lørdag 20. desember 2014

FRA PLATEHYLLA: THE PUSSYCATS – Mrrr… Mrrr !


1966.  Polydor,  623 020



For meg så framstår sekstitallsmusikken iørefallende og enkel. Kanskje det var en fordel, for jeg tror ikke at tenåringslivet ellers var så enkelt. Tiåret var preget av opprør på så mange fronter.  Vi hadde etterdønningen av femtitallet Rockeopprør.   Radiostasjoner i USA knuste plater av kjente artister som Elvis og The Beatles. Gutta hadde et hår-opprør.  Jentene krevde å få gå i miniskjørt.  Dette var små konflikter i forhold til det som skulle komme ….   Vi beveget oss mot de virkelig store ungdomsopprørene som f.eks. protester mot Vietnamkrigen.

Etter å ha spilt debutskiva her om dagen, så fortsetter jeg like godt med "Pusekattene".
Andreskiva fremstår for meg som noe mer moden en Psst… Psst !  Bandet levde ut sin stjernedrøm.  Dette preger denne skiva gjennom et selvsikkerhet som gjenspeiler seg i låtvalg og spilleglede.

Lyden på plata er fyldigere, vokalen er tydeligere.  Produsenten er den samme, Svein Erik Børja.  Mulig at dette er et resultat av utviklinga i tiden. Man skal ikke ha så mye fantasi for å forstå at det måtte være en galopperende utvikling på studiosiden i andre halvdel av sekstitallet.
Men – selv om andreplata er en bedre produksjon, så er, etter min smak, førsteskiva mer publikumsvennlig.  Det er noe friskt over Psst Psst som jeg desverre ikke finner maken til på Mrrr Mrrr.  Men for alle oss som har oppdratt katter, så veit vi at det er enorm forskjell på den viltre kattunger og den mer modne, rolige voksenkatten.  Men vi elsker begge utgavene.  Så også med disse to albumene.

Pussycatsplatene er alltid et hyggelig gjenhør.  Her kommer dagens oppfordring:  Spill ei Pussycatsskive da vel.  Om du ikke har et eget eksemplar i platehylla, så finner du bandet på Winp og Spotify.