Årets Rootsplakat viser Erlend Ropstad |
17. - 20. juli 2019.
Da har jeg lukket døra
for Roots’n 2019. og ser fram mot neste års festival. Jeg har ikke så lang
fartstid når det gjelder Rootsfestivalen.
Jeg har kun vært tilstede de tre siste årene. Hittil er årets festival
et høydepunkt. Husk at Roots’n er ikke
bare artistene. Det er rammen rundt, det
er publikum, det er stemningen, - og det er selvfølgelig været.
🌞 🌞 🌞 🌞 🌞 🌞 🌞 🌞 🌞 🌞 🌞 🌞 🌞
I år ble vi endelig
velsignet med det beste været vi kunne ønske oss. Da glemmer vi 2017 hvor vi hadde nonstop «pessregn»,
og 2018 hvor vi måtte kle oss for en vinterdag for å ikke fryse i den intense
nordavinden. Men i år kunne vi stille i
bare T-skjorta. Ja, ikke bare T-skjorte da, - det
skulle tatt seg ut.
For min del så det
virkelig litt mørkt ut foran årets Rootsfestival. Jeg hadde ingen ledsager, og la derfor ut en
melding på Facebook. Jeg fikk et titalls
henvendelser, og det skulle vise seg at jeg valgte riktig person. Tusen
hjertelig takk til TBE for selskap og hjelp fire dager/kvelder til ende. For en utholdenhet, for et humør og for en
tålmodighet du utviste. Du gjorde årets Rootsfestival mulig. Tusen 💖- lig takk!
Ellers må jeg gi
arrangørene ros for at de skaffet en ny rullestolrampe til årets restival. Vi som opplevde festivalen fra «kongetribunen»
hadde god plass. Vi kunne passere
hverandre uten problemer, og vi kunne utføre nødvendige ærend uten å miste plassen
vår. Som rullestolbruker er det
utfordrende å overvære en konsert fra bakkeplan. Da har man som regel utsikt til nederste del
av ryggen til vedkommende som står foran.
Men i år hadde vi både god utsikt og plass nok. Tusen, tusen takk.
Så må jeg gi en
honnør til publikum. Jeg har vært på
mange festivaler og konserter i mitt liv.
Min aller første festival var sagnomsuste Kalvøyafestivalen en gang på
syttitallet. Ettersom jeg har bodd i Oslo mer enn 30 år har jeg fått med meg
mye, så jeg har litt å sammenligne med.
Publikum her i Brønnøysund kan være stolte. Fra min plass oppe i høyden, hadde jeg god
utsikt. Jeg så bare blide fjes. Det gledet meg ekstra at publikum i år var ute
foran scenen. Jeg har tidligere irritert
meg over at artister har stått foran en glissen mengde publikum, mens flere hundre mennesker har sittet inne i teltet. Dette
må selvfølgelig været ha en god del av skylden for. Men i år var publikum
tilstede. Jeg tror at mange kanskje fikk
oppleve artister de ellers ville ha gått glipp av, takket være sola. Det er jo ikke farlig å høre en ny artist. Man kan jo risikere å høre noe man liker.
Ut fra det jeg har
beskrevet her, så triller jeg min terning til en gylden sekser.
Grunnet selvpålagt
hviletid, så droppet jeg mange av konsertene i teltet i år.
Jeg hører jo det meste fra min egen terrasse, men det er jo stemningen i teltet
som er viktig, så det blir litt tamt å høre musikken på avstand, selv om det er snakk om bare noen titalls meter.
Bortsett fra konserten til Erlend Ropstad var jeg kun tilstede et
par timer på fredag. Da fikk jeg med meg
Trond & Anita m/ Stålfolket og Drunken Sailors. For mange er nettopp disse artistene et
høydepunkt. Det er fullt forståelig. Trond og Anita gir gåsehudgaranti, og selv nittiåringer
får fot av Drunken Sailors. Når 3 - 4
generasjoner kommer på samme konsert, så vitner det om god musikk. Det beste av alt er at teltkonsertene er
gratis.
God, gratis musikk,
- det er Roots’n det.
Her finner min høyst personlige mening om artistene, musikken, publikum og stemning.
Trykk på dag/dato for å åpne innlegget, eller bruk menyen til høyre på siden.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar