onsdag 19. juni 2019

NY MUSIKK I POSTKASSA: RAGS & FEATHERS – SLEEPY GOLDEN STORM





Albumet «Sleepy Golden Storm» er resultatet av fire års arbeid. Det som startet med et ønske om å samarbeide med Leonard Cohen, endte opp som et tolkningsalbum der tolv av Cohens sanger ble plukket fra hverandre, og satt sammen igjen på en varsom og verdig måte.
Hver enkelt låt er preget av Rags & Feathers unike musikalske uttrykk

Folkbandet Rags & Feathers tar navnet sitt fra Leonard Cohens vakre sang «Suzanne». Bandet startet opp i 2016 og holder til på Karmøy. Medlemmene har lang erfaring fra ulike band og prosjekter, og har flere utgivelser bak seg.

"Sleepy Golden Storm" blir i første omgang kun utgitt fysisk. Bokssettet inneholder gatefold vinyl, CD og "The Journey" en bok som forteller historien bak albumet.


Har du noen gang tenkt på hvor mye lyd du omgir deg med?  Selv er jeg lydavhengig.   Jeg sovner til lyden av en lydbok, og våkner til lyden av samme lydbok.  Så fort jeg har stått opp så setter jeg på musikk. 24 timer i døgnet hører jeg på lyden av radio, TV, lydbøker og musikk.  I tillegg kommer alle de andre lydene vi omgir oss med.
Lyden av musikk kan gi oss gode opplevelser, og verdifull avspenning.  Men du verden så sliten man kan bli av lyd som oppfattes som støy. Det er de lydene vi ikke kan slå av eller regulere som er plagsomme, og faktisk kan gå på helsa løs.

Jeg elsker musikk, - alle typer musikk. Jeg velger og spiller musikk ut fra humør og dagsform.
Når det så dukker opp en cd i postkassa med ny musikk så er det ekstra spennende.  Når jeg ikke velger musikken selv, ja, - da blir det musikken som bestemmer.  Jeg kan bli svært begeistret, en følelse som kan vare mange timer.  Men jeg kan også bli litt tom.  Det gjør nesten vondt når musikk ikke gir meg noe som helst.
Derfor er det er alltid spennende å fylle stua med ny musikk.

Jeg skal være helt ærlig nå.  Da jeg åpnet brevet som lå i postkassa i dag så ble jeg først glad, - fordi jeg digger ny musikk, nye artister og nye bekjentskaper. Men så fikk jeg se at dette var ei skive med sanger av Leonard Cohen, --igjen.  Da tenkte jeg:  «Kan dette virkelig være nødvendig?  Det finnes jo allerede utallige innspillinger hvor artister har tolket Cohen på sin måte.  Og låten «Hallelujah» har særlig fått gjennomgå.  Orker jeg enda en ny versjon av den låta».

Ok da.  Jeg ga bandet og musikken en sjanse.  Og med forventningsbarometeret langt under null så satte jeg meg  god til rette i godstolen med hodetelefonene på plass.

Albumet åpner med “Famous Blue Raincoat” fra albumet “Songs Of Love And Hate” fra 1971.  Personlig betyr den sangen noe spesielt for meg da jeg har sterke og gode minner fra Jennifer Warnes album med samme navn fra 1986.

Selv Leonard Cohen med sin låtkatalog har låter som er mer populære enn andre.  Her i Norge så liker vi kanskje sangen til Marianne «So Long Marianne» aller best.  Etter min mening er det et smart trekk å ikke ta den aller mest populære låten som åpningsspor.  Vi som lytter skal få tid til å glede oss litt.

«Hallelujah», -  låten jeg har faktisk har grua meg litt til kommer som nr. 4. Og her skjer der faktisk noe merkelig med denne «Rockekjerringa». Jeg mistenker nesten at jeg har vært borte et lite øyeblikk. Kanskje jeg har hatt et lite drypp.  Jeg kommer i hvert fall til meg selv i det jeg oppdager at tårene renner i strie strømmer.  Dette er så vakkert. Jeg har engstet meg uten grunn.  Av alle de versjonene jeg har hørt av den, etter hvert noe utslitte «Hallelujah», så var det deilig å høre at noen har tatt tak i den fantastiske låta og gitt den nytt liv.  Takk til  «Rags & Feathers» for at dere har restaurert en låt som var så utslitt og oppbrukt. 

Tilbake til lyden av lyd.  Du har sikkert opplevd den følelsen du får når du sitter inne i stua di og strømmen plutselig går.  Det blir selvfølgelig mørkt.  Men det blir også stille, - veldig stille.  Først da tenker vi på hvor mye lyd vi omgir oss med:  fra radio, TV, Pc’er, gaming, kjøleskap og andre hvitevarer, varmepunper osv.  Vi blir ofte overraska over hvor stille det blir. 

Du synes kanskje jeg fokuserer mye på lyd og støy i dette innlegget.  Hvor vil jeg med dette?  Særlig i et blogginnlegg om en temmelig lavmelt album.  Jo, nettopp derfor.  Det var nemlig den første følelsen jeg fikk den aller første gangen jeg spilte albumet.  Jeg fikk den derre «nåharstrømmengått» følelsen. Rommet ble fylt av lyd som var så varsom, vakker og kjærlighetsfull at jeg ble tatt med på en reise langt, langt bort fra støy og stress. Jeg er overbevist om at denne musikken kan virke smertelindrendne. 
Jeg har ofte hørt og lest anmeldere som bruker uttrykket «Dette albumet burde vært å få på blå resept».  I dette tilfelle  er jeg enig.

Tvillingene Kjersti og Rønnaug er (selvfølgelig) så samsunget at det er en fryd å høre på. Og nå så Oddbjørn kommer med sin raspende, rustne stemme.  Ja, da blir gåsehusfaktoren høy.

Opplevelsen blir ekstra høy fordi kontrasten mellom Leonard Cohens særegne mørke  temme og tvillingenes lyse stemmeprakt kommer så tydelig fram.  Men jeg føler faktisk at jeg blir tatt med tilbake til syttitallet gjennom den stemningen og det lydbildet de har klart å skape.  I enkelte partier kan jentenes stemmer minne om artister som Eva Cassidy og Joan Baez.

Jeg håper inderlig at mange skaffer seg dette albumet.  Om du er Cohen-fan så MÅ du ha denne i hylla di.  Men det er mange andre grunner også.  Det eller viktigste er at det er et helstøpt album med god musikk gitt til oss av dyktige musikere.  Jeg håper inderlig å få sett og hørt dette bandet opptre live.

Albumet blir kun å få kjøpt i fysisk format, og må bestilles direkte fra bandet på denne mailadressen: ragsandfeathersband@gmail.com

Nå har det gått noen timer siden jeg var ferdig med blogginnlegget.  Jeg har som rutine at jeg aldri leser anmeldelser før jeg skriver om hvordan jeg selv opplever musikken på det albumet jeg skal skrive om. Jeg er jo ingen profesjonell anmelder, så jeg er redd for at jeg vil la meg påvirke av andres mening.  Men da jeg nå skulle poste dette innlegget så kom over et uttrykk som skulle beskrive musikken til Rags & Feathers, - knappenålsmusikk.  Bandmedlemmene kan fortelle om konserter hvor publikum har vært så stille at man kunne ha hørt den berømte knappenålen falle.  Ja, ja, tenkte jeg.  Da var ikke mitt fokus på lyd aldeles ute på viddene.




Rags & feathers er:
Kjersti Tingelstad (Vokal og fiolin) - Rønnaug Tingelstad (Vokal og fiolin) - Oddbjørn Austevik (Vokal, gitar og banjo)
Gjestemusikere: Ingeborg Rudland Næss (Cello) - Ellen Brekken (Kontrabass)






torsdag 9. mai 2019

SPLITTER NY VINYL I POSTKASSA: DI DERRE – HØYENHALL


2018.  Vitamin ‎– 6776567




Et av Norges aller mest populære band feiret i fjor sitt 25.år.  Og det feiret de med å gi ut sitt første album på 20 år.

Jeg hadde gleden av å oppleve dette bandet på Rootsfestivalen i 2016.  Det var topp stemning og høy allsangfaktor.  Jeg tror ingen av oss som var tilstede tenkte å at vi  sang bare gamle låter. 

I det 25.året var det kun to medlemmer igjen fra originalbesetningen.  Det var Jo Nesbø (vokal og gitar) og bassisten Magnus Larsen.  Men det gjør egentlig ingen verdens ting at det er få av gamlekara med, fordi de låter som i 1994.  Ja, med unntak av selveste Unni Wilhelmsen da.  Unni er en artist som kan passe med hvem som helst.  Hun er et friskt pust og et farverikt innslag, - og mest av alt en fantastisk musiker.

Etter det jeg har lest om denne utgivelsen, så er mange altfor opptatt av om vi kan kjenne igjen gamle Di Derre i den nye skiva.  Men er det så nøye da?  Har ikke vi forandret oss siden 1994? 

Bandmedlemmer blir eldre de også.  Ja, tenk det.  Selvfølgelig gjenspeiler det seg i Nesbøs tekster at også han har blitt 25 år eldre.  Men denne gang har han fått hjelp av flere låtskrivere.

Jeg skulle ønske at Unni hadde hatt en enda mer fremtredende rolle.  Vi hører henne selvfølgelig på gitar, men jeg skulle ønske at hun bidro enda mer på vokal.

Jeg forstår godt at Nesbø & Co velger å gi albumet tittelen «Høyenhall».  Da jeg bodde i Oslo på åttitallet, så ble jeg kjent med en eldre dame som bodde på Høyenhall. Jeg ble svært begeistret for dette navnet, men min begeistring var muligens farvet av at den eldre damen var så utrolig søt, og vi hadde det så hyggelig hver gang jeg besøkte henne.  Men er det virkelig Høyenhall i Oslo Jo Nesbø tenker på?  Jeg er ikke helt sikker.  I den ene linja sier han: «lengta til kulda her nord».  Men nord i forhold til hvor?
Høyenhall er jo et vakkert og litt majestetisk navn som fortjener fokus, uansett hvor det ligger.  Eller uansett om det er en del av Oslo eller navnet på et gårdsbruk.

Få, om noen klarer som Jo Nesbø å skrive en hel historie i kun en linje.

Som f.eks.
Jeg har mista bikkja, mista gnisten, mista håret....men det går fint når jeg ligger helt stille.
Jada, vi ser det for oss.

Eller:
Du liker finske menn som tier, jeg liker folk som lager lyd.
Trenger jeg å si mer?

Det er for øvrig første gang jeg har opplevd at hver enkelt sangtekst har en skriftlig innledning.

Som et eksempel finner vi denne innledningen i sangen «Lykkelig»
Jeg spurte en gang en kamerat om han var lykkelig.
«I teorien», svarte han.
Og så følger teksten.

Etter nå å ha hørt gjennom albumet noen ganger, så kjenner jeg at dette er låter som vil feste seg i den delen av hjernen hvor jeg allerede har lagret en god del Di Derre låter.  Jeg er overbevist at vi om 25 år også har lagt til noen låter fra denne skiva når Di Derre står på scenen og publikum bestående av flere generasjoner bidrar med allsang.


Her kan du kjøpe albumet som vinyl  og  cd

  








mandag 6. mai 2019

TV-SERIE: THE ACT







Kanal:  Hbo Nordic.
Sjanger:   Tv-serie, True Crime
Skuespillere:  Patricia Arquette, Joey King, Calum Worthy, Chloë Sevigny, AnnaSophia Robb
Nasjonalitet:   USA
Sesong:  1
Episoder:  8
Produksjonsår:   2019


Fra hbonordic.com

«The Act» er basert på Michelle Deans Buzzfeed-artikkel fra 2016 – «Dee Dee ønsket at datteren skulle være syk, Gypsy ønsket at moren skulle bli drept», og vi får se det tragiske forholdet mellom den unge Gypsy Blanchard og hennes overbeskyttende mor, Dee Dee. Mens Gypsy prøver å bryte seg fri fra den dominerende moren, oppdager hun en rekke hemmeligheter som fører til drap.


Min kommentar:

True crime har blitt en stor del av min TV-hverdag.  Det begynte med «Making a Murderer», og siden har jeg sett utallige dokumentarfilmer og Tv-serier i denne sjangeren. 

Nå har jeg slukt 8 episoder om et meget spesielt mor-datter forhold i serien "The Act".   Jeg hadde, som mange andre, sett bilde i aviser og på nettet som viste den smilende mor og datter.  Overskriften var noe sånt som «Datter tok livet av sin mor».  Jeg husket bildet, men jeg leste aldri innleggene.  Og kunne derfor ikke ane hvilken dramatikk som hadde utspilt seg i det rosa huset i USA hvor den lille familien levde.
Jeg er helt nummen etter å ha blitt kjent med historien.
Vi møter en mor som selvfølgelig elsker sin datter over alt på jord.  Men her går det galv.  Barnefaren skyves bort.  Han vil gjerne ha kontakt med sin datter, men får ikke lov. 

Etter en noe tøff start, så finner moren ut hvordan hun kan bruke datteren for å skaffe penger.  Utallige diagnoser tillegges datteren. Stadig flytting, og bortkomne legejournaler gjør dette mulig.  Morens kontroll over datteren blir stadig sterkere.  Datteren settes i rullestol, hun mates med sonde, hun medisineres, hodet barberes og moren underviser datteren hjemme.  Ingen slipper for nær de to.  Datteren behandles som en prinsesse, og fødselsåret endres slik at datteren ikke skal vite hvor gammel hun er.

Men et barn vokser opp. Takket være en nabojente får Gypsy et innblikk i en tenårings normale liv, og etter hvert begynner hun å oppleve hvordan hennes egen kropp og sinn utvikles.

For første gang opplever moren motstand hos datteren.  Sakte men sikkert snus rollene.  Moren blir syk og da er det hun som trenger hjelp. 

Datterens kontakt med verden utenfor det rosa huset skjer via internett.  Via en nettdatingside får hun kontakt med en gutt som blir hennes kjæreste. For første gang i sitt liv forteller Gypsy sannheten om sitt liv.  Hun føler seg som en fange, og dermed legger kjæresteparet en dødelig plan.
Mamma Dee-Dee  må bort.

Ja, dette var sterke saker.  Det er helt utrolig at denne lille familien kunne leve med disse hemmelighetene over så mange år. Jeg tror at hovedårsaken til at dette var mulig var at de levde så isolert.  De hadde ingen nære venner, og slapp ikke folk innpå seg.  Riktignok hadde de kontakt med en familie i nabolaget uten at de ble gjennomskuet.
I så måte kan det være en vekker for ethvert nabolag. Kanskje vi skal være litt mere nysgjerrige.  Kan det være tillat både å bry seg og bry seg om?  Serien viser hvor galt det kan gå. 

Jeg slukte denne serien.  Selve historien er for vanvittig til å være sann.  Men det som kanskje imponerer meg like mye som handlingen er samspillet mellom de to hovedrolleinnehaverne.  Det er vanvittig sterkt. 

Det er Patricia Arquette som spiller moren Dee Dee.  I seriens første episoder satt jeg og tenkte på «Hvor har jeg sett denne dama før»?  Men plutselig så slo det meg.  Det er jo dama fra «Medium», serien som gikk på norsk tv for noen år siden.  Men hun er ganske ugjenkjennelig i denne rollen. Jeg mistenker at hun har vært temmelig mange timer i sminkestolen for å fremstå slik vi ser henne her.

Datteren spilles av  Joey King.  Hun er en ung skuespiller med en allerede ganske omfattende CV.  Hun startet allerede i tre-fire års alderen med reklamefilmer.  Ellers har vi sett henne i opptil flere episoder av diverse amerikanske TV-serier.  En liten fun-fact er at Patricia og Joey fakstisk har spilt mot hverandre før, ettersom Joey har hatt en liten rolle i «Medium».

Om du, som meg, digger true-crime, så er dette er serie for deg.  Jeg har fått med meg at enkelte anmeldere synes serien er vel lang.  Men jeg mener at hver eneste episode er så stappfull av informasjon, så jeg vet ikke hvor man i tilfelle skulle kunne kutte.  En smart vri er at vi hopper mye i tid, slik at vi får stadige tilbakeblikk som hjelper oss med å se, og om mulig forstå, denne unike saken.

Det er et formidabelt puslespill vi får presentert.  Hver eneste bit er viktig for det ferdige resultat.

Serien anbefales!












mandag 22. april 2019

DAGENS BOK: ØYSTEIN WIIK - SKORPIONEN






Fra cdon.no:
Mellom livsfarlige isfjell i Antarktis jages linebåten «Skorpionen», mistenkt for ulovlig fiske. Men i virkeligheten er det helt andre ting som foregår bak det rustne skroget. En ung eritreisk asylsøker hopper fra Nybrua i Kongsberg og ned i den frådende elven. En livsfarlig flukt og hjerteskjærende hendelser tvinger henne til å ta spranget. Telenor er under etterforskning for grov korrupsjon, og konsernsjefen dør av uforklarlige blødninger utenfor sitt eget hjem. Pilene peker mot De kaukasiske søstrene - en bande som driver sin virksomhet fra de mørkeste hjørnene av Internettet,The Darknet. Tom Hartmann får i oppdrag å infiltrere banden, og dermed starter nedstigningen til et ukjent helvete, via det mørke nettet. Stedet der de mest uhyrlige tjenester kan kjøpes og ingenting kan spores. Et tastetrykk kan medføre døden. Dette er den sjette boken om Tom Hartmann, som har en egen evne til å havne i de mest ekstreme situasjoner.

Min kommentar:

Lydbok fra nlb.no.  13t 58min

Det stormer på toppene.  Og det får Telenor-sjefen erfare da han blir rammet av et dødelig virus.  Ja, da mener jeg ikke et datavirus, men et virus som gjør at Telenor-toppen blir svært syk.

Og når vi snakker om datavirus.  I denne romanen blir vi virkelig minnet på hvor avhengige vi har blitt av elektronikk og teknologi. Jeg er oberbevist om at du etter å ha lest denne boka vil få et mer nyansert syn på noe så dagligdags som internett.  Vi er jo avhengig av at nettforbindelsen er i orden.  Men vi må ikke være naive.  Det er opp til hver enkelt av oss å sikre vårt eget nett.  

I denne boka får vi en nyttig påminnelse om dette.  Fordi her blir vi fortalt at nettet også kan drepe.
Som vanlig inneholder Wiiks bøker flere saker.  Vi blir tatt med på en reise som tar oss nesten jorden rundt.  Så om du har lyst, så kan du bli med til Antarktis, Rjukan, Shetland, Toscana, Den Franske Riviera. Nord-Afrika, Oslo og mange andre steder.

Og overalt skjer det noe spennende.

Tom Hartman har en litt annen rolle denne gang.  Mer eller mindre tilfeldig får Hartman oppdrag for E-tjenesten.  Og Tom er som vanlig tøffere enn toget.  Ja, han er som en norsk James Bond agent 007, bare mye bedre og mye tøffere.  Og jaggu har ikke Hr Hartmann lært av Mr Bond når det gjelder å forføre kvinner. Legg merke til at jeg skriver ordet kvinner i flertall.

Selv om det er mange saker som blir presentert, så klarer Wiik på et mesterlig vis å tilføre spenning til dem alle.  Jeg digger denne forfatteren!

Jeg liker spesielt godt jakten på linebåten «Skorpion».  Og ikke bare jakten, men også allllt som foregår om bord.

Da er bok nr 6 om Tom Hartman unngjort.  Bøkene i denne serien er både spennende og underholdende.  Det er noe unorsk over denne serien.  Wiik smører på, i mange og tjukke lag.  Og jeg liker det.

Om du vil ha noen timer med actionfyllt og spennende krim, så er denne serien perfekt for deg.
Jeg er heldig som har den syvende boka i serien liggende på vent.

PÅ cdon.no   du kjøpe denne boka som innbundet , 


søndag 21. april 2019

DAGENS BOK: ØYSTEIN WIIK - REKVIEM





Fra cdon.no:
Svartmetallstjernen Wotan Wagner våkner med århundrets bakrus og liket av en ung pike i senga på The Thief hotell på Tjuvholmen i Oslo. Kvelden før spilte han og bandet WWW i et stappfullt Spektrum med knallsterkt nachspiel etter konserten. Men hvem er den døde jenta? Og hvordan i all verden har hun havnet i senga hans? Wagner kan ikke huske noe av det som skjedde etter konserten kvelden før. Mye står på spill og sammen med manager John Guldberg bestemmer Wotan Wagner seg for å flytte liket så dødsfallet ikke kan knyttes opp mot ham. Guldberg påtar seg å gjøre det. Samtidig opplever Tom Hartmann og Cathrine Price alle foreldres mareritt når datteren Cecilie plutselig forsvinner. Hun var på WWWs konsert og hadde backstagepass for å hilse på metalstjernene etter konserten. Siden har ingen sett henne. Dette er opptakten til en ny historie med Tom Hartmann i hovedrollen. Den femte i rekken. Denne gangen handler det om blackmetal, utpressing, hevn og tidenes gisseldrama i Røros kirke


Min kommentar:

Lydbok fra nlb.  12t 25min

Bok nr 5 om Tom Hartmann og han lille familie er unnagjort, og nok en gang har jeg hørt mer enn 15 timer lydbok mer eller mindre sammenhengende.  Historien er så spennende at det er ikke mulig å legge boka fra seg.

Som regel har vi blitt med Tom Hartmann utenlands.  Men denne historien viser at det kan foregå uhyggelige ting i Norge også. Wiiks skildring av drapsmetoder blir mer og mer spekulative og groteske, men heldigvis går det ikke utover spenningen og kvaliteten på historien ellers.

Forfatteren beviser med denne romanen at han behersker også andre musikkformer enn klassisk og opera som han er en meget god formidler av.

Det er noe musikalsk over hele måten Øystein Wiik bygger opp sin dramatikk på. 

Forfatteren har gjennom sine hittil fem bøker gitt oss gode porsjoner med spenning og action.  Av og til kan det nesten bli for mye av en god ting.

Denne boka kom ut i 2015.  I årene som har gått har verden opplevd terror- og gisselsituasjoner i forbindelse med konserter og festivaler.  Det beviser bare en ting.  Uansett hvor groteske og utspekulerte fantasien er, så vil virkeligheten være verre.

Det føles derfor ofte merkelig å lese krimbøker for underholdningens skyld.  Jeg syntes særlig denne boka gjorde vondt.  Årsaken til det var nok at det var Tom og Cathrines egen datter som var kidnappet.  Jeg følte uvissheten på kroppen mens jeg leste.  Tør nesten ikke å tenke på hva pårørende opplever når det er alvor.
Nok en spennende bok av forfatter og mmultikunstner Øystein Wiik om min helt som øyeblikket, Tom Hartmann unnagjort.  
Men heldigvis har jeg en ny bok liggende klar.

På cdon.no kan du kjøpe boka som innbundet , 





lørdag 20. april 2019

DAGENS BOK: ØYSTEIN WIIK – CASANOVASYNDROMET





Fra cdon.no:
Boston, USA: En norsk Harvard-student og roer blir drept under Head of the Charles-regattaen. En wire som holder et banner oppe, ryker og kutter hodet av ham. Saken blir henlagt som en ulykke. Oslo: Brudgommen Peter Werring forsvinner sporløst fra sitt eget bryllup. Skandalen er et faktum for bruden, Cathrine Price. Hun ber sin eksmann, Tom Hartmann, om å lete etter Peter. Oppdraget fører Tom til Venezia og inn i en mørk verden der erotikken og kunsten å forføre dominerer. Det viser seg at flere av kvinnene Peter Werring har vært i kontakt med, dør kort tid etterpå. Er det noen sammenheng mellom Werrings affærer og dødsfallene? Og har den unge roeren i Boston noe som helst med saken å gjøre?


Min kommentar:

Lydbok fra nlb.no:  10t 40min

Da er den fjerde boka om Tom Harmann unnagjort.  Som vanlig blir vi med Tom på tur og denne gangen bærer det til Italia. Og som vanlig tar Tom for seg av det som bys fram.  Det være seg mat, drikke, opplevelser eller vakre kvinner.

Årsaken til at Tom denne gangen reiser til Italia er for å hjelpe sin ex-kone Cathrine.  Hun er i ferd med å gifte seg med sin kjæreste Peter.  Men brudgommen dukker ikke opp til vielsen.  Og selvfølgelig stiller Tom Hartmann opp for å hjelpe.

Og for en reise vi blir med på.  Her får vi alt hva hjertet begjærer.  Ja, ikke  bare hjertet, men også magen og kroppen ellers.  Vi får smake mye av det som serveres av mat og drikke i Italia.  Men mest av alt får vi en innføring i erotikk og sex.

Jeg leste en gang en anmeldelse skrevet av Ingvar Ambjørnsen hvor han tok for seg en av Øystein Wiiks bøker.  Jeg tror det var denne boka om selveste «Casanova».  Jeg mener å huske at Ambjørnsen skrev noe sånt som at «synd jeg ikke fikk lest denne boka da jeg var yngre». Om du leser boka så vil du forstå hva Hr Ambjørnsen mener.  Men når det er sagt, så er dette en bok for alle aldre.

Derimot er dette ikke en bok for sarte sjeler.  Vi får nøyaktige beskrivelser av tortur- og drapsmetoder.  

Wiik har sin helt egne stil som han er tro mot, samtidig som han stadig utvikler det han er aller best på, nemlig å gi oss lesere god og spennende underholdning.

Det er  nesten så jeg mistenker Wiik for å skrive bøker mens han egentlig ønsker at dette blir et filmmanus.  Leste en gang at det sannsynligvis aldri vil bli noen film om Tom Hartmann fordi de blir for kostbare, rett og slett.

Jeg digger Tom Harmann, og så syns jeg jo egentlig at det er synd at ikke han og ex-konen fremdeles holder sammen.  De har jo noe unikt sammen de to.  Men hvem vet hva som kan skje i kommende bøker?

Mitt sterkeste minne fra boka:  Jo, det er så ekkelt at det vil jeg aldri glemme.  Tenk deg at du får servert en cappuchino på en uterestaurant i Italia.  Så slipper en av de utallige og innpåslitne duene en skikkelig drittklase  rett ned i koppen din.  Du blir småkvalm, og lar være å drikke opp. En meget økonomisk kelner øyner sjangsen til å tjene litt ekstra, så han flytter koppen med den lekre og innbydende cappuhinoen til neste gjest. En scene jeg aldri vil glemme uansett enter det er fra en bok eller en film.  

Men hva som skjer videre i denne boka, kan jeg ikke røpe.  Men når Tom Hartmann er innvolvert, så eskalerer spenningen.
Da venter bok nr 5 om og med min nye helt.

På cdon.no kan du kjøpe denne boka som pocket  og 




fredag 19. april 2019

DAGENS BOK: ØYSTEIN WIIK – HVIT PANTER







Fra cdon.no:
Skipsreder Herman Nordahl omkommer i en brann i leiligheten sin. Det viser seg at han har vært utsatt for tortur med et redskap hyppig brukt i afrikanske diktaturer. Pastor Hellener, familiepresten, blir funnet livløs i Lillomarka. En papirløs, døvstum gutt blir kidnappet. Tom Hartmanns ekskone, Cathrine Price får oppgaven med å løse mysteriet. Samtidig befinner Hartmann seg i den arabiske gulf om bord i en oljetankeren for å skrive en roman. Tankeren blir kapret av somaliske pirater under ledelse av en mystisk skikkelse kalt Den tilslørte. Det skal snart vise seg at dette ikke er noen vanlig kapring.


Min kommentar:

Lydbok fra nlb.no: 15t  30min

I forrige bok var vi med Tom Hartmann på hans eventyr i Sør-Frankrike.  I denne romanen blir vi med til Det Arabiske Hav hvor Tom planlegger noen rolige uker på et tankskip for å jobbe med sin første roman.
Men det blir sjelden rolig der hvor Tom Hartmann befinner seg.  Hans varemerke har blitt vakre kvinner og action.  Og særlig det siste er det mye av i denne boka.

Men hvem er den vakre kvinnen som befinner seg på samme båt som Tom.  Dette er jo ingen vanlig passasjerbåt, så hvorfor er hun om bord?  Og selvfølgelig klarer ikke Tom å holde seg unna.

Det jeg liker aller best med denne boka er at vi får et innblikk i Toms barndom.  Det gjør at vi blir enda bedre kjent med Tom Hartmann, som er min krimhelt akkurat nå som jeg har lest 3 bøker, og har 4 bøker til liggende på vent.

Som vanlig er det flere historier å holde styr på,
Men hvorfor havner Tom Hartmann i disse situasjonene hvor han gang å gang trues på livet? Jeg oppfatter i utgangspunktet slett ikke Tom som en actionjunkie som oppsøker spenning.  Tom er j bare en journalist, som nå skal forsøke seg som forfatter.  Men han har en egen evne til å snuble inn i de mest halsbrekkende hendelser hvor det kreves både styrke, kløkt og mye flaks for å komme seg levende fra.

Vi må heller ikke glemme han ex-kone Cathrine Price.  De to fungerte ikke som ektepar, men deres samarbeide når det gjelder å løse spennende krimsaker det fungerer medet bra.

En kan vel si at Tom burde valgt et annet «rolig» sted når han skal skrive sin roman. Det Arabiske Hav og Adenbukta har vært ofte omtalt i nyhetene de senere år grunnet mange båter som har vært angrepet av somaliske pirater.

Dette er derfor en svært aktuell roman hvor vi får oppleve den dramatikken sjøfolkene som er på jobb i disse farvann opplever i sin hverdag.

Som vanlig finnes det mange historier og bakhistorier i  Wiiks roman.  Disse har en tendens til å høre sammen, og selv om det denne gang også er mange personer og historier å holde rede på så klarer forfatteren nok en gang å knytte disse historiene sammen på mesterlig vis.

Øystein Wiik har blitt en av mine favoritter. Jeg takker for nok nok en heftig leseroppleelse og starter med bok nr 4 om et par timer.

Hos cdon.no kan du kjøpe denne boka som  eller 






torsdag 18. april 2019

DAGENS BOK: ØYSTEIN WIIK – SLAKTEREN






Fra cdon.no:
Tom Hartmann roter seg lett borti høyspente kriminelle miljøer. Nå reiser han til Sør-Frankrike, til sin venn Eddie Jones, som har en forretningsidé. Problemet er at Eddie også har liket av en vakker kvinne i bilen. Samtidig får Toms ekskone, politietterforskeren Cathrine Price, en drapssak på bordet da den fryktede kunstkritikeren Gerhard Elmings oppdelte kropp, montert inn i et kunstverk av plexiglass, blir levert til Galleri PL på Grünerløkka midt under en vernissage. "Slakteren" skildrer et dekadent kunstmiljø og er en internasjonal røverhistorie om dårskap og forfengelighet, grusomhet og hevn. Boken gnistrer av språklig overskudd, spenning, komiske situasjoner og overraskende vrier.


Min kommentar

Lydbok fra nlb.no:  15t 37min

Da jeg sa ”Ha det» til Tom Hartmann i forrige bok «Dødelig Applaus» så ante vi at det kanskje kunne bli en gjenforening mellom Tom og ex-kona Cathrine.  Og Tom var kanskje hakket mere optimistisk enn alle andre.

Når vi nå møter Tom igjen står det ikke så bra til.  Det som i forrige bok ble omtalt som økonomiske utfordringer, har nå blitt mye mer alvorlig.  Tom har ikke åpnet sine vinduskonvolutter på mange måneder, så da blir konsekvensen «KONK».

Hva nå Tom Hartmann?
Men Tom Hartmann er ikke en kar som gir opp så lett.  Han setter nesen mot Frankrike og nye eventyr.  Og om det var action i den første boka med Tom Hartmann, så har jaggu forfatteren skrudd opp tempoet enda mer i denne boka.

Her får vi nesten 16 timer med høyspenning, nevekamper, voldtekter, tortur, drap, kvinnelik i bagasjerommet, biljakt, knivdrapmasse, koder, eksplosjoner, mafia og mye, mye mer. 

Mye blod og gørr altså.  Det er nesten så jeg må trekke litt på smilebåndet når jeg, etter å ha fått et innblikk i de mest blodige metoder for tortur og drap oppdager at et griseholde som ligger til utvanning i oppvaskkummen hos bestemor beskrives som grotesk.  For meg er er  grisehode som ligger til klargjøring for julesylta et hverdagslig syn, men det er heldigvis ikke alt det andre som Wiik beskriver i denne romanen.
  
Men det som gjorde mest inntrykk på meg var det noe utradisjonelle kjeledyret som dukker opp.  Det er første gang jeg stifter bekjentskap med en menneskeetende varan, og det frister slett ikke til gjentakelse.  Dette dyret er så nøye beskrevet at jeg nesten kjenner lukta av ånden der den passer sitt revir.

For de kunstinteresserte må dette være den perfekte krimromanen.  Her er mange med:  Jeg kan nevne  Damien Hirst, Bjarne Melgaard og Morten Viskum.

Og så må jeg jo nevne at vi i løpet av boka blir tatt med til Sørkedalen opptil flere ganger ettersom en av bokas hovedpersoner faktisk bor i dalen.
For meg som har bodd mer enn 30 år i Sørkedalen er det alltid spennende å komme tilbake, selv om det er litt skummelt i denne sammenheng.

Nok en spennende bok av multikunstneren Øystein Wiik er unnagjort.  Jeg har blitt hekta.  Og heldigvis har jeg flere bøker liggende på vent.
  
Her er det mye å holde styr på, og jeg må vel være så pass ærlig å si en eller to av sidesporene eller historiene  kunne godt vært utelatt.
Men for all del: - Kan det bli for mye spenning?

På cdon.no kan du kjøpe boka som pocketbok