 |
1977. EMI –
8C 062-37356
|
Prosjekt «vinyl til frokost»
Johannes
Kleppevik (1947 – 2001) , eller «Kystens Trubadur» som har også ble kalt ble
født på Sotra. Ryktene sier at han skrev tekster alltid og overalt. Dette var jo lenge før man hadde tilgang til mobiltelefonens
«Notebook», så om han ikke hadde papir tilgjengelig, så skrev han på det som
måtte være tilgjengelig, som f.eks bordbiter og trefliser. Har hørt en historie om en gang han fikk
inspirasjon til en tekst mens han befant seg om bord i båten. Han hadde tilfeldigvis en merkepenn i
baklomma. Versene ble skrevet på hans hvite T-skjorte.
Ifølge Bård
Oses bok «100 Beste Rockeplater Fra Bergen» så fantes det på mange måter to
versjoner av Johannes Kleppevik. Den ene
var kystens trudadur som satt i naustet sitt langt det ute på Sotra og skrev
seg inn i norsk musikkhistorie med noen av de flotteste sangene som er laget –
uansett sjanger. Den andre var den litt
ustyrlige karen som fant på de rareste ting i byen – så som nodkast på Vågen
midt under Melodi Grand Prix i 1986. Den
internasjonale finalen ble josom kjent arrangert i nettopp Bergen dette året etter at Bobbysocks hadde satt landet på hode .
da de vant en internasjonale finalen året før.
«Tramp
&Trall» er Kleppeviks andre album. Tre år etter kom «Tramp & Trall
II». Disse albumene ble reutgitt på
nittitallet. Men det skulle vise seg at
artisten var slett ikke interessert i å la seg intevjuve da albumene skulle
relanseres. For hver gang
radioreporteren fikk beskjed om at Kleppevik var klar, så klarte han artisten å
stikke av så fort han fikk øye på en mikrofon .
Beviset på
at Johannes kunne skrive hvor som helst og når som helst er bevist på
plateomslagene. Der opplyserer han
gjerne om hvor og når tekstene er skrevet, eller påbegynt. Det kan være, i
båten, på hotellrom, på hybler i inn- og utland. Ja, til og med på psykiatrisk sykehus hvor
Kleppevik jobbet som nattevakt i en periode. Det sies at han ofte gledet
pasientene med sine nyskrevne låter.
Men de aller
fleste sangene ble skrevet i naustet.
Gode samarbeidspartnere var Olaf Stølsvik og Dag Lindebjerg. Sistnevnte
godt kjent fra Nrk. Han sto visst for
det meste for kvalitetsikring gjennom å teste låtene på publikum ved å
presentere dem på radio.
En
sildekasse skulle bli Kleppeviks varemerke ved en tilfeldighet. Alle som har fosøkt å sitte og spille gitar,
vet at man trenger å ha det ene låret litt høyere enn det andre for å holde gitaren
stødig.
I naustet
til Johannes sto det en dag tilfeldigvis en sildekasse. Denne ga også god lyd
når artisten trampen takten på den. Så da ble sildekassen med som et
varemerke. Ja, til og ble til Amerika
ble sildekassen (og lukta) med.
Jeg har jo
hørt mange av låtene fra denne LP’en på radio opp gjennom årene. Jeg er særlig glad i «Oldefar». Den visa har
en tekst som får meg til å tenke på min egen oldefar. Det var nok liten forskjell på fiskerbonden
uansett om han bodde på Vestlandet eller på Helgelandskysten. De var slitere som jobba og sleit for å
skaffe det mest nødvendige til sin familie.
Johannes Kleppevik
hadde stor respekt for kystkulturen og folkket som har levd før oss. Det
viser først og fremst tekstene hans, men også hans arbeide for øvrig.
For å hedre artisten
for hans arbeide opprettet Sparebanken Vest i 2002 Johannes Kleppeviks
minnefond. Stiftelsen deler hvert år ut en pris til personer, lag eller
organisasjoner som fremmer kystkulturen i Hordaland.
Dette var et
hyggelig gjenhør. Lenge siden jeg har
spilt en Kleppevik plate.
Du kan høre
musikken på Spotify
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar