige greier. I dag smiler vi kanskje litt av våre
barn og barnebarn når de opplever dette med samme entusiasme som vi
gjorde. «Ja, ja, tenker vi. Det går nok over» Men det er
unektelig noe søtt over det hele. Særlig er gutta søte. (Håper
ingen av mine gutteslektninger i passe alder leser dette nå).
Men denne filmen blir for kjedelig.
Det er grenser for hvor lenge jeg har glede av å se totalt
uinteressante mennesker famle rundt i gryende forelskelse.
Nei, fri og bevare meg. Gi meg heller
en actionfilm
Fra Platekompaniet.no:
"So, it's definite, then" - dette er ordene som åpner
Susanne Sundførs fjerde studioalbum, Ten Love Songs.
Hverdagslig, med et snev av ubehag, setter setningen stemningen for
albumet som manifesterer motsetningene i håp og frykt, og
menneskehjertets evne til å bære både sorg og ekstase. Samtidig
har Sundfør aldri vært mer poporientert enn her, uten at hun av den
grunn har gitt slipp på den kunstneriske friheten som alltid har
preget arbeidet hennes.
Albumets midtpunkt er ti minutter
lange "Memorial", en gigantisk låt som utvikler seg fra en
skjør og forventningsfull start til et hjerteskjærende vakkert verk
basert på kammerorkester og piano. 80-tallet er en viktig brikke
gjennom hele Ten Love Songs: Soloen på "Fade Away"
er sterkt inspirert av Queen, mens låta "Kamikaze" (hørte
vi noen si Madonnas "Like A Prayer"?) er ett av flere
tilfeller hvor popmusikkens struktur og arkitektur har formet
resultatet. I tillegg til mange 80-tallsreferanser og poppa låter,
er det også en høy grad av sårbarhet på albumet - for eksempel på
sporene "Darlings" og "Trust Me".
Med
unntak av "Accelerate" som hun har gjort sammen med
Jonathan Bates (Big Black Delta), "Memorial" som er gjort
med Anthony Gonzalez fra M83 og "Silencer" som er et
samarbeid med hennes tidligere faste makker Lars Horntveth, er skiva
produsert i sin helhet av Susanne Sundfør selv. Ten Love Songs
er et veldig personlig album, og på grunn av tematikken ville hun
gjøre det på sin helt egen måte.
Min kommentar:
Som så mange andre oppdaget jeg Susanne Sundfør for alvor da hun
presenterte det kritikerroste albumet «The Brothel». Jeg hadde kjøpt hennes tidligere album, men de fenget meg ikke så my. Men siden "The Brothel" har
jeg hørt på musikken hennes både titt og ofte. Når det gjelder dette albumet har jeg lest et intervju hvor hun
har sagt at etter nettopp albumet «The Brothel» fikk hun
skrivesperre. Jeg velger å tro at sånt kan komme av at hun, med
rette, var ganske fornøyd med Brothel-albumet, og at skrivesperren
kom av at hun er en perfeksjonist som vil at hennes neste jobb skal
bli enda bedre.
Jeg har derfor store forventninger til dette albumet. Var derfor
spent på sendingen som kom med landpostbudet i dag.
Jeg pakker opp, og finner et dobbelalbum i et noe kjedelig rosa
utbrettscover. På fronten får jeg litt «flaxlodd-følelse» da
det ser ut som om noen har skrapet den sorte farven med en mynt.
Og gevinsten kommer i det øyeblikket jeg sette stiften på side
1, og den vakre, mystiske «Darlings» toner ut i stua. I låt nummer
to «Accelerate» akselererer vi av gårde i en uptempo, lettbeint
poplåt. Jeg blir så overraska at jeg nesten sitter og lytter med
halvåpen munn. Dette var ikke den musikken jeg hadde venta meg av
Sasanne Sundfør. Men jeg liker god popmusikk, og dette er så
absolutt god popmusikk.
Den gode popmusikken varer hele side en., og avsluttes med den noe
dystre låta «Kamikaze». Jeg vender om til B-siden, og der finner jeg albumets mesterverk,
den over 10 minutter lange «Memorial».
Jeg har en forkjærlighet for lange låter, og spesielt låter som
er så lange at det bare er plass til en låt på en LP-side. Mulig
det ligger noe nostalgisk i dette, ettersom en av de aller første
platene jeg kjøpte var Cat Stevens album «Foreigner», hvor side to
inneholdt den vidunderlige «Foreigner Suite».
Det er nå mer enn tredve år siden jeg bestemte at jeg vil ha Cat
Stevens suite spilt i min egen begravelse, men etter å ha hørt
Susanne Sundførs suite, så må jeg nok rydde plass til den også.
For jeg regner med at det blir bare den ene anledningen.
Jeg blir avbrutt i min planlegging av at jeg må bytte til plate
nr 2. Mere vakker pop. Men så kommer overraskelsen - Jeg skal snu
plata, og da ser jeg at på den andre siden er det ingen musikk, men
derimot et nydelig preget bilde i vinylen. Et 3-sides dobbelalbum altså. Det i seg selv er grunn nok til at dette blir en juvel i samlingen. -- Og så
glemte jeg å nevne at tektene følger med på et stort ark. Men nok
en gang ....... hvorfor så liten skrift ????
«FRA BIGDIPPER.NO: Black Debbath er tilbake med oppfølgeren til
«Nå får det faen meg være rock! Akademisk stoner-rock!», og
denne gangen setter de kursen ut i verdensrommet for å legge hele
galaksen for sine føtter med «Universell Riffsynsing». Vi snakker
småprogga blytung politisk rock med et tekstunivers som kun kan
komme fra den femte statsmakt - Ollis, Lars, Egil og Aslag. Platen er spekket med formtopper som «(Hei
hei,vi er) Justervesenet», «Dum Dum Minister» og «Har du betalt
for denne låten? (fordeler og ulemper ved digital nedlasting)».
Kronen på verket er allikevel et musikalsk mestermøte mellom
Debbath og Bjørn Eidsvåg på den politisk relevante powerballaden
«Pensjonsballade».
Min kommentar:
Varsku her !!!!!!!! Black Debbath er på banen igjen, med
argumenter og påstander like tøffe og harde som gitarriffene. De
behøver ingen oppvarming. De dundrer like godt løs med storslegga
fra første låt, hvor de går løs på piratkopiering og ulovlig
nedlasting. Men er ikke dette «yesterdays news» da? Jeg vil tro at
publikum i dag bruker streamingstjenester som f.eks.Spotify og Wimp.
Det er da mye enklere enn nedlasting og kopiering.
Neste sak er flyttingen av Muchmuseet. Bandet kaster seg tungt
inn i debatten om Munchmuseet . Her blir vi minnet om kontrastene
mellom Edvards eget turbulente liv, og debatten rundt de lokalene
hvor hans verker skal stilles ut for fremtiden. Og her treffer de
spikeren på hodet. Kunst er kontraster, og kontraster kan bli flott
kunst. Så går det slag i slag: BD tar for seg, i tur og orden; -
Lederlønninger, pensjonspoeng, politikerforakt, blå-blå regjering, brutte valgløfter,
forbrukersamfunnet, statlig kontrollenheter v/Justervesenet, vårt
evige jag etter karriere, lønninger og status , uansett om dette går
utover andre mennesker eller ressurser, pålagte regler og
restriksjoner trygghetstyraniet. Nå må jeg trekke pusten - - - -
- Før de avslutter med låta «Syv dager til fredag» hvor de minner oss om hvordan livet kan gå forbi i monoton
hverdagsrealisme. Våkn opp, folkens!!! Det er på tide at hver og en
av oss tar ansvar for våre liv.
Jeg starter med å krydre hverdagen
med god musikk. Ja, for Black Debbath gir oss virkelig god musikk i
sjangeren rock 'n roll med både verbalt og musikalsk trøkk. Først i dag har jeg forstått hva bandnavnet betyr. Bandet gir
oss en mørk side av samfunnsdebatten.. Ja, de skremmer oss litt. Og
kanskje det er det som skal til for å vekke oss, få oss
interesserte og til slutt endre på ting.
Et artig poeng er at de på låta «Pensjonsballade» går til
den eldre og vise, nemlig Bjørn Eidsvåg for å få de beste rådene. Jeg lytter til rockeprestens råd, men jeg lytter vel så mye til
Black Debbaths tekster. Jeg synes bandet har gitt oss nok ei
helhetlig og god rockeskive.
Denne serien i fire deler er et
fengslende og gripende innblikk i den private sfæren til Saddam
Hussein og hans nære medarbeidere, og beskriver karrieren – og til
slutt nederlaget – til en av moderne histories mest betydningsfulle
politiske skikkelser. I løpet av 27 år gikk Saddam (Igal Naor) fra
fattige kår på landsbygda til Iraks høyeste embete. Vel på plass
i sjefsstolen henrettet han nådeløst alle han anså som en trussel
mot ham selv, og omga seg nesten bare med lojale familiemedlemmer,
som de beryktede sønnene Uday og Qusay. Mot slutten viser House
of Saddam hovedpersonen som en mann som unektelig har visjoner, men
som etter hvert blir felt av egne svakheter. Blant disse svakhetene
var hans umettelige begjær etter å oppnå makt – koste hva det
koste ville, og uansett om det gikk ut over hans nærmeste.
Min kommentar:
Tenk at det allerede er ni år siden
amerikanerne fant Saddam i det hullet i bakken hvor han gjemte seg.
Vi husker vel alle bildene som gikk non stop på alle TV kanaler
«worldwide» rett etter at han var tatt.
I denne serien blir vi godt kjent med
Saddam og hans familie. Det er nesten skremmende hvor like
skuespillere er originalene. Særlig er Saddams første kone helt
identisk. Det er uhyggelig å være vitne til hvordan makt påvirker
og forandrer mennesker. Men på veien så overtar frykt og
brutalitet for tillit og samarbeid.
Vi må ha i bakhodet at dette er en
film som er produsert i USA, og historien er nok farvet av dette. Men
dette er likevel en viktig del av vår nære historie, og om denne
filmen er brutal og rå så var nok virkeligheten adskillig verre.
Jeg kan anbefale denne filmen. Vi blir kjent med mennesket og
presidenten Saddam Hussain, og får et innblikk i relasjoner både
privat og i politikken som er langt fra vår hverdag. --- Heldigvis.
Etter ti Harry Hole-bøker,
"Hodejegerne" og "Sønnen" har Jo Nesbø skapt
enda et nytt romanunivers. Hovedpersonen i Jo Nesbøs nye thriller er
Olav Johansen, en ordblind leiemorder som har det med å forelske
seg. Vi er i Oslo, desember 1975, den kaldeste vinteren i manns
minne. Samtidig som Olav sliter med å få ferdig et langt
kjærlighetsbrev, jobber han som leiemorder for Daniel Hoffmann, som
kontrollerer hovedstadens heroinmarked. Hoffmanns bande blir
utfordret av Fiskeren, en narkoselger som bruker butikken sin på
Youngstorget som dekkoperasjon. Hoffmann kjenner seg truet fra alle
kanter og lover Olav femdobbelt honorar og evig juleferie for et
siste oppdrag: Han skal ekspedere kona, den vakre og forføreriske
Corina.
Min kommentar: Å, som jeg har gledet meg til denne boka. Det er få som får
like mye forhåndsomtale for sine nye bøker som Jo Nesbø,
forståelig nok. Lydboka er bestilt for mange uker siden, og på
lørdag lå den endelig i postkassa. Jeg låner mine lydbøker hos
Blindeforbundet, og må derfor av og til vente litt på nyutgitte
bøker. Vær obs på at det ikke bare er problemer med synet som
kvalifiserer deg til å bli lånetaker hos nlb.no. Om du har
problemer med å holde bøker, eller problemer med nakken så har du
muligheten til å få låne bøker. Det du trenger er en attest fra
ergoterapeut eller lege som forteller om årsakene til at du ikke kan
lese bøker på den tradisjonelle måten. Så tilbake til boka. Ut fra forhåndsomtale var jeg advart om at
dette ikke var en bok for Harry Hole fans. Derfor fikk jeg litt tid
til å «glemme» Harry Hole litt. For dette er milevis unna Harrys
verden. Harry Hole en en lovens mann, mens Olav Johansen er det stikk
motsatte. Jeg forstår godt at Jo Nesbø hadde lyst til å skrive en
bok fra Olas ståstved, eller den andre siden om du vil. Som vanlig er
språket billedlig og lett. Han skriver setninger som er så
nydelige at boka burde vært tonesatt. Nesbø drar musikeren inn i
forfatterskapet, noe som gjør at selv beskrivelser av grusomme drap
blir «billedskjønne». Selve beskrivelsen av hvordan blod reagerer
med snø er så vakker at en kunstmaler kunne ikke gitt oss et bedre
resultat. Det er godt gjort å få til dette bare med ord. Men jeg
må legge til at i lydboka så får Nesbø meget god hjelp av
Thorbjørn Harr. Harr er den aller beste oppleseren til akkurat denne
boka. Nå jeg nå virker ganske begeistrert for denne boka, så er det
ikke den hele og fulle sannhet. Første kapittel gir en lovende
start, men jeg detter litt av handlingen sånn midtveis. Men
heldigvis drar det seg til mot slutten. Nesbø gir oss, som vanlig,
en god porsjon med vold, drap og blod. Men når han forteller om
dette, så er det nesten så jeg liker det, - kanskje litt for godt.
Jeg koser meg virkelig med de siste kapitlene i boka. Og jeg har
nesten helt glemt min venn Harry Hole. Men så skjer det grusomme. Boka er slutt. Helt plutselig, -
etter bare tre og en halv time !!!!!!! Akkurat da jeg begynte å
bli litt interessert i Olav Johansen. Jeg var jo også ung på
syttitallet, så da jeg endelig forstod hvordan denne karen så ut,
så må jeg innrømme at han ligna litt på noen av de gutta jeg
hadde et godt øye til i ungdommen. Men så leser Thorbjørn siste
setning i lydboka, og alt er slutt..........
Hvorfor er denne boka så kort? Jeg skulle veldig gjerne blitt mye bedre kjent med Olav Johansen. Men det er begrenset hvor mye info og handling vi kan få på vel tre timer. Konklusjonen er at Jo Nesbø har klart det, - nok en gang. Han har gitt oss en god krimhistorie, men neste gang håper jeg han skriver et par hundre sider til, ......minst.
Omtale fra forlaget:
En roadmovie med et usannsynlig Bonnie and Clyde-par: Ante
Valdemar Roos, 59-årig økonom med et gørrkjedelig liv og Anna
Gambowska 21-årig eks-narkoman. Begge har brutt med strenge, ytre
rammeverk og lagt ut på hver sin flukt - først fra nære
relasjoner, så som mordmistenkte. Kriminalbetjent Gunnar Barbarotti,
denne gangen med gips, etter et mislykket forsøk på å være
handyman, fører fortsatt sine diskusjoner med Gud. Privatlivet byr
stadig på utfordringer, og det gjør også jobben som
kriminalbetjent. Hvordan i all verden har Ante Valdemar Roos, som i
følge sin kone er like spennende som et glass vann, havnet på flukt
med en ung - og mest sannsynlig farlig – jente?
Sjekk ut boka: innbundet, pocket, eller lydbok.
Min kommentar: Å, som jeg koser med med denne serien om Kriminalbetjent Gunnar
Barbarotti. Her følger vi etterforskningen som foregår i et rolig
tempo. Ja, faktisk enda litt roligere denne gangen ettersom
hovedpersonen hinker rundt på krykker. Og noen av oss vet hvilken
utfordring det medfører.
Men vi opplever også kontraster. Bokas andre mannlige
hovedperson sørger for dette i sitt eget, noe kjedelige A4
privatliv, mot den elleville jakten vi blir med på. I tillegg til disse to mennene møter vi ei jente som har en noe
broket fortid. Men relasjoner knyttes til tross for kontraster, og
vi blir med på en skikkelig spennende roadmovie gjennom halve
Europa. Jeg elsker svenske krimforfattere, og Håkan Nesser er en sånn
mester.
Fra cdon.no:
Spellemann-vinner Tommy Tokyo har gjort sitt første album på
norsk!
Tommy har tidligere gjort seg bemerket med flere
Spellemann-nominasjoner og jublende anmeldelser, og har sakte, men
sikkert bygd seg opp et stort og lojalt publikum. Han har aldri før
gitt ut noe på norsk, men konsertgjengere vil kunne kjenne igjen
flere av låtene på Hev Deg Over Det Derre Der.
Til
tross for at han nå har byttet språk, har Tommy Tokyo bevart den
vakre melankolien og de sterke og direkte tekstene som har vært en
av hans sterkeste kjennetegn. Hev Deg Over Det Derre Der
inneholder blant annet singlen "Hilsen alle dem du svek".
Min kommentar:
Jeg er spent når Tommy Tokyo nå endelig synger på norsk. Han begynner sart og fint, men akk så sørgelig med en sang om
hendelsene på Utøya. Dette er en nydelig duett hvor han får hjelp
av Siri Nilsen. Han fortsetter med en uptempolåt som er svært så kritisk mot
bl.a. Sorteringssamfunnet. Her er stemmen til Tommy helt anderledes.
I perioder ligner han faktisk litt på en av de gamle helter, Trond
Ingebretsen.
Tommy har en svært tydelig tekstuttale. Dette er en
fordel når han til de grader fremfører et viktig budskap. Vi kan
ikke unngå å høre hans sterke debattinnlegg. Han pakker ikke inn
sine meninger, men er ganske så direkte. Som bl.a.i låta «Det
lille Livet» hvor han sier: Det er en iskald vind i landet nå (blå blå blå).
Han er også
ganske direkte om sitt møte med Olav Thon i forbindelse med et
talkshow på Nrk for noen år siden. Når han sammenligner noe eller
noen med en kjøttslintre mellom tenna, ja, da skjønner vi alle hvor
irriterende ting eller personer er.
Det er en skummel sti Tommy Tokyo har beveget seg utpå. Jeg vil
tro at han ved å tone politisk standpunkt henvender seg til et
publikum som har samme syn eller er åpen for å høre hans noe
direkte tekster. Hadde denne skiva vært utgitt for noen tiår siden,
hadde vi ikke løftet på brynene en gang.Noe jeg har sett enkelte anmeldere gjør.
Når Tommy er på sitt aller krasseste kan han minne om den unge
Ole Paus. Han hadde jo sitt prosjekt med Pausposten. Kanskje dette
kan bli noe lignende. Men når en først skal sammenligne. Jeg
synes at låta "Hilsen alle dem du svek" kan minne litt om
Beatles-låta « You got to hide your ove way». Sjekk ut videoen nedenfor. Skiva avsluttes med to virkelig vakre låter. Tommy kler disse
sarte, vare låtene som har en tendens til å krype innunder huden på
de aller fleste av oss. Men Tommy, bare en ting til slutt: ... Fretex klær er hot i disse
dager. Til dere andre: Om du lytter til plata vil du forstå hva jeg mener..
På sitt fjerde studioalbum viderefører
Valkyrien Allstars sitt unike uttrykk i gråsonen mellom det
tradisjonelle og det moderne. Gruppa har siden sist gått fra
kvintett til kvartett, da felespiller Ola Hilmen har valgt å ta en
lengre pause. Bandet består således av Tuva Livsdatter Syvertsen,
Erik Sollid, Magnus Larsen og Martin Langlie.
Låtmaterialet
på Farvel Slekt Og Venner er i større grad enn tidligere
egenkomponert. Fremdeles får vi innslag av tradisjonelle
hardingfeleslåtter og gamle skillingsviser, men det er bandets egne
tekster og melodier som dominerer albumet. Bandet har, i samarbeid
med medprodusent Bugge Wesseltoft, gått grundig til verks og
virkelig benyttet seg av mulighetene som finnes i Amper Tone studio
(der plata er innspilt med Bård Ingebrigtsen foran miksebordet).
Dette er en uhyre gjennomarbeidet plate som har blitt jobbet fram
over en periode på ett år. Resultatet bærer preg av kontrastene
mellom det store, voldsomme og kakofoniske og det nære, intime og
direkte uttrykket som kjennetegner den norske tradisjonsmusikken.
Lydbildet har dessuten blitt utvidet siden forrige utgivelse:
Bandets medlemmer spiller flere instrumenter enn før, og både Bård
Ingebrigtsen og Bugge Wesseltoft bidrar musikalsk.
Dette starter så dystert, så dystert.
På åpningslåta «Min plass» befinner jeg meg på en gjengrodd
sti, omkranset av grantrær som er så høye at lyset knapt slipper
til. «Her er min plass nå» fastslår Valkyrien. « Å, kjære
vene», tenker jeg. «Orker jeg dette da.
Men heldigvis har den neste låta «Kom
hjem» en helt annen stemning. Tuva har et annet stemmeleie, og jeg
tør å lene meg tilbake å gi meg hen.
Låt nr 3 er vel det man kan kalle et
moderne stev. Men slike møkkamenn som denne teksten refererer til har vel eksistert i alle tider.
Sjelden har vi fått presentert en mer direkte tekst.
Den fjerde låta har tittelen «Dårlig
Morgenstemning». Her får vi et solid bevis på hvorfor Tuva kom så
høyt i Nrks Stjernekamp. Hun har en særegen stemme som virkelig
kommer til sin rett i denne låta.
Olav H Hauges «Vågar Du» gir oss et
lite pusterom før Tuva gir oss «Mannen som ikke kunne le» Denne
låta må ikke forveksles med filmen med Rolv Wesenlund og
filmmusikken som ble framført av Wenche Myhre og Rolv Wesenlund.
Tuvas sang bærer på et mye større alvor, men heldigvis aner vi
også et håp.
Side 2 åpner med tittellåta «Farvel
slekt og venner» en trad.vise hentet fra «Norske Fjeldmelodier»
L.M.Lindeman. Denne er i likhet med med mange stev og viser ganske så
dramatisk. Men, - igjen aner vi behovet for den ultimate lykke, -
nemlig friheten.
Det er bare å glede seg til spor nr 2.
Her får vi et av albumets høydepunkt, den vel syv minutter lange
«Harpa». Dette er folkenusikk slik det skal låte i dag. Og når
Tuva bruker stemmen slik bare hun kan, så er dette syv minutter rein
nytelse og dramatikk. Jaggu gikk det for seg i de gode gamle dager!
Etter all denne dramatikken er det godt
med en ren instrumental. Her er det bare å trampe takten eller danse med
Har du noen gang tenkt på hvor viktig
grøftegraving er? Ikke det, - da bør du lytte nøye til teksten på
låta «Grøfter» av Tuva. Jeg velger å tro at dette er en
personlig tekst. Uansett så er den sterk, fin og til ettertanke.
--- For uten grøfter vil ikke veien bestå... Nemlig!!
Nok en vakker folkevise
«Folkestadvisa». Om kjærlighet, tap og takknemmelighet.
Og så har vi kommet til avslutningen
«Jeg lagde meg så silde». Ja, du har hørt den før. Men ikke i
denne versjonen. Et verdig punktum for ei sterk og litt anderledes
plate fra Valkyrien Allstars.
Et så flott album hadde fortjent et
mer påkostet cover. Men, - jeg fikk tekster. ...
Forlagets omtale: Tredje bok i serien om kriminalbetjent
Karin Adler. Ann Rosman som stadig blir sammenlignet med Camilla
Läckberg, maler sine mysterier på spennende historiske baktepper.
Denne gang leder et grufullt likfunn Adler langt tilbake i Marstrands
historie.
En ung kvinne går i land i Marstrands havn en septemberdag i
1793. Håret er kortklipt under luen, brystene er surret flate, og
buksene henger løst på den hengslete kroppen. Det myldrer av liv
rundt henne; sjømenn på skipene, handelsmenn og forbrytere som har
fått amnesti i frihavnen. Hennes eneste håp er at de vil ta henne
for å være mann, at hun skal finne arbeid og et sted å bo. At hun
ikke blir nødt til å reise tilbake.
To hundre og tjue år senere blir det gjort et grufullt funn
på Klöverön. En kvinne og et spedbarn blir funnet døde i Gamle
mosse, og kriminalbetjent Karin Adler kobles inn. Men det viser seg
at det skal bli vanskelig å identifisere de døde. Det eneste som
kan sies med sikkerhet, er at de har ligget i myra lenge. Veldig
lenge. Trådene leder Karin Adler langt tilbake i Marstrands
historie, og sakte, men sikkert nøstes det opp en utrolig historie.
Min kommentar:
Jeg ble anbefalt denne boka av en barndomsvenninne
som, etter eget sigende, ikke liker krim. Hun var så pass begeistret
og overbevisende at jeg ble nysgjerrig. Det var
bare å hive seg rundt å få tak i boka. Nå har det seg slik at jeg av forskjellige årsaker ofte velger lydbøker, og når forfatteren er svensk, ja, da vil jeg ha
den på originalspråket. Vanligvis låner jeg alle mine lydbøker
hos Blindeforbundet, men i dette tilfelle måtte jeg skaffe meg
lydboka på annet vis. Da var det kjekt å ha den svenske
nettauksjonen «Tradera». Der kan man finne det aller meste av
svenske lydbøker til en billig penge. Jeg betalte kun kr 25,- for
denne.
Jeg forstår godt at denne
forfatteren ofte sammenlignes med Camilla Läckberg. Begge
benytter seg av parallelle historier i fortid og nåtid.Men Camilla
Läckbergs bøker er mer rendyrket krim. I
denne boka får man litt av hvert. I de delene av boka hvor
handlingen er lagt tilbake i tid får vi et innblikk i svensk
historie. - Hvordan befolkningen levde langs Sveriges kyst. Vi følger
den unge jenta som, ut fra sin situasjon, ser seg nødt til å ta en rekke tøffe valg. Noe
som vil få følger for befolkningen i området mer enn 200 år
etterpå.
Videre får vi en
innholdsrik slektsroman med mye dramatikk. Vi får minst en krimgåte
og vi får historiske fakta. Men det aller viktigste er kanskje at
leserne vil få lyst til å forske i sin egen slektshistorie. Hvem
vet; - kanskje det viser seg at noen av oss har blått blod i årene.
Nå må jeg finne flere bøker i denne serien.
Denne boka anbefales selvfølgelig.
Du finner boka i mange varianter på cdon. Norsk innbundet og
Skrevet og regissert av Neil Blomkamp
(District 9), og hovedrollene spilles av Matt Damon og Jodie Foster.
Filmen foregår i året 2159, en tid da de svært rike bor på en
menneskeskapt romstasjon. Resten av befolkningen bor på Jorda, som
nå er en verden i ruiner. Med dette som utgangspunkt legger en mann
ut på et oppdrag som kan skape balanse mellom disse polariserte
territoriene.
Min kommentar:
Om levekårene blir slik i 2159, så er
jeg jaggu glad jeg lever i dag.
Normalt, så ser ikke jeg science
fiction filmer. Men nå to av mine absolutte favoritter, Matt Damon
og Jodie Fister , spiller hovedrollene, da må jeg gjøre et forsøk.
Og det angrer jeg ikke på.
Filmen gir oss en skremmende
fremtidsvisjon, men med et snev av håp.
Logikken har sine brister, men jeg kan
ikke klage på actionscenene og lydeffektene. Jeg savner en del
forklaringer på enkelte løsninger der ute i verdensrommet, men det
får så være. Jeg kommer ikke til å leve lenge nok til å oppleve
dette likevel.
Eva møter Tudor på sin 16-årsdag, og
de forelsker seg hodestups i hverandre. Men Tudor må reise til
Amerika for å ta seg av moren, og han forlater den sønderknuste
Eva. Alene og sårbar blir Eva utsatt for et voldtektsforsøk fra sin
brutale onkel, men hun kjemper imot og skyter og dreper sin
overfallsmann. I forbindelse med den påfølgende rettssaken møter
Eva den eldre baronen Oswald Von Seele, som hun gifter seg med. Men
når Tudor vender tilbake fra Amerika blomstrer kjærligheten mellom
dem på nytt. De tilbringer en uforglemmelig sommer sammen, en sommer
som etterlater Eva gravid og med et ekteskap i ruiner.
Når 2.Verdenskrig får Europas grenser til å kollapse vender
Tudor tilbake enda en gang for å ta del i de tragiske begivenhetene
som omgir hans elskede. Men tiden er inne for at Eva skal få vite
hemmeligheten om hans fortid ... "Eva" er et storstilt
drama som stiller spørsmålet om kjærligheten virkelig overvinner
alt?
Min kommentar: Av og til er det veldig deilig å få sett en god, gammeldags
kjærlighetsfilm med alle de ingredienser en slik film kan inneholde.
- Kjærlighet, lidenskap, drama og spenning. Her får vi alt.
Persongalleriet er akkurat slik det skal være, tidsbildet og
geografien tatt i betraktning. Forresten så er nok dette en typisk filmproduksjon for TV. Den
kler nok fjernsynsskjermen bedre enn filmlerretet. Dette er ikke en
pop-corn film. Til denne historien vil jeg ha pledd, te og muligens
et glass med noe rødt i. Jeg er vanligvis ikke noen stor fan av kjærlighetsdrama. Det
blir svært ofte for klissete for min del. Men denne filmen tåler
jeg. Ja, jeg liker den rett og slett. Det kan ha noe med de
mannlige hovedrolleinnehaverne Vincent Regan og Patric Bergin å
gjøre. Det gjør godt i øya å se begge disse. Deres motspiller,
Amy Beth Hayes , gjør også en svært god figur. Sist jeg så denne
dama hadde hun en liten birolle i TV-serien Lilyhammer. I motsetning til Lilyhammer er dette en film for oss voksne damer.
«Slåttekar i himmelen» er ein
inspirert roman frå forfattaren av «Mors og fars historie». Det er
ei forteljing om det nye og det gamle landet, om arbeid, byrgskap og
kjærleik, om å vere villig til å satse og om å gjere store offer.
Edvard Hoems oldefar heitte Knut Hansen Nesje, men alle kalla han
berre Nesje. Forteljinga i romanen begynner utanfor Molde i 1874, der
Nesje er slåttekar i Reknes-lia og enkemann på andre året, med ein
son å ta seg av. Plutseleg dukkar Serianna opp. Ho røyker pipe og
får han med på seifiske, og saman finn dei kjærleiken. Snart er
dei gift og får barn. Dei fleste lever eit liv i hardt arbeid, tett
på jorden og fjorden. Men ein ny veg er i ferd med å opne seg i
desse åra . stadig fleire selg det vesle dei eig og legg ut på den
farefulle og eventyrlege reisa til Amerika. Syster til Serianna,
Gjertine, drøymer om å dra, sjølv om ho er berre ungjenta. Brev
begynner å komme frå utvandrarane, brev som fortel om ein frodig
prærie med blomster i alle fargar, villgjess og pelikanar, men også
om eit ugjestmildt landskap med iskalde vintrar, der snøstormane
sperrar menneska inne for dagar og veker.
Min kommentar: Forholdsvis sjelden at jeg hører ei lydbok på nynorsk. Jeg er
glad for at det er forfatteren selv som leser boka. Det er et
vakkert språk som egner seg svært godt til høytlesning. Det slår
meg underveis at nynorsk er et mer billedlig språk enn bokmål. En
annen ting jeg tenker på er at jeg har følelsen av at dette er ei
gammal bok. Det ligner både i form og innhold på de bøkene jeg
leste som tenåring. Det skrives ikke så mange bøker i dag om den
kampen for tilværelsen og drømmen om lykke på andre siden av
Atlanteren. Jeg tar meg i å sammenligne forfatteren med Hamsund,
Moberg ,Selma Lagerløf og andre nordiske forfatteren som har skrevet
om samme emne. Det er mange som har interesse av å ta et dypdykk
ned i sin egen slekts historie, men å gi fortellingen ut som en
roman er ganske modig. Dette er jo et emne som har blitt skrevet om
i vel hundre år, og det skal noe til å få til en historie som
engasjerer.
Heldigvis er det Edvard Hoem som gir oss historien. Det er godt
gjort å gjøre sin egen slektshistorie spennende for meg som leser.
Jeg pusler litt med slektsgranskning selv, og må innrømme at selv
om hstorier om min egen slekt er spennende , så er andres
slektshistorie gørr kjedelig. Men i denne boka klarer forfatteren å
skape interesse og spenning. Det vitner om kvalitet. Ei slik bok er faktisk viktig. Vi trenger å bli minnet på den
enorme utviklingen dette landet har hatt i de siste 100 år. Fra å
være et av de aller fattigste land i Europa, til i dag å bli omtalt
som verdens rikeste land. Akkurat det perspektivet er viktig for å
forstå årsaken til at Norge nå lokker til seg folk fra mange
nasjoner. Dette er mennesker med ønsker og drømmer akkurat på
samme måte som våre forfedre som dro over dammen. Jeg lever meg så
inn i boka at jeg blir sliten av gårdsarbeidet. Jeg kjenner lukten
av nyslått gras, og tørrhøy som kjøres inn på låven. Jeg er
sjøsjuk på reisen over til Amerika.
Vil tro at dette er ei bok som lesere i alle aldre vil ha glede
av. God fornøyelse !