SPLITTER NY VINYL I POSTKASSA: MARTE WULFF – MARTE WULFF

2016. Propeller Recordings ‎– PRR 227

Det er noen uker siden jeg kjøpte denne plata. Jeg la den temmelig raskt på platespilleren, men så skjedde det som skjer en gang i blant.  Etter et par-tre låter måtte jeg avbryte avspillingen.  Det skjer av og til at jeg bare må stoppe en spilling  Og svært ofte skjer dette ved første gangs avspilling.

Og årsaken er som regel at jeg reagerer så sterkt på det jeg hører at min reaksjon og opplevelse ikke er forenelig med den sinnstemningen jeg vil være i den dagen.  Det har altså ingenting med kvaliteten på plata og musikken å gjøre. Kanskje heller tvert imot.

Denne vinylplata har nå ligget ved siden av platespilleren noen uker, og i dag følte jeg at det passet å høre på Marte Wulf. 

Det er en passe grå høstdag  her i Brønnøysund.  I mangel på vedfyring i mitt husvære, så har jeg fyrt på noen lys, lagd meg ei kanne med god te, tatt på meg ullsokker og krøpet under pleddet.  Nå er jeg klar for å lytte.

Nå har jeg hørt gjennom plata noen ganger.  Og dette er et album som virkelig vokser for hver gjennomhøring.  

Tekstene er rett på og dønn ærlige.  Etter det jeg oppfatter så skriver Marte mest om seg selv og «en til».  Men om vedkommende er en partner, eller har vært en partner, kan være litt komplisert å finne ut av.  Det kan til og med være en som skal bli en partner, enten kan det være en ny partner, men det kan også være en gjenforening.  Det er egentlig ikke så nøye hvem Marte adresserer sine tekster til.  Det som er viktig er hva hun har å si.

Som nevnt er tekstene sterke og ærlige.  Marte bruker ofte metaforer som bare forsterker det hun har på hjertet.  Jeg hørte et intervju med henne da denne skiva kom ut. Og da sa hun noe sånt som at «Denne gangen har jeg skrevet om min egen tilkortkommenhet»  Kanskje det var derfor at jeg måtte legge plata litt på vent.  Du traff meg der, Marte.

Dette albumet ble utgitt i 2016.  Da feiret Marte sitt 10-års jubileum som artist.  «Marte Wulff» var hennes femte album.  Med dette albumet befestet hun sin posisjon som en av Norges mest troverdige tekstforfattere og formidlere.

Etter å ha samarbeidet med Kristiansands Symfoniorkester på sitt forrige album, er dette et mer nedstrippet album i sjangeren pop/visepop. 

Fra nettsiden til skvis.no  har jeg sakset dette:

Med «Marte Wulff» har artisten og låtskriveren gått inn for å lage et klassisk popalbum av høy kunstnerisk kvalitet - tidløst, tilgjengelig og fengende, umiskjennelig Wulffsk i uttrykket, og med stor tekstlig substans. Tekster som tar tak i tunge temaer på en poetisk, direkte og leken måte står i sentrum. Ut fra tekstene og musikken lyser et tydelig ønske om å formidle og å treffe mennesker der de er i sine liv. -Jeg synger på dialekt fordi jeg søker direkthet og ikke ønsker å skjule meg bak noe. Kunst skal få gjøre litt vondt av og til, det kan det etter min mening komme mye godt ut av. For meg handler musikk først og fremst om å nå inn. Da føles det mest naturlig å skrive og synge på norsk, som jo unektelig er det språket jeg behersker best, forteller Wulff.

«Marte Wulff» er innspilt live i studioet Propeller Music Division i Oslo, med fullt band i tillegg til Wulff selv på vokal og tangenter. Wulff har produsent platen selv, i samarbeid med bandet, bestående av Gunnar Sæter på trommer, Frank Hammersland på bass, Fay Wildhagen på gitar og Einar Stenseng på gitar/orgel og diverse. Andre involverte musikere er størrelser som Sjur Miljeteig (trompet), Katrine Schiøtt (cello) Kristoffer Lo (Flugabone), Charlotte Qvale (kor), Jørn Raknes (pedal steel), og Adrian Waade (fele)

Det er vel helst det at Marte nå skriver på norsk som gjørt at tekstene blir ekstra nært. Men av og til er det ekstra godt at det gjør litt vondt.

Jeg likte låta «Stein, Saks, Papir» aller best.

Du kan høre albumet på Spotify

Her kan du kjøpe albumet på vinyl  eller  cd

Tekstene til dette albumet finner du her