Forlagets omtale:
Femte juli 2005, varmt. Kvinner og barn glødet, mennene visste bedre og holdt seg i skyggen, med bremmen ned foran øynene. På jordene oppe ved Skarven, nede i et lite dalsøkk med en klynge av sorte graner, sto en gammel campingvogn fra Fendt med rust omkring vinduene. I et vindu en fillete gardin, noen insekter hadde latt seg fange og lå døde i nettet av nylon mellom tette, fine tråder og hvite blonder. Rett innenfor døra lå barnet, en unge på fire-fem år. På en smal sofa under vinduet, en voksen kvinne. I munnviken hadde hun en stor flenge, der blodet hadde silt nedover haken. Overbetjenten sto i døra, hjertet hamret. Vogna var i dårlig forfatning, kunne de virkelig ha bodd her disse to, moren og barnet, nei, han trodde ikke det. Kanskje var de bare sammen for å leke en lek. På tur over jordene i det vakre været, og der sto det vesle, rustne huset. I natt skal vi sove ute i en vogn! Vestover lå Geirastadir, østover lå Haugane, men altså her, i den svarte treklyngen, moren og barnet. Sejer gikk inn. Adrenalinet gjorde ham tørr i munnen. Han skrittet over barnekroppen, passet på og ikke trå i blodet, fikk øye på en kniv som lå på gulvet foran benken. En kniv med treskaft og nagler, og et langt, smalt blad, en slik man brukte til å filetere med, kjøtt eller fisk. På det blanke bladet, render av blod, det hadde rent i strie strømmer og det luktet rått. På benken, en håndveske med en lommebok, den var rød med mange rom. En ryggsekk og en halvspist pizza, litt klær i en hylle. I lommeboka, tusen kroner i kontanter. Handlingen i romanen følger to alenemødre, Mass og Bonnie, og sønnene deres fra desember til juli i 2005. Femtiårige Mass lever alene med sønnen Eddie som er i begynnelsen av tjueårene. Eddie er svært overvektig, og han er trygdet uten noen spesiell diagnose. Dagene går med til kryssord, kanelgifler og vafler og søking på nettet. «Tore på sporet» er yndlingsprogrammet hans, og snart vokser ønsket om å finne ut hvor farens grav er; den faren han aldri kjente. Bonnie arbeider som hjelpepleier hos hjemmeværende eldre. Hun er svært samvittighetsfull, og fordi hun også er spesielt eiegod, ender hun som regel opp med de vanskeligste beboerne. Hun er alenemor for lille Simon som går i barnehagen, og i hverdagene slites hun mellom omsorgen for lille, forsiktige Simon og jobben. Økonomien er anstrengt, men en dag kommer det et brev som kan synes som en løsning for Bonnie og Simon. Konrad Sejer og hans kolleger har få spor å gå etter. Hvem kan hatt motiv til å drepe den unge moren og hennes lille sønn?
Femte juli 2005, varmt. Kvinner og barn glødet, mennene visste bedre og holdt seg i skyggen, med bremmen ned foran øynene. På jordene oppe ved Skarven, nede i et lite dalsøkk med en klynge av sorte graner, sto en gammel campingvogn fra Fendt med rust omkring vinduene. I et vindu en fillete gardin, noen insekter hadde latt seg fange og lå døde i nettet av nylon mellom tette, fine tråder og hvite blonder. Rett innenfor døra lå barnet, en unge på fire-fem år. På en smal sofa under vinduet, en voksen kvinne. I munnviken hadde hun en stor flenge, der blodet hadde silt nedover haken. Overbetjenten sto i døra, hjertet hamret. Vogna var i dårlig forfatning, kunne de virkelig ha bodd her disse to, moren og barnet, nei, han trodde ikke det. Kanskje var de bare sammen for å leke en lek. På tur over jordene i det vakre været, og der sto det vesle, rustne huset. I natt skal vi sove ute i en vogn! Vestover lå Geirastadir, østover lå Haugane, men altså her, i den svarte treklyngen, moren og barnet. Sejer gikk inn. Adrenalinet gjorde ham tørr i munnen. Han skrittet over barnekroppen, passet på og ikke trå i blodet, fikk øye på en kniv som lå på gulvet foran benken. En kniv med treskaft og nagler, og et langt, smalt blad, en slik man brukte til å filetere med, kjøtt eller fisk. På det blanke bladet, render av blod, det hadde rent i strie strømmer og det luktet rått. På benken, en håndveske med en lommebok, den var rød med mange rom. En ryggsekk og en halvspist pizza, litt klær i en hylle. I lommeboka, tusen kroner i kontanter. Handlingen i romanen følger to alenemødre, Mass og Bonnie, og sønnene deres fra desember til juli i 2005. Femtiårige Mass lever alene med sønnen Eddie som er i begynnelsen av tjueårene. Eddie er svært overvektig, og han er trygdet uten noen spesiell diagnose. Dagene går med til kryssord, kanelgifler og vafler og søking på nettet. «Tore på sporet» er yndlingsprogrammet hans, og snart vokser ønsket om å finne ut hvor farens grav er; den faren han aldri kjente. Bonnie arbeider som hjelpepleier hos hjemmeværende eldre. Hun er svært samvittighetsfull, og fordi hun også er spesielt eiegod, ender hun som regel opp med de vanskeligste beboerne. Hun er alenemor for lille Simon som går i barnehagen, og i hverdagene slites hun mellom omsorgen for lille, forsiktige Simon og jobben. Økonomien er anstrengt, men en dag kommer det et brev som kan synes som en løsning for Bonnie og Simon. Konrad Sejer og hans kolleger har få spor å gå etter. Hvem kan hatt motiv til å drepe den unge moren og hennes lille sønn?
Min kommentar:
Dette er den tolvte romanen med førstebetjent Konrad
Sejer.
Som vanlig tar Karin Fossum for seg «hverdagsmennesker». Ja, enkle mennesker som vi alle kjenner. Ofte befinner de litt, om ikke på utsiden av
samfunnet, så i hvert fall «i utkanten». Svært ofte har hennes hovedpersoner en eller
annen diagnose. Men denne gangen finnes
det ingen sikker diagnose. Likevel har
den ene av de fire hovedpersonene fått innvilget uførepensjon, og etter hvert
som vi blir kjent med denne unge, overvektige mannen som bor hos sin mor, så er
vi ikke i tvil om at han ikke er helt i takt med resten av samfunnet. Noe
kanskje moren må bære sin del av ansvaret for.
Historien er bygd opp på en original måte hvor vi allerede
på side 1 blir tatt med til et åsted hvor to grufulle drap har funnet
sted. Ofrene er en alenemor og hennes
lille sønn. Hvem kan stå bak denne bestialske gjerningen? Og hva er motivet?
Det må Konrad Sejer og hans stab finne ut av.
Dette er en helt ordinær Karin Fossum krim. Måten vi
følger ofrene i månedene før selve forbrytelsen er et stort pluss for denne
romanen. Men vi forstår ganske tidlig i
historien hvem drapsmannen er. Selve gåten er hvorfor. Spenningen drives frem med
halv fart, og det blir litt irriterende da jeg vet at Fossum kan så mye bedre. Det
hele virker litt uinspirert. Kanskje
forfatteren skulle fornye sitt persongalleri litt. Jeg er litt lei av at hun ofte skal ha med
personer som er asosiale, syke, hjerneskadde eller har problemer med å tilpasse
seg samfunnet. Jeg håper at hun i sin neste bok tar for seg et «friskere»
persongalleri. Da vil vi få en rågod
krim, som kun Karin Fossum er i stand til å skrive.
Men for all del, - Om du er venn av Konrad Sejer, så vil
du, som jeg, glede av denne boken.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar